Norsk lovgivning i 1925. På den offentlige rets område må först nevnes lov av 17 juli 1925, hvorved Svalbard i henhold til traktaten av 9 februar 1920 innlemmes i Norge som en del av riket. Navnet Svalbard er en fellesbetegnelse for hele Spitsbergenögruppen og Björnöya. Norsk privatrett og strafferett og den norske lovgivning om rettspleien skal gjelde for Svalbard, når ikke annet er fastsatt, mens andre lovbestemmelser ikke skal gjelde for Svalbard uten når det særskilt er fastsatt. I vid utstrekning er det overlatt til Kongen å utferdige forskrifter med lovs kraft. Den överste offentlige tjenestemann på Svalbard er sysselmannen. Han har samme myndighet som en fylkesmann. Han er også politimester, notarius publicus og hjelpedommer ved underretten, sålenge der ikke er særskilte tjenestemenn i disse stillinger. Underdommerforretningerne legges til den underrett i Norge som Kongen bestemmer. Foruten en del særregler om rettspleien og om personlige rettsforhold gir loven også nogen særregler om eiendomsforholdene. Al grunn som ikke efter Svalbardtraktaten blir tilkjendt nogen som eiendom, er statsgrunn. Eiendomsrett eller bruksrett over statsgrunn kan ikke erhverves ved hevd. Over privat eiendomsgrunn kan såvel eiendomsrett som bruksrett erhverves uten offentlig tillatelse av traktatmakternes borgere og av selskaper som har sit styre i disse stater. En lov av 15 juli 1925 gir forskrifter om skatt til Svalbard på formue og inntekt og en lov av 17 s. m. om utförselsavgift av kull, jordoljer og andre mineraler og bergarter. Ved kgl. res. av 7 august blev der med hjemmel i Svalbardloven utferdiget almindelige forskrifter for bergverksdriften overensstemmende med den i henhold til traktatens art. 8 istandbragte og avsignatarmakterne godkjendte bergverksordning. Overtagelsen av Svalbard foregik 14 august 1925, fra hvilken dag alle de foran nevnte lover trådte i kraft.
    Den 1 mai 1925 er der utferdiget en lov om iverksettelse avvisse forskrifter i öst-Grönlandsavtalen med Danmark av 9 juli 1924 vedkommende grundbesiddelse, jakt, fangst og fiske samt utferdigelse av fredningsforskrifter, idet Norge ikke anerkjender Danmarks suverænitet over Öst-Grönland, men har gått inn på en overenskomst om de her nevnte emner.
    Om kommunevalg er der utferdiget en ny fullstendig lov av 10 juli 1925, som dog ikke innförer noget vesentlig nytt.

 

    Om de midlertidige forandringer i den nye civilproces henvises til Sv. J. T. 1925 s. 403.
    Ved en lov av 3 april 1925 om forandringer i tinglysningsvesenet er det bestemt at pantebökerne, hvori alle tinglyste dokumenter har været innfört, for eftertiden skal istandbringes helt eller delvis ved innbinding av löse avskrifter av dokumenterne, en ordning som neppe vil vise sig heldig eller egnet til å medföre de tilsiktede besparelser.
    Om offentlig administration av banker er en ny midlertidig lov utferdiget 17 juli 1925. Loven optar med enkelte mindre ændringer bestemmelserne i den tidligere lov av 24 mars 1923, som erreferert i Sv. J. T. 1923 s. Dernæst gir den bestemmelser om gjenreisning av administerte banker, om akkordforhandling under administrationen og endelig om likvidation av administrerte banker. Likvidationen foregår efter konkurslovens regler, men med visse lempninger i henseende til fremgangsmåten. Konkursrettens myndighet er overdratt til en dömmende kommissær som opnevnes av Kongen.
    Av strafferettslige bestemmelser kan nevnes en lov av 10 juli 1925, hvorefter nektelse av militærtjeneste blir straffri i ethvert tilfælde hvcr det strider mot den vernepliktiges alvorlige overbevisning å gjöre militær tjeneste av nogensomhelst art. Det kreves således ikke at nektelsen skal ha religiöse eller moralske grunde. Efter en samtidig lov skal den frifundne utföre civilt arbeide fordet offentlige i et tidsrum som svarer til det antall dager hvori de ordinære fredsövelser varer ved infanteriet, med fradrag for avtjente fredsövelser og tillegg av en halvdel. Unddrar han sig fradet civile arbeide, kan han settes på tvangsarbeide eller straffes med böter eller fengsel inntil tre måneder.
    Av privatrettslige lover er kun å nevne en av 26 juni 1925 om ekteskapsstiftelse ved missionærer.

E. Alten.