NORSK LITTERATUR 1928.

 

    Skal man i få ord karakterisere den rettslitteratur som kom ut i Norge i 1928, må det bli omtrent slik: året var fattig på store systematiske verker og på læreböker, men rikt på spesialarbeider på de forskjelligste rettsfelter. Et særlig gledelig tegn var det at så mange yngre jurister utenfor de snevre universitetskretser fant tid til og glede ved å gi sig det litterære arbeide i vold.
    På privatrettens område er det særlig tingsretten som ifjor nöd godt av denne tilböielighet. I et temmelig omfattende arbeide, "Norsk almenningsret" (Gyldendal), har således höiesterettsadvokat KJELL MEINICH OLSEN for förste gang behandlet denne viktige del av norsk tingsrett monografisk. Arbeidet faller i to: en historisk del, hvor forfatteren fölger almenningenes udvikling fra våre gamle lover og til nu, og en fremstilling av den almenningsrett som nu gjelder. I den siste del av boken gjör forfatteren rede for de forskjellige slags almenninger som forekommer, og dröfter det vanskelige spörsmål som våre domstoler i den senere tid ofte har fått forelagt, om hvem som har bruksrett i almenningen. Videre fremstiller han rettens innhold, dens overdragelse og ophör, dens forhold til hevden etc. Til slutt sammenfatter han sitt syn på selve almenningsbegrepet på grunnlag av de rettsregler som han mener gjelder for dette.
    Som bilag til "Tidsskrift for Retsvidenskap" fulgte i 1928 et skrift av höiesterettsadvokat LORENTZ RYNNING "Allemannsrett og særrett". Begreppet "allemannsrett" — som ikke må forveksles med almenningsrett — har vært dröftet en del i norsk litteratur i de senere år. Enighet om dets grenser hersker det imidlertid ikke. Advokat Rynning bestemmer det som en "adgang for alle og enhver eller for en engere, generelt betegnet krets av personer til å opnå eller nyte visse rettigheter, sålenge samfundsmakten og i enkelte tilfeller vedkommende grunneier tillater det". — På basis av denne begrepsbestemmelse gir forfatteren en oversikt over de eksisterende allemannsrettigheter og söker dernest å bestemme deres natur, særlig deres forhold til de subjektive rettigheter hvis begrep han også dröfter. Derefter går han over til de rettsregler som gjelder allemannsrettighetene. Han hevder at de likesålidt kan stiftes ved hevd som ved alders tids bruk, at de kan opheves av lovgivningen og tilintetgjöres av en ekspropriant uten erstatning etc.
    Dr. juris KRISTIAN ØSTBERG fortsetter i V. bind av sin "Norsk Bonderett" (J. W. Cappelen), de studier av landsens rett, sed og skikk, som han i en årrekke har vært beskjeftiget med.

NORSK LITTERATUR 1928. 367    Om navnerett har det hittil ikke vært skrevet synderlig i norsk litteratur. Den viktigste undtagelse er HALLAGERS verk: "Om personnavn efter norsk og fremmed rett" i 1895. Efterat imidlertid den norske navnerett gjennem en interessant rettspraksis var utviklet og festnet fikk vi en lov om emnet av 9. mars 1923. På grunnlag av denne lov har sekretær i Justisdepartementet HENRIK LUNDH skrevet en avhandling "Navneplikt og navnerett" (Aschehoug) som er antatt til å forsvares for den juridiske doktorgrad (se Sv. J. T. 1929 s. 319). Som alt tittelen viser, fremhever forfatteren overmåde sterkt den offentligrettslige side ved navnet, plikten til å före navn, på bekostning av det privatrettslig anströkne syn, som ser retten til navnet som det centrale og navneplikten som en biting. Navnet er först og fremst et individualiseringsmiddel, en etikettering som samfundet anvender for å hindre forveksling blandt borgerne. Ut fra dette grunnsyn gjör forfatteren delvis vår gjeldende navnelov til gjenstand for kritik, samtidig som han gjennemgår dens enkelte bestemmelser, og gir en omfattende oversikt over fremmede lover og teori på navnerettens område.
    I en liten bok "Rettstenkning og Fredspolitikk" (J. W. Cappelen) har professor FREDE CASTBERG samlet to avhandlinger. Den ene handler om "Logikk og vilje i rettstenkningen". Forfatteren fremholder at lösningen av hver enkelt rettslig konflikt alltid må skje ut fra en generell regel. Denne regel finnes ofte ved rent logiskede duksjoner ut fra "grunnormene" hvis gyldighet må postuleres. Hvis man imidlertid uten å kollidere med gjeldende rettsregler kan opstille flere generelle setninger som begge logisk sett kunde anvendes på det foreliggende tilfelle, da må det "foretas et valg mellem dem. Her trer viljesmomentel frem i rettstenkningen". Dette viljesmoment söker han derefter nærmere å bestemme og begrense. I den annen avhandling, "Moderne Fredspolitikk" gir Castberg en instruktiv og lettlest oversikt over den internasjonale fredspolitikks utvikling i den senere tid, særlig gjennem. Folkeforbundets arbeide.
    Betydelig teoretisk og praktisk interesse knytter sig i våre dager til spörsmålet om patentretten til de opfinnelser som gjöres av folk som er ansatt i andres tjeneste. En kort fremstilling av hvordan dette spörsmål stiller sig efter norsk patent- og kontraktsrett har undertegnede skrevet: RAGNAR KNOPH: "Funksjonæropfinnelsen" (Aschehoug).
    Endelig må fra privatrettens område nevnes advokat PETER HOUGENS bok: "Ektefellers formuesforhold". (Den norske bankforenings skrifter). I populær og almenfattelig form gis her en oversikt over den nyordning av formuesforholdet mellem ektefeller som blev innfört ved lov av 20. mai 1927 — som bekjent et resultat av det nordiske samarbeide på familierettens område.
    I overrettssakförer IVAR ARCTANDERS bok "Statsmonopoler" (Aschehoug) er det et statsrettslig problem som dröftes (se Sv. J. T. 1929 s. 42). Nemlig om disse monopoler kan sies å være tillatt efter grl. § 101 som bestemmer at "Nye og bestandige innskrenkninger i næ-

368 RAGNAR KNOPH.ringsfriheten bör ikke tilstedes nogen for fremtiden". Mens denne paragraf hittil gjerne har vært opfattet slik at det bare var private monopoler og den derav fölgende ulikhet mellem borgerne man siktet på, hevder forfatteren at også visse statsmonopoler rammes av forbudet. Det var nemlig selve næringsfrihetens prinsipp § 101 tok sikte på å beskytte, og hvis derfor et statsmonopol har annet formål enn å begrense en virksomhet på grunn av dens skadelige karakter, faller det inn under forbudet i grl. § 101. Dette er således efter forfatterens mening tilfellet med det kornmonopol som igjen nylig er innfört i Norge, mens derimot vinmonopolet efter sin art og hensikt går klar av grunnloven.
    Fra administrativretten kan nevnes en brosjyre av dr. juris SIGURD ÖSTREM: "Nydannelser i norsk næringsrett, særlig om Kontrollprinsippet" — en samling artikler, oprinnelig offentliggjort i "Norges Handels- og Sjöfartstidende".
    Et verk av betydelig praktisk interesse er höiesterettsadvokat STIAN BECHS: "Konkurslovgivningen" (Olaf Norlis forlag), annen og betydelig ökede utgave av det arbeide med samme navn, som kom ut i 1906. Våre viktigste lover om konkurs og skifte er her gjengitt og kommentert, og alle dommer av betydning er gjengitt i ekstrakt. Dessuten omtales det insolvente dödsbo som behandles av skifteretten fordi gjelden ikke er overtatt av arvingene, likesom også den i kriseårene så almindelige "private administrasjon" av skyldneren tas op til dröftelse. Verket inneholder en fylde av oplysninger om norsk praksis på området, likesom forfatteren også hyppig gir sig tid til teoretiske digressjoner, hvor han stundom fremholder meninger som ganske sterkt strider mot de gjengse.
    Loven om utilbörlig konkurranse av 7. juli 1922 er utgitt med kommentar av ekspedisjonschef i Socialdepartementet TH. G. THORSEN (Christiansens boktrykkeri), som i sin tid var sekretær i den komite som utarbeidet utkastet til loven (se Sv. J. T. 1928 s. 498). Videre har höiesteettsdommer E. ALTEN skrevet en kommentar til loven om skjönn, ekspropriasjonssaker og odelslösning (Aschehoug, se Sv. J. T. 1928 s. 503), som naturlig slutter sig til samme forfatters kommentarutgaver av våre övrige civilprosesslover, og endelig foreligger fra höiesterettsjustitiarius PÅL BERGS hånd en ny utgave av hans kommentar til arbeidstvistlovgivningen (Gröndahl & Söns forlag). Kommentaren knytter sig til loven om arbeidstvister i den form den fikk ved 1. 5. mai 1927 og har også med den midlertidige lov om tvungen voldgift av samme dato. Den rike praksis som Arbeidsretten har skapt til belysning av arbeidstvistlovens bestemmelser er overalt innarbeidet i kommentaren.

Ragnar Knoph.