Litt om tinglysnings-vesenet i Norge. Inntil den nye danske tingslysningslovs ikrafttreden viste det norske og det danske tinglysningsvesen ennu mange spor av den felles oprindelse i eneveldets lovgivning. I Norge danner fremdeles nogen spredte bestemmelser i Christian den femtes Norske Lov (1687) grunnlaget for denne del av rettsordningen. Lovbokens regler er i tidens lop blitt supplert gjennem sedvanerett og lovgivning, men det lar sig ikke nekte at vårt tinglysningsvesen nu er temmelig antikvert og modent for en grundig revisjon.
    Tinglysningens opgave er dels å sikre tredjemann kunnskap om visse rettsforhold, særlig rettsstiftelser vedkommende fast gods, dels å skaffe disse rettsstiftelser rettsvern mot tredjemann. Hovedregelen er for fast gods at alle tinglige rettsstiftelser tinglyses for å vinne rettsvern (undtagelser er bl. a.: hevd, arv, ekteskap), for løsøre at enkelte sådanne rettsstiftelser (utleggspant, arrest), kan opnå rettsvern ved tinglysning (alternativt med besiddelsestagelse).
    Det norske tinglysningsvesens mest karakteristiske eiendommeligheter er:
    1. Registerføreren har i almindelighet ingen undersøkelsesplikt overfor det som begjæres tinglyst: "Hvem som helst kan få tinglyst hvad som helst på en hvilken som helst eiendom".
    2. Tinglysningsprotokollene har ikke offentlig troverdighet i samme forstand som grunnbøkene i enkelte fremmede rettsforfatninger; de har ikke positiv, men til en viss grad negativ troverdighet.
    3. Tinglysningens rettsvirkning knytter sig til det tinglyste dokuments høitlesning på tinget, ikke til dets innførelse i pantebok og

468 H. BAHR.panteregister. Dette er en lite rasjonell regel, da høitlesningen i våre dager er blitt en praktisk betydningsløs formalitet, som nu neppe nogensteds iakttas. Der er nemlig sjelden andre tilhørere på tinglysningstingene enn selve rettspersonalet!
    Tinglysningsforretningene er i almindelighet lagt til de embedsmenn som utfører herreds- eller bydommerforretningene (underdommerne), i enkelte større distrikter til egne embedsmenn. Tinglysning foretas i særskilte rettsmøter (tinglysningsting), som holdes på vedkommende embedsmanns kontor under ett for hele embedskretsen. Tinglysningstingene fastsettes av dommeren med godkjennelse av fylkesmannen. I regelen bør tinglysning kunne foregå i byene minst to ganger hver uke og på landet minst to ganger hver måned.
    På tinget skal et utdrag av dokumentet leses høit og føres inn i tingprotokollen. (Som ovenfor nevnt, overholdes påbudet om høitlesning ikke i praksis). Dette er den egentlige tinglysning, resten av behandlingen foregår rent kontormessig.
    Ved innleveringen skal dokumentet være ledsaget av en avskrift, hvis riktighet undersøkes og bekreftes av registerføreren. Disse avskrifter samles og innbindes i den orden dokumentene er tinglyst. På denne måte kommer pantebøkene istand. Denne ordning er innfört ved en lov av 3. april 1925; tidligere blev alle dokumenterskrevet av med hånden i protokoller med faste blade.
    Over pantebøkenes innhold føres registre, panteregistrene. Av dem er det to slags: real- og personalregistre. I realregistret har hver faste eiendom (hvert matrikelnummer) i rettskretsen sitt blad (folium). På dette innføres ekstraktvis alle de dokumenter som er blitt tinglyst vedkommende eiendommen. De ekstrakter som innføres er såvidt fyldige at man som regel får tilstrekkelige oplysninger om en eiendoms hjemmelsforhold og heftelser ved å undersøke dens folium i realregistret. Registrene har derfor i praksis langt større betydning enn selve pantebokene.
    I personalregistret innføres alle de dokumenter som ikke får plass i realregistret, først og fremst dokumenter vedkommende rettsstiftelser i løsøre (herfra undtatt registreringspliktige skib), videre ektepakter, konkursbekjentgjørelser m. v. I personalregistret har hvert bokstav sitt folium, og dokumentene føres efter navn, på landet efter fornavn, i byene efter efternavn.
    Endelig blir der påtegnet selve dokumentet en attest om at det er tinglyst. Er der mangler ved hjemmelen, eller inneholder dokumentet uriktig betegnelse av fast eiendom e. l., skal der påføres dokumentet en anmerkning om det. På pantedokumenter og skjøter skal der også gjøres anmerkning om tinglyste heftelser eller dokumenter som er til hinder for eller kan øve innflytelse på den rettighet som er stiftet ved dokumentet. Denne tinglysningsanmerkning har stor praktisk betydning.
    Tinglysningens rettsvirkning er først og fremst, at den gir tinglige rettigheter rettsvern mot alle senere rettsstiftelser, tinglyste som utinglyste, og mot alle eldre utinglyste rettsstiftelser. Beskyttelsen

LITT OM TINGLYSNINGSVESENET I NORGE. 469gjelder såvel mot frivillige rettsstiftelser — avhendelser, pantsettelser — som mot tvungne — eksekusjon, konkurs. Fra denne regel gjelder der en viktig undtagelse: en frivillig rettsstiftelse kan ikke ved tinglysning opnå rettsvern mot eldre utinglyste rettigheter, som erhververen kjente til eller burde kjent til, da hans rett blev stiftet.
    I dette avsnitt må også nevnes tinglysningens legitimasjonsvirkning, eksempel: tinglysning av et skjøte på en fast eiendom gir skjøteinnehaveren legitimasjon til å forføie over eiendommen som eier.
    Om prioritetsforholdet mellem flere tinglyste rettsstiftelser er hovedregelen at prioriteten regnes efter tinglysningstiden. Er flere frivillige rettsstiftelser tinglyst samtidig (d. v. s. på samme ting), deler de prioritet, mens tvungne rettsstiftelser går foran samtidig tinglyste frivillige. I forholdet mellem flere samtidig tinglyste tvungne rettsstiftelser er stiftelsestiden avgjørende. Overfor konkurs gjelder spesielle regler.
    Tinglysningens rettsvirkning bortfaller naturligvis i almindelighet samtidig med selve den tinglige rett den knytter sig til. Utslettelse av panteregistret skjer imidlertid som regel bare efter avlysning, d. v. s. tinglysning av en erklæring fra den der i registret står opført som rettighetshaver, om at han samtykker i utslettelse. Ved avlysning har registerføreren undersøkelsesplikt.

H. Bahr.