Forslag om forandringer i jury-ordningen i Norge. Den 10. februar 1933 er det i Norge fremsatt kongelig proposisjon til Stortinget om enkelte forandringer i lagrette- (jury-)ordningen ved lagmannsrettene.
    Siden »juryloven» av 1887 har lagmannsrettene vært de viktigste domstoler for strafferettspleien. De dømmer i første instans i saker om større forbrydelser og er ankeinstans i straffesaker som har vært pådømt av herreds- og byrettene. Lagmannsrettenes rettsanvendelse, saksbehandling og straffutmåling kan prøves av Høiesterett, mens derimot en anke ikke kan grunnes på »noget under skyldspørsmålet hørende bevisspørsmål» (lovens § 380). For denne viktige del av en straffedom er således lagmannsrettene høieste instans.
    Skyldspørsmålet avgjøres ikke av den samlede lagmannsrett, men av »lagretten» som består av 10 legdommere. Lagretten blir i den enkelte sak sammensatt på den måte at det av manntallet over lagrettemenn ved loddtrekning blir uttatt 20 personer. Av disse kan så partene (tiltalte og påtalemyndighetensom regel) utskyte et like antall hver, således at det blir 10 tilbake.
    Den nevnte proposisjon går ut på at utskytningsretten skal bortfalle og at lagretten skal bestå av 6 istedenfor 10 medlemmer. Til en fellende kjennelse vil det da kreves 4 av de 6 medlemmer, mens det nu kreves 7 av 10. Ved forslaget om denne forenkling har de besparelser den vil bety for staten, hatt nogen betydning. Justisdepartementet uttaler imidlertid også i sin motivering av forslaget »at en nedsettelse av antallet er ubetenkelig». — »Rent saklig sett er det neppe tvilsomt at en mere fåtallig jury, f. eks. på 6 medlemmer, er å foretrekke. I et større kollegium — og spesielt hvor det gjelder legmenn — vil ansvarsbevisstheten hos den enkelte ha lett for å svekkes; svake indi-

vider vil kunne ligge under for fristelsen til å resonnere som så, at deres stemme ikke spiller nogen større rolle; saken blir så allikevel avgjort ved de andres stemmegivning. Hertil kommer hensynet til utvalgene. Ved at man reduserer disses størrelse, vil man samtidig heve lagrettens nivå.»
    En særlig interesse knytter sig til Justisdepartementets uttalelser om en videregående omdannelse av lagmannsrettene, nemlig fra å være jurydomstoler til å bli »store meddomsretter.»
    Spørsmålet om en sådan reform har vært drøftet særlig i det siste tiår. »Den nærmeste foranledning hertil», heter det i proposisjonen,» »har vært en rekke lagrettekjennelser, som, til tross for at de tiltaltes skyld har måttet fremstille sig som helt utvilsom, har kjent tiltalte ikke skyldig, åpenbart som følge av at lagretten har latt sig bestemme av utenforliggende hensyn av politisk eller følelsesmessig art. Forholdet har vært årsak til at krav om reformer fra forskjellig hold gjentagende er kommet til orde, og det til dels fra hold hvor jurysystemet tidligere har hatt sine forkjempere.»
    Justisdepartementet innhentet i 1923 uttalelser fra Riksadvokaten og fra de 4 lagmenn. Blandt disse var det meningsforskjell om horvidt en ordning med store meddomsretter var å foretrekke for det rådende system; samtlige uttalelser konkluderte imidlertid med at en ophevelse av juryordningen av hensyn til de forekomne misbruk ikke antokes påkrevet — ialfall for tiden.
    I det foredrag som ligger til grunn for den kongelige proposisjon, uttaler Justisdepartementet videre:
    »Mislige lagrettekjennelser har i den efterfølgende tid forekommet i betydelig utstrekning. Og mens det tidligere har dreiet sig om mere spredte og tilfeldige foreteelser, har der i den senere tid gjort sig gjeldende bevisste tendenser til å sette hensynet til lov og rett til side for politiske og klassemessige hensyn. Disse tendenser har ganske visst til dels også gjort sig gjeldende ved våre meddomsretter. Men de får her ikke på langt nær så fritt spillerum som i juryen.
    »En omorganisasjon av lagmannsrettene efter meddomsrettssystemet vilde være et skridt mot samme mål: en rettferdig og objektiv strafferettspleie upåvirket av utenforliggende hensyn. Og helt bortsett fra de politisk bestemte misbruk som har funnet sted, er departementet av den opfatning, at meddomsrettssystemet også i vårt land har de beste grunner for sig og må påregnes før eller senere ved sin egen tyngde å ville kjempe sig igjennem.
    Når departementet ikke finner for tiden å burde bringe en sådan omorganisasjon av lagmannsrettene i forslag, er det fordi man finner det ønskelig at et forslag om en så betydningsfull forandring i strafferettspleien i videre utstrekning blir undergitt offentlig ordskifte før det vedtas. Man vedlegger imidlertid som særskilt bilag et av Lovavdelingen utarbeidet utkast til de lovendringer som en sådan omorganisasjon foranlediger.»
    Dette utkast går ut på at lagmannsrettene skal bestå av 3 juridiske fagdommere med en lagmann i spissen og 6 legdommere (»domsmenn»), som deltar i pådømmelsen sammen med og på like fot med de juridiske dommere såvel ved avgjørelsen av skyldspørsmålet som straffutmålingen m. v.
    Ved en proposisjon av 24. februar 1933 er også fremsatt forslag om nye regler for valg av lagrette- og domsmenn. De utvalg (grunnlister), hvorav lagrette- og domsmenn uttas, som regel ved loddtrekning, blir nu istandbragt

ved valg av kommunestyrene. Efter proposisjonen skal de istandbringes av en valgnevnd på 5 medlemmer, hvorav 2, nemlig formannen og næstformannen, opnevnes av herreds- eller byretten, og de 3 andre velges av kommunestyret.
    Lignende forslag har vært fremsatt for Stortinget i 1928 og 1932, men behandlingen av forslaget blev siste gang utsatt til inneværende år.

O. F. H.