TREKK AV DEN NORSKE HÖIESTERETTSFYSIOGNOMI OG AV DENS INNSATS INORSK RETTSUTVIKLING.1
Av
PROFESSOR RAGNAR KNOPH.
Når man i et foredrags forholdsvis knappe ramme skal forsöke å kaste streiflys over den norske höiesterett og dens rolle i norsk rettsliv, er det naturlig å begynne med en oversikt over rettens ytre bygning og de hovedregler som gjelder dens virksomhet.
I.
Höiesterett er Norges överste domstol både i civile saker og i straffesaker. Dens virksomhet i straffesaker skal jeg imidlertid ikke komme inn på ved denne anledning, for ikke helt å sprenge mitt foredrags ramme. Det er rettens avgjörelse av borgerlige rettstvister som jeg holder mig til i det fölgende.
Höiesterett består for tiden av 1 justitiarius, 18 fast utnevnte dommere, og 4 ekstraordinære. Ved siden av disse "stadig tjenstgjörende medlemmer" av retten, blir det imidlertid av kongen for hvert år opnevnt et utvalg av dertil egnede jurister, som efter særskilt tilkallelse av formannen tar sete i retten, når forfall eller sakmengden gjör dette påkrevet. Embedsmenn som kan avskjediges av kongen, og praktiserende sakförere kan ikke stå i dette utvalg. Det består av dommere fra andre civile eller kriminelle retter, forhenværende medlemmer av höiesterett, juridiske professorer etc.
Vilkår for å bli medlem av höiesterett er å ha fylt 30 år og ha juridisk embedseksamen med beste karakter. Men ellers kan en höiesterettsdommers foregående utdannelse og virksomhet være ytterst forskjellig. Underdommere, strafferettspleiens menn, departementsfolk, professorer, sakförere, ligningschefer etc. har i tidens löp gått inn i höiesterett. "Alle veier förer til höiesterett" har det vært sagt, når det bare er dyktige folk som har tilbakelagt veien.
Om kandidatene til en ledig dommerstilling i höiesterett gis det ikke retten anledning til å uttale sig. I eldre tid — inntil innförel-
sen av parlamentarismen i 1880-årene — var dette anderledes. Uten nogen egentlig lovhjemmel var det allikevel skikk at regjeringen esket höiesteretts uttalelse om ansökerne, og man gikk ikke gjerne utenfor kretsen av dem som retten hadde festet sig ved som önskelige. Så vidt vites var det bare en eneste gang at en utnevnelse, foretatt utenfor höiesteretts innstilling, vakte strid. Det gjalt besettelsen av en ekstraordinær assessorpost i 1867. Blandt ansökerne var dengang den juridiske professor FREDRIK BRANDT — i litteraturen særlig kjent som rettshistoriker og som forfatter av en fremstilling av tingsretten —, som höiesterett imidlertid ikke nevnte blandt dem som burde komme i betraktning. Grunnen var visstnok ikke at man bestred BRANDTS kompetanse, men frykt for at det kollegiale samarbeide i retten vilde bringes i fare ved BRANDTS originale og kantede personlighet, utpregede trang til særmeninger, og delvis mindre beherskede optreden. Regjeringen utnevnte allikevel BRANDT, under særlig henvisning til at det lå både i höiesteretts og i universitetets interesse at juridiske professorer leilighetsvis gikk over i retten. Utnevnelsen foranlediget en skrivelse av höiesterett til regjeringen. Den konkluderte med at man "forventet", at for fremtiden ingen som ikke av höiesterett var bragt i forslag blev utnevnt til höiesterettsdommer, uten at retten först var gitt anledning til å uttale sig om ham. Regjeringen svarte, höiesterett repliserte, hvorefter regjeringen i et siste innlegg avsluttet striden, ved å erklære at den ikke kunde akseptere som en bindende ordning hvad höiesterett hadde hevdet.
Den brede og mangeartede rekrutering til höiesterett tör være et karakteristisk trekk for Norge. Den medförer den utvilsomme ulempe at de nye medlemmer av domstolen ofte mangler den praksis og rutine som kreves av den gode dommer. Men denne mangel — som forholdsvis hurtig bortelimineres i samarbeide med rettens eldre medlemmer — opveies langt av den store fordel som ligger i, at den forskjelligste erfaring, og den mest avvikende åndelige innstilling blir representert i landets höieste domstol. En svakhet ved höiesteretts rekrutering ligger imidlertid sikkert i at det er forholdsvis sjelden at fremragende representanter for skranken blir knyttet til retten, slik som tilfellet f. eks. er i England. Forklaringen til dette er den nokså prosaiske, at en norsk höiesterettsdommers lönn ikke virker fristende på en dyktig advokat. Riktignok er det ikke lengere så — som i enevoldstiden — at dommerstillingene i höiesterett er ulönnede tillitshverv. Men tilfretsstillelsen ved å tiltales som "höistærværdige herrer, rikets överste dommere" forutsettes allikevel av de bevilgende myndigheter å være så stor, at dommerne ved siden herav bör kunne nöie sig med meget beskjedne materielle innkomster. De praktisk anlagte sakförere har imidlertid ikke hittil kunnet gjöre sig fortrolig med at dette syn er riktig.
Når höiesterett dömmer i en civil sak, er det saken i dens helhet som er gjenstand for rettens prövelse. En kassasjonsdomstol, som bare har til opgave å pröve om de rettslige normer er riktig an-
vendt, er den norske höiesterett altså ikke. Det har den heller aldri vært, men den har på et hengende hår holdt på å bli det.
I vår store nye prosesslovgivning av 1915 var det nemlig oprinnelig bestemt at höiesterett bare skulde pröve den rettslige side av sakene: Anke til höiesterett skulde bare kunne grunnes på "feil i rettsanvendelsen eller i saksbehandlingen". Mot denne inngripende forandring, som man fryktet vilde ha skjebnesvangre fölger for höiesteretts hele stilling i vårt rettsliv, blev det i den 11. time reist en kraftig protestbevegelse, i förste rekke ledet av nuværende höiesterettsdommer FERDINAND SCHJELDERUP. Aksjonen förte til at der den 17. juli 1925 blev vedtatt en lov om midlertidige forandringer i den rettergangsordning som i henhold til eldre vedtak skulde tre i kraft den 1. juli 1927. For höiesteretts vedkommende gikk forandringen ut på at retten som hittil skulde behandle de forelagte saker i hele deres bredde, både de faktiske og de rettslige sider. For ikke å overbebyrde retten blev imidlertid samtidig de saker som gjelder formuesverdier under 5 000 kr. henvist til overrettene som endelig appellinstans, mens de större saker går direkte til höiesterett.
Det er i Norge ikke stor meningsforskjell om, at man ikke bör opgi den tradisjonelle ordning og beskjære höiesteretts adgang til prövelse av hele saken, medmindre utviklingen tvinger oss til det. Det vil si medmindre arbeidsmengden ved höiesterett blir så stor at retten ikke kan overkomme den, og man heller ikke ved andre og lempeligere midler kan bringe balanse tilveie.
Om dette i det lange löp lar sig gjöre avhenger bl. a. av den behandlingsmåte som sakene i höiesterett blir tildel. Helt fra höiesteretts oprettelse i 1815 har behandlingen i prinsippet vært muntlig, idet dog visse saker har vært henvist til skriftlig behandling. Selv i de saker som behandles muntlig er bevisumiddelbarhetens prinsipp imidlertid ikke gjennemfört. Vidner og sakkyndige avhöres ikke av domstolen. Skriftlige gjengivelser av vidneprovene dokumenteres isteden. Også efter gjennemförelsen av den nye prosess er denne ordning i hovedsaken oprettholdt. Dog har rettens formann fått en enda videre adgang til å bestemme om sakenes behandling skal skje muntlig eller skriftlig.
Hvilken av disse 2 behandlingsmåter der er den beste og mest betryggende, er det kanskje ikke samstemmighet om. Höiesterett selv har gjentagne ganger uttalt sig om dette spörsmål, og det har herunder gjort sig divergerende meninger gjeldende. Når man bortser fra enkelte egenartede saker — f. eks. vidtlöftige regnskapssaker — tror jeg imidlertid at det nu både blandt rettens egne dommere og blandt advokatene er den almindelige mening, at det er den muntlige behandling av sakene som i enhver henseende er å foretrekke. En viss betenkelighet må det derfor vekke, at det i de senere år synes å være en avgjort tendens til stigning i de skriftlige sakers tall. Det er det stadig aktuelle problem, restansene, som har bevirket dette. Og som en medvirkende årsak hertil må utvilsomt nevnes den store vidtlöftighet i den muntlige saksbehandling, som
er blitt et karakteristisk trekk ved Norges höiesterett, og på ingen måte noget heldig trekk. Det er ingen sjeldenhet at en eneste sak tar både 2 og 3 ukers behandling i muntlig rett. Fra ett av de sist utkomne nummere av "Rettstidende" nevner jeg eksempelvis en sak som alene dreiet sig om hvorvidt en mann hadde vært ved full sans og samling da han oprettet sitt testament. I nesten 3 samfulle uker la denne sak beslag på rettens tid.
Ansvaret for denne uheldige utvikling må dels legges på de prosederende advokater, som nokså gjennemgående har glemt at det er i begrensningen mesteren viser sig. Dels også på retten selv, som ved en kraftigere prosessledelse og mere rundhåndet anvendelse av prosessuell mulkt burde ha satt mere inn på å bringe utviklingen inn i et sundere spor. Visstnok har det ikke, helt fra höiesteretts oprettelse, manglet på beklagelser fra rettens side over advokatenes vidtlöftighet. Under en votering i 1817 uttalte således en av de voterende: "Begge parters sakförere har aldeles uforsvarlig opholdt denne sak fra igår kl. 10½ til idag kl. 1 ved oplesninger av ÖRSTED og STAMPE, ved citater av Peder Paars og Den politiske kandestöper etc. De bör derfor begge mulkteres". Stort sett har imidlertid dommerne vært overdrevent engstelig for å gripe inn i "skrankens frihet", og har derfor sin del av ansvaret for at retten i öieblikket befinner sig i en situasjon, som "er kritisk og kan bli farlig". Som forholdet nu er, er det nemlig ikke bare den muntlige saksbehandling i höiesterett der står i fare for å tape terreng til fordel for den skriftlige. Også muligheten av at retten må omdannes til en kassasjonsdomstol, fordi den fulle prövelse av appellsakene sprenger rammen, for hvad den kan overkomme, kan lett vinne ny aktualitet, dersom den plederende veltalenhet ikke blir holdt innenfor rimelige skranker.
En meget viktig side ved den norske höiesteretts virkemåte er reglen om at i muntlige saker voterer dommerne offentlig og gjör efter tur rede for premissene for sitt votum. För voteringen finner det imidlertid sted rådslagning for lukkede dörer mellem rettens medlemmer. I skriftlige saker avgis rettens begrunnelse som felles premisser for de dommeres vedkommende som stemmer for det samme resultat.
Reglen om at de voterende i muntlige saker skal gjöre offentlig rede for sine premisser har ikke alltid vært gjeldende i höiesterett. Den blev innfört ved lov av 11. april 1863, efterat det helt siden 1821 hadde stått strid om saken. Det var vår "grunnlovs far", CHR. MAGNUS FALSEN som i 1821 fremsatte forslag om offentlig votering. Tanken blev imidlertid skarpt avvist fra höiesteretts side, som i dette stykke stöttet sig til en autoritet som ÖRSTED, der hadde uttalt sig om spörsmålet. Og hver gang forslaget om offentlig votering senere kom op — og det gjorde det på nesten hvert storting efter 1833 — inntok höiesterett samme holdning. Man fremholdt at den hemmelige votering sikret at dommeren sa sin mening "uhindret av tvang og utvortes motiver". At votering i offentlighetens lys la nye og anstrengende byrder på dommerne, som også vilde bli utsatt for personlig og nærgående kritikk i anledning av de vota de
efter beste skjönn hadde avgitt. At rettens anseelse og de avsagte dommers autoritet vilde lide, dersom det blev offisielt kunngjort a tdet var dissens innen retten o. s. v.
Efterat reformen siden 1864 har vært gjennemfört i praksis, hard et imidlertid vist sig at de betenkeligheter retten hadde var overdrevne, og at höiesteretts offentlige votering har vært til stort hell for norsk rettsliv. Dette erkjennes nu også ubetinget av retten selv. I talen ved höiesteretts 100-års jubilæum i 1915, var lovforandringen i 1863 den eneste som höiesteretts daværende justitiarius THINN fant grunn til særlig å peke på: "Jeg anser denne for andring forå være av en så vesentlig betydning både i retning av å styrke tilliten til domstolen og i retning av å befordre den gjennem rettspraksis stedfinnende rettsutvikling, at jeg finner særlig grunn til å omtale den".
For almenheten — jurister og det almindelige publikum — har den belærelse om hvad höiesterett har uttalt og avgjort, som den offentlige votering gir anledning til, vært en kilde til stor berikelse og nyttig orientering. Tidligere stavret man i så henseende i blinde, og også rettens eget kjenskap til det virkelige innhold av dens tidligere avgjörelser var ofte tarvelig nok. Et kuriöst eksempel på hvordan manglen av offentlig votering kunde före selv de beste på villspor, gir ASCHEHOUGS omtale av en HRD. i Rt. 1841 s. 271. ASCHEHOUG omtaler dommen som "vel den viktigste som Norges höiesterett har avsagt", idet den skulde ha avgjort at domstolene hadde adgang til å sette en skattebeslutning tilside, når de fant den stridende mot grl. § 97, der forbyr å gi lover tilbakevirkende kraft. Slik blev dommen vanlig opfattet fra alle kanter, inntil HAL LAGER i sitt skrift om höiesterett till rettens 100-års jubilæum gjorde opmerksom på1, at en gjennemgåelse av voteringsprotokollene viste at dommen nok ikke var så viktig enda. Höiesterett hadde nemlig gått ut fra at det ikke var vedkommende skattebeslutnings mening å tillegge sig anvendelse på forhold, eldre enn loven, og spörsmålet om en eventuell tillbakevirknings grunnlovsstridighet hadde altså overhodet ikke foreligget!
På den annen side har det vist sig at nogen nærgående kritikk, ennsi personlig chikane, blir de voterende höiesterettsdommere ikke utsatt for i anledning av sine vota. En kjent undtagelse herfra — som bekrefter reglen — er det angrep som assessor, forhenværende professor CLAUS WINTER HJELM blev utsatt for fra advokat BERNHARD DUNKERS side i anledning av et dissenterende votum i en celeber straffesak i 1865. DUNKER — som vel er det störste navn blandt norske advokater — hadde forsvart en mann og også fått ham frifunnet, men under dissens bl. a. fra HJELM. Med voldsomhet innledet DUNKER derefter en offentlig polemikk med assessoren, som i anledning av sitt votum og sitt senere forsvar for dette bl. a. fikk attest for at han "enten tillot sig et ordbladerasl, skjönt han begrep dets tomhet, og altså vilde misbruke sin formentlige autoritet til å kaste
publikum blår i öinene, eller hvad det var rimeligere, manglet dömmekraft". I en senere injuriesak blev imidlertid advokat DUNKER ilagt 100 spds. bot. Og når höiesterett i sin tid fryktet for at respekten for dens dommer vilde minske under den offentlige voterings herredömme, har erfaringen vist at resultatet er blitt det motsatte. Som justitiarius THINN med rette fremhevet i 1915: tilliten til domstolen er styrket ved reformen.
Imidlertid — litet eller intet får man gratis i denne verden, og også den offentlige votering har sine skyggesider. I offentlighetens klare, men også skarpe og kolde lys, er de uttrykk for menneskelighet og for personlighetens spill, som enkelte gamle hemmelige dommer kunde gi så charmerende uttrykk for, praktisk talt blitt borte. Det vilde således være litet tenkelig at en höiesterettsdommer vilde la tilflyte sitt offentlige votum en så personlig og samtidig liberal livsfilosofi som denne fra 1816 : "Kun en knarrvoren og egensindig mann kan fornærmes ved et kyss eller en klapp, som en fremmed mann gav hans hustru". Heller ikke vilde vel den strenge rett i våre dager, efter å ha avgjort at det i en injuriesak i anledning av kortspillet "polskpas" var unödvendig å avgjöre hvem av partene hadde krav på en bet, föie supplerende til, at alle rettens medlemmer forövrig var "fullkommen kyndige i spillet".
I den enkelte sak som forelegges höiesterett voterer 7 dommere. I særlig betydningsfulle og viktige saker har dog retten, efter justitiarii bestemmelse, alltid hatt adgang til å tre sammen i plenum til sakens avgjörelse. Denne adgang er ved lov av 25. juni 1926 om forandring i lovgivningen om höiesterett bragt i fastere legale former. I tre grupper av tilfeller er plenarbehandling for fremtiden foreskrevet: 1) når 3 eller flere dommere vil fravike et tidligere höiesterettsprejudikat, og nogen av rettens medlemmer krever det, 2) når 3 eller flere av dommerne vil bygge sin avgjörelse på at en lov, stortingsbeslutning eller provisorisk anordning er i strid med grunnloven og 3) når særlige grunner gjör det önskelig at et tvilsomt rettsspörsmål avgjöres av den samlede rett. I kraft av disse regler har plenarbehandling i höiesterett ikke hört til de rene sjeldenheter i de seneste år.
II.
I konstitusjonell henseende inntar höiesterett på flere måter en særstilling blandt de norske domstoler.
Dette gjelder ikke m. h. t. prinsippet om at domstolene skal være selvstendige statsorganer, og i enhver henseende være uavhengig av de andre statsmakter. I dette stykke står höiesterett på linje med landets andre domstoler. Helt fra rettens oprettelse har forholdet vært slik. Den fra eneveldet kjente ordning at den höieste domstol gav sine kjennelser i kongens navn, og undertiden også korporlig blev presidert av kongen, blev utelukket ved grunnloven av 1814.
En særegenhet for höiesterett er det derimot at det i selve grunnloven er bestemt at dens dommer i intet tilfelle kan påankes. Dess-
uten er denne domstol tillagt enkelte spesielle konstitusjonelle opgaver, som de andre domstoler ikke har. Efter grl. § 46 påligger det således höiesterett "som en ubetinget plikt" å foranstalte stortinget sammenkalt, dersom kongen dör mens tronfölgeren er umyndig, og statsrådet ikke innen 4 uker sammenkaller tinget. Efter § 83 kan stortinget også innhente höiesteretts betenkning "over juridiske gjenstander". Oprinnelig hadde også regjeringen en tilsvarende adgang til å eske höiesteretts uttalelse angående rettsspörsmål, og retten gav juridiske uttalelser i ganske stor utstrekning. Nu skjer det meget sjelden, og vel er det. Enhver optreden av höiesterett utenfor det dömmende område vil nemlig ha lett for å svekke rettens autoritet på dens egentlige felt.
En meget viktig konstitusjonell funksjon er tillagt höiesterett i grl. § 86, idet retten sammen med lagtinget utgjör riksretten, som "i förste og siste instans dömmer i de saker som av odelstinget anlegges, enten mot statsrådets eller höiesteretts medlemmer for embedsforbrydelser, eller mot stortingets medlemmer for de forbrydelser de, som sådanne, måtte begå". At denne domstol har hatt en meget stor betydning for hele vår konstitusjonelle utvikling er vel kjent. Sammenhengende med den stilling, som höiesteretts medlemmer inntar i riksretten og som de höieste representanter for den dömmende makt, er det også at de i sin embedsvirksomhet står under herredömme av en egen lov, "ansvarlighetsloven", som ellers inneholder straffebestemmelser rettet mot statsrådets og stortingsmennenes forbrydelser, og at det alene er ved riksretten de kan kreves til ansvar for sin embedsvirksomhet.
I selve lovgivningsmyndigheten tar den norske höiesterett ikke del, således som f. eks. den svenske Högsta Domstolen gjör gjennem deltagelsen i Lagrådet. Derimot utöver retten — sammen med landets övrige domstoler — en viktig kontrollerende innflytelse på utövelsen av den lovgivende makt. Höiesterett påser nemlig at ingen lov, stortingsbeslutning eller provisorisk anordning tillegges gyldighet, medmindre de formelle og reelle vilkår som grunnloven krever er opfylt. Er ikke dette tilfelle, f. eks. fordi en formell lovs innhold må sies å stride mot en grunnlovsbestemmelse, nekter domstolen å legge den til grunn for sine avgjörelser. Denne rett for de norske domstoler er som bekjent ikke enestående i nutiden. Om det var grunnlovens oprinnelige mening at domstolene skulde ha en slik adgang er visst tvilsomt nok. Gjennem lang tids praksis har den imidlertid fått sikkert fotfeste i vår forfatning, og i den nys nevnte lov av 1926 om plenumsbehandling i höiesterett har også de lovgivende myndigheter forutsetningsvis erkjent, at det — iallfall på visse vilkår — tillkommer domstolene en slik adgang.
III.
Å gi en karakteristikk av en kollegial domstols rettsanvendelse er ikke lett.
For det förste kan en domstols mangesidige praksis karakteriseres
fra så mange forskjellige synspunkter, at et samlet helhetsbillede av dens virksomhet er vanskelig å gi.
Dertil kommer at en rett jo ikke er en upersonlig virkende maskin, hvis arbeidsresultater er homogene og uniforme. Domstolen er de individuelle personligheter som beklær den, og som efter naturens orden må skifte. Mellem de enkelte dommeres individuelle personlighet og — om man kan uttrykke det slik — den felles mentalitet som preger domstolen er det stadig samspill og vekselvirkning. Men den sammensveisning i arbeidet som til en viss grad gir en stadig virkende domstol preg av en åndelig enhet, er naturligvis aldri så effektiv, at de enkelte dommeres innstilling og individuelle særpreg kan lates ute av betraktning, når karakteristikken skal gis. Som fölge herav, og ikke minst når domstolen som den norske höiesterett arbeider i flere avdelinger hvis sammensetning varierer, vil rettens helhetspreg lett kunne variere fra tid til tid, og det behöver heller ikke være konstant innen et bestemt tidsrum. En opmerksom iakttager vil også av samme grunn ofte kunne opdage forskjellige strömninger innenfor retten, som kjemper med hverandre, og som vekselvis kommer op til overflaten og setter sitt preg på rettens avgjörelser.
En karakteristikk av domstolens juridiske fysiognomi må derfor nödvendigvis holde sig til enkelte særlig betydningsfulle trekk, og den må gis med den reservasjon, som fölger av hvad foran er sagt.
Når rettens bud skal anvendes på konkrete faktiske forhold — enten det nu skjer fra dommersetet eller fra et universitetskateter — vil den fundamentale innstilling overfor rettsanvendelsens problemer ofte sette avgjörende preg på de konkrete resultater. I så henseende er kanskje ingen motsetning mellem de forskjellige typer av juristpersonligheter dypere enn denne: For nogen står det enkelte tilfelles riktige og rettferdige avgjörelse efter hele dets eiendommelige individualitet som hovedformålet for all rettsanvendelse, mens andre holder faste og sikre regler for å ha så stor verdi for rettslivet, at de ofte vil være tilböielig til å hevde reglen i dens abstrakte strenghet, selv om de må innrömme at den ikke er tilpasset med det foreliggende tilfelles individualitet for öie. Eftersom en domstol gjennemgående helder til den ene eller til den annen av disse retninger — det er selvsagt bare tale om forskjell i betoning eller nyansering, ikke om diametralt forskjellige utgangspunkter — vil hele dens praksis få sitt karakteristiske preg.
Det er min opfatning at den norske höiesterett, iallfall i de senere år, går nokså langt i retning av å lempe på de abstrakte regler med sikte på å undgå konkret ubillighet og urimelighet. Og jeg tror ikke det kan sies at denne uomtvistelige fordel er nådd på rettssikkerhetens bekostning.
I nesten dramatisk form stötte de forskjellige mentaliteter innen retten her sammen i en kjent dom, som blev avsagt i plenum den 15. april 1915 (Rt. 1915 s. 435 ff.), og som gir et karakteristisk billede av höiesteretts almindelige syn på rettsanvendelsen: En kre-
ditor sökte eksekusjon hos sin skyldner i henhold til dom. For sin fordring hadde han imidlertid hatt pant i 3 eiendommer, som han ved auksjon hadde latt sig tilslå for et ganske bagatellmessig belöp (tilsammen 210 kr.), da ingen andre bydere hadde meldt sig. Den virkelige verdi av disse eiendommer lå langt over verdien av hele hans fordring. Ved underretten blev innstevnte dömt, idet retten gikk ut fra som en fastslått setning at når panthaveren selv kjöpte pantet ved tvangsauksjon, hadde han bare plikt til å skrive av på fordringen hvad auksjonsbudet gikk ut på. At dette var urimelig lavt kunde ikke komme i betraktning, siden hverken lov eller sedvane böd kreditor å ta særlig vare på debitors interesse under sin fordrings inndrivelse.
Med 11 mot 6 stemmer kom höiesterett til et annet resultat. Flertallet begrunnet sitt resultat med at en panthaver som realiserte sitt pant, ikke ansvarsfritt kunde sette tilside ethvert hensyn til eierens tarv, og at panthaveren, selv om han hadde rett til å approbere et bagatellmessig bud, ikke nödvendigvis og under alle omstendigheter kunde legge dette til grunn for sitt opgjör med debitor. Grunnstemningen i majoritetens begrunnelse var imidlertid utvilsomt, at et motsatt resultat vilde være i den grad urimelig eller likefrem oprörende, at man her ikke kunde anvende den regel som ellers hadde vært almindelig holdt for å være den "strenge retts". — Mot denne, nærmest underforståtte, del av flertallets begrunnelse satte da også minoritetens votum inn. Man henviste til at det ved sedvane var blitt en fastslått regel at rekvirenten ansvarsfritt kunde approbere det höieste bud ved tvangsauksjon, enten det var stort eller litet. Å rokke ved denne setning vilde være å sette domstolene på lovgiverens plass. Men dette måtte ikke skje, allerminst på et område som var av den störste betydning for realkreditten, og hvor det fremfor alt krevdes rettsregler som både var faste og klare. En enkelt av de dissenterende dommere, assessor MEJDELL tilspisset sin dissens enda kraftigere: Å innföre en regel som den majoriteten bygget på vilde være "å gjöre domstolene suveræne over loven: å opfatte domstolene som annet enn lovens tjenere, i virkeligheten å etablere et judicielt enevelde som ubundet av annet enn stemningsbåret forgodtbefinnende övet jurisdiksjon i landet".
En annen betydningsfull forskjell m. h. t. en domstols almindelige innstilling — som forresten til en viss grad henger sammen med den som nettop er berört — er motsetningen mellem den realistiske og den mere formalistiske orientering overfor de mötende rettsproblemer. Stort sett må det her visselig sies at den norske höiesterett både i sin fortolkning av lovene og i sin anvendelse av dem har vært. inspirert av sundt praktisk skjönn og sikker rettslig takt, mens det derimot hörer til sjeldenhetene at den lar sin avgjörelse avhenge av rent formelle betraktninger om lovers og begrepers rekkevidde. Det er denne höiesteretts gjennemgående fjernhet fra alt "juristeri" og outrert "begrepsjurisprudens", som man
har villet fremheve, når det bl. a. fra sakförerhold har vært sagt at höiesterett er "vår beste legmannsdomstol".
Men naturligvis — det er ikke i alle sine avgjörelser at höiesterett har gjort sig fortjent til denne hæderstittel. Således neppe i en dom i Rt. 1844 s. 401, hvor man nektet en panthaver som hadde slått til sig pantet for å redde sin fordring, adgang til å hevde at panteretten fremdeles bestod, skjönt han hadde den mest åpenbare interesse av å kunne falle tilbake på den. Begrunnelsen var ene og alene, at når panthaveren blev eier av pantet, måtte panteretten uvegerlig falle bort, fordi pant og eiendom var uforenelige som "ild og vann". Nu, dette var en gammel dom, som neppe var falt likedan ut idag. Men jeg kan ikke se rettere enn at höiesterett også i yngre dommer leilighetsvis viser tendens til å avgjöre en sak mere under hensyn til nedarvede begreper og distinksjoner enn til de virkelige rettsverdige interesser, som dog også begrepene til syvende og sist skal gi uttrykk for. Dette gjelder således efter min mening når retten har vært tilböielig til å la omfanget av ekspropriantens plikt til å holde skadelidende interesser skadelös, være avhengig av om det er en virkelig rettighet, en "særrett" der krenkes, eller om det bare er en allemannsrett som eksproprianten tramper under fötter. Likeledes når höiesterett — efter hvad det synes å fremgå av en ganske fersk dom (Rt. 1929 s. 1011) — blankt vil nekte en kjöper eller tidsbefrakter enhver rett til andel i ekspropriasjonssummen, når gjenstanden fratas eieren og kontrakten blir gjort umulig, fordi det bare foreligger en obligatorisk fordring mot eieren, men ingen direkte tinglig rett i selve den eksproprierte gjenstand.
Som retten gjennemgående i sin praksis har latt de enkelte tilfeller vederfares individuell rettferdighet så langt som dette er gjörlig uten å bringe hensynet til rettens sikkerhet i fare, således må det også sies at den samme fordomsfrihet og kloke moderasjon har preget dens stilling til de spontant virkende rettsskapende krefter og faktorer, som i våre dager mere enn nogensinne virker med til å före rettens utvikling videre. Jeg sikter her först og fremst til sedvaneretten og til kutymene i alle deres forgreninger. Med åpent blikk for de verdier som kutymen tilförer rettslivet har höiesterett gitt den vid adgang til å gjöre sig gjeldende, sålenge den befinner sig på sitt naturlige område, og er blitt til under legitimt samarbeide mellem de interesserte parter. I så henseende gir forövrig vår lovgivning domstolene en pekepinn som er tydelig nok. Derimot inneholder lovgivningen ikke synderlig antydning av at det fra domstolenes side også bör öves en viss kontroll og siktning av kutymen, når denne presenterer sig i en vilkårlig skikkelse, og er basert på urimelig organisasjonsmessig utnyttelse av den svakere part i forholdet, eller direkte på misbruk av et faktisk enevelde fra den enkelte interessegruppes side. Den opsikt med kutymen som fra rettssamfundets side her utvilsomt er på sin plass, har i Norge höiesterett påtatt sig, idet den i flere dommer har nektet å anvende
slike kutymer i tilfeller hvor en legitim kutymedannelse vilde ha fått passere uantastet. Den måte retten har utövet denne politimyndighet på er forövrig i sig selv interessant, og gir innblikk såvel i rettens psykologi, som i det tekniske apparat der står til en domstols rådighet når det gjelder å nå et bestemt formål. Når kutymen nemlig er eller virker tilstrekkelig urimelig og utiltalende, stiller retten simpelthen så strenge krav til beviset for dens eksistens, at de påberopte kutymer strander på dette skjær. (Se således Rt. 1920 s. 824, Rt. 1921 s. 11, Rt 1922 s. 70. Eksempel på rask kutymedannelse er Rt. 1923 s. 222).
Et godt barometer til å måle en domstols åndelige spennkraft og vingefang er dens evne til å holde landets rett på höide med hvad utviklingen til enhver tid krever, ved stadig å helde tidens nye vin på lovgivningens gamle lærflasker. En særlig vanskelig, og særlig betydningsfull, opgave blir i denne retning stillet Norges ledende domstol ved flere av de skranker for lovgivningen som grunnlovens fedre fant det nödvendig å stille op i 1814. Först og fremst grl. § 97 som forbyr å gi en lov tilbakevirkende kraft, og § 105, som sier at eieren skal ha full erstatning når hans ting fratas ham ved ekspropriasjon.
Særlig i de siste halv hundre år har disse grunnlovsbud stadig budt domstolene vanskelighet. De blev til i en tid, da tanken om individets ukrenkelighet og den sterke tro på den enkeltes rett i forhold til samfundet hadde fast tak i rettsbevisstheten, ikke minst som fölge av de overgrep og misligheter som eldre tiders enevoldsmakt hadde gjort sig skyldig i. Bakgrunnen for den individualistiske tankes maktstilling var et samfund, som nettop hadde kastet av alle de innskrenkende bånd som eldre lovgivning hadde lagt på individets foretaksomhet og energi, som kjente sine krefter svulme under det individuelle initiativs ny og fri utfoldelse, og hvor den moderne kapitalisme og industrialisme ennu ikke hadde preget samfundslivet.
Disse lovbestemmelser skal nu domstolene anvende i en tid da samfundsbilledet er blitt radikalt forandret, da hensynet til andres og til helhetens interesser med utviklingens egen logikk i stigende grad har satt preg på lovgivningen, og hvor individualismens filosofi i kraft av samme ubönnhörlige lov er trengt i bakgrunnen også i den almindelige bevissthet. Opgaven for domstolene, og da særlig for den ledende domstol, kan her umulig være å söke å skrue hver eneste grunnlovskonflikt tilbake til tiden for grunnlovens tilblivelse, for om mulig å löse den efter de linjer man dengang vilde ha funnet liggende i grunnlovens bud. Hadde domstolene forsökt dette, vilde disse bud forlengst ha sprengt sig selv. Opgaven er den langt vanskeligere å redde de blivende verdier i grl. § 97 og § 105, verne om den ånd som taler gjennem dem, ved å tilpasse rekkevidden av de bånd som legges på lovgivningsmakten til hvad samfundets og den almindelige rettsbevissthets utvikling til enhver tid måtte tilsi. Opfattet slik mister selvsagt de
nevnte grunnlovsbud egenskapen av stive normer, hvis innhold er gitt en gang for alle, men vinner til gjengjeld karakter av utviklingsdyktige, elastiske og derfor relativt bestandige prinsipper om at en lovgivning som berörer individenes erhvervede rett på en urettferdig måte eller som uten rimelig grunn vil ofre den enkeltes interesse på almenvellets alter, er uten hjemmel i Norges grunnlov.
Ut fra denne grunnbetraktning har höiesterett bl. a. slått fast, at konsesjonslovgivningen for fast eiendom og for vannfall ikke er grunnlovsstridig, fordi om den setter hjemfallsrett til staten efter konsesjonens utlöp som et vilkår for denne. Den har videre avgjort at de innskrenkninger som i krigens tid blev lagt på eiendomsrådigheten i form av husleieregulering, maksimalpriser etc. også i hovedsaken var stemmende med grunnloven. Retten har også på en forståelsesfull måte håndhevet forbudet mot tilbakevirkning overfor nye kontraktlovers anvendelse på eldre kontrakter, idet det her ingenlunde kan sies at alle de utfyllende rettsregler som bestod da kontrakten blev inngått, ubetinget skal vedbli å beherske den også under den nye lovs herredömme.
I forhold til denne sunde og kloke rettsanvendelse kan man forholdsvis lett se bort fra de sporadiske avgjörelser, hvor retten har latt et annet og mere utviklingsfientlig syn være avgjörende. Særlig gjelder dette en dom i Rt. 1925 s. 1014, hvor en lov som gav adgang til ekspropriasjon av salgsvarer efter maksimalpris blev kjent grunnlovsstridig, fordi retten opfattet grunnloven slik at erstatningens störrelse i hvert eneste tilfelle skulde fastsettes ved skjönn.
Også på andre felter av rettslivet har höiesterett stått overfor den opgave å tilpasse fastslåtte regler og rettsforestillinger til de nye og endrede forhold som utviklingen kan skape. Krigstidens forviklinger gav således retten rik anledning til å vise hvordan kontraktsrettens fundamentale prinsipper former sig i prekære og vanskelige forhold. Og også den bevegelse i ugyldighetslæren som gikk foran og pekte frem mot avtalelovens regler og særlig mot dens § 33, var forberedt og befordret gjennem höiesteretts praksis.
En interessant og lærerik utvikling vilde det være å fölge den norske höiesteretts praksis på de felter hvor den har måttet bröite ny vei, uten stötte i lovgivning eller i sedvane, og hvor domstolens virksomhet derfor har vært av direkte rettsskapende art. I denne henseende er dens praksis i boikottsaker meget illustrerende. Og hvad den rettssendrende innsats i vår rett angår, tör höiesteretts praksis i navnesaker, i erstatningssaker utenfor kontraktsforhold, og fra eldre tid i nabosaker, gi karakteristiske pröver på rettens evne til selvstendig rettsdannelse. Uten hjemmel i lov og neppe heller i sedvane, bygget höiesterett fra 1896 op grunntrekkene av en privat navnerett, som senere er blitt stadfestet ved lov. Allerede för naboloven av 1887 hadde domstolen slått fast det grunnleggende prinsipp om hvordan eiendomsrådigheten må begrenses i naboforhold, og hvad erstatningsretten angår, hviler den fundamentale regel om "ansvar for farlig bedrift" ennu for störste-
delen på den rettspraksis som fra 1870-årene har gjort front mot den eldre retts ubetingede fastholden av skyldsprinsippet som enerådende. Detaljer i denne utvikling må jeg imidlertid avstå fra.
IV.
Av vesentlig betydning for rettstilstanden og for rettsutviklingen i et land er det forhold som består mellem teori og praksis, mellem domstolene og rettsvidenskapen. På dette punkt har situasjonen i Norge ikke alltid ligget slik an som den gjör idag.
I enevoldstiden, da Norge var forenet med Danmark, gikk teori og rettspraksis oftest hver sin vei. Den smule teori man hadde var enten romanistisk orientert eller beskjeftiget sig med naturrettslige spekulasjoner, og når den en sjelden gang hadde en linje tilovers for rettspraksis, var det gjerne for å avslutte en teoretisk utleggning med den törre bemerkning at "praksis er her anderledes". Det er ÖRSTED, der som AUBERT har sagt, innla sig "den udödelige fortjeneste först å ha gjort praksis og rettsvidenskap gjensidig befruktende,,1. ÖRSTEDS autoritet i dansk og tildels også i norsk rettspraksis var veldig. I lang tid betraktet de danske domstoler hans uttalte meninger nesten som lov. Og det samarbeide mellem praksis og teori som ÖRSTED la grunnen til har senere holdt sig, og er stadig blitt nærmere utviklet. Slik autoritet hos dommerne som ÖRSTED har visstnok ingen norsk jurist hatt. Men også SCHWEIGAARDS meninger stod der — og står der tildels ennu — den störste respekt av i Norges höiesterett. Og heller ikke de övrige representanter for norsk teori kan gjennemgående klage over mangel på domstolens öre.
Når teorien har kunnet oparbeide en slik stilling, og ikke, som tidligere, blir forbigått i taushet av de praktiserende dommere, skyldes dette at den stort sett har arbeidet videre i de baner og efter de metoder som ÖRSTED og efter ham SCHWEIGAARD anviste. I nokså liten grad har den vært livsfjern og spekulativ, og "begrepsjurisprudens" i slett mening av ordet har den ikke i synderlig grad gitt sig hen til.
I de seneste årtier er rettsvidenskapens orientering i praktisk retning blitt enda mere markert enn för, og sammenhengende hermed er det sikkert, at samarbeidet mellem vår ledende domstol, höiesterett, og den juridiske teori, aldri har vært mere intimt og fruktbart enn det er i öieblikket. Lesere av "Norsk Rettstidende" vil legge merke til hvordan teoretiske fremstillinger — og slett ikke bare de verker som er blitt klassiske, — hyppig citeres i rettens avgjörelser. Den nuværende generasjon av dommere har ganske opgitt det skuldertrekk som eldre dommere nok undertiden var tilböielige til å avferdige de "stuelærde" teoretikere med. I höiesterett er man fullt klar over den verdifulle hjelp en teoretisk fremstilling kan by. En i teorien fremholdt mening kan være sikker på å bli påaktet og
prövet under höiesteretts overlegninger, og blir den forkastet, er det ikke uten efter nöie overveielse, det skjer. På den annen side er videnskapens menn stadig blitt mere klar over hvilket rikt materiale rettspraksis, og da först og fremst höiesterettsdommene, byr også for teoretiske fremstillinger, og at det er en av teoriens viktigste opgaver å gjöre sig dette materiale nyttig, belyse og klargjöre det.
Det være ikke hermed sagt at det ikke også kan forekomme divergenser mellem teori og praksis, tildels endog langvarige og dyptgående. Et kjent eksempel danner höiesteretts praksis m. h. t. testamentsformene, som fra teoriens, særlig fra professor PLATOUS side, i en årrekke blev bekjempet som stridende mot arveloven og i sig selv irrasjonell. En nærmere undersökelse av dette spörsmål tör imidlertid vise at det er höiesterett som i det vesentlige har hatt rett. Og jeg tror man kan generalisere denne erkjennelse og si, som ÖRSTED i sin tid gjorde, at når teori og praksis har vært uenige, er det i almindelighet den siste som har hatt rett.
Men stort sett er det altså i Norge et sundt og harmonisk samarbeide mellem praksis og teori til beste for deres felles praktiske formål, rettslivets trivsel. For å bruke et på mange forhold anvendt billede, lever de med hverandre i et harmonisk ekteskap, basert på den respekt for den annens parts personlighet, som efter sigende skal være den förste betingelse for varig ekteskapelig lykke. Den klöft mellem teori og praksis, som særlig i Tyskland har vist sig å være slik fruktbar grobunn for revolusjonerende teoretiske opfinnelser og metoder, er derfor heldigvis fremmed for norsk rettsliv.
Hvem som er den viktigste faktor, og trekker det tyngste lass i samarbeidet mellem praksis og teori, mellem höiesterett og universitet, er det av liten interesse å dröfte. I allegorisk form uttalte riktignok daværende advokat, nuværende höiesterettsdommer FERDINAND SCHJELDERUP sig i sin tid om dette spörsmål, i forbindelse med sin foran berörte kamp for å hindre at höiesterett gikk over til å bli en kassasjonsdomstol: "Universitetets stilling til höiesterett er nöiaktig som månens, der henter sitt lys fra solen". (Tidens Tegn den 13. mai 1925). Jeg skal i hovedsaken la billedet stå ved sitt verd, og alene antyde at dets karakteriserende evne vel iallfall presses for sterkt, når det påstås å gi nöiaktig uttrykk for forholdet mellem universitet og höiesterett. Det vil sannsynligvis også lignelsens ophavsmann innrömme, efterat han nu selv har erobret en plassi "solen".
V.
En viktig side ved et lands rettslige system er den virkning som tidligere rettsavgjörelser tillegges i domstolenes praksis. I denne henseende inntar den överste domstol naturlig en særstilling, i det deandre retters dommer kan appelleres til den, og dens prejudikater derfor får en annen og kraftigere virkning enn de underordnede domstolers.
Når det spörres om virkningen av den norske höiesteretts prejudikater, må först fremheves at de underordnede domstoler i vår tland alltid har stillet sig lojale overfor disse prejudikater, og innrettet sig efter dem. Nogen virkelig strid mellem höiesteretts rettsopfatning og den som praktiseres ved under- eller overrettene — slik som forholdene ikke sjelden har artet sig f. eks. i Frankrike — vet man ikke å melde om hos oss. Og i kraft av denne lojalitet er de underordnede domstoler som AUBERT (l. c.) uttrykker det blitt "de hundrede armer, hvormed höiesterett inneslutter hele det praktiske rettsliv".
Hvad dernest angår höiesteretts egen stilling til sine tidligere avgjörelser, er det klart at spörsmålet om deres bindende kraft först opstår når den eldre dom er et virkelig prejudikat, d. v. s. når den rettssetning den gir uttrykk for har vært et nödvendig ledd i den argumentasjon som dommen hviler på. Hvis derimot retten har uttalt en rettssetning uten direkte å bygge på den, eller uttalt setningen i större almindelighet enn nödvendig for å avgjöre den konkrete sak som forelå, har slike uttalelser ikke prejudikatets kraft.
Nu er retten visstnok gjennemgående nokså forsiktig i så måte, og det bör den utvilsomt også være. Jo större vekt der legges på prejudikater, desto omhyggeligere bör en domstol være med å hindre at dens dommer får skinn av prejudikater, når de ikke er det. Det er imidlertid ikke alltid, at höiesterett har vært så nöie med dette. Som et kuriöst eksempel på at retten i gammel tid ikke alltid fant det påkrevet å holde sig strengt til hvad det forelå, kan således nevnes et forslag til domskonklusjon fra 1821: "Forsåvidt löitnant X angår frafalles overkrigsrettens dom, hvorimot bemeldte X, ifall han hadde levet, burde, likesom löitnant Y, hensettes i en måneds arrest". Men også fra senere tid har det hendt at retten har uttalt rettssetninger som ikke var nödvendige for å begrunne rettens resultat, og det har likeledes hendt at rettens egne medlemmer har fölt sig bundet av slike falske "prejudikater" (Se t. eks. SKEIE i Rt. 1910 s. 290).
M. h. t. virkningen av de virkelige prejudikater har utviklingen gått litt i bölgegang. Ifölge tradisjonen fra den siste tid av Norges forening med Danmark hadde en höiesterettsdom stor autoritet, og det var ytterst sjelden den blev fraveket. Også ÖRSTED hadde uttalt sig til fordel for denne praksis. Da den norske höiesterett blev oprettet i 1815, var det dem som vilde sette en stopper for denne skikk, og ved lov forby retten å ta hensyn til sine tidligere avgjörelser. Dette forsök strandet. Men de förste halvhundre år av rettens virksomhet blev allikevel ikke höiesteretts prejudikatert att så forferdelig höitidelig, hverken av retten selv eller av de underordnede domstoler. Delvis hang dette siste sammen med at höiesteretts voteringer ikke var offentlige og dommene gjenstand for regelmessig offentliggjörelse. Det var da ikke å undres på at i denne tid "da höiesterettsdommene kun hviskedes ned gjennem rekken av domstolene, mangt et prejudikat er gått hen uten spor i rettsutviklingen" (AUBERT l. e. s. 71).
Da imidlertid voteringen var blitt offentlig, og Rettstidendes referater efter 1871 mere fyllestgjörende, viste höiesterett adskillig tilböielighet til å stramme virkningen av prejudikater, ja til nesten å erklære dem helt ut bindende for all fremtid. Siden århundreskiftet er det imidlertid avsagt flere dommer som bestemt og utvetydig har satt sig ut over tidligere prejudikater, og at dette efter omstendigheterne kan skje ligger også forutsetningsvis uttalt i l. av 25/6 1926, som for slike tilfeller åpner adgang til plenums behandling.
Tiden tillater ikke å gjöre noget virkelig forsök på å danne sig et sammenhengende billede av hvordan den norske höiesterett for tiden ser på prejudikatspörsmålet.1 En inngående analyse av en rekke höiesterettsdommer måtte da foretas. Så meget kan dog sies med sikkerhet, at vekten av et höiesterettsprejudikat er ikke det samme på alle områder av retten. I strafferetten og tildels i erstatningsretten har det langt ringere kraft enn i kontraktsretten og i tingsretten. På de punkter hvor individuelle omstendigheter alltid vil kunne influere på resultatet, således i alleslags fortolkninger av rettshandler, vil dernest prejudikatets vekt naturlig være begrenset. Av viktighet er det også om prejudikatet ligger på et område hvor en regels innhold er av mindre betydning, enn at det overhodet fins en fast og sikker regel å holde sig til. Er et prejudikat så nytt, at folk ennu ikke har kunnet rekke å innrette sig efter det, vil det også lettere kunne omstötes enn en eldre avgjörelse av höiesterett, hvis da denne ikke er så gammel at den rent er gått i glemmeboken.
Men ellers er det klart at det i mangt og meget blir den enkelte dommers temperament og juridiske grunninnstilling, som avgjör hans stilling til prejudikatspörsmålet. Av enkelte av rettens medlemmer har den setning vært lansert at prejudikater ikke må fravikes, hvis de ikke finnes å være "utvilsomt uriktige". Selv om den begrenses til kontraktsrettens felt er denne setning altfor stram, og den kan heller ikke anses for å være anerkjent av höiesterett.
Imidlertid tror jeg det må sies at det for öieblikket skal nokså meget til för höiesterett fraviker et prejudikat, iallfall på de rettsfelter hvor respekt for prejudikater har sitt naturlige område. Bestemmelsen om at behandlingen av en sak skal gå over i plenum, hvis 3 eller flere av de voterende vil fravike et tidligere prejudikat, og nogen av rettens medlemmer krever plenumsbehandling, vil naturlig også virke til at forsiktigheten med å röre prejudikater blir enda större. Jeg legger ikke skjul på at jeg finner en viss betenkelighet ved dette forhold.
VI.
Skal man til slutning samle sig til en almindelig karakteristikk av höiesteretts stilling i norsk rettsliv, kan man med en vending som er stjålet fra BJÖRNSTJERNE BJÖRNSONS ord om kirken si, att höieste
rett står i folkets tanker på et höit sted og for sig selv. Den omfattes med tillit og respekt av höi og lav, og dens innsats i og betydning for landets rettsliv anerkjennes av alle.
Megen virak er da også i tidens löp blitt skjenket retten, ikke bare som obligate talefigurer ved jubilæer og andre festlige anledninger, men også i nökterne stunder, hvor ordene veies omhyggeligere. Rosen er efter min mening også fortjent.
Naturligvis har heller ikke höiesterett gått fri for kritikk. Sålenge verden er slik innrettet at ikke begge parter samtidig kan vinne sin sak, vil ingen domstol kunne håbe på dette. Fra tid til annen har kritikken også kommet tilorde fra de andre statsmakters side.
Særlig i de politisk bevegede tider mot slutningen av forrige århundre var höiesteretts rettsopfatninger — f. eks. i konstitusjonelle spörsmål — ofte utsatt for ublid kritikk i stortinget. Det samme har også senere leilighetsvis vært tilfellet, når höiesterett har underkjent en lov fordi den stred mot grunnloven, eller det har vært på tale at så vilde skje.
Heller ikke fra den utövende makts side har rettens avgjörelser eller meningsuttalelser alltid mött udelt bifall. I 1816 uttalte således regjeringen om en forestilling som höiesterett hadde gjort til stortinget, at den "röbet så megen uvidenhet i den almindelige statsretts förste grunner, og så forkjerte begreper om den dömmende makt, at regjeringen ikke under almindelige omstendigheter vilde ha tatt i minste betenkning å tilråde hans majestæt å henlegge samme uten derav å ta nogen notis". Og så sent som i 1929 finner man i en regjeringsproposisjon (ot. prp. nr. 9 fra 1929) fölgende karakteristikk av en enstemmig höiesterettsdom: "Dette burde være selvsagt. Imidlertid har höiesterett i en nylig avsagt dom kommet til det motsatte resultat". — Nogen vesentlig rystelse av rettens autoritet har disse uttalelser imidlertid ikke hatt til fölge.
Jeg har kalt dette foredrag for "Trekk av den norske höiesteretts fysiognomi", og den reservasjon m. h. t. billedets fullstendighet som ligger heri vil jeg tilslutt uttrykkelig understreke.
Emnets store omfang, og tidens relative knapphet har fört med sig at fremstillingen er blitt i höi grad springende og hastende. Resultatet er blitt, ikke et fint utpenslet portrett, hvor hver detalj i höiesteretts fysiognomi kommer til sin rett, men snarere en film hvor höiesterett spiller hovedrollen.
Når jeg i den anledning må appellere til forsamlingens overbærenhet, gjör jeg det imidlertid i den fortröstning at også denne kunstart efter manges mening har en berettiget plass i moderne kulturliv.