FORSLAGET TIL EN ENDELIG INSTANSOG ANKEORDNING FOR DEN NORSKECIVILPROSESS.
AV
HØIESTERETTSDOMMER F. SCHJELDERUP.1
I. FRA SKRIFTLIG TIL MUNTLIG PROSESS.
Ti år er ennu ikke gått siden de dager, da det å få sin rett fastslått ved endelig dom tok en norsk borger gjennemsnitlig 7 år. Men da var han også, om jeg kan dømme fra mine egne advokaterfaringer, som regel blitt likegla eller lei av det hele. Å søke en rettstvist løst ved domstolene skulde imidlertid ikke behøve å være noen ulykke — mer enn en kurant operasjon, som det undertiden faller i et menneskes lodd å måtte underkaste sig.
Ut fra disse tilstander viste rettergangsreformen av 1915 oss veien. Bevisumiddelbarhet, partsavhøring og muntlig prosedyre skulde gi oss en helt ut tilfredsstillende behandling av sakene i første instans. Om ankeordningen var derimot mening
ene delte. Endel påtagelige ulemper ved det forslag, civilprosesskommissjonens flertall hadde fremlagt førte til, at justisdepartementet i tilslutning til kommissjonens mindretall og efter mønster av den tysk-østerrikske prosessrett foreslo at lagmannsretten skulde bli den endelige ordinære ankeinstans, mens Høiesterett ikke lenger skulde ta for sig selve sakene, men bare — som i straffesaker — innskrenke sig til å prøve den tidlegere domstols saksbehandling eller »rettsanvendelse» på grunnlag av den i dommen gitte saksfremstilling. Når man ved lovens vedtagelse både i og utenfor Stortinget overså betydningen av en bestemmelse som til den grad var i strid med norsk tenkesett, da har jeg ikke kunnet finne annen forklaringenn at det var vår stilling under verdenskrigen som på den tid la beslag på all interesse.
At så må ha vært tilfelle bekreftet sig i 1925 da daværendejustisminister Pål Berg vilde sette de nye rettergangslover i kraft. På grunn av de vanskelige økonomiske forhold mentehan, man foreløbig burde vente med å oprette lagmannsrettene. Han foreslo derfor, at de skriftlige overretter inntil videre skulde besørge det lagmannsrettene tiltenkte hovedarbeide, den ordinære ankebehandling. Men nu viste det sig, at man hverken i eller utenfor Stortinget vilde gi slipp på Høiesterett som vår ledende domsmyndighet. Nu i den ellevte time innså man plutselig, hvor betenkelig det vilde være å ta skipperen fra broen for å installere ham nedenunder som konsulent i nautiske spørsmål. En pressekampagne førte til, at ved den såkaldte midlertidige lov av 17. juli 1925, blev der instituert en anke i hversak, for saker over 5,000 kroners verdi til Høiesterett, for de øvrige til overrettene.
Omstendighetene gjorde, at ordningen av 1925 desværre på flere punkter blev noe primitiv. For å unngå at reformen påny skulde bli sendt ut på utsettelsenes ørkenvandring, måtte vi som gikk inn for den renonsere på å få vedtatt endel supplerende, men høist påkrevede bestemmelser.1
1. juli 1927 trådte reformen ut i livet. Og det tør man vel
si, at de store forventninger man hadde til den nye førsteinstansbehandling, de er fullt ut blitt innfridd. Idag er det ikke lenger noen ulykke for en rettssøkende norsk borger å måtte søke hjelp hos domstolene. Og blandt jurister fins det vel neppe noen, som ønsker den skriftlige prosess tilbake. Det man i disse årene har vært misfornøiet med har vært bevisoptagelsene til bruk for ankeinstansen og den skriftlige behandling ved overrettene.
Ivåres henstillet så Stortingets justiskomite til justisdepartementet å få nedsatt ankegrensen for Høiesterett og utvidet adgangen til å få innbragt for Høiesterett en av overretten pådømt sak. Dette førte til at justisminister Arne Sunde nedsatte en komite for å få forbedret ankeordningen. Og da derefter justiskomiteen hadde tatt tilorde for, at ankeordningen av 1925 om mulig nu burde avløses av en ankeordning som oprinnelig forutsatt med muntlighet og bevisumiddelbarhet også i ankeinstansen, blev komitens medlemsantall og mandat utvidet.1
II. KOMITEEN FORESLÅR DE CIVILE LAGMANNSRETTER INNFØRT, HVOR PARTER OG VIDNER KAN MØTE.
Komiteen har enstemmig funnet å burde foreslå de nuværende overretter ophevet, og at det isteden overensstemmende med loven av 1915 blir organisert civile lagmannsretter, hvor parter og vidner vil kunne avhøres påny.
Som det er forutsatt i loven av 1915 skal lagmannsrettene
behandle både civile saker og straffesaker. Vi mener at dette saklig sett er en fordel. I civile saker skal retten bestå av 3 juridiske dommere og dersom det forlanges 4 domsmenn. Vil ingen av partene ha domsmenn, eller vil de begge nøie sig med 2 domsmenn, skal de kunne få det slik. Et mindretall i komiteen (Alten, Cappelen og Stray) mener, at der aldrig bør være mer enn 2 domsmenn i lagmannsretten, som derved vil bli lettere å håndtere.
Vi håper, at de civile lagmannsretter vil komme til å oparbeide sig den tillit og prestige i sine distrikter, at partene i stor utstrekning vil slå sig tilro med deres avgjørelser og kanskje også på forhånd vedta dem som bindende. Særlig burde dette bli praktisk på felter, som er særegne for specielle landsdeler —jeg nevner fiskerisaker på Vestlandet og nordpå.
Lagmannsrettene skal i civile saker holde rett på de faste rettssteder eller i det distrikt, hvor saken er reist. Folk bør så langt det lar sig gjøre spares for utgiftene ved å sende vidner og sakførere til en av landets større byer. Den centralisasjon av ankedomstolene som de nuværende overretter hittil har medført, vilde gjøre det praktisk talt umulig å innføre umiddelbar bevisførsel for ankeinstansen og vanskeliggjøre adgangen til muntlig prosedyre. Efter den av komiteen foreslåtte ordning skulde forholdet bli at de fleste påankede saker får sin endelige avgjørelse i lagmannsrettene.
Det er da meningen at vi skal få flere lagmannsretter enn nu: Eidsivating lagdømme for østlandsfylkene Oslo, Østfold, Akershus, Hedmark, Opland og Buskerud; Agder lagdømme for Vestfold, Telemark, Austagder og Vestagder; Gulating lagdømme for Rogaland, Bergen, Hordaland og Sogn og Fjordane; Frostating lagdømme for Møre, Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag, og Hålogaland lagdømme for Nordland, Troms og Finnmark.
Vi mener, at lagmansretten aldri bør være førsteinstans i civile saker, men at alle saker skal begynne i herreds- eller byrettene. Ellers vilde disse domstoler stå i fare for å synke ned til å bli bagatelldomstoler. Alt bør settes inn på, at førsteinstansen blir hovedinstansen. Anke skal være undtagelsen, ikke som i Tyskland reglen. Men da kreves det også, at førsteinstansens prestige holdes oppe, så man kan regne med, at dens dommerembeder blir søkt av helt ut habile folk. Den tillit og anseelse, som våre herreds- og byretter idag har, må ikke undergraves.
For å styrke førsteinstansen foreslår vi, at den i saker av særlig vanskelig juridisk art kan bli forsterket med to jurister til. Hvor byretten har et tilstrekkelig antall medlemmer, skal de tas blandt disse; ellers blir det to dommere fra nabodistriktene eller nabobyene. En slik sammensettning av retten kan dog ikke kreves, hvis den annen part vil ha domsmenn.
Når man får bevisumiddelbarhet også i ankeinstansen, har komiteens flertall trodd at herreds- og byrettene ikke som nu bør ha adgang til med hjemmel i tvistemålslovens § 128 å la være å protokollere noe av, hvad parter og vidner har forklart. Bestemmelsen er blitt til efter mønster av straffeprosessloven. Men man har tydeligvis ikke vært opmerksom på, at i straffesaker vil der altid foreligge forhåndsforklaringer, optatt under efterforskningen. Disse er stadig til god hjelp for rettens formann, når noen under hovedforhandlingen forsøker å lansere en ny versjon av saksforholdet. Ved å påby en begrenset protokollasjon skulde man ha lettere for å hindre, at parter og vidner ut fra det standpunkt, de har tatt til førsteinstansens dom bevisst eller ubevisst endrer sine forklaringer, når de møter påny under en bevisoptagelse til bruk for ankeinstansen eller ved en fornyet avhøring direkte for lagmannsretten.
Dernest vil protokollasjonen tjene som kontroll med, at førsteinstansdommeren selv har opfattet vidnet riktig. — En av komiteens medlemmer hadde det hendt, at i en grensetvist med mange vidner, og som hadde vært prosedert i flere dager, hadde dommeren under saken ikke notert et ord. Saken blev optatt till dom sent på kvellen og dommeren sa, at dom skulde bli avsagt allerede neste morgen. Han holdt sitt ord, og grensen blev lagt efter en nærmere beskrevet fjellkamm. Det var imidlertid den hake ved det, at der fantes ingen fjellkamm. Dette måtte dommeren selv efterpå konstatere ved et åstedstingsvidne til bruk for ankedomstolen. Han hadde helt misforstått noen vidner.
I lovteksten til den nye § 128 i tvistemålsloven er det sagt, at rettens formann skal bestemme protokollasjonens utstrekning. — Komiteen har ansett dette som en rent praktisk og nødvendig ordensforskrift, som efter det herskende gode samarbeide mellem dommeren og sakførerne neppe skulde kunne lede til misbruk eller rivninger. Videre er det meningen at i saker, hvor det normalt er adgang til påanke, skal protokollasjon re-
gelmessig finne sted av den del av en forklarings innhold som dommeren med veiledning av de innledende prosesskrifter og av sakførerne mener kan ha betydning for saken. At et påbud om en begrenset protokollasjon til å begynne med vil bety et løft for førsteinstansdommerne er ikke til å komme forbi.På den annen side skulde påbudet som regel føre til, at de blir fri den helt overveiende del av de bevisoptagelser, som de nu må slite med. Og for å spare dommerne har vi foreslått at man gir avkald på protokollasjon i saker som ikke uten videre kan påankes. Endelig trenges heller ikke protokollasjon, hvor stenografisk referat blir optatt. Og komiteen går ut fra at departementet tar op spørsmålet om kurser i stenografi for embedskontorister.1
Jeg har tidligere nevnt at en begrenset protokollasjon også kan være nyttig for dommeren selv. Hvor dette hensyn ikke spiller inn og det efter forklaringens art heller ikke er nødvendig å sikre sig mot nye versjoner i tilfelle av anke kan det imidlertid undertiden være rimelig for et vidnes egen skyld — og for partenes — å gå til en protokollasjon eller til litt fyldigere protokollasjon enn ellers. Gjelder forklaringen en rent faktisk oplysning og vidnets troverdighet ikke blir dratt i tvil vilde det være lite rimelig i tilfelle å måtte innkalde ham også til lagmannsrett.
For lagmannsrettene skal det principalt være bevisumiddelbarhet. Men da disse domstoler vanskelig kan gjøres så bevegelige som herredsrettene, kan det i enkelte tilfelle bli nødvendig å slå av på kravene. Man kan ikke av hensyn til bevisumiddelbarhetsprincippet gjøre behandlingen for lagmannsrett så kostbar at den blir uoverkommelig for mindre velstående parter. Det er imidlertid sannsynlig at partene selv kan foreta en viss begrensning uten noen fare for en god og sikker behandling av saken. Erfaringen viser nemlig at de ofte stevner inn flere vidner enn det trenges for å få saken oplyst. Ikke
minst vil de ved forhandling sig imellem kunne bli enige om at bestemte sider ved saken er så sikkert og uomtvistelig fastslått ved behandlingen i første instans at endel av vidnene kan slippe å møte i lagmannsretten. På denne måten vil vidneførselen kunne begrenses i vesentlig grad. Vidneprovene kan også være av forskjellig art og betydning. Noen er slik at det er avgjørende å få vidnene frem påny for den dømmende rett, mens som nettop nevnt andre forklaringer bare gjeller en enkelthet som like godt blir oplyst ved å lese op vidnets forklaring, idet umiddelbarheten her ikke har noen betydning.
Efter tvistemålslovens § 199 gjelder samme møteplikt for vidner i tvistemål som i straffesaker. Komiteen har for tvistemål foreslått en vesentlig begrensning i møteplikten efter § 199, dog så at domstolen fremdeles har adgang til å utvide møteplikten. I alle tilfelle hvor berettigede hensyn tilsier det, og partene selv vil bære omkostningene vil der altså bli full bevisumiddelbarhet også i tvistemål.
III. DOMSTOLENES OPGAVE. KOMITEENS - OG 1915LOVENS — HOVEDSYNSPUNKT.
Så kommer jeg til spørsmålet om lagmannsrettenes og Høiesteretts innbyrdes stilling under den fremtidige ankeordning.
Forat en domstol skal kunne fylle sin opgave — å skape konkret rettferdighet — må den, sålangt det lar sig gjennemføre, ha sin plass i rettslivet, ikke på siden av det. Dette gjelder enhver domstol og på det utgangspunkt er komiteens forslag til ankeordning bygget:
For å kunne felle en mest mulig rettferdig dom i det enkelte konkrete rettstilfelle må domstolens medlemmer komme så nær innpå dette som det overhode lar sig gjøre. Derfor er den første umiddelbare parts- og vidneavhøring bedre enn protokollatets middelbare gjengivelse av den; derfor vil muntlig prosedyre med adgang til fri meningsutveksling mellem dommer og advokat regelmessig være å foretrekke for skriftlig prosedyre. Av samme grund bør også de sakførere, som fremlegger saken stå med begge ben midt i livet, så de kan tilføre retten førstehånds kjennskap til de forhold saken gjelder. Dette gjelder fremforalt dem som prosederer for Høiesterett, fordi avstandene, omkostningene og rettens tid her gjør det praktisk talt umulig
å åpne adgang til direkte parts- og vidneavhøring. Her gjelder det derfor i særlig grad, at sakførerne fra sin øvrige daglige praksis evner å bringe livet med sig inn i rettssalen. Av den grunn tror jeg det er mindre heldig, at sakførerne utgjør en sterkt begrenset stab som hvad enten dens medlemmer er utpekt av domstolen eller ei, til stadighet holder til i dens gangerog mer eller mindre føler sig som et anneks til den.
Kravet til, at den dømmende rett må settes istand til å komme saksforholdet så nær inn på livet som mulig har forøvrigen side — en rent psykologisk side — som kanskje ikke altid er blitt tilstrekkelig påaktet. En skal ikke ha studert rettsreformenes historie lenge før en blir slått av i hvilken grad de har sitt ophav i en enkelt konkret urett, som har tendt i sindene, fått menneskenes rettferdighetsfølelse til å flamme, så treghet og gammel vane er blitt brutt og loven endret. Jeg nevner dette fordi jeg mener det danner en parallel til hvordan det i storeog vanskelige rettssaker ofte går for sig at dommerens sind blir oplatt. Selvom den ideale dommer mens dokumentasjon og prosedyre pågår virker — og bør virke — kjølig, så er det under dette, at han virkelig lever sig inn i saken. Er da det bilde,som dokumentasjon og prosedyre efterlater hos ham, både egenartet og vanskelig, så hans opgave — å finne en riktig og rettferdig løsning — stiller hans evner på prøve, da vil dette, at han har fått leve sig helt inn i saken, også ha vakt hans rettsfølelseog dermed skjerpet selve hans evne til å avsi en riktig dom: Bevisstheten om at nu står det på ham, om nettop disse parter skal opnå virkelig rettferdighet setter hans kombinasjonsevne i sving, han ser rettssystemets hovedlinjer og detaljer tydeligere enn før og han finner lettere hvordan han — hvis det overhodet lar sig gjøre — i samklang med lovens bud kan nå frem til hvad han mener er en rettferdig løsning.
Men — jeg gjentar det — da må han også vite alt, som vites kan om saken. En av en annen domstol gitt beskrivelse av saksforholdet vil sjelden strekke til. En samvittighetsfull dommer utfyller ikke en slik saksbeskrivelse ved hjelp av supplerende gjetninger. — Hvor mange ganger har jeg ikke i vanskelige og betydningsfulle civile saker hørt mine kolleger si og stadig sagt mig selv: Vi hadde aldri skåret igjennem her eller våget å komme til dette resultat, om vi bare hadde hatt førsteinstansens saksfremstilling å bygge på. Spørres det f. eks. om
en mann har optrått svikaktig i kontraktsforhold eller om en offentlig institusjon har overskredet de grenser loven har optrukket for dens myndighet, da må dommeren for å turde fastslå dette være overbevist; han må kjenne alle detaljer, han må selv ha lest alle brev og forklaringer, før han dømmer.
Og det er ikke bare for den enkelte borger, hvis ve og vell det i øieblikket gjelder, det er om å gjøre, att siste ord blir sagt av en domstol som har lært hele hans sak å kjenne. Som det i en amerikansk høiesterettsdom av 1916, jeg forleden kom borti, blev uttalt av dommer Brandeis: »Det er av faktum, at retten skapes. Denne urgamle regel må herske, forat vi kan ha en rettsorden av levende rett.» — For tidene skifter. Vi lever i et land, hvor folks virke og øvrige livsforhold i og for sig er svært mangeartet, og i en tid hvor forholdene på mange felter er i stadig utvikling. Det vil da igjen ofte si, at de samfundsmessige hensyn får en stadig bredere plass, eftersom den moderne utvikling stiller menneskene i stadig nye forhold til hverandre, både i og utenfor deres økonomiske virke. Slik er det på erstatningsrettens felt. Og heller ikke kontraktsfortolkningen er lenger uberørt av sosiale hensyn. De dommer som her betegner milepælene fordi de bringer rettsutøvelsen op på linje med samfundets almindelige rettsfølelse, — og som dermed oker respekten for landets lov, — de dommene tror jeg nok man tør si som regel har stillet mindre krav til dommerens teoretiske forhåndskunskaper enn til hans nære kjennskap til og interesse for den enkelte saks faktum, for selve livet som det leves idag, og som det er blitt oprullet for ham i rettssalen. I en domstols evne til å skape konkret rettferdighet ligger også evnen til å avpasse loven efter forholdenes skiftende behov. Jeg tror denne evne er av stor betydning i stormfulle tider som de vi idag ser over store deler av verden. Da kan det komme godt med for et land å ha en sterk, en virkelig ledende rettsinstitusjon til vern om den frihet som er tilkjempet gjennem generasjonene og stadfestet i landets lov.
Men ledende evne, det vil for en domstol si indre autoritet —den autoritet, som bare kan vinnes, når borgerne av den offentlige votering kan se, at hver enkelt dommer har gått tilbunds i saken og ut fra sit kjennskap til alle dens detaljer har søkt å løse den efter sin beste overbevisning om hvad landets rett tilsier. Jeg tror jeg har rett i dette. Og jeg tror også jeg har rett
når jeg som en slags kontraprøve tilføier, at den autoritet som Norges Høiesterett idag utvilsomt har i vårt land den er ikke vunnet og kunde heller ikke vært vunnet eller oprettholdt ved dens innsats på strafferettens felt. For straffesakenes betryggende behandling spiller jo bevisumiddelbarheten så å si altid den helt dominerende rolle. Her kan derfor Høiesteretts opgave fornuftigvis ikke bli noen annen enn revisjons- eller kassasjonsdomstolens. Ved siden av at man — stadig uten å høre eller se domfelte — kanskje litt for ofte endrer de tidligere instanser sstraffutmåling går Høiesteretts arbeid her vesentlig ut på å løse de fortolkningsspørsmål som reiser sig av nærings-, brennevins- og trafikklovgivningens mer eller mindre velredigerte bestemmelser. Hele saksbehandlingen fortoner sig da gjerne på den måten, at advokatene gjør oss opmerksom på de tidligere rettsavgjørelser og lovforarbeider, som de mener har betydning. Så bukker de begge og går, og så følger en diskussion innen retten om paragraffene i relasjon til den som regel meget spinkle saksbeskrivelse, som herreds- eller byretten har gitt. Jeg tror det vilde være en dristig påstand å si at det i nevneverdig grad skulde være ved sin innsats på dette felt at Norges Høiesterett har oprettholdt sin posisjon.
Da jeg fremhevet komiteens hovedsynspunkt — betydningen av at domstolen kommer saken nærmest mulig inn på livet —nevnte jeg også de fordeler bevisumiddelbarheten i så måte byr den dømmende rett: Jeg tror mine kolleger i Høiesterett vil være enig med mig i, at efterat vi nu i 6—7 år har arbeidet med saker, pådømt efter den nye rettergangsordnings gjennemføring i første innstans, har vi stadig følt, hvad for en veldig energi og sannhetsmakt, der er i denne ordning, sammenlignet med den gamle — jeg bruker et uttrykk av advokat Stang Lund. Men idet vi har fått dette virkelig effektive instrument som den nye behandlingsmåte i første innstans er, har vi samtidig ikke undgåt å føle, at i de sakene, hvor dette nye instrumentet har betydd mest, der gjør vi høiesterettsdommere svært ofte best i selv å melde pass. Forholdet er stadig, at vi ikke drister oss til å sette vår mening op mot herredsrettens, som på selve åstedet har kunnet gjøre sig op en mening, f. eks. om en bilkollisjon eller om en skadetilføielse på fast eiendom. Også hvor det f. eks. gjelder beviset for en muntlig kontraktsavslutning eller for dennes nærmere vilkår hender det ofte, at vi må si til oss selv:
om du bare hadde kunnet høre og se begge partene! Det er særlig når dommen er avsagt under dissens eller av en dommer, hvis menneskeerfaring ennu ikke har rukket op på høide med hans øvrige kunnskaper, at et slikt hjertesukk gjør sig gjeldende. Resultatet er ialfall, at det er i et meget stort antall saker, at Høiesterett idag med rette ikke våger å fravike herreds- eller byrettens vurdering av parts- og vidneforklaringene. Selvom nok de nedtegnede protokollater i og for sig kunde synes å gi holdepunkter og friste en til å tro at isen var sikker tror jeg vi i slike saker i virkeligheten ofte ikke er bedre rustet enn i straffesakene.
Det var i det hele tatt ikke uten en viss spenning, vi ihøst møttes i den norske prosesskomiteen — noen av oss med gammel kjerlighet til ordningen av 1915, noen som holdt på ordningen av 1925 og endelig noen med sympati for hvad jeg vil kalde det svenske, på engelsk praksis byggede forslag om at Høiesterett skal pålegges å vise særlig varsomhet hvor det er spørsmål om å fravike en på bevisumiddelbarhet bygget avgjørelse. Skulde Høiesterett fordi den var vår presumptivt best besatte domstol, og nød tillit på de forskjelligste hold, ha siste ord i alle saker av betydning? Eller skulde man si, at fordi de tidligere domstoler i mange saker har store fordeler av selv å se og høre parter og vidner, så skal Høiesterett ikke bare i disse sakene, men alltid ta sitt utgangspunkt i det av de tidligere instanser konstaterte og beskrevne »saksforhold» og så innskrenke sig til å bedømme deres såkalte »rettsanvendelse». Alle var på det rene med, at man i siste fall vilde bli nødt til å slite med det innfiltrede grensefelt, hvor »faktum» og »jus» griper over i hverandre.
IV. KOMITEENS FORSLAG OM BETINGELSENE FOR ANKETIL HØIESTERETT.
Resultatet av våre debatter er blitt, at vi idag står enstemmig om å søke vanskelighetene løst overensstemmende med det utgangspunkt vi mener er det rette: Forat en ankedomstol —og da også Høiesterett — skal ha siste ord i en sak bør det regelmessig kreves, at denne domstol efter sin organisasjon og behandlingsmåte er istand til å komme denne enkelte sak tilstrekkelig inn på livet. Vårt forslag skulde derfor efter sitt inn
hold ikke betegne noe kompromis, men en selvstendig, rationell løsning, som tilgodeser fordelene og unngår ulempene såvel ved ankeordningen av 1915 som ved vår nuværende ordning. Og vi mener, at ordningen også skal vise sig realisabel i praksis. Den går i all sin enkelhet ut på følgende — jeg citerer den foreslåtte § 357, annet ledd:
»Anke til Høiesterett kan ikke fremmes, når kjæremålsutvalget enstemmig finner, at det er av vesentlig betydning for avgjørelsen av saken, at parter eller vidner har forklart sig umiddelbart for den dømmende rett eller at denne selv har foretatt en granskning, og at anken derfor ikke bør forelegges Høiesterett.»
Det vi ut fra 19151ovens særlig i odelstingsproposisjonen av 1910 klart utformete grunntanke har lagt vekten på er altså bevis umiddelbarheten. Vi har sagt, at hvor det »er av vesentlig betydning for avgjørelsen av saken», at domstolen har adgang til selv å høre parter og vidner eller foreta en granskning,der bør Høiesterett, som savner denne adgang til å komme en slik sak tilstrekkelig inn på livet ikke treffe den endelige avgjørelse. I andre saker derimot hvor avgjørelsen må treffes vesentlig på grunnlag av korrespondanse eller »middelbart» bevis og hvor derfor Høiesterett kommer saken like nær inn på livet som enhver annen domstol, der fører 19151lvens motiver ikke til å utelukke Høiesterett. Der er altså en påtagelig uoverenstemmelse mellem 1915lovens grunntanke og dennes utformning i loven, når det i § 357 blev bestemt, at Høiesterett ikke må ta for sig noen sak til samlet behandling, men altid nøie sig med å bedømme lagmannsrettens »rettsanvendelse» på et saksforhold, hvis enkeltheter Høiesterett bare kjenner fra lagmannsrettens egen beskrivelse. Det må være åpenbart for enhver, at så langt fører ikke den tankegang som bærer 1915loven og somklart er uttrykt i dens motiver.
Efter komiteens løsning trenger man i civilprosessen heller ikke den på grensefeltene så kunstige opdeling av dommerarbeidet i »bevisbedømmelse» og »rettsanvendelse». Man kan derfor gi en god dag i de ufruktbare spekulasjoner om hvorvidt »rettsanvendelsen» også omfatter de såkaldte rettslige vurderinger, f. eks. den skjønnsmessige avgjørelse av om en bestemt handlemåte har vært uaktsom eller en skadetilføielse vesentlig. Efter komiteens mening vil det nemlig i det enkelte tilfelle kunne være riktig å nekte anke til Høiesterett, hvor en slik vur-
dering har funnet sted i tilknytning til hvad erfarne vidner har forklart umiddelbart for domstolen og til hvad denne selv har hatt anledning til å bedømme på åstedet. Og har lagmannsretten med stort flertall forkastet en på vidnebevis støttet påstand om at førsteinstansdommeren har vært inhabil bør der regelmessig ikke — som efter 1915loven — være plass for anke til Høiesterett på grunn av »saksbehandlingen».
Utvalget skal altså på grunnlag av sakens akter utøve et rent konkret, individuelt skjønn over hver enkelt sak, om hvorvidt Høiesteretts former for saksbehandlingen kan antas å være tilstrekkelig betryggende, så den erklærte anke uten betenkning kan prøves. Ved utformningen av bestemmelsens siste bisetning har vi ment ytterligere å fremheve det ledende synspunkt — bevisumiddelbarhetens betydning for et riktig domsresultat — og samtidig også å gi uttrykk for, at der undertiden kan foreligge så vektige hensyn av annen art, at saken allikevel bør kunne innbringes for Høiesterett. Hensyn som kan tenkes i undtagelsestilfelle å berettige dette vil være at saken har en ganske overordentlig betydning eller at der i de tidligere domstoler eller ialfall i lagmannsretten har vært sterkt motstridende meninger om dens rette avgjørelse. Kjæremålsutvalgets avgjørelse blir å treffe i form av en beslutning, altså uten domsgrunner.
Vi venter da efter dette, at saker som utspringer av kontraktsforhold regelmessig vil egne sig for høiesterettsbehandling. Av erstatningssaker vil antagelig de som gjelder bilkollisjoner ofte være lite skikket til å bringes for Høiesterett, idet det der gjerne vil ha vært av vesentlig betydning, at den tidligere domstol har vært på åstedet. Saker om kollisjoner tilsjøs derimot, hvor faktum gjerne presenteres i form av sjøforklaringer, ofte optatt utenlands, vil Høiesterett som regel ha nøiaktig samme betingelser for å bedømme som sjøretten. Farskapssaker, som nesten altid beror på, hvem av partene man skal tro, vil vel regelmessig bli avvist av utvalget.
På denne måten skulde Høiesterett ikke lenger behandle en rekke saker som efter sin art rettelig ikke burde komme dit. Videre har vi ment, at kjæremålsutvalget ved sin forhånds gjennemgåelse også på annen måte skulde kunne avlaste Høiesterett. Hvadenten sakens utfall avhenger av en bevisbedømmelse eller det gjelder å fortolke en lov eller en kontrakt, hender det
ikke så rent sjelden, at vi har følelsen av å stå overfor en sak, hvor advokaten har frarådet påanke, men parten selv ikke har villet slå sig tilro, før han har forsøkt alle chanser til å opnå en endring. Jeg tenker særlig på saker hvor saksforholdet såå si i ett og alt er det samme som i en annen nylig pådømt sak, men hvor det ikke er gitt adgang til plenumsbehandling. Svært mange av denslags saker blir ført av prøveadvokater, ofte gratis. Men intet berettiget hensyn tilsier, at Høiesteretts tid kastes bort når utvalget efter et samvittighetsfullt forhåndsskjønn enstemmig finner dem håbløse. Det sier sig selv, at før kjæremålsutvalget akter å treffe en slik avgjørelse eller nekter å fremme en sak, fordi hensynet til bevisumiddelbarheten står iveien, da skal det som det er sagt i § 373 siste punktum, være »gitt den ankende part adgang til å uttale sig».
Ennu en gruppe anker står igjen. Dersom vårt forslag blir lov, vil vel antagelig den tapende part i mange saker, som helt ut eller i alfall i det vesentlige gjelder bevisspørsmål, søke å kamuflere sin høisterettsanke ved å ta med også en rekke tvilsomme eller helt uholdbare ankegrunner av juridisk art. Forå verge Høiesterett overfor slike angrep og for å holde vekk de nettop nevnte håbløse anker har vi da foreslått, at kjæremålsutvalget skal kunne nekte å fremme en anke helt eller delvis, når det enstemmig finner, at anken ikke fører frem.
At det blir et vanskelig og ansvarsfullt, i det hele tatt et meget krevende arbeid, kjæremålsutvalget vil få, er vi fullt på de trene med. Men man får nu engang ingenting gratis her i verden. Komiteen har imidlertid den bestemte tro, at Høiesteretts medlemmer vil makte å utføre dette arbeid på en tilfredsstillende måte.
V. FORDELER VED FORSLAGET OG BOTEMIDLER MOTULEMPER.
Vi mener at forslaget skulde by store fordeler. Jeg har før nevnt den fordel det blir at lagmannsrettene kommer til å virke som ankedomstoler rundt om i distriktene samtidig med at det står partene fritt av økonomiske hensyn å begrense bevisumiddelbarheten i den utstrekning de finner det forsvarlig. Jeg har nettop gjennemgått, hvordan den foreslåtte kompetansefordeling mellem Høiesterett og lagmannsrettene efter vår mening
skulde gi vårt rettssystem øket evne til å avsi materielt riktige dommer. Videre vil den omstendighet, at man stadig må være forberedt på at lagmannsretten kan bli siste instans føre til, at behandlingen for denne domstol blir så omhyggelig og inngående som mulig. Å se behandlingen ved noen domstol som en forberedelse til et ventet hovedslag i Høiesterett er i det helet att en stor uting.
Mot forslaget vil sikkert de innvendinger komme, at det vil bli for dyrt å la parter og vidner møte også for ankeinstansen, samt at det neppe heller vil bidra til å få riktige avgjørelser.
At det vil bli noe dyrere for partene kan ikke nektes, så det offentlige må nok være forberedt på adskillig større bidrag til fri sakførsel enn nu.
Hvad den annen innvending angår så tror jeg nok det ofte er så, at annen gangs bevisumiddelbarhet ikke er stort værd. Men som jeg før har nevnt er det på den annen side en rekke saker, hvor Høiesterett finner det meget naturlig at det er anket over bevisbedømmelsen, men hvor man samtidig vilde anse det ønskelig og derfor riktig selv å vike plassen for en domstol som med kjennskap til hvad der før er forklart kunde avhøre vidnenepåny. For komiteen står det ihvertfall slik, at det nu bør prøves i praksis, hvorvidt ikke bevisumiddelbarhet i ankeinstansen også for civile saker ofte er av vesentlig betydning for å nå det riktigst mulige domsresultat. Rent bortsett fra at en slik ordning var knesatt ved loven av 1915, taler de sterkeste grunnerfor, at den får sin chanse når dette kan forenes med at Høiesterett blir oprettholdt som en virkelig ankedomstol. Så får da livet vise, hvem som har rett, — de som mener at bevisumiddelbarhet i ankeinstansen altid er et onde, de som ennu mener, at vi ikke trenger noen virkelig Høiesterett eller vi som mener, atder er behov for begge deler.
En annen innvending, vi har ventet, er, at i de sakene, hvor bevisumiddelbarheten ikke er av vesentlig betydning for domsresultatet så de derfor kan komme for Høiesterett der vil man efter forslaget få to ankeinstanser. Hertil er å si, at selvom den foreslåtte ordning efter sin form har måttet bli et treinstanssystem, er det vor mening, at man også her stort sett får bareto instanser. Ved siden av, at vi venter at partene også i disse saker som regel vil slå sig tilro med lagmannsrettens dom, harvi åpnet dem en vid adgang til også å anke direkte til Høiesterett:
Hvor en parts økonomiske kår er slike, at det er meget om å gjore for ham å slippe to ankeinstanser, der skal han, hvadenten han er appellant eller innstevnt, kunne få kjæremålsutvalgets samtykke til å springe over lagmannsretten. Videre, hvor det av andre grunner er av særlig betydning å få en hurtig avgjørelse; det gjeller f. eks. å få satt op en bygning eller å få anerkjent en veirett. Samtykke til å gå direkte til Høiesterett skal regelmessig også gis, hvor saken har vært pådømt av tre juridiske dommere eller av en juridisk dommer med sakkyndige domsmenn som i sjøretts- og handelssaker. Endelig skal også prinsippsaker kunne tillates påanket direkte til Høiesterett. Ved hjelp av disse bestemmelsene, som er foreslått i forslagets § 6 skulde jeg tro praksis vil føre til, at vi i realiteten kommer til å få et toinstanssystem.
Jeg må si etpar ord til om den første av disse bestemmelsene. Vi ser det som en særlig viktig opgave, at folk med dårlig råd skal få prøvet sin rett så hurtig og billig som mulig. Derfor skal de ha denne fortrinsretten til å komme direkte til Høiesterett, hvor saken efter sin art sogner dit. Spiller bevisumiddelbarheten sterkt inn, så lagmannsretten er rette forum har vi ment at en part i små kår bor slippe å reise lang vei med sine vidner. For domstolslovens § 18 har vi derfor foreslått følgende nye form: »Vil det være for dyrt eller tungvint å behandle en sak på det faste rettssted, kan rett settes et annet sted».
VI. HØIESTERETT SKAL IKKE LENGER VÆRE ANKEDOMSTOL BARE FOR SAKER OM STORE BELØP.
De bestemmelsene jeg har nevnt bringer mig rett over til andre fordeler ved forslaget, som efter komiteens opfatning er meget store. Ved at lagmannsrettene kommer til å treffe den endelige avgjørelse av en vesentlig del av de saker som nu — ofte unødig — går til Høiesterett vil Høiesterett få tid og anledning til å behandle saker, som adgangen hittil har vært stengt for. Den er efter min mening dypt urettferdig den side ved vor rettergangsordning, at i civile saker er det disses pengeverdi, som regelmessig er avgjørende for borgernes rett til å innbringe dem for landets mest erfarne domstol. Det avgjørende bør være sakens betydning for den enkelte borger, ut fra hans økonomiske forhold. Komiteen har derfor overveiet spørsmålet om å av-
passe ankegrensen for Høiesterett direkte efter det forhold hvori tvistgjenstandens verdi står til den ankende parts formue og inntekt. Men da det er vanskelig å gi en for alle tilfeller gjellende fast regel om dette, har vi isteden foreslått innført en elastisk ankegrense. Samtidig med at den nuværende absolute verdigrense i § 357 nedsettes fra 5,000 till 3,000 kroner, har vi i § 358 opstillet som almindelig betingelse for å komme til Høiesterett »at saken efter den ankende parts kår eller avandre grunner har stor betydning for ham».1
Vi legger stor vekt på dette. Høiesterett skal som dommer Alten uttrykte det på juristmøtet i Kjøbenhavn i 1928 »ikke være tilgjengelig bare for de få og store i samfundet. Høiesterett skal være en domstol for det hele folk.» Jeg tror det blir en stor vinning dette, at vi for civile saker kan få en tidsmessig og elastisk ankeordning i to samarbeidende avdelinger, lagmansrettene og Høiesterett, begge åpne for alle norske borgere, uansett formuesforhold. Vi trengte de civile lagmannsretter med muntlig og umiddelbar forhandling på rettsstedene landet runt. Men de vilde vært dyrt kjøpt om vi samtidig skulde ha behøvet i realiteten å avskaffe Høiesterett.