MARTIN WOLFF. Internationales Privatrecht. Berlin 1933.
GUSTAV WALKER. Internationales Privatrecht. Fiinfte Auflage.Wien 1934.
C. G. CHESHIRE. Private International Law. Oxford 1935.
NIKOLAUS GJELSVIK. Lærebok i Millomfolkeleg privatrett. Andre utgåva. Oslo 1936.
For vel etpar måneder siden fikk jeg oversendt Gjelsviks bok med anmodning om å anmelde den. Resultatet er blitt at jeg samtidig har fått fatt i og har gjennemgått også de tre andre. Og det værste er, at jeg har hatt så megen glede av dem allesammen, at jeg i tilfelle måtte gi samme svar som det rittmesteren i Strix ga kadettene: »Om herrarna frågar mig, om dom bör anskaffa sig en surtout, då vill jag råda herrarna att skaffa sig tre!» Sikkert er det ialfall, at vil man ha virkelig rede på de østerrigske, engelske og norske internasjonalprivatrettslige regler som disse er idag, så kan man vanskelig komme forbi de tre siste av disse verkene. De to av dem, Walkers og Gjelsviks, har jo for øvrig fra dengang førsteutgavene utkom vært de ledende verker i sine hjemland.
I de årene som er forløpet siden førsteutgaven av Gjelsviks (1918) og fjerdeutgaven av Walkers bok (1926), har imidlertid domstolene i de forskjellige land måttet ta stannpunkt til en slik fylde av internasjonalrettslige konflikter, at gamle spørsmål stadig er blitt utdypet, samtidig med at nyopdukkede er blitt løst.
Om utviklingen i disse årene kan en vel si, at rettspraksis stort sett ikke er blitt synderlig påvirket av de i videnskapen gjorte forsøk på ad apriorisk vei å fastslå generelt gjellende internasjonalrettslige regler (Zitelmann, Frankenstein). Derimot tør man vel si, at rettspraksis i de forskjellige land på grunnlag av mer eller mindre inngående vurdering av enkelttilfellenes særegenheter og ved hjelp av almindelige rettsgrunnsetninger i det vesentlige er nådd frem til nokkså ensartede enkeltresultater. Ikke minst har dette vært tilfelle på kontraktrettens felt, hvor den moderne opfatning av den engelske formel »the proper law of the contract» i vid utstrekning er blitt knesatt. For hver enkelt kontrakttype har man prøvet å finne hvor dens »tyngdepunkt» er beliggende, til hvilket lands rett den har sin vesentlige eller overveiende tilknytning. Denne utvikling som jeg i det følgende gjerne vil dvele litt ved, er også i adskillig utstrekning blitt fremmet ved de senere års samarbeid i de i henhold til Versaillestraktaten oprettede internasjonale vold-
giftsdomstoler og i de komiteer som har utarbeidet forslag til konvensjoner på den internasjonale privatretts felt. (Se herom justitierådet BAGGES interessante artikel i SvJT 1927 s. 97 ff.)
Mens Gjelsviks og Walkers verker som nevnt har foreligget i tidligere utgaver, er der ifjor kommet ut et engelsk verk, som på forskjellig hold er blitt omtalt som det der uvegerlig vil fortrenge DICEYS nu helt foreldede bok og som for vår generasjon vil bli stående som standardverket. Denne opfatning av det av Oxfordprofessoren C. G. CHESHIRE utgitte verk »Private International Law» har den amerikanske internasjonale privatretts grand old man, professor JOSEPH BEALE, gitt uttrykk for i en anmeldelse i Law Quarterly Review 1935, side 537. På lignende måte skriver blandt andre en jurist som A. MENDELSSOHN BARTHOLDY — som idag hører hjemme i Balliol College, Oxford — og likeledes Cambridgeprofessoren i internasjonal privatrett, GUTTERIDGE, den siste i en ledende artikel i Cambridge Law Journal 1936 side 16 ff, hvor han i likhet med Beale fremhever hvordan »det har lyktes dr. Cheshire å frigjøre the proper law of the contract fra den tåketilstand, hvori Dicey hadde efterlatt den».
Cheshires bok har det tilfelles med GJELSVIKS, at den er sterkt preget av, hvor fengslet forfatteren selv har vært av sitt emne og hvor han anser det fortrinlig skikket som universitetsfag, til å fremme klar juridisk tenkning. Dertil kommer at selve stilen hos Gjelsvik er så velsignet muntlig og levende. Av innholdet er kanskje det mest fengslende hans innledningskapitler om de internasjonalrettslige reglers begrep, om deres grunnlag og forhold til folkeretten og ikke minst om deres ratio legis og tolkning.
Det var en sterkt anerkjennende uttalelse hos Gjelsvik, som bragte mig til å lese også WOLFFS verk. Det er som bind XV av VON LISZT og KASKELS »Encyklopädie der Rechts- und Staatswissenschaft», at professor Martin Wolff i Berlin har gitt sin helt ypperlige fremstilling av emnet. Jeg har i det hele tatt sjelden støtt på en juridisk fremstilling, som i en ytterst sammentrengt form er så innholdsrik — jeg tenker da ikke minst på hans inngående henvisninger til rettspraksis — og samtidig såbehagelig å lese.
Om WALKERS bok vil de av tidsskriftets lesere, som interesserer sig for internasjonal privatrett, vite, at den på forholdsvis kort tid er kommet i en rekke utgaver. Men som allerede antydet er siste utgave så rikholdig på nytt interessant og aktuelt stoff, at det er vanskelig å komme forbi den.
Jeg går så over til å gjengi litt av forfatternes kapitler om »the proper law of the contract».
Om den engelske doktrin om the »proper law» sier CHESHIRE, at undersøkelsen av hvilket lands lov som skal være avgjørende ved tolkningen av en kontrakt og for å fastslå »dens bestemmelsers art, karakter og utstrekning» (STORY) munner ut i at man prøver å finne hvad Savigny kaller retsforholdets »Sitz».
Overensstemmende med rettspraksis har man lagt hovedvekten på å finne the proper law for hver enkelt kontrakt. Som det er sagt i ledende dommer »må man ha alle sakens omstendigheter for øie», man må prøve å finne ut »hvilken lov det er rettferdig å presumere at partene i denne sak har underkastet sig». Det må altid bli et spørsmål om »tolkning av selve kontrakten lest i lys av det den gjeller og av de ledsagende omstendigheter». The proper law avhenger ikke av partenes hiensikt per se. Den kan mere nøiaktig beskrives som det rettssystem, i forbindelse med hvilket kontrakten faktisk er blitt avsluttet eller som WESTLAKE uttrykker det, det system med hvilket transaksjonen har den mest reelle (eller nærmeste) forbindelse.1 Vi spør i hvert tilfelle om kontrakten er en engelsk kontrakt, en fransk kontrakt, en tysk kontrakt o. s. v. En kontrakt som har tilknytning til to eller flere retssystemer må være mere intimt forbundet med et spesielt system enn med et annet eller de andre. Det system med hvilket det har denne forbindelse finner man ved å undersøke omstendighetene i hvert individuelt tilfelle. »Enhver av kontraktens bestemmelser, enhver enkelthet angående dens tilblivelse og opfyllelse, enhver kjennsgjerning som tjener til å indicere partenes hensikt er av betydning. Ingen enkelt kjennsgjerning er avgjørende. Domstolen må fex. ta i betraktning partenes domicil og endogså deres residens, en korporasjons nasjonalitet og det sted hvor den har sitt hovedkontor; stedet hvor kontrakten er avsluttet og hvor den skal opfylles; den form hvori kontrakten er avfattet, fex. hvorvitt det benyttede sprog passer til et rettssystem, men ikke til et annet; den omstendighet at en av bestemmelsene er gyldig efter en lov og ugyldig efter en annen; et skibs nasjonalitet, hvor det gjelder maritime kontrakter, og kort sagt hvilketsomhelst annet faktum, hvorfra der kan sluttes til kontraktens karakter og transaksjonens natur: Hvad undersøkelsen går ut på er for å bruke det enkleste uttrykk, hvilket rettssystem kontrakten naturligst tilhører. (To what system does the contract most properly belong?) Så mangeartede som transaksjonene i den kosmopolitiske verden av idag er kan spørsmålet ofte være vanskelig å besvare. Men for å lette løsningen har domstolene lagt til grunn en rekke presumsjoner eller tolkningsregler basert på 'common sense and business convenience'. Man må imidlertid stadigholde fast at disse regler bare er presumsjoner eller prima facie regler som kan settes tilside, når der bevislig foreligger kjennsgjerninger eller omstendigheter som de ikke passer for.» — Disse presumsjoner, som Cheshire så redegjør for, er da: a) presumsjonen til fordel for lex loci contractus, som man oftest anvender; b) presumsjonen til fordel forlex loci solutionis, som går ut på, at hvad der enn er the proper law for en kontrakt betraktet som helhet, så må opfyllelsesstedets lov følges forsåvitt angår hvilkensomhelst spesiell forpliktelse som skal opfylles i et annet land enn det land hvis rettssystem er the proper law; c) pre-
sumsjonen til fordel for flaggets lov forsåvitt maritime kontrakter angår; og d) presumsjonen til fordel for det lands lov, som mest effektivt fremmer kontraktens formål, altså hvor den går ut på en prestasjon som var gyldig efter det ene lands lov, men ikke efter det annets.
På tilsvarende måte som Cheshire tar også WOLFF avstand fra de forfattere som principalt vil legge til grunn som en virkelig hovedregel enten lex loci contractus, lex loci solutionis, lex loci debitoris (von Bar) eller, som Zitelmann og Frankenstein, »das Recht der Staatsangehörigkeit» (»fordi forpliktelsen er hjemlet ved en befaling til debitor; men bare hjemlandet har den folkerettslig anerkjente makt til å gi debitor befalinger»), »Av disse fire generaliserende lærer vil ingen stadig strekke til; den siste av dem som tilkjenner statssuvereniteten en makt, som den ikke gjør krav på, tilfredsstiller aldri. Derfor har teorien mer og mer erkjent, at det ikke er mulig å finne en generell regel, som passer for kontraktrettens hele felt. Teorien gir derfor for den overveiende dels vedkommende dommeren den opgave ved objektiv vurdering av alle omstendigheter å finne det som i det enkelte tilfelle er rettsforholdets tyngdepunkt.» Slik finner man hvad også Wolff kaller »the proper law of the contract». På grunnlag herav har da »manges lagsgrunnsetninger utviklet sig for forskjellige kontraktstyper:
1) Kontrakter med offentligrettslige personer (stat, kommune) eller med personer som har et offentligrettslig regulert virke, såsom leger, advokater, post, jernbane, står i tvilstilfelle under den rettsorden, som gjeller for disse personer. I slike tilfelle har nemlig medkontrahenten neppe noen innflytelse på utformningen av kontraktsinnholdet (kanskje bortsett fra betalingens beløp); han vilde heller ikke hatt makt til å gjennemføre en avtale om å legge en annen rett till grunn. Det samme gjeller for typemessig, særlig efter faste formularer, almindelige »kontraktbetingelser» o. l. sluttede kontrakter, som banker, forsikringsselskaper, bortfraktere og lagerhuseiere inngår. Også for arbeidskontrakter med handelsfunksjonærer og agenter er regelmessig prinsipalens forretningssteds rett avgjørende.
2) Kontrakter på børser, messer, markeder samt offentlige auksjoner er underkastet lex loci contractus.
3) Obligatoriske kontrakter, som gjeller grunneiendommer blir i mange lands internasjonalrettslige privatrett underkastet lex rei sitae.
4) Når noget annet tyngdepunkt ikke kan finnes blir ofte kontrakter, hvor alle kontrahenter er tyske, underkastet tysk rett, uten hensyn til hvor de er avsluttet, hvor de skal opfylles eller hvor partene bor.
5) Undertiden vil et kontraktsforholds tyngdepunkt bli bestemt ved at flere tilknytningsmomenter peker på samme lands rett, uten at dog noget enkelt av dem i og for sig er avgjørende, fex. hvor kontrakten blir avsluttet på den ene parts bopel, idet begge parter er tilstede personlig eller ved representanter og der blir avfattet et dokument i stedets sprog. Slike tilknytningsmomenter av forskjellig art søker man, når man derved kan unngå at forskjellig rett kommer til anvendelse for partenes forpliktelser efter en gjensidig bebyrdende kontrakt. Som regel kan
man nemlig gå ut fra, at partene hadde villet la en og samme rett gjelle for deres rettsforhold.
6) Når ingen individualiserende betraktninger fører frem, hvad der ofte er tilfelle, griper den tyske rett efter SAVIGNYS forbilde til opfyllelsesstedets rett.»
Også WALKER går sterkt i rette med Zitelmanns lære. Selv holder han på en presumsjon for lex loci debitoris, som imidlertid er »uanvendelig når transaksjonens art, hensynet til tro og lover, ydelsens beskaffenhet eller andre omstendigheter viser at partene har forutsatt eller fornuftigvis måtte forutsette anvendelsen av et annet rettssystem, såsom ved kontrakter som blir avsluttet på børser, messer, markeder, ved kontrakter med banker, handelshus, ved arbeidskontrakter».
GJELSVIK legger i sin fremstillings innledende del svær vekt på domstolenes konkrete vurdering og gjengir Wächters, Savignys og von Barsforsøk på nærmere å formulere denne side ved den internasjonale privatrett. Den »lære» en kan sette op blir da ikke annet og mer enn en »rettledning som må brukes med forstand». Mer skulde det vel derfor heller ikke innebære, når Gjelsvik senere — under behandlingen av de for kontraktobligasjoner gjellende internasjonalprivatrettslige regler — uttaler sig til fordel for VON BARS lære om lex debitoris som det naturligste tilknytningsmoment. Hans begrunnelse for en sådan »hovedregel» er at tyngdepunktet i et obligasjonsrettslig forhold ligger hos debitor, hvem opfyllelsen påhviler, ofte uten at kreditor hjelper til. Som regel har debitor lettest for å kjenne loven der han bor, og oftest blir han også saksøkt der. Derfor synes jeg, sier Gjelsvik, at det ligger nermest å si, at kontraktsforholdet må stå under lex debitoris; det er den regelen, som passer best og som en følger, når en ikke har særlig grunn til å velge en annen løsning.
Selvom disse betraktninger ofte slår til ved enkelte kontraktsforhold, såsom ved kjøp, forekommer det mig lite vunnet ved i det hele tatt å gi anvisning på en generell presumsjonsregel for kontraktsforhold. Tar man ham på ordet, skjønner jeg nemlig ikke rettere enn at Gjelsvik — som ikke minst har sin styrke i den inngående vurdering han stadig foretar av det enkelte rettsforhold — her har gjort noget lignende av det, man stundom påtreffer i fremstillinger av obligasjonsrettens almindelige del, når der i avsnittene om opfyllelse og misligholdelse opstilles almenregler, som i virkeligheten slett ikke har krav på gyldighet utenfor kjøp; ja, selv hvor det gjeller kjøp — jeg tenker særlig på leveranseavtaler beregnet på å skulle opfylles over et langt tidsrum —, kan det hende at situasjonen med nødvendighet forlanger en helt annen løsning.
Nu er det ganske visst så, at der under høiesteretts voteringer er forekommet et par bemerkninger i tilslutning til Gjelsviks uttalelse om lex debitoris som »hovedregel». Nødvendig for Høiesteretts domsutslag har imidlertid presumsjonen selv i disse tilfelle neppe vært, — i tilfelle bare i ett av dem. På den annen side har Høiesterett med en sterk prinsipiell
underbygning tatt som utgangspunkt nettop den linje, som kjennetegner også engelsk og tysk domspraksis — at et forhold fortrinsvis bør bedømmes efter loven i det land, hvortil det har sin sterkeste tilknytning eller hvor det nærmest hører hjemme.
Jeg sikter til dom av 23. september 1923 (Norsk Rettstidende Bind II for samme år s. 58 ff.) i Irma-Mignonsaken, hvor redereansvaret ved en norsk skibskollisjon på Tynefloden blev bedømt efter norsk, ikke efter engelsk rett. Ganske visst gjalt tvistspørsmålet ikke internasjonal kontraktsrett. Men selve det generelle grunnlag førstvoterende, høiesterettsdommer HANSSEN, la til grunn rekker langt utenfor den saken, det dengang gjalt: »Ved avgjørelsen av hvilken stats regler der skal anvendes er man da, såvidt jeg skjønner, i det vesentlige henvist til å bygge på almindelige rettsgrunnsetninger og arten av det forhold det her gjelder. Hvilke prinsipper man i det hele bør opstille for løsningen av internasjonal-privatrettslige spørsmål har jo vært gjenstand for megen meningsforskjell. For mit vedkommende synes jeg imidlertid det er naturlig å ta utgangspunkt i den betraktning, at et forhold fortrinsvis bør bedømmes efter loven i det land, hvortil det har sin sterkeste tilknytning, eller hvor det nærmest hører hjemme. Det er selvfølgelig ikke mulig uten videre å løse alle internasjonal-privatrettslige spørsmålut fra denne almindelige betraktning, men det forekommer mig dog, at den er tilstrekkelig til å gi en løsning for det tilfelle, som her foreligger. Det, som det her spørres om, er jo om en norsk skibseiers ansvar over for en annan norsk skibseier for skade voldt ved, at den førstes skib har påseilet den andens skib. Og dette forhold synes jeg må sies å ha sin sterkeste tilknytning til Norge, uansett at påseilingen har funnet sted på en annen stats sjøterritorium. Efter min mening er det naturlig å opfatte den norske sjøfartslov så at dens bestemmelser om rederi og da også om rederes ansvar fortrinsvis er gitt med sikte på norske skibe, og at det forsåvitt må anses stemmende med lovens tanke, at disse regler såvitt mulig kommer til anvendelse ved bedømmelsen av forhold, som knytter sig til norske skibe. Regelmessig vil det jo også være disse regler, som de norske redere kjenner best og i almindelighet innretter sig efter.»
Tar man så den senere domspraksis for sig synes også denne å vise, at man for hvert enkelt forhold fortrinsvis søker dets »proper law». Fra 1926 (Rt. s. 725) foreligger en sak hvor et i Amerika bosatt norsk ektepar under et besøk i Oslo hadde utstedt et gjeldsbrev lydendepå 1,903 dollars og hvor så hustruen gjorde gjellende, at hennes forpliktelse var ugyldig efter den norske lov om formuesfellesskap mellem ektefeller av 29 juni 1888 § 13. Gjelden var stiftet i Amerika, hvor kreditor vedvarende bodde, mens debitorene var flyttet tilbake til Norge. Det vilde være i høi grad ubillig og rettslig ubegrunnet »om virkningen av, at debitor vendte tilbake til Norge efterat gjeldsbrevet var utstedt, men før betaling eller inndrivelse var foregått» skulde være, »at der blev påført kreditor, som fremdeles bor i de Forenede Stater, den vanskelighet, at fordringen må inndrives i et annet land enn der, hvor gjel--
den var stiftet» og at man samtidig skulde kunne »forringe hans rettslige stilling derved, at det blev fremtvunget, at et annet lands rettsregler blev anvendelig på rettsforholdet mellem partene eller på spørsmålet om gjeldsbrevets gyldighet». Under tiltredelse av denne overrettens begrunnelse la også Høiesterett amerikansk rett til grunn.
Fra 1927 har man to saker (s. 663 og s. 794) hvor nordmenn blev saksøkt i anledning av terminspekulasjoner de hadde foretatt på Kjøbenhavns og New Yorks børser. Selvom fordringene som jo blev stiftet i utlandet var gyldige efter den der gjellende rett blev denne ikke anvendt da det dreiet sig om krav som var reprobert efter norsk rett.
Fra 1928 har man ikke mindre enn tre avgjørelser. I den første (Rt. 520) gjalt tvisten kravet på kjøpesummen efter et i Danmark til en nordmann foretatt salg av vin, som den danske selger hadde lagret i Oslo. Et av spørsmålene var, om det till prisbestemmelsen knyttede uttrykk »eksklusiv emballage» ga selgeren rett til å kreve ekstrabetaling for selve flaskene. Efter norsk rett, som Oslo byrett hadde lagt til grunn, var dette selgerens krav uberettiget. Høiesterett kom til det motsatte resultat; »da salget er avsluttet i Danmark på selgerens hjemsted, vil det her omtvistede spørsmål være å løse efter dansk rett og den på kontraktsstedet gjellende handelskutyme, jfr. høiesterettsassessor ROLLS avhandling i Rt. 1902, s. 785 ff. spesielt s. 788».
Den annen dom (Rt. s. 646) gjalt »et kontraktsmessig provisjonstilsagn utfærdiget av S. under et midlertidig ophold i Amerika, mens han var bosatt og hadde sit forretningskontor i Oslo. Hans forpliktelse antas da å måtte bedømmes efter norsk lov, jfr. GJELSVIKS Millomfolkeleg privatrett, side 215 ff. Dette gjeller også med hensyn til foreldelsesinnsigelsen». Denne betraktes nemlig i engelsk-amerikansk rett som prosessuell og avgjøres derfor efter lex fori. Så norsk rett måtte formentlig også av den grunn bli avgjørende.
Den tredje saken (Rt. s. 826) gjalt et tilfelle, hvor Ofotens bank hadde kausjonert for et av et svensk selskap utstedt ihendehaver dokument lydende på 100,000 kroner. Underretten og overretten hadde frifunnet den norske banken, da kausjonen var tegnet i Norge »av norsk statsborger» samtidig som de norske regler for en kausjonists fremgangs måte ikke var fulgt. Høiesterett fant, med 5 mot 2 stemmer, att da gjeldserklæringen var avgitt i Sverige av et svensk selskap, måtte den bedømmes efter svensk rett. »At den efter svensk rett er fuldt forbindende for utstederen er utvilsomt. Dette må også være avgjørende for kausjonens gyldighet uansett at denne er inngått av en norsk bank i Norge.»
I Rt. 1931 s. 1185 er referert en sak som av en nordmann blev anlagt mot en i Frankrig bosatt norskfødt mann, mens denne var på besøk i Norge. Kravet som gikk ut på omgjøring av et tidligere, ved korrespondanse foregåt aksjesalg blev avgjort efter norsk rett, fordi forholdet hadde sin nærmeste tilknytning til Norge og norsk lov, konvensjoner eller rettspraksis ikke hadde gitt noen positiv løsning. Under henvisning til dommen i Irma-Mignonsaken blev det påny fremhevet »som utgangspunkt, at et forhold fortrinsvis bør bedømmes efter loven i det
land hvortil det har sin sterkeste tilknytning eller hvor det nærmest hører hjemme». (Som en helt selvstendig grunn til å anvende norsk rett blev også nevnt, at dersom det svigaktige forhold, det her var spørsmål om, efter fransk rett ikke skulde hatt samme alvorlige rettsfølge som efter norsk rett, vilde en norsk domstol være avskåret fra å legge fransk rett til grunn.)
Ut fra lignende betraktninger, som de der utgjorde hovedsynspunktet i den siste avgjørelsen, blev det for brudd på en hyrekontrakt ved Høiesteretts dom av 3/12 1936 antatt, »at et engelsk rederis erstatningskrav mot norske sjømenn (fiskere) rettslig måtte avgjøres efter flaggets rett, som her var the proper law», jfr KLÆSTAD »Rederansvaret efter norsk og fremmed rett» side 297.
Hvor det gjelder leie eller pant i fast eiendom synes tilknytningen til det land, hvor eiendommen ligger, å være så sterk, at dette landsrett bør anses som the proper law. Aufwertungskrav reist av en utløst tysk panthaver i en eiendom i Tyskland som en nordmann i sin tid hadde eiet skulde derfor bedømmes efter tysk rett. (Rt. 1934 s. 152.) Når dette i den begrunnelse, som samlet de fleste stemmer, er betegnet som en slags »unntagelse» fra den av Gjelsvik antydede »hovedregel» om anvendelsen av lex debitoris, har det neppe hermed vært meningen å ville bryte med den fri vurdering på grunnlag av kontraktsforholdets art, som Høiesterett ved en rekke av de tidligere dommer hadde lagt til grunn. Uttalelsen hadde nemlig ikke betydning for domsutslaget.(At de tyske rettsregler allikevel blev satt tilside på grunn av ordre public, vedkommer ikke spørsmålet om hvilket lands rett prinsipielt skulde gjelle.) En annen fraksjon innen retten uttalte bare, at den fant det avgjørende, at der efterat pantefordringen ved forlik var bragt ut av verden, ikke lenger forelå nogen tilknytning til tyske lovbestemmelser.
I denne forbindelse bør vel kanskje også dom i Rt. 1924 s. 1182 nevnes. Spørsmålet var om salg av en eiendom i Norge var kommet istand fra en i Amerika bosatt mann til en nordmann. Flertallet la norsk rett til grunn, mens mindretallet mente at amerikank rett skulde vært anvendt.
I en annen sak fra 1934 (Rt. s. 549) blev det anført av et norsk forsikringsselskap, som hade optrådt som reassurandør for et amerikansk selskap, at efter norsk forsikringsrett var en av de overtatte reassurancer ugyldig, idet det ved overføringen ikke var blitt oplyst, at den gjalt en reassurance, som det amerikanske selskap hadde påtatt sig, ikke en direkte forsikring. »Høiesterett legger vekt på, at den som tar en reassurance ikke efter amerikansk forsikringsrett er forpliktet til å betegne forsikringen som indirekte eller i det hele tatt å gi oplysning om denne risikoens natur. Når da reassurancekontrakten mellem Massachusetts og Norske Re gjeller overføring av vare- og fraktinteresser, tegnet av Massachusetts agenter for Stillehavskysten, og er avfattet av sistnevnte selskap på en trykt amerikansk formular, som henviser tvistigheter til voldgift i New York, må man gå ut fra at kontrakten efter Massachusetts opfatning måtte omfatte også interesser som sel-
skapets agenter hadde dekket i form av reassuranse.» Og Norske Re, som måtte kjenne, den nevnte amerikanske rettsopfatning måtte ha sagt fra, hvis det allikevel vilde ha lagt den snevrere norske til grunn og dermed bare vært ansvarlig for de som direkte forsikringer overtatte risikoer.
Jeg nevner endelig en dom fra 1933 (s. 897), hvor gyldigheten aven i Tyskland mellem tyskere foretatt cession av en fordring på et norsk assuranceselskap blev bedømt efter tysk rett.
De norske dommene, jeg her har nevnt, synes, som allerede antydet, å gi lite holdepunkt for den opfatning at man i Norge, forsåvitt kontraktsforhold angår, skulde ha knesatt en presumsjon for lex debitoris; den måtte i tilfelle være av rent subsidiær art. Forsåvitt er det ganske karakteristisk når Gjelsvik, efter å ha opstillet lex debitoris som »den prinsipielle løsning», føier til, at, »dermed er ikke sagt, at de fleste tilfelle i livet skal avgjøres efter denne reglen». Jeg skulde derfor tro, at WOLFFS uttalelse om the proper law, som retter sig efter, hvor rettsforholdet har sitt tyngdepunkt, svarer best til det virkelige forholdidag, også for norsk retts vedkommende. Enhver presumsjon måtte ialfall bli av en meget beskjeden og rent subsidiær art.
I tilknytning til mit referat av hvordan de fire forfatterne har behandlet de internasjonalrettslige regler for obligatoriske kontraktsforpliktelser vil jeg tilslutt fremheve at også selve utgangspunktet, det grunnsyn, hvorunder de ser hele emnet, er ett og det samme. De eralle positivister, for hvem hjemlandets rettsordning er rettskilden også til dets internasjonalprivatrettslige regler. Men for å opnå den best mulige kvalitet for enkelt reglene, de mest mulig rettfærdige regler, legger de som allerede vist vesentlig vekt på den andel, domstolene har i utformningen. Det felles resultat herav skulde da bli en vesentlig økning av chancene for likeartede reglers godtagelse i det størst mulige antall kulturland — og dermed også for, at domsutslagene blir de samme, i hvilket land man enn søker sin rett. Ledetrådene blir da til syvende og sist domstolenes streben efter å utøve konkret rettfærdighet og det enkelte lands respekt for det annets rettsregler — hvor disse ikke strider mot dets egen »public policy». Forat det kan bli et utstrakt samspill mellem rettssystemene vilde det derfor videre være å ønske, at avvikelsene i opfatningen av, hvad der skal anses som »gute Sitten» i rettslivet, og i de positive lovgivningsforanstaltninger — ordre publichensynets grunnlag — efterhvert blev eliminert.
F Schjelderup