ERFARINGER FRA DEN NORSKE RETTERGANGSREFORMS FØRSTE TID, SÆRLIG OM BEVISUMIDDELBARHETEN OG ANKEORDNINGEN.
AV
HØIESTERETTSDOMMER F. SCHJELDERUP.
Svensk Juristtidning har bedt undertegnede medarbeider redegjøre for de erfaringer vi hittil har høstet i Norge om den nye rettergangsordning. Desværre har uforutsette omstendigheter hindret mig i å fullføre de nødvendige undersøkelser såvitt tidlig, at den planlagte redegjørelse kunde foreligge i dette hefte. Jeg har allikevel trodd, det kunde ha sin interesse foreløbig å få fremlagt de uttalelser, jeg hittil har samlet. Såvel i Sverige som i Danmark, Finland og Norge er man jo for øieblikket sterkt optatt av de spørsmål, som knytter sig til rettergangsordningen. Det blir imidlertid nødvendig å forutskikke endel orienterende bemerkninger.
I. Manglene ved den rettergangsreform som blev satt ut i livet ved lov nr 13 av 17 juli 1925 knytter sig først og fremst til ankesakenes behandling i overretten. Og de henger nøie sammen med den noget eiendommelige måte, loven blev til på. Rettergangslovene av 1915 var nemlig bygget på fuld bevisumiddelbarhet i første og annen instans — i herreds- og byrettene og i lagmannsrettene — men ikke ved anke til Høiesterett, hvor anken bare kunde grunnes på feil i rettsanvendelsen eller ved saksbehandlingen. Men da lovens ikrafttreden år efter år var blitt utsatt, blant annet fordi lagmannsrettsbehandlingen vilde bli svært kostbar for det offentige, fremla justisminister PAAL BERG i 1925 en proposisjon hvorefter reformen skulde settes ut i livet for forliksrådene og første instans, mens de nuværende overretter inntil videre skulde tre i lagmannsrettenes sted. Da melleminstansen efter lovens hele system betegnet dens tyngdepunkt og man her vilde få en mindre tidsmessig saksbehandling enn i første instans og ved Høiesterett, blev forslaget møtt med
adskillig kritikk. Og da undertegnede i pressen tok tilorde mot den side ved selve ordningen av 1915, at Høiesterett skulde gå over til å bli en revisjonsdomstol, møtte dette så sterk tilslutning i og utenfor stortinget, at jeg tydeligvis bare hadde gitt uttrykk for, hvad nesten alle i virkeligheten mente. Resultatet blev ialfall, at jeg efter anmodning fra justiskomiteens medlem gårdbruker RICHARD TVEDTEN — heldigvis med professor SKEIES kyndige hjelp — så å si på stående fot utarbeidet et utkast til endring i regjeringens proposisjon. Men da halvparten av stortingets medlemmer meget bestemt ønsket en ny treårig utsettelse og enhver omfangsrik endring av den allerede komitebehandlede proposisjon vilde være ensbetydende med en rimelig utsettelsesgrunn, måtte hele endringen — »Høiesteretts gjeninnsettelse som den centrale domsmyndighet» som JOHAN CASTBERG kaldte det — presses inn i 2 punktumer i lovens § 2: Bestemmelsen om at anke till Høiesterett bare kan grunnes på feil i rettsanvendelsen og ved saksbehandlingen, settes ikke i kraft. En part kan selv kreve bevisoptagelse i anledning av anke til Høiesterett. Dessuten blev det foreslått — for å gjøre rettergangen billigere uten allikevel å overbebyrde Høiesterett — at anke fra herreds- og byrettene skulde gå like til Høiesterett når saken gjalt en formuesværdi over 5,000 kroner, men ellers til overretten. Overrettens dom skulde dog med kjæremålsutvalgets samtykke unntagelsevis kunne påankes til Høiesterett. Forslaget blev tiltrådt av justisministeren og efter en meget hård kamp gikk det igjennem med en stemmes overvekt i begge tingets avdelinger. Hadde man samtidig også foreslått innført muntlig prosedyre i overretten slik som man hadde den i Høiesterett, vilde de antagelige merutgifter helt sikkert ha ført til fornyede årelange utsettelser.
II. At det i og for sig må anses som et stort gode, at borgerne i siste instans kan forelegge hele sin sak Høiesterett og ikke bare den tidligere domstols rettsanvendelse og saksbehandling — derom er der praktisk talt ikke meningsforskjell i Norge. Som professor KNOPH har gjort nærmere rede for i sin instruktive artikel i SvJT 1930 sid. 330 ff., nyder landets høieste domstol tillit på alle hold. Og denne tillit har domstolen vunnet nettop fordi dens mål altid har vært å utøve konkret rettfærdighet. — Videre er vel alle klar over, at selvom bevisumiddelbarhet med rimelighet lar sig gjennemføre i to instanser, vilde det bli uoverkommelig å gjennemføre den i Høiesterett. Høiesteretts behandling av hele saken forutsetter derfor en mer eller mindre kon-
sentrert protokollasjon av partsforklaringer og vidneprov — enten under saksbehandlingen ved underinstansen eller efterpå. Og i så måte har loven stillet underdommeren meget fritt: han kan beslutte protokollasjon av hensyn til mulig påanke av saken. Velger han dette, vil det selvsagt i nogen grad forlenge rettsforhandlingene. — Spørsmålet blir da, om dette er en så stor ulempe, at den for enhver pris bør unngåes. Eller er det på den annen side så, som mange hevder, at de forklaringer, et vidne avgir for annen gang, svært ofte vil bli preget av, at vidnet har tatt stannpunkt til den i mellemtiden avsagte dom? Isåfall reiser jo nemlig også det spørsmål sig, om det i civile saker gjennemgående vil være heldig å gjenta hele vidneførslen også i melleminstansen. Disse spørsmål er blitt livlig drøftet i de siste år:
På Den norske sakførerforenings fellesmøte i Larvik 3 juli 1928 holdt overretssakfører LEIF CASTBERG fra Gjøvik et foredrag om den nye rettergangsordning. Han var av den opfatning at hurtigheten ved den nye rettspleie var opnådd på bekostning av sakens absolute og ubetingede oplysning. Forøvrig uttalte han blandt annet: »Ifølge rettergangslovens § 128 er det undergitt rettens diskresjonære skjønn, hvorvitt parts- og vidneforklaringer under hovedforhandlingen skal protokolleres. Jeg tror det vilde være meget heldig, om der blev gitt partene adgang til å kreve forklaringene protokollert for derved å få disse slått fast en gang for alle, ialfald i saker angående summa appellabilis. Muntlighetsprinsippet lider ganske visst herved, men som bevisumiddelbarheten er under den midlertidige ordning i overinstansen (overretten), er der intet å gjøre ved det. Mange kostbare og tidsspillende tingsvidner i anledning påanke vilde derved sikkerlig spares, og rettssikkerheten vilde utvilsomt styrkes, idet en vidneavhørelse efter fallen dom i underinstansen lett vil farves av denne. Med dette vil jeg naturligvis ikke ha uttalt nogen tvil om, at ikke også dommeren i minst like grad som partene skulde kunne bedømme det påkrevde i protokollasjon, men en dommer er nu bare et menneske han også, og hans avgjørelse vil lettelig kunne påvirkes av den. tid, han har beregnet å kunne avse til saken, og dessuten vil naturligvis en administrator alltid ha en mere eller mindre sterk antipati mot å skulle gi sig i kast med en møisommelig protokollasjon av en vidtløftig vidneforklaring, en protokollasjon som muligens vil vise sig helt overflødig.»
I desember 1929 holdt justitiarius EID i Bergens Byrett et foredrag i 11te (Bergens) krets av Den norske sakførerforening om den nye rettergangsordning. Dette foredrag hadde tilfølge at Morgenavisen ved cand. jur. JOHAN CHR. KOLDERUP satte igang en enquete til belysning av reformens virkninger og at sakførerforeningen opnevnte en komite til å foreta nærmere undersøkelser og eventuelt fremsette endringsforslag.
Morgenavisens enquete bragte en rekke uttalelser av interesse. Således uttalte den daværende justisminister EVJENTH, som selv er advokat i Bodø: Reformen later til å ha virket tilfredsstillende. Justisdepartementet får alltid høre, når der klages, men klager har sågodtsom ikke forekommet. Ingen større forandringer er aktuelle og heller ingen under forberedelse. Der kan tenkes forandringer for overrettens vedkommende. Den nuværende ordning er midlertidig og antagelig vil der med tiden bli en forandring enten derved at lagmannsretten innføres også i civile saker som oprinnelig bestemt eller ved at overrettene beholdes med visse endringer, således at muntlig prosedyre tilstedes og at der blir videre plass for legmenn. De forandringer som er gjort for Høiesteretts vedkommende slik at den prøver både sakenes reelle og formelle sider, tror jeg blir endelige. Høiesterett bør jo også efter min mening være mer enn en kassasjonsdomstol.
Ekspedisjonschef PLATOU i justisdepartementet som kanskje fremfor noen annen står i kontakt med dommerne rundt om i landet uttalte: Jeg har inntrykk av, at der hersker almindelig tilfredshet med den nye prosess. Det går langt raskere og gjennem den umiddelbare bevisførsel for retten får dommeren utvilsomt bedre anledning til å gjøre sig op en mening om sakens faktiske omstendigheter enn bare ved lesning av en bunke innlegg og erklæringer etc. Det er et spørsmål, om man ikke selvom det blir for dyrt å gjennemføre hele prosessordningen, bør få adgang til muntlig prosedyre i overrettene i likhet med ordningen i Høiesterett, muntlighet og middelbart bevis. Når overrettene nu snart er à jour, mener jeg tiden vil være inne til denne reform.
Justitiarius EID uttalte: Det må sies om den nye civilprosessordning, at den virker i det store og hele bra og er nær sagt ideell hvad angår sakens behandling ved underinstansen. Lovens ordning er sådan, som enhver forstandig mann kunde tenke sig å ta en muntlig saksbehandling uten noensomhelst forskrift om formen. Erfaringen i det forholdsvis korte tidsrum, hvori de nye lover har virket, synes å bekrefte dette. Saksantallet er gått ned, sakenes behandling er forkortet og omkostningene innskrenket. For underretten reiser det spørsmål sig, om man skal foreta protokollasjon under hovedforhandlingen eller ikke. Dette vil imidlertid ødelegge muntligheten og dermed en av den nye ordnings vesentligste fordeler. Man står i virkeligheten overfor valget mellem å ta saken to ganger eller å rive den nye ordning istykker. Som botemiddel kunde man tenke sig en sådan ordning for overretten: Med begge, parters samtykke kan overretten bestemme, at saksforberedelse eller hovedforhandling eller begge deler helt eller delvis skal foregå i den form som for underretten bestemt. Det kunde også ligge nær å spørre, hvorfor sakens behandling skal være forskjellig i overretten og i Høiesterett, hvilke retter nu i mange henseender er likestillet.
Også sorenskriver ANDERSEN i Nordhordland og sorenskriver TØNSETH i Mitthordland fant at saksbehandlingen for underretten med partsavhøring og bevisumiddelbarhet betegnet et stor fremskritt. Soren-
skriver TONSETH protokollerte minst mulig. Han sluttet med å si, at reformen stort sett hadde gitt gode resultater og at han nu nesten ikke skjønte, hvordan man hadde kunnet klare sig før reformen.
Advokat MOHR, viseformann i 11te krets av Den norske sakførerforening mente, at de fleste sakførere sikkert var enig om langt å foretrekke den nye prosess i første instans. Videre uttalte han, at den nuværende overrettsbehandling led av store mangler. Den hurtigere avgjørelse man regulært får i første instans er en avgjort fordel for alle parter, og vi har ikke inntrykk av, at nogen har beklaget sig over mangel på grunndighet.
I tilknytning til de her gjengitte uttalelser og endel statistikk fra rettene utarbeidet så enquetens leder, cand. jur. J. C. KOLDERUP i konferanse med de ledende jurister i Bergen følgende resymé:
Raskheten er øket og det i så sterk grad, at de fleste saker ikke kan behandles raskere, hvis de skal bli tilstrekkelig oplyst. Her er all grunn til å være tilfreds. — Dommerne foretrekker den nye ordning med umiddelbarhet og partsavhøring. Dermed får de et bedre og sikkrere innblikk i saken enn ellers, og samtidig får partene frem, hvad de vil. Kontrollen ligger jo i alle de deltagendes hender og det står dem fritt å øve den. Der er ikke grunn til å tro, at raskheten er vunnet på grundighetens bekostning, og det fremgår både av uttalelsene og de statistiske oplysninger, at man er tilfreds med de avgjørelser som treffes. Den nuværende midlertidige overrettsbehandling, som man på grunn av de økonomiske forhold måtte nøie sig med, håber man ikke må bli av altfor lang varighet, idet man isteden ønsker lagmannsretter eller at prosessmåten i de nuværende overretter blir bragt nærmere den nye behandling i første instans. For de større sakers vedkommende, hvor sakene går fra underretten direkte til Høiesterett, er den nye ordning gjennemført på en helt tilfredsstillende måte.
Den av Bergens krets av sakførerforeningen nedsatte komité som bestod av 4 dommere og 4 advokater med justitiarius EID som formann esket uttalelser fra landets tre overretter og dommerne og sakførerforeningene innen Bergens overretts distrikt og fikk svar fra overretten i Bergen og Trondheim, fra 14 underdommere og fra 5 sakførerforeninger. Komiteens uttalelse er avgitt så sent som 17 juni iår:
»Det totalinntrykk som dette materiale og komiteens egne overveielser har efterlatt er, at de innvendinger, der har kunnet rettes mot den nye rettergangsordnings lovbestemmelser, gjennemgående gjelder mindre vesentlige punkter. Om muntlighet og bevisumiddelbarhet i tvistemål, som vi nu kjenner dem efter snart 4 års erfaring, finnes det ikke nødvendig å si noget mere enn, at de store forventninger, hvormed rettergangsreformen imøtesåes av dens forkjempere, forsåvidt har holdt stikk, og at på det nærmeste alle dommere og sakførere likesom også almenheten nu erkjenner disse prinsippers fortrinn for den gamle skriftlige civilprosess. Så meget desto mere beklagelig er det da, at disse prinsipper alene er gjennemført i saksbehandlingen i første instans og at saksbehandlingen i ankesaker er
— med nogen mindre vesentlige lempninger — preget av den av legse gamle civilprosess' skriftlighet og bevismiddelbarhet, unntagen for de forøvrig forholdsvis få muntlige saker for Høiesterett, hvor imidlertid som bekjent bare prosedyren er muntlig. Det føles, at ankedomstolene herved har fått et slettere materiale å arbeide med enn underrettene hadde. Aller helst så man derfor, at saksbehandlingen i annen instans blev gjennemført således som den er planlagt i loven om rettergangsmåten i tvistemål, ved innførelsen av civile lagmannsretter. Men i erkjennelse av, at de økonomiske forhold for tiden vil ansees å stille sig hindrende i veien herfor, har man villet fremsette et forslag om en sådan innførelse av muntlighet og bevisumiddelbarhet i saksbehandlingen for overrettene, som antas å ville kunne finne sted uten økning av utgiftene eller andre ulemper. Forslaget tilsikter å åpne adgang til muntlig hovedforhandling ved overrettene i tilfeller, hvor avstandene ikke vil volde dem, der skulde møte under hovedforhandlingen, altfor store vanskeligheter.»
§ 5 i lov nr. 13 av 17 juli 1925, dens første punktum foreslåes derfor endret således: »Alle ankesaker behandles i overrettene skriftlig efter reglene i Tvistemålslovens § 380, medmindre overrettens formann bestemmer, at saksbehandlingen skal være muntlig i tilfelle hvor enten hovedforhandlingen i underretten har været holdt i den by, hvor overretten har sitt sete — eller begge parter forlanger det. Det kan i sådanne tilfeller også bestemmes, at bare prosedyren for overretten skal være muntlig, mens avhørelse av parter og bevisførsel skal foregå som i skriftlige ankesaker.»
Av de uttalelser som innkom til Bergenskomiteen har dens medlem advokat EINAR CHRISTENSEN gjengitt endel i et foredrag han holdt på Den norske sakførerforenings fellesmøte i Trondheim 12 juli 1930:
Hvad overrettsbehandlingen angår sluttet Bergens overrett sig mot en stemme til forslaget om delvis innførelse av muntlig saksbehandling. Trondheims overrett frarådet, at der skulde gis adgang til muntlig ankeforhandling for enkelte distrikter, idet man anså en sådan ordning uriktig og uholdbar. Derimot hadde man intet å bemerke til, at innleggsvekslingen sløifes og erstattes med muntlig prosedyre; dog finner man at betingelsen herfor bør være, at en av partene, eventuellt begge, begjærer det og at retten samtykker.
9de, Kristianssands krets av sakførerforeningen uttalte: "Der bør uopholdelig innføres sådan forandring i den midlertidige ordning: enten protokollasjon i underinstansen i ethvert tilfelle, da der efter verdien av saksgjenstanden eller efter sakens beskaffenhet forøvrig må regnes med muligheten av anke, eller bevisoptagelse av overrettene, eller gjennemførelse i størst mulig utstrekning av muntlig forhandling og bevisumiddelbarhet i overrettene. De store fordeler som dommerne og sakførerne nu vil ha erfaret at den nye rettergangsordning byr på, praktisert fullt ut i underretten, frister til undlatelse av protokollasjon. Man tar risikoen for en fremtidig mulig påanke og en uheldigere saksbehandling i overretten for å opnå best mulig utbytte av det aktuelle: sakens behandling i første instans. Men forholder det sig således, har man altså det forhold, at partene
betrakter overrettene i sin nuværende skikkelse som et faremoment. Der menes da å være en risiko tilstede for at et presumtivt bedre domsresultat i underretten kan bli forkludret av et senere slettere, foranlediget ved en mindreverdig saksbehandling i overretten. Et slikt forhold er selvsagt det omvendte av, hvad det burde være, og aldeles utilstedelig. Protokollasjonen efter den gamle ordning var ikke heldig. Men den hadde dog den fordel fremfor den nuværende, at underretten og overretten hadde den samme protokollasjon å bygge på. Det er den efterfølgende protokollasjon — efterat domsresultatet i underretten foreligger — som er så helt forkastelig. Man får ved denne form for protokollasjon en fornyet saksbehandling i den uheldigst mulige form. Tilbakeskrittet fra en frisk og umiddelbar muntlig forklaring til en senere, protokollert gjentagelse av den er stort. Større blir det når parter og vidner i det mellemliggende tidsrum har hatt anledning til å bli bekjent med dommen i den sak de har optrådt i; og yderligere forverret blir forholdet når protokollasjonen skal ledes av den dommer som har dømt i saken.
Skal middelbar bevisførsel for overretten bibeholdes, må protokollasjon under saksbehandlingen i underinstansen som nevnt bli obligatorisk. Spørsmålet om protokollasjon på grunnlag av stenografisk gjengivelse av forklaringene bør optas til behandling påny. Det kan ikke innsees, at vanskelighetene ved en sådan anordning vil bli større enn at de opveies av fordelene. Den ubundne muntlige avhøring i underinstansen vil bare i uvesentlig grad hemmes, og den vil på den for tiden best mulige måte kunne overføres til ankedomstolen."
10de, Stavanger krets av sakførerforeningen uttalte, at der burde bli adgang til muntlig hovedforhandling i overretten og foreslo adgang til å kreve bevisoptagelse som i høiesterettssaker, dessuten protokollering i underinstansen, når begge parter begjærte det og forsøksvis stenografisk referat.
Av stor interesse er de uttalelser om erfaringene ved rettergangsreformens gjennemførelse, som sorenskriver ERIK SOLEM er fremkommet med i foredrag på Den norske Dommerforenings møte i Oslo høsten 1928 og i en fremstilling i det i 1929 utkomne Festskrift til president Grotenfelt. Ingen annen norsk dommer har viet rettergangsreformens gjennemførelse så meget arbeide — ved sine instruktive bøker, ved sine foredragskurser landet rundt, da reformen skulde settes ut i livet, og ved sine foredrag efterpå. Sorenskriver Solem uttalte i det nevnte festskrift:
"Den mangel ved den tidligere rettergang som var mest iøinefallende for publikum var dens langsomhet, og det var utvilsomt kravet på en hurtigere rettergang som veiet tungest, da reformen blev drevet igjennem på Stortinget i 1915. Spørsmålet er da om de forventninger som er stillet om forbedring i denne retning er gått i opfyllelse. Så meget kan i all fall sies allt nu, at de første resultater er meget gunstige. Nogen pålitelig statistikk foreligger ennu ikke, men ved stikkprøver fra en del av de større domstoler er det godtgjort, at 58 % av de prosederte saker blir avgjort på en tid av
under 2 måneder, omkring 20 % på mellem 2 og 4 måneder og vel 20 % tar over 4 måneder. Tiden er beregnet fra stevningen er kommet inn til retten og til saken er pådømt.
Før loven tråtte i kraft var jeg personlig av den opfatning, at det regelmessig ikke burde foretas protokollasjon under hovedforhandlingen. Under den praktiske gjennemføring av loven er imidlertid mitt syn på dette spørsmål blitt endret. Det viser sig at protokollasjonen ikke er så vanskelig å gjennemføre, som jeg — og flere med mig — hadde forutsatt. Dette kommer først og fremst av, at dommeren under den nye ordning har ganske andre forutsetninger for å foreta en konsentrert, men likevel rammende protokollasjon av forklaringene, enn han hadde under den tidligere ordning. Sakførerne, som tidligere hadde tilbøielighet til å blande sig i protokollasjonen og vidtløftiggjøre den, viser resignasjon under den nye ordning og overlater det til dommeren, som nu også har bedre adgang til å avvise uberettiget innblandning.
Selv om protokolleringen under hovedforhandlingen krever nogen tid, fører den med sig store fordeler. Av størst betydning er det selvfølgelig å få protokollert partenes forklaringer, men når det har vært muntlig saksforberedelse, slipper en nokså lettvint fra det, da det oftest er tilstrekkelig å henvise til det som er innført under saksforberedelsen, kanskje med nogen supplerende bemerkninger. I saker som kan antas å bli påanket foretar jeg nu alltid protokollasjon av partsforklaringene. Men jeg er også gått over til i større utstrekning å protokollere vidneforklaringer. Bevisoptagelser til bruk for ankesaken koster penger for partene og legger fornyet beslag på rettens, parters og vidners tid. Det vesentlige er imidlertid, at forklaringene har lett for å endres, når de blir avgitt på ny, efter at dommen er avsagt. Dette gjelder naturlig først og fremst partsforklaringene; det er ikke til å undgå, at de tar farve av det utfall saken har fått. Det er meget i det, at bevisumiddelbarhet har en bare en gang, og det er første gang vedkommande forklarer sig i retten. Såfremt denne sats er riktig — og det forekommer mig at erfaringen mer og mer viser det — er det selvfølgelig av den største betydning også å få protokollert forklaringen første gang den blir avgitt. Da er det vanskeligere å gå fra den efterpå.
Jeg antar at en ankeordning omtrent som den midlertidige, men med muntlig forhandling og som regel middelbar bevisførsel for ankedomstolene vil ha størst utsikt til å vinne igjennem. Naturligvis er det beklagelig, at en må gi slipp på bevisumiddelbarheten for ankedomstolen, men den muntlige forhandling bringer, selv med middelbar bevisførsel, store fordeler, og det vil bety en så vesentlig forbedring av den hele ordning at en får renonsere på det aller beste.
Kan vi nogenlunde snart få gjennemført en slik ordning, mener jeg, at vi har fått en så god prosessordning, som vi med våre økonomiske evner kan forlange."
Mitt intrykk fra de mange samtaler jeg har hatt med sorenskrivere og byrettsdommere på Østlandet er at det overveiende
antall ser på protokollasjonen og ankeordningen omtrent på samme måte som sorenskriver Solem. Idet jeg håber fremdeles å kunne gjøre nærmere rede herfor, vil jeg tilslutt gjengi, hvad jeg for et par år siden noterte ned under en samtale med avdøde sorenskriver REINHOLDT i Aker. Han minnet mig om, at han hadde vært sterkt imot gjennemførelsen av den nye rettergangsordning i 1925, idet han blant annet var redd for, at protokollasjonen og dermed hele saksbehandlingen vilde trekke så lenge ut, at man vanskelig vilde kunne overkomme sakene i rimelig tid. Men han var blitt gledelig overrasket. Efter hans erfaring var protokollasjonen gjennemgående ikke til nogen gêne for saksbehandlingen, og på mange måter syntes han den medførte fordeler. Særlig hvad vidnenes forklaringer angår hadde den tatt ganske kort tid. Under en ekteskapssak med hele 39 vidner hadde han således "tatt tiden". Til hver av forklaringene var der medgått fra ½ til ¾ time, mens protokollasjonen hadde tatt 5—6 minutter. Forøvrig holdt han på mest mulig å bruke muntlig saksforberedelse, hvorunder han protokollerte partsforklaringene nokså utførlig. Partene selv var fornøiet med å få snakke helt ut og fant sig da lettere i at dommen gikk dem imot. Samtidig blev sakens ramme ganske godt fiksert — det blev vanskelig å komme med nye versioner under hovedforhandlingen. Og når denne fant sted var det gjerne tilstrekkelig å lese op hvad partene alt hadde forklart og la dem komme med mulige tillegg. — Jeg tilføier, at jeg som advokat møtte for sorenskriver Reinholdt, og at denne hans måte å ta de fleste saker på førekom mig å være ideell. — Men naturligvis kan der også unntagelsesvis forekomme saker, hvor såvel faktum som partenes og vidnenes antall er så mangfoldig, at det kan være mest hensiktsmessig å sløife protokollasjon. Isåfall vil vel gjerne stenografisk referat være på sin plass.
III. Mot den til det norske toinstanssystem av 1925 knyttede fordeling av ankesakene mellem overrettene og Høiesterett har der, såvitt jeg har forstått, i og for sig ikke vært reist nogen vesentlige innvendinger. Delte henger kanskje delvis sammen med, at Høiesteretts kjæremålsutvalg kan tillate, at en av overretten pådømt sak bringes inn for Høiesterett. Selvom man beholder denne adgang for rene unntagelsestilfelle — hvad der var meningen i 1925 — synes jeg personlig, at det mest rettfærdige vilde være, at selve reglene om ankesummen blev gjort noget mer elastiske: Med bibehold av 5,000 kroner som ankesum
— pengeværdien er jo større nu enn i 1925 — kunde man i saker som gjalt lavere beløp gi enhver av partene en fakultativ rett til å påanke en underrettsdom til Høiesterett istedenfor til overretten, dersom tvistbeløpet var større enn hans årsinntekt efter siste skatteligning eller større enn 1/10 av hans formue. På den annen side kunde man i saker som efter sin formuesværdi skulde påankes til Høiesterett gi partene adgang til, hvis de var enig om det isteden å søke vedkommende overrett. I enkelte slags saker vilde nemlig denne domstol kunne tenkes å ha større sakkunskap enn Høiesterett, og omkostningene vilde gjerne bli noget mindre.
Ennu et spørsmål vil jeg gjerne ha nevnt: Hvordan vil Høiesterett kunne rekke å få behandlet alle saker helt ut? — Ved siste årsskifte fremla justissekretær ROGNLIEN en meget talende statistikk: Høiesterett hadde i det forløpne år behandlet 152 (muntlige) straffesaker og 405 civile saker, av hvilke siste 311 blev prosedert, derav igjen 107 muntlig og 204 skriftlig. I samme tidsrum var der innanket for Høiesterett 211 saker efter den nye ordning og 158 efter den gamle. Ser man bort fra disse siste, som avtar år for år, skulde altså resultatet bli, at Høiesterett i 1930 rakk å behandle henimot dobbelt så mange saker, som der kom inn på grunnlag av den nye ordning. Eftersom derfor restansene fra den gamle prosess tar slutt, skulde det ikke lenger bli nødvendig å overføre så mange saker til skriftlig behandling, som man i de senere år av hensyn til ajourføringen har gjort. Hertil kommer, at det arbeide for en kortere og mer konsentrert dokumentasjon og prosedyre som Sakførerforeningen under konferanse med Høiesterett har tatt op burde kunne lede til en vesentlig forkortelse av den tid saksbehandlingen nu tar. Med dårlig samvittighet fra min egen advokattid tenker jeg ofte på, hvorfor det skulde være nødvendig for en norsk advokat å bruke mer enn dobbelt så lang tid, som der som regel anvendes ved Høiesterett i Kjøbenhavn, London og Washington. Skulde forholdene allikevel trots alt utvikle sig derhen, at Høiesterett under et toinstanssystem vilde bli overbebyrdet, så vilde man ihvertfall kunne klare sig med et regulært treinstanssystem. Eller man kunde oprette særdomstoler for påanke av meget tidsspildende saker, som efter sin art krevet særlig sakkunnskap, såsom patentsaker. Menisåfall måtte kan skje den grunnlovsbestemmelse endres, somsier, at Høiesterett dømmer i siste instans.