GÖSTA EBERSTEIN. Den svenska växelrätten. Sthm 1934. Norstedt. XVI, 324 s. Kr. 12.00.

    Boken er ifølge forordet bestemt til lærebok for studenter. Den er en omarbeidelse av forfatterens tidligere, første gang i 1917 utkomne »kompendium», foretatt under hensyntagen til den nye veksellov som bygger på de i Genève 1930 inngåtte internasjonale overenskomster. Boken er tilegnet Birger Ekeberg, som i sin egenskap av en av de to «rapportører» for den av konferensen i Genève nedsatte redaksjonskomite tilkommer en stor del av æren for at disse overenskomster blev så bra som de virkelig er.
    Boken er først og fremst en fortrinlig lærebok. Fremstillingen er klar og grei, fullstendig men helt fri for vidløftighet. Litteraturhenvisninger, citater fra forarbeider og leilighetsvis imøtegåelse av avvikende meninger er henvist til notene, som løst anslått optar 1/3 av plassen. Som tillegg er bl. a. inntatt tekstene til de internasjona leoverenskomster av 7. juni 1930 og til den svenske veksellov av 13. mai 1932.
    Eldre jurister vil ved å lese boken forbauses over hvor lettfattelig vekselretten er, når man har det riktige utgangspunkt. Forfatterens

 

ANM. AV GÖSTA EBERSTEIN: DEN SVENSKA VÄXELRÄTTEN. 571utgangspunkter, som han fremhever på første side i innledningen, at vekselretten i påfallende grad henger nøie sammen med den almindelige privatrett. Dette utvivlsomt riktige synspunkt er langt fra det fremherskende i de fleste vekselrettsfremstillinger. I kraft av dette utgangspunkt forklarer forfatteren de vekselrettslige regler lett og naturlig ut fra de praktiske behov som har avfødt dem, og ikke som løsninger av mer eller mindre metafysiske problemer. At sådanne problemer forekommer i slik overflød i de fleste fremstillinger av vekselretten, henger vel tildels sammen med at reminiscencer fra vekselens brokete fortid fremdeles spøker i mange lærdes hjerner. Det er derfor meget fortjenstfullt at forfatteren i sin historiske innledning trekker billedet av denne fortid op med klare streker, så enhver kan se hvilke tradisjoner som fremdeles har verdi og hvilke som bare har kuriositetsinteresse.
    Det ligger utenfor bokens plan å gjøre tjeneste som håndbok, men den tør allikevel vise sig nyttig også i denne egenskap. Den er så fullstendig at praktikeren i de aller fleste tilfelle vil finne det han søker, behandlet kort, men overbevisende fordi fremstillingen bygger på et grundig kjennskap til og en klar forståelse av vekselens praktiske funksjon.
    Bare på tre, fire punkter kunde anmelderen føle sig fristet til å forsøke en diskusjon med forfatteren. Jeg skal imidlertid innskrenke mig til det viktigste, nemlig spørsmålet om hvilket ansvar vekselinnehaveren pådrar sig ved å forsømme sin notifikasjonsplikt. At han blir erstatningspliktig sier loven uttrykkelig i § 45. Men forfatteren lærer (s. 152—3) at han ikke skal erstatte annen skade enn økete regressomkostninger og i tilfelle det tap som den notifikasjonsberettigede måtte lide ved at han ikke har kunnet gjøre sit krav mot trassaten eller en vekselskyldner gjeldende i tide. 1 Denne lære er vel ikke helt sikker. Loven pålegger uten innskrenkning den forsømmelige vekselinnehaver ansvar »for den skade som måtte være voldt ved hans forsømmelse». Hvis nu trassenten, i uvitenhet om at vekselen er blitt protestert, har gitt trassaten ny kreditt og har litt tap derved, så kan man med temmelig stor sikkerhet gå ut fra at dette tap er voldt ved forsømmelsen, m. a. o. at den nye kredit tikke vilde være blitt gitt hvis trassaten hadde mottatt den notifikasjon som han hadde krav på. Og denne følge av forsømmelsen er helt adækvat: det er snarere regel enn undtagelse at der består en varig forretningsforbindelse mellem trassent og trassat; vekselinnehaveren måtte derfor regne med at der nårsomhelst kunde bli spørsmål om ny kreditt.
    Dertil kommer at loven selv synes å forutsette at den her omhandlede skade skal erstattes. Lovens regel, at erstatningen i intet tilfelle skal overstige vekselens beløp, vilde nemlig bli uten synder-

 

1 Således også HELPER: Vekselloven og Checkloven, s. 198, som påberoper sig STAUBS Kommentar zur Wechselordnung, 12. utg. anm. 12 til art. 45. STAUB-STRANZ: Kommentar zum Wechselgesetz, 13. utg. anm. 26 til art. 45 hevder derimot en annen opfatning. 

572 ANM. AV GÖSTA EBERSTEIN: DEN SVENSKA VÄXELRÄTTEN.lig praktisk betydning hvis forfatterens lære skulde følges. Da vilde jo selve skaden aldrig kunne bli større enn vekselbeløpet + mulige økete regressomkostninger; men disse sisste vil vanskelig kunne tenkes å bli så store at man av hensyn til dem skulde ha ville topstille en så ekstraordinær og prinsipiellt betenkelig begrensning av erstatningsansvaret. Forhandlingene i Geneve er oplysende på dette punkt: Forslaget om begrensning av erstatningen blev skarpt kritisert av den japanske og den italienske delegasjon, og konferensens president mente at man uten skade kunde la det falle, fordi undlatelsen av å sende meddelelse om protest i almindelighet ikke vilde medføre større erstatning enn vekselbeløpet. Han blev imidlertid imøtegått av formannen i »ekspertkomiteen» som nevnte netop det eksempel at en kjøpmann, som først har levert varer for 10 000 francs, i den tro at hans tratte er blitt honorert leverer nye varer for 20 000 francs, som han ikke vilde ha levert hvis han hadde fått underretning om protesten. »Altså kan erstatningen bli meget større enn vekselbeløpet.» Denne uttalelse blev ikke motsagt, og man må visst si at det var i henhold til den at begrensningen blev vedtatt.1

C. Stub Holmboe.