NORSK LITTERATUR 1934.

 

    I kvantitativ henseende må året 1934 betegnes som et tålelig middelsår, hvad rettsvidenskapelig produksjon angår. Å felle noen dom om avlingens kvalitet skal jeg av nærliggende grunner la være, siden en ikke liten prosent av årets juridiske bøker er skrevet av mig selv.
    Jeg stanser først et øieblikk ved den gamle vin som i 1934 blev heldt op på nye lærflasker: Professor GJELSVIKS forelesninger om »Norsk Personrett» — hvis første utgave kom i 1923 — er gittut på ny ved ekspedisjonschef dr. PER AUGDAHL (Nikolai Olsens boktrykkeri). Den vigtigste forandring som er foret att er at vergemålsloven av 1927 er arbeidet inn i teksten.
    Flere av de nye privatrettslige arbeider er av nokså generell karakter. I en liten bok om »Utviklingslinjer i moderne formuer ett»(J. M. Stenersen) søker professor RAGNAR KNOPH å skildre de trekk som særlig er karakteristiske for retten i våre dager, og som skiller

 

¹ Se Comptes Rendus de la Conférence, 1930, s. 289—290. — Den umiddelbare for anledning til at begrensningen kom inn i loven var at konferensen i Haag 1910 hadde foreslått den nye bestemmelse at vekselinnehaveren skal sende underretning ikke bare til sin umiddelbare formann, men også direkte til trassenten; det blev fremhevet at dette vilde bety en urimelig økning av vekselinnehaverens ansvar, hvis man ikke samtidig fikk en begrensning av erstatningens omfang (Conference de la Haye 1912, Actes II s. 59). Det er ikke uttrykkelig sagt at det var det i teksten omhandlede ansvar, man tenkte på, men det kunde vel ikke godt være noget annet. — Den nevnte bestemmelse om direkte underretning til trassenten kom inn i lovutkastet i Haag 1910 efter svensk forslag (Conference de la Haye 1910, Actes s. 321). Efter begrunnelsen kan det ikke ses at man ved vedtagelsen av denne bestemmelse har hatt nogentanke på det her omhandlede spørsmål. 

den fra den formuerett som gjaldt i den tid da den liberalistiske samfundsopfatning stod i sin glans. De tanker som han her gjør sig til talsmann for har han også arbeidet inn i den »Oversikt over Norges rett» som han senere på året gav ut (Nationaltrykkeriet). Denne siste boken er fortrinsvis beregnet på dem som begynner å studere juss. På tross av tittelen er det vesentlig vår gjeldende privatrett den gir et billede av. (Jfr SvJT 1935 s. 357.)
    Av en noe annen — snarest rettsfilosofisk — art er advokat GUSTAV HEBERS: »Innledning til studiet av rettsvidenskab» (Johan Grundt Tanum). Det er mindre de positive rettsregler man her føres inn i, enn forskjellige etiske og sociologiske prinsipper som det efter forfatterens mening er nyttig for de begynnende jurister å stifte bekjentskap med.
    Et helt encyclopædisk arbeide er advokat KR. Fr. BRØGGERS »Loven i praksis». (J. M. Stenersen). Dets formål er som under tittelen sierå være et »juridisk-økonomisk opslagsverk for hvermann». Overensstemmende hermed er verket formet som et leksikon.
    Tingsretten er blitt beriket med flere verker. Advokat LORENTS RYNNING har skrevet en bok på nesten 700 sider om »Bidrag til norskalmenningsrett» (Jacob Dybwad). Boken har tildels brodd mot norskretts praksis på området, og har til motto: »Almenningsretten, odelsretten og åsetesretten er bonderettslige institutter og bør bare kunne utøves for bondebruk.» Den kaller sig selv »1.del», og forutsettes fortsatt senere.
    Dr. juris KRISTIAN ØSTBERG har fortsatt sine flittige studier over «Norsk bonderett». Ikke mindre enn to nye bind av dette verk har han sendt ut i 1934: Nr. 8 som handler om saltvannsfiskerienes sedvanerettsregler, og nr. 9 om husmannen, gammelnorsk primitivhvalfangst og landslott (Eget forlag).
    Under tittelen »Individ og samfund i norsk skogrett» har dr. juris SIGURD ØSTREM skrevet en liten bok som rummer »historiske og prinsipielle betraktninger i anledning av den nye skogvern lov» (Grøndahl & Sønn).
    Et sjørettslig emne av stor praktisk aktualitet har advokat ARNE RYGH tatt op: »Sjøpant efter norsk lov» (Olav Norli). Det er de nye, delvis ganske innviklede reglene om rederansvar og om sjøpant som forfatteren her skildrer.
    De avsluttende hefter av professor SKEIES store arbeide »Den norske civilprosess» (Olaf Norli) inneholder resten av læren om tvangsfullbyrdelsen, arrest, saks omkostninger m. v. (Jfr SvJT 1935 s. 366.)
    I videnskabsakademiets skrifter foreligger tredje bind av N. HARBOES verk om »Les conditions subjectives de la culpabilité». (Jacob Dybwad).
    Ett spørsmål som har vært adskillig drøftet i Norge i de senere år er om man burde gi Kongen rett til å opløse stortinget. En uttalelse om dette spørsmål har professor FREDE CASTBERG gitt ut i bokform. (Grøndahl & Sønn). Han besvarer for sin del spørsmålet med nei.

 

    Blandt lovkommentarene i 1934 må særlig fremheves justitiarius PAAL BERGS nye utgave av »Lov om arbeidstvister av 5. mai 1927 »(Grøndahl & Sønn) og kontorchef ERLING RIKHEIMS utgave av »Vergemålsloven» (Johan Grundt Tanum). Den første inneholder bl. a. enanalyse av de nye regler om boikott i arbeidsstridigheter som blev satt inn i arbeidstvistloven i 1933, og den siste gir en inngående gjennemgåelse av den viktige lov om vergemål for umyndige av 22. april 1927 med tilleggslov av 29. juni 1934 (om »hjelpeverger»).

Ragnar Knoph.