Ny norsk lov om tinglysing. Den nye norske lov om tinglysing av 7 juni 1935 har i stor utstrekning sitt forbillede i den reform av tinglysingsvesenet som blev gjennemført i Danmark ved lov av 31 mars 1926 efter initiativ av professor Vinding Kruse. En reform av tinglysingsvesenet hadde rigtignok også tidligere ved flere anledninger vært bragt på bane, men uten at det resulterte i noget praktisk tiltak, bortsett fra en partiell reform i 1925 av de såkalte pantebøker.
    I 1931 opnevnte Justisdepartementet en komite, bestående av sorenskriver Erik Solem, høifjellsdommer Sverre Grette og byråchef Ole F. Harbek, til å utarbeide et utkast til ny tinglysingslov. Dette utkast blev avgitt i 1933, og i alt vesentlig overensstemmende med dette blev kgl. proposisjon fremsatt for Stortinget i 1935.

 

    Den hittil gjeldende ordning av tinglysingsvesenet i Norge hviler på spredte og tildels antikverte lovbestemmelser. Tinglysingstingholdes på landet 2 ganger i måneden og i byene 2 ganger i uken. Rettsvirkningen av tinglysingen knytter sig til den lesning eller lysing som her finner sted. De tinglyste rettsstiftelser vedkommende faste eiendommer ekstraheres i et realregister hvor hver eiendom har sitt eget folium. Dokumentet skrives ordlydende av i »panteboken», som realregistret henviser til. Siden 1925 har forøvrig panteboken vært istandbragt ved innhefting av gjenparter av detinglyste dokumenter.
    Den nye lov beholder betegnelsen tinglysing, men går i virkeligheten ut på å opheve tinglysingen og i stedet å innföre registreringav dokumenter vedkommende fast eiendom og visse andre dokumenter. Det skal ikke lenger foregå nogen lysing på tinget. Tingene bortfaller helt. Et dokument som begjæres tinglyst, innleveres til dommerkontoret og innföres samme dag i »dagboken». Videre består tinglysingen i at et utdrag av dokumentet föres inn i grunnboken eller personregistret. Fra innføringen i dagboken får rettsstiftelsen prioritet i tilfelle av kollisjon med andre rettsstiftelser.
    Loven forutsetter at det gjennemføres en teknisk reform av tinglysingsvesenet, med innføring av løsbladede protokoller for realregistrene (»grunnboken») og for personregistret. Av ethvert dokument som begjæres tinglyst, skal medfølge en avskrift, skrevet på »tinglysingspapir» og forøvrig på den måte som bestemmes i forskrifter. Disse avskrifter skal enten opbevares i mapper for hver eiendom (aktsystemet) eller innheftes i kronologisk orden, dog således at dokumenter av varig betydning innheftes for sig. Det er forutsatt at aktsystemet til å begynne med vil bli gjennemført bareved enkelte embeder.
    Loven gir Justisdepartementet bemyndigelse til å utferdige nærmere forskrifter om den tekniske side av reformen.
    Forsåvidt angår de materiellrettslige regler om tinglysing inneholder loven en kodifikasjon av de hittil gjeldende regler, men med en del viktige forandringer.
    Efter den hittil gjeldende ordning har det vært sagt at »hvemsomhelst kan få tinglyst hvadsomhelst på hvilkensomhelst eiendom. »Dette blir i flere retninger forandret efter den nye lov.
    For det første kan man efter denne ikke få tinglyst et dokument, medmindre tinglysingen har en rettslig interesse. I grunnboken kan bare anmerkes dokumenter som »går ut på å stifte, forandre, overdra, behefte, anerkjenne eller opheve en rett som har til gjenstand en fast eiendom i embedskretsen». I personregistret anmerkes andre dokumenter, men bare såfremt tinglysing er tillagt rettsvirkning eller er påbudt ved lov.
    For det annet innføres den betydningsfulle regel at et dokument vedkommende en fast eiendom ikke kan tinglyses medmindre utstederen av dokumentet har »grunnbokshjemmel» til eiendommen, . v. s. at han i følge grunnboken er berettiget til å rå over eien-

 

dommen på den måte som gjort i dokumentet. Undtagelse fra denne regel gjelder bare i visse tilfeller hvor en offentlig myndighet har utstedt dokumentet.
    Et dokument kan avvises av tinglysingsdommeren når vilkårene for tinglysing ikke er tilstede. Dommeren har undersøkelsesplikt og kan avvise et dokument bl. a. av den grunn at det er uklart eller utydelig, eller når det antas ugyldig.
    For panteheftelser og visse andre heftelser innføres den almindelige regel at de slettes av grunnboken når det er gått 30 år efter tinglysingen, medmindre de innen utløpet av denne frist er tinglyst påny. For viktige kredittpapirer som pantobligasjoner får således tinglysingen bare virkning i 30 år.
    Den nye lov innfører et nytt principp også derved at den pålegger staten å yde erstatning for tinglysingsfeil. Vilkårene herfor er særlig at tapet er uforskyldt fra den skadelidendes side, og at tapet enten skyldes at han har stolt på en tinglysingsattest, eller at et dokument ikke er blitt tinglyst eller er blitt tinglyst for sent.
    Den nye lov gjennemfører ikke princippet om grunnbøkenes »offentlige troverdighet». Hovedregelen er rigtignok at man kan stole på de oplysninger som finnes i grunnbøkene (positiv troverdighet) og at det ikke er andre heftelser på en eiendom enn dem som grunnboken gir oplysning om (negativ troverdighet). Men fra denne regel gis enkelte undtagelser. På lignende måte som efter den danske lov erstattes den manglende troverdighet med regelen om at staten gir erstatning for tap. Dette gjelder dog ikke alltid tap på grunn av manglende negativ troverdighet. Loven oprettholder således regelen om at en rett som er stiftet ved hevd, har rettsvern uten tinglysing. En erhverver av en eiendom kan derfor bli overrasket med at det på eiendommen hviler hevdede rettigheter som ikke står anmerket i grunnboken. Og for tap ved dette får han ikke erstatning.
 

O. F. Harbek.