Ved utarbeidelsen av kjøpsloven søkte man å gi såvidt mulig ensartede bestemmelser om kjøp for de nordiske land, i den utstrekning man fant å kunne gjøre det uten vesentlige brudd med eldre rettsopfatning i de forskjellige land. Det gjaldt også å vise varsomhet for ikke å binde livets egen utvikling i spørsmål som ennu ikke var modne til å avgjøres på denne måte. Loven måtte derfor i valget og avgrensningen av sine emner, og i formuleringen av reglene, i første rekke legges an som en praktisk ordning som altid stanset op i rette tid. Erfaringen har tillfulle vist at denne fremgangsmåte var riktig, og at arbeidet blev vellykket. Loven er, hvad der har så meget å si på dette område, blitt det beskjedne, men samtidig virksomme hjelpemiddel i rettslivets tjeneste som hovedsagelig samler trådene og presiserer hvad der er vunnet. Man har med fast hånd satt tingene på plass, men i mange tilfelle, sikkerlig med rette, nøiet sig med forsiktige anslag gjennem kasuistiske regler som støttepunkter for en mere almindelig anvendelse av de rettstanker som ligger til grunn for dem. Det fyldige sett af klare regler har skapt en stor sikkerhet i rettsanvendelsen. For omsetningslivet i de nordiske land har fellesskapet i regler vært en øiensynlig fordel, og landenes fælles interesse i reglene har i høi grad fremmet sansen for og lettet strevet med å dra nytte af hverandres teori og praksis. Også som en veiledning om hvad der er gjeldende rett har loven rakt omsetningen en hjelpende hånd, som er kommet godt med. Og for den akademiske undervisning — for til slutt å nevne dette — har loven vært en sand velsignelse. Studentene får fastere tak på stoffet enn før, og man er, takket være loven, blitt kvitt adskillig dødt stoff, gamle travere som livet nu har sprunget forbi.
    Det er sagt en og annen gang, særlig fra tysk hold, at loven »merkantiliserer» reglene om det civile kjøp. Uttrykket er efter mit skjøn lite treffende. Opgaven må her altid være å finne ut i hvilken utstrekning det er forenelig med andre krav å ta hensyn til hvad omsetningen i almindelighet er best tjent med, og forsåvidt også å utnytte hvad der har utviklet sig på handelens område av interesse i denne henseende. Men en anvendelse av handelslivets erfaringer innenfor denne ramme inneholder ikke i princippet nogen »merkantilisering» av reglene om det civile kjøp. Man mener vel

 

helst, når uttrykket brukes, at loven er gått for langt i å ta hensyn til omsetningens tarv for det civile kjøps vedkommende. Men bedømmelsen herav må først og fremst skje på grunnlag av rettslivets egne oplevelser og tenkesett i de land som loven angår. Med de forskjellige utgangspunkter som utenfra kan bli bestemmende for bedømmelsen kommer man her ingen vei.
    Jeg har også sett fra et enkelt tysk hold (Jens Jessen: »Der Handelskauf nach nordischem Recht» i Zeitschr. f. d. ges. Handelsrecht for 1928 s. 167 fg.) en kritikk som går ut på, at loven i motsetning til tysk rett ikke har lagt tilstrekkelig vekt på å verne de økonomisk svakere og uerfarne. Det er ikke riklig tydelig hvad forfatteren sikter til. På kjøpslovens eget område er efter mit skjøn reglene ialfall stort sett smidige nokk til at man her kan ta alle rimelige hensyn. Men forøvrig skulde jo de emner, hvor der fortrinsvis meldte sig socialpolitiske problemer av den art som der er tale om, efter planen for det skandinaviske lovarbeide først behandles senere i særskilte lover. Efter kjøpsloven har man fått loven om kjøp på avbetaling, avtaleloven, den norske trustlov o. s. v. Også disse lover må tas med ved bedømmelsen hvis billedet skal bli riktig.
    Jeg tror det trygt kan sies at kjøpslovens regler i almindelighet, i det tidsrum som er gått siden loven kom, har stått sin prøve som gode og passende ialfall for vårt land. Hvad særlig reklamasjonsreglene angår, har de efter min opfatning ikke vist sig for strenge. Den skjønsomhet som preger domstolenes anvendelse av dem, fullt hjemlet av loven selv, har visstnokk avverget inntrykk av ufortjente rettstap. Reglene er også blitt mindre trykkende derved at man ikke rekker frem ved domstolene med en innsigelse mot en reklamasjons betimelighed, når man før saksanlegget har innlatt sig på den i realiteten overfor medkontrahenten, uten å gjøre gjeldende at den er kommet for sent. Se høiesterettsdommer i Rettstidenden for 1910 s. 790, for 1920 s. 831 og for 1928 s. 980.
    Det kan naturligvis være meningsforskjell om enkeltheter i loven, særlig med foranledning i rettstilfelle som har foreligget for domstolene. Jeg skal bare nevne et eneste punkt. Loven behandler efter § 2 bestilling av gjenstande, som først skal tilvirkes, som kjøp såfremt det stoff, som er fornødent for tilvirkningen, skall legges til av tilvirkeren. Nu er riktignokk kjøpselementet i almindelighet det vesentlige i et sådant rettsforhold. Men det er neppe heldig helt å se bort fra forholdets arbeidselement, som efter omstendighetene kan kreve at der i visse henseender tas andre hensyn enn kjøpsloven tilgodeser. En høiesterettsdom i Rettstidenden for 1922 s. 308 kaster et sterkt lys over dette. Det forelå her en forsinkelse ved levering av en komplisert specialmaskin av betydelig verdi og lite kurant å omsette, nemlig en stasjonstransformator m. v. som en fabrikk hadde påtatt sig utførelsen av. Bestillingen skulde efter § 2, jfr § 4, behandles som handelskjøp, og enhver forsinkelse derfor efter § 21 som vesentlig. Men å gi bestilleren medhold i å

 

heve forholdet på grunn av den forsinkelse som det var tale om, måtte fremstille sig som høist urimelig. Det blev under voteringen henvist til at kjøpslovens strenge annullasjonsbestemmelser var lite skikket til å anvendes på langsiktige leveringskontrakter som den foreliggende, og i almindelighet vilde falle rigorøse og lede til lite antagelige resultater, særlig i et tidsrum av høikonjunktur og med mange vanskeligheter. Saken blev dog ikke avgjort på dette grunnlag. Men overenstemmende med en ikke ukjent tilbøielighet hos domstolene til å utelukke et konkret urettferdig resultat ved å stille efter omstendighetene små eller store krav til konstateringen av en avtale som setter lovens regel ut av virksomhet, fant man å kunne legge i bestillingskontrakten at kjøpslovens annullasjonsbestemmelser efter partenes mening ikke skulde anvendes. Og dog forelå der forsåvidt ikke annet enn en passus om, at bestilleren »hvis leveringstiden overskrides, har rett til å fratrekke ½ % av kontraktssummen for hver full ukes overskridelse, dog ikke over 10 %».
    Jeg benytter anledningen til å nevne et par ting som ikke egentlig angår loven selv, men anvendelsen av den.
    Lovens § 21 gir kjøperen efter nermere regler valget mellem å fastholde eller heve kjøpet ved leveringsforsinkelse. Og hvis han velger å heve kjøpet, har man til hjelp ved fastsettelsen av erstatningen reglen om den abstrakte skade i § 25, som — inntill der føres bevis for at den konkrete skade er større eller mindre — legger til grunn for skadens beregning forskjellen mellem kjøpesummen og gjenstandens pris på det forutsetningsvis i almindelighet forsåvidt avgjørende tidspunkt, nemlig da forsinkelsen inntråtte. Under hensyn til hvad der således er bestemmende for reglen, er det naturlig i mange tillfelle efter forholdets art at kjøperen, når han foreløbig fastholder kjøpet, men senere hever det, må — inntil selgeren fører bevis for at skaden er mindre — kunne forlange den beregnet efter prisforskjellen på det under disse omstendigheter forutsetningsvis i almindelighet avgjørende tidspunkt for skadens størelse, nemlig då han omsider hever kjøpet. Reglen i § 25 er jo ikke nogen vilkårlig hensiktsmessighetsregel, men fordeler bevisbyrden i forholdenes medfør efter hvad der er det normale. At der på denne måte kan bli plass for en analogianvendelse, er der visstnokk almindelig enighet om. Men jeg tror at man er noget tilbøielig til her å generalisere for meget. Spørsmålet får særlig interesse hvor selgeren, efter at forsinkelsen er inntrått, har erklært bestemt at han ikke vil levere, uten at der er nogen grunn til å vente sig at han vil forandre standpunkt forsåvidt, og kjøperen allikevel fastholder kjøpet, men derpå hever det på et tidspunkt da prisforholdene stiller sig gunstig for fastsettelsen av hans erstatning. I tilfelle av denne art vil man, efter det inntrykk jeg har fått, i mangel av oplysninger i motsatt retning regelmessig kunne gå ut fra, at der foreligger fra kjøperens side et forhold som han selv er nærmest til å bære følgene av, nemlig spekulasjon,

 

chikane, forsømmelse eller lignende ved bestemmelsen av naar han skal heve et kjøp, som han ikke kan gjøre regning på å tvinge selgeren til å opfylle innen den tid da han til slutt hever det, så han likeså godt kan heve det først som sist, og uten ugrunnet ophold foreta dekningskjøp om han trenger eller ønsker det. Efter min mening må det være tilstrekkelig gode grunner til å legge oplysningsplikt i rimelig utstrekning på kjøperen med hensyn til de sider av forholdet som her måtte være av interesse. Og hvis retten efter sakens omstendigheter legger til grunn et saksforhold som ikke setter kjøperen i et tilfredsstillende lys, kan han, såvidt jeg skjønner, i almindelighet ikke tilkjennes nogen erstatning for skadeøkningen. Det trenges ikke nogen særlig kjøpsbestemmelse for å komme til dette resultat. Man har vel nokk å bygge på i lovgrunnen for kjøperens valgrett efter § 21 i forbindelse med våre almindelige erstatningsregler. Og den videre følge herav blir at en analogisk anvendelse av § 25 utelukkes. Hvis skaden ikke skal erstattes efter forholdene da kjøpet heves, får heller ikke prinsippet i § 25 interesse ut fra denne tids forhold.
    Efter dette finner jeg det riktig at flere høiesterettsdommer under omstendigheter som de nevnte har nektet kjøperen erstatning på grunnlag av hevningstidens prisforhold, idet de har lagt til grunn, at han — som det blev uttrykt — burde foretatt dekningskjøp snarest mulig efter at selgeren hadde avgitt sin erklæring, istedenfor å fastholde kjøpet inntil videre og først senere å heve det. Jeg nevner f. eks. høiesterettsdommer i Rettstidenden for 1920 s. 34 og 458 og for 1921 s. 568. Derimot kom Høiesterett til et annet resultat i dommen i Rettstidenden for 1928 s. 980 under forhold som gjorde det naturlig og rimelig for kjøperen å handle som han gjorde.
    Det skulde saaledes ikke være nogen nødvendig sammenheng mellem retten til å fastholde kjøpet og retten til erstatning på grunnlag av hevningstidens forhold, selv om det kan oplyses at kjøperen klart har fastholdt kjøpet til det øieblikk da han hevet det, og at denne tids forhold har været bestemmende også for et dekningskjøp som han derpå foretar. Det avgjørende blir her ikke en logisk slutning, men en reel vurdering.
    Efter kjøpslovens § 33 skal selgeren ved mora accipiendi fra kjøperens side på nærmere fastsatte betingelser dra omsorg for gjenstanden. Hvis han utøver denne omsorg ved hjelp av andre blir det et spørsmål om han er ansvarlig for skade som kan tilregnes hjelperne. Efter den måte man ellers betragter sådan hjelp på, er det vel naturlig at selgeren her er ansvarlig for folk som han har i sin tjeneste, og for andre personer som mere eller mindre almindelig representerer ham ved kjøpets avvikling og derunder får med gjenstanden å gjøre. Således har en høiesterettsdom i Rettstidenden for 1925 s. 32 gitt kjøperen medhold i å heve kjøpet av en automobil, fordi selgerens representant, som ikke stod i hans tjeneste, under kjøperens mora hadde brukt bilen til for-

 

9 — Svensk Juristtidning 1932.

 

nøielsesturer og annen privat kjørsel, og derved forringet den vesentlig i verdi; representanten var her blitt overlatt av selgeren å treffe en ordning med kjøperen, som hadde nektet å motta bilen, og han hadde i den anledning fåt utlevert den av fraktføreren. Derimot tror jeg ikke at man bør anvende den samme betragtning når det bare er omsorgen efter § 33 som er overlatt, og til en uavhengig tredjemann, særlig et forvaringsbyrå, under omstendigheter som gjør denne fremgangsmåte ved utøvelsen av omsorgen forsvarlig, og når der heller ikke forøvrig er noget å bebreide selgeren. En annen opfatning av omsorgsplikten gjør den urimelig tung. Man har forsøkt å utlede en omsorgsplikt i større omfang av kjøpsavtalen, som fremdeles består til trods for kjøperens mora. Men det må vel være mere velgrunnet å se spørsmålet om der skal pålegges selgeren omsorgsplikt i den uregelmessige situasjon som nu foreligger, og i tillfelle i hvilket omfang, som et helt selvstendig problem for den objektive rett. Og når loven ikke sier mere enn at selgeren skal »dra omsorg for» gjenstanden, må det bli rettsanvendelsens sak å trekke op linjene nærmere og avpasse fordringene til selgeren efter omstendighetene. Det kan ikke være avgjørende i motsatt retning at der ikke er adgang til å frigjøre sig or sine forpliktelser efter kjøpet ved deposisjon av gjenstanden.

Herman Lie.