Saksforberedelsen i Norge. Efter den norske lov om rettergangsmåten for tvistemål av 13 august 1915, som dog ennu ikke er satt i kraft, skal sakerne regelmessig først bringes inn for forliksrådet til megling. Forliksrådet består av tre folkevalgte dommere. Det har også domsmyndighet i mindre saker.
Blir saken ikke tilendebragt i forliksrådet, inngis stevning til herreds- eller byretten eller undtagelsesvis til lagmannsretten. Stevningen må efter § 300 bl. a. inneholde en bestemt angivelse av det krav saksøkeren gjør gjeldende, de omstendigheter han støtter det på, og den påstand han nedlegger. Den bør også inneholde hans bevistilbud. Utredning av retts- og bevisspørsmål må stevningen ikke inneholde i større utstrekning enn nødvendig for å forklare sammenhengen.
Når dommeren fremmer saken, sørger han efter § 302 først for en forberedende behandling enten gjennem personlig møte av parterne for retten eller gjennem skriftveksling, eftersom den ene eller den annen fremgangsmåte passer best. Hvis nogen av parterne ikke plikter å møte for retten og heller ikke vedtar å møte frivillig, eller hvis møte av begge parter på samme tid og sted vilde være forbundet med uforholdmessig ulempe eller omkostning, velger dommeren skriftlig forberedelse. Når han finner det maktpåliggende å få personlig forklaring, kan dog den ene eller begge parter innkalles til særskilt avhøring for samme eller en annen rett.
Ved saksforberedelse gjennem personlig avhøring av parterne eller, som man for korthets skyld kaller det, mundtlig saksforberedelse skal parterne efter §§ 303 flg. innkalles til et rettsmøte, hvor de avgir sine forklaringer i nærvær av hinannen. De har rett til å ha med sig processfullmektig. Når forklaringene fra begge sider er avsluttet, fører dommeren inn i rettsboken en kort gjengivelse av hvad hver part har forklart i saken. Gjengivelsen leses op til vedtagelse og forelegges parten til underskrift. Desuten opfordres parterne til å fremkomme med sine bevistilbud på stedet eller gjennem senere processkrift. Utsettes saken til yderligere forberedelse, kan dommeren inkalle parterne til nyt møte eller opfordre saksøkte til å gi skriftlig tilsvar.
Ved skriftlig saksforberedelse opfordres saksøkte efter §§ 313 flg. til å gi et skriftlig tilsvar til stevningen gjennem et forberedende innlegg, som bør inneholde de påstande saksøkte akter å fremsette under den mundtlige hovedforhandling, og de omstendigheter han støtter dem på, uttalelse om saksøkerens påstande og om de omstendigheter og bevis han har anført til støtte for dem, samt endelig bevistilbud. Heller ikke tilsvaret må inneholde utredninger av
retts- og bevisspørsmål. Hvis særlige omstendigheter gjør det nødvendig, kan dommeren, før hovedforhandlingen berammes, beslutte at yderligere forberedelse skal foregå gjennem processkrifter eller personlig møte.
Enten saksforberedelsen har været mundtlig eller skriftlig, kan en part også uten pålegg inngi yderligere forberedende innlegg.
Såsnart dommeren finner at saken er tilstrekkelig forberedt, fastsetter han efter §§ 318 flg. tid og sted for hovedforhandling. Han lar inkallelse forkynde for parterne og sorger for å forberede bevisførselen gjennem innkallelse av vidner og sakkyndige og i tilfelle gjennem bevisoptagelse forut for hovedforhandlingen.
Saksforberedelsens mål er efter § 302 såvidt mulig å skaffe tilveie de nødvendige betingelser for at hovedforhandlingen kan føres til ende uten utsettelse. Det forutsettes således at saksforberedelsen regelmessig vil være bestemmende for hovedforhandlingens innhold. Men da dommen efter § 329, jfr § 183, skal bygges på den mundtlige hovedforhandling, har loven ikke kunnet binde parterne til det som de har anført under saksforberedelsen. Efter § 62 er der adgang til å endre sakens gjenstand ved utvidelse av påstanden eller ved inndragning av nye krav fra saksøkerens eller saksøktes side, såfremt endringen foretas så tidlig som mulig. I motsat fall kan retten ved kjendelse beslutte å sætte endringen ut av betraktning, når den er forsinket i den hensikt å forhale saken eller overrumple motparten, eller når den annen part forlanger det og saken ellers vilde bli betraktelig forsinket. Tilsvarende regler gjelder efter § 335 om nye faktiske anførsler under hovedforhandlingen og efter § 189 om nye bevistilbud. Dessuten kan en part som ved forsømmelighet volder den annen utgifter, efter § 177 ilegges erstatningsansvar uten hensyn til sakens utfall; se også domstolslovens § 202. Innrømmelse av faktiske anførsler fra motpartens side har efter § 184, jfr § 185, samme virkning, enten innrømmelsen er gjort under saksforberedelsen eller under hovedforhandlingen. Bevis for det innrømmede trenges ikke. Blir innrømmelsen tilbakekaldt, avgjør retten efter en prøvelse av samtlige omstendigheter om tilbakekaldelsen bør tillegges betydning.
Det som parterne har anført under saksforberedelsen i forberedende innlegg eller ved personlig avhøring, skal ikke fremlegges eller opleses under hovedforhandlingen. Men hvis rettens formann finner at en part kommer i strid med sine anførsler under saksforberedelsen, skal han efter § 331 gjøre opmerksom på det for å bringe hans standpunkt på det rene. Hvad saksøkeren har anført i stevningen eller senere under saksforberedelsen, vil imidlertid kunne få betydning som domsgrunnlag, hvis uteblivelsesdom skal avsies, fordi saksøkte er uteblitt fra hovedforhandlingen, idet retten i så fall efter § 344 skal legge saksøkerens fremstilling av sakens faktiske sammenheng til grunn for dommen, forsåvidt den er meddelt saksøkte og ikke strider mot vitterlige kjendsgjerninger. Til den uteblevne saksøktes anførsler under saksforberedelsen tas da intet hen-
syn. Uteblivelsesdom mot saksøkeren skal i alle tilfelle gå ut på hel frifindelse. Uteblivelsesdom forutsetter selvfølgelig at den uteblevne har fri rådighet over sakens gjenstand; jfr § 345.
Å forberede hovedforhandlingen er ikke saksforberedelsens eneste formål.
Navnlig må det fremheves at spørsmålet om procesforutsetningernes tilstedeværelse regelmessig vil få sin avgjørelse under saksforberedelsen. Allerede ved mottagelsen av stevningen skal dommeren efter § 301 avvise saken av eget tiltak, hvis han finner at en absolut processforutsetning mangler. Har saksøkte innsigelser å gjøre mot fremme av saken, må han efter §§ 303 og 313 fremsette dem i det første møte til mundtlig saksforberedelse eller i sitt tilsvar ved skriftlig saksforberedelse. I motsat fall settes innsigelsen ut av betraktning efter den almindelige regel i § 91, jfr § 92, hvis ikke retten av eget tiltak må ta hensyn til den omstendighet innsigelsen grundes på, eller parten gjør sandsynlig at han ikke har visst om den, og at dette ikke er hans skyld. Sålenge hovedforhandling ikke er berammet, kan dog en part som ikke har møtt ved sakfører, fremsette innsigelse mot fremme av saken, selv om innsigelsen ikke er gjort gjeldende under saksforberedelsen. Spørsmål om å avvise saken kan efter § 93 behandles under saksforberedelsen enten i det møte som er bestemt til personlig avhøring av parterne, eller i et særskilt retsmøte som parterne innkalles til. Der kan også berammes særskilt hovedforhandlingsmøte til behandling av spørsmålet. De beslutninger om fremme av saken som er truffet under saksforberedelsen, er efter § 94 ikke bindende ved hovedforhandlingen, medmindre de er stadfestet av kjæremålsretten. Har retten efter § 275 godkjent en forliksmegling som lovlig eller besluttet å fremme saken uten megling, er dog denne avgjørelse endelig.
Under saksforberedelsen skal det også bringes på det rene om nogen av parterne forlanger domsmenn tilkalt ved hovedforhandlingen.
Efter domstolslovens § 117 kan spørsmål om dommerhabilitet avgjøres på dette trin av saken, og en part som har forsømt å fremsette en inhabilitetspåstand under forberedelsen, skjønt han hadde adgang til det, vil efter samme lovs § 111 ikke kunne gjøre det under hovedforhandlingen.
Under mundtlig saksforberedelse kan saken avgjøres ved forlik, i det retten efter § 99 har adgang til å forsøke megling. I saker om opløsning av et ekteskap eller om et ekteskaps ugyldighet av grunner hvis virkning avhenger av en parts forlangende, skal dommeren efter § 422 foreta megling under saksforberedelsen, dersom begge parter kan innkalles til møte på samme tid.
Videre kan der efter §§ 305 og 314 avsies dom under saksforberedelsen på det grunnlag at saksøkte godkjenner saksøkerens krav, eller at saksøkeren frafaller sitt krav. I denne forbindelsekan merkes § 67, hvorefter saksøkeren ikke kan frafalle saken uten tillike å opgi selve kravet efterat stevningen er forkynt for saksøkte, medmindre saksøkte samtykker eller påstår søksmålet
avvist eller har undlatt å ta til gjenmæle ved møte eller forberedende inlegg. Frafalles saken, blir den hevet ved kjendelse.
Ved mundtlig saksforberedelse kan dommeren efter § 305 også opta saken til en summarisk hovedforhandling i samme rettsmøte, når begge parter forlanger det, og de er enige om å overlate uoverensstemmelserne til dommerens avgjørelse enten uten bevisførsel eller efter en bevisførsel som foregår med det samme.
Endelig kan saken under forberedelsen avgjøres ved uteblivelsesdom. Under mundtlig saksforberedelse kan der efter § 308, jfr § 311, avsies uteblivelsesdom såvel mot saksøkeren som mot saksøkte, hvis vedkommende part uteblir uten gyldig forfall fra det første rettsmøte. Er det saksøkeren som uteblir, kan saksøkte i steden forlange saken avvist eller stanset. Under skriftlig saksforberedelse kan der efter § 315 forlanges uteblivelsesdom mot saksøkte, såfremt han uten gyldig forfall undlater å inngi tilsvar i rett tid. Den part som en gang har møtt under mundtlig saksforberedelse, og den saksøkte som i tilfelle av skriftlig saksforberedelse har inngitt ett tilsvar, er derved beskyttet mot uteblivelsesdom under den videre saksforberedelse, men ikke under hovedforhandlingen. Når uteblivelsesdom avsies under saksforberedelsen, gjelder om dens innhold de samme regler som for uteblivelsesdom under hovedforhandlingen.
Uten saksforberedelse kan hovedforhandling bare foretas i visse saker hvor det særlig er bestemt ved lov.
Som det vil sees av foranstående oversikt, er valget mellem mundtlig og skriftlig saksforberedelse i det vesentlige overlatt til dommerens frie skjønn, og mot hans avgjørelse kan intet rettsmiddel anvendes. Kommisjonsutkastet stillet den mundtlige saksforberedelse i forgrunden, og et medlem av den departementale lovkomité vilde gjøre den skriftlige saksforberedelse til regel. Spørsmålet er nærmere drøftet i den første proposisjon (ot. prp. nr. 1 for 1910 s. 204—206), hvor departementet kom til det resultat at loven ikke burde gi den ene fremgangsmåte noget fortrinn for den annen. Dette standpunkt fikk tilslutning av flertallet i Stortingets justiskomité, som antok at den mundtlige saksforberedelse særlig vil være hensiktsmessig og egnet til å medføre besparelse av omkostninger i mindre saker hvor saksøkeren ikke benytter sakfører, og hvor det også kan antas at saksøkte vil møte uten sakfører. Benyttes sakførere, vil derimot skriftlig saksforberedelse i almindelighet bli billigere, ialfall på landet, og i så fall vil det også for dommeren være det greieste å velge skriftlig forberedelse. Skulde erfaringen under lovens anvendelse vise at den ene eller den annen fremgangsmåte bør begunstiges yderligere, er dette et punkt som med lethet lar sig endre (innst. O. XV for 1912 s. 124).
I det kommisjonsutkast som ligger til grunn for loven, var det foreslått at rettens formann, ialfall når saken blev behandlet ved lagmannsrett som første instans, skulde kunne anordne en særlig forberedende behandling. Denne var begrenset til vidtløftige regnskapssaker og andre særlig innviklede saker som ikke uten en nær-
mere utredning egner sig til mundtlig domsforhandling, samt andre særdeles vidtløftige saker hvor vidner eller sakkyndige må avhøres eller granskning foretas forut for hovedforhandlingen. Den særlige forberedelse skulde avsluttes med at dommeren avfattet en fremstilling som fastslog i hvilke punkter parterne var enige og i hvilke der var uoverensstemmelser. Den skulde også redegjøre nærmere for de omstridte punkter og for de tilveiebragte eller påberopte oplysninger, men uten å gå inn på nogen bedømmelse av bevisets stilling. Når en sådan forberedelse hadde funnet sted, skulde nye anførsler og bevis under hovedforhandlingen bare tilstedes, når enten motparten samtykket eller parten sandsynliggjorde at han hadde været ute av stand til å gjøre dem gjeldende under den forberedende behandling. Denne ordning, som har sitt forbilde i den østerrikskelov, blev ikke optatt i proposisjonen, fordi departementet fant de almindelige regler om saksforberedelsen tilstrekkelige, mens den særlige behandling i flere henseender kunde medføre betenkeligheter, navnlig ved de hindringer den vilde legge i veien for en fullstendigere utredning og oplysning av saken under hovedforhandlingen (ot. prp. nr. 1 for 1910 s. 206—207.)
E. Alten.