NORSK LITTERATUR 1924.
Som jeg allerede för har hatt anledning til å omtale i dette tidsskrift1, er det for tiden i Norge under utgivelse en "Statsborgerbok", som sikter på å gi en almenfattelig fremstilling av hvad enhver borger bör vite om den stat og det samfund han er medlem av. Verkets annet bind som handler om Norges kommunalforvaltning kom i 1923, og i 1924 foreligger dets tredje bind "Almindelig lov og rett", forfattet av byråchef, dr. juris PER AUGDAHL, (Gyldendalske bokhandel). Boken gir i knap, grei form en oversikt over grunntrekkene i norsk privatrett, strafferett og process. Også for utlendinger som önsker en summarisk orientering i norsk rett, vil boken sikkert være nyttig.
Mens dette verk fortrinsvis sikter på lesere som ikke er eller skal bli jurister, er professor GJELSVIKS: "Innleiding i Rettsstudiet" (Det norske Samlaget) först og fremst beregnet på de juridiske studerende. Den förste utgave av dette skrift kom i 1912, men den utgave som Gjelsvik har gitt ut i 1924 er så sterkt omarbeidet, at den i flere henseender trer frem som et nytt arbeide. Verket har beholdt de utmerkede egenskaper som dets förste utgave hadde, og er fremdeles fortrinlig skikket til å före de begynnende studenter inn i rettsstudiets problemer og lære dem juridisk tenkning og juridisk takt.
På sjörettens område foreligger en ny monografi av byråchef, dr.juris HELGE KLÆSTAD: "Ansvarsfraskrivelse i befraktningsforhold", (Aschehougs forlag). Det er de vel kjente og uhyre praktiske klausuler i certepartier og konnossementer der modifiserer sjölovens ansvarsregler, som Klæstad denne gang tar op til behandling. Han inndeler klausulene efter deres innhold i skadeklausuler, garantiklausuler, skyldklausuler og erstatningsklausuler, og behandler dem både ut fra gjeldende norsk rett og fra et lovgivningssynspunkt.
Som Klæstads tidligere sjörettsarbeider er også dette skrift et solid arbeide skrevet i et behagelig, men litt upersonlig sprog.
Av romerrettslige arbeider har året 1924 ikke bragt mindre enn to. Först INGSTADS: "Den romerske privatretts almindelige del", utgitt ved byråchef PLATOU (Aschehoug). Den förste halvpart av dette arbeide kom ut i 1921 og er tidligere omtalt i dette tidsskrift. 1
Et interessant monografisk arbeide av romerrettslig innhold er ADOLF LINDVIKS: "Prætors rettsskapende virksomhet" (Nye nordiske forlag), et arbeide som har bragt forfatteren den juridiske doktorgrad. Det er förste gang i Norge at en doctor juris har habilitert sig gjennem en avhandling om romersk rett, et gledelig vidnesbyrd om at romerrettsstudiet ikke mangler dyrkere i Norge.
Det emne Lindvik har valgt förer ham like inn i hjertet av romerretten og gir ham anledning til å kaste et interessant lys over det mektige organ for rettens utvikling som prætor var. Enhver jurist vil, selv om han ikke er romerrettsspesialist, ha interesse av å lese denne fremstilling. Skriftet tynges ikke i altfor höi grad av uvesentlige detaljundersökelser, det er skrevet i et greit og klart sprog, og forfatteren er ikke bange for å bryte med tilvante meninger og forestillinger, når han ikke finner dem tilstrekkelig grunnet ved det foreliggende materiale.
Som bekjent blev det i 1924 avsluttet en overenskomst mellem Norge og Danmark om Östgrönland, efterat det i flere år hadde vært fört en ganske tilspisset diskusjon landene imellem om rettsforholdet til denne del av Grönland, Norges gamle skatteland. Danmark hevdet i denne diskusjon at hele Grönland, også Östgrönland, var dansk suverenitet undergitt, og påstod at Norge hadde anerkjent dette, mens man i Norge hevdet og hevder at Östgrönland er et ingenmannsland, hvorover man ikke vil anerkjenne Danmarks suverenitet.
En norsk-dansk komité, som skulde forhandle om spörsmålet, blev den 28 januar 1924 enig om et forslag til overenskomst. Riktignok fastholdt begge parter sitt prinsipielle syn på Östgrönlands folkerettslige stilling, men man blev allikevel enig om å anbefale vedtatt en overenskomst om visse praktisk viktige spörsmål, særlig vedrörende jakt, fangst og fiske, mens man holdt selve suverenitetsspörsmålet åpent. Forslaget til overenskomst er senere vedtatt såvel av Norge som av Danmark.
Straks forslaget kom frem blev det angrepet ganske sterkt i enkelte norske aviser. Det blev bl. a. hevdet at den juridiske virkning av overenskomsten måtte være en anerkjennelse av Danmarks suverenitetspåstand, skjönt overenskomsten uttrykkelig erklærte at dette spörsmål ikke skulde beröres. For å imötegå denne opfatning og idethele klarlegge overenskomstens innhold og rettslige betydning utgav dr. juris FREDE CASTBERG et litet skrift "Östgrönlandsavtalen" (J. W. Cappelens forlag). I koncis og klar form analyserer Castberg de forskjellige deler av forslaget til overenskomst og viser den opfatnin
tilbake, at Norge ved å avslutte en slik overenskomst vilde ha anerkjent dansk suverenitet over Östgrönland og dermed opgitt det standpunkt som en enstemmig folkemening hittil hadde inntatt.
Av processrettslige arbeider bragte 1924 ingen nye systematiske verker. Professor HAGERUPS: "Konkurs- og Akkordforhandling" og samme forfatters "Skifte- och Arvebehandling", kom imidlertid ut inye utgaver ved höiesterettsassessor P. I. PAULSEN (Aschehougs forlag).
Derimot utgav ekspedisjonschef i Justisdepartementet E. ALTEN en meget fortjenstfull kommentar til "Loven om rettergangsmåten for tvistemål" av 13. august 1915, den viktigste av de lover som engang skal bli vår "nye civilprocess". Det hviler en vanskjebne over disse lover. Vedtatt i 1915 er de ennu ikke trådt i kraft, men er blitt utsatt fra år til år, og i dette öieblikk er det ikke lett å forutsi om loven kommer til å bli satt iverk i sin oprinnelige skikkelse, og når dette i tilfelle vil skje. Altens verk er et inngående og solid arbeide, som vil bli et meget verdifullt hjelpemiddel til lovens forståelse og anvendelse, hvis den gjör spranget fra Lovtidende over i det praktiske rettsliv.
Et par andre lovkommentarer vil jeg også nevne, fordi de frembyr mere stoff av juridisk interesse enn vanlig er. Dette gjelder således den kommentar til "Navneloven" av 9. februar 1923 som sekretær i Justisdepartementet HENRIK LUNDH har gitt ut (Aschehougs forlag). För denne lov hvilte vår rett om personnavn utelukkende på sedvanerett som praksis hadde utviklet, og i teorien var emnet litet behandlet. Navneloven bragte orden og klare linjer i navneretten, og den kommentar som Henrik Lundh har utarbeidet er vel skikket til å belyse loven. Den er fyldig og detaljrik, hviler på solide og omfattende teoretiske kunnskaper og gir også hvor det er anledning til det lovens historiske perspektiv.
Også byråchef HANS LÜTKENS kommentarutgave av "Arveloven" (Aschehougs forlag) inneholder meget verdifullt stoff. Visstnok har vår arverett ikke siden arveloven av 1854 undergått nogen revolusjonær utvikling, men særlig den rike rettspraksis som her foreligger, skapte behovet for en á-jour fört kommentar. Dette behov kommer Lütkens kommentar imöte på en utmerket måte.
Ragnar Knoph.