338 OLE F. HARBEK.Norsk lovgivning i 1936. Om sakførere er det ved en lov av 1. februar om forandringer i domstolsloven bestemt at de må stille sikkerhet for å kunne drive sakførervirksomhet (se nedan s. 340).
    Om blodprøver som bevismiddel i civile saker har man tidligere ikke hatt særlig lovregler. Men blodprover har i adskillig utstrekning likevel vært brukt i rettssaker. Ved tilleggslov av 12. juni til tvistemålsloven er det gitt retten adgang til å bestemme at en part skal være forpliktet til å la en læge ta blodprøve av parten og barnet i saker som gjelder nedstamning eller underholdsbidrag til barn utenfor ekteskap.
    Ved en lov av 16. juli 1936 er det i motorvognloven, som i 1935 fikk bestemmelse om adgang til å ta blodprøve av motorvognkjørere, gitt bestemmelse om at den, som har større alkoholkonsentrasjon i blodet enn 0.5 promille, i alle tilfelle skal regnes å være påvirket av alkohol (ikke edru) således at han rammes av lovens straffebestemmelser.
    Ved en lov av 16. juli er det også gitt nye regler om pliktmessig avhold fra alkoholnytelse for personer i visse stillinger, istedenfor den tidligere lov av 26. juli 1916 hvis regler er blitt adskillig skjerpet. Loven omfatter militærpersoner, jernbanefunksjonærer ved driftsavdeling, vognførere ved sporveier, motorvognførere i stilling eller yrke som medfører befordring av personer eller gods, og personer som tjenestegjør i luftfartoi. For disse personer er det forbudt å nyte alkoholholdige drikker, undtatt øl med mindre enn 2.5 volumprosent alkohol, i tjenestetiden og i et tidsrum av 8 timer for tjenestetiden begynner. Bestemmelsene i motorvognloven om adgang til å ta blodprøver får tilsvarende anvendelse.
    Loven om utlevering av forbrytere har fått enkelte tilføielser ved en tilleggslov av 19. juni 1936. Utlevering skal kunne skje for straffbar handling forøvet ved innførsel av brennevin og ved overtredelser av lovgivningen om opium og lignende rusgifter og om våben og ammunisjon. Forutsetningen er i alle tilfelle at handlingen er belagt med straff av en viss størrelse om den var begått i Norge. Videre er det gitt regler om utlevering av gjenstander som har betydning som bevismiddel i straffesak, og om at en person som er undergitt fengsling i Norge kan sendes til en fremmed stat for å avhøres som vidne i straffesak. Er han ikke borger i den fremmede stat, må dog hans samtykke foreligge.
    Ved lov om politiet av 13. mars 1936 gjennemføres betydningsfulle forandringer i politiordningen. Mens det tidligere har påhvilt kommunene å sørge for politi, bestemmer den nye lov at »staten sørger for det politi som trenges» og at »politiet er et rikspoliti» under overledelse av Justisdepartementet. Mens således staten helt har tatt i sin hånd å organisere politiet, skal dog kommunene fremdeles være med å utrede sin del av politiutgiftene. Om kommunenes refusjonsplikt overfor staten har loven inngående regler som i hovedsaken går ut på at en kommune skal ta del i politiutgiftene omtrent i samme forhold som hittil. Det tidligere »statspoliti» blir omdannet og kalles »utrykningspoliti». Utrykningsavdelinger organiseres i de distrikter Kongen bestemmer.

NORSK LOVGIVNING I 1936. 339Ledelsen av utrykningsstyrken legges til en »utrykningschef» som i denne egenskap hører direkte under departementet.
    I 1936 er sociallovgivningen utvidet med flere viktige lover. Således er alderstrygd (folkepensjonering) blitt gjennemført fra 1. januar 1937 ved en lov av 16. juli 1936. Hovedpunktene i ordningen er: Pliktig til å betale avgift til alderstrygden er enhver som har en antatt årsinntekt på minst 800 kroner i byene og 600 kroner på landet. Avgiften utgjør 1 procent av inntekten, men ikke over 100 kroner. Den inngår i »aldersfondet». Berettiget til alderspensjon er den som har fylt 70 år, såfremt han ikke kan regne med å ha andre inntekter av minst samme størrelse som »pensjonsgrunnlaget». Pensjonsgrunnlaget fastsettes av Socialdepartementet for hver kommune og skal være så stort at 60 procent av beløpet gir en enkelt person uten annen inntekt det nødvendige til underhold, dog minst 800 kroner i by og 600 kroner på landet. Alderspensjonen utgjør 60 procent av det som mangler i at den pensjonsberettigedes påregnelige inntekter når op i pensjonsgrunnlaget. Pensjonskrav avgjøres av en kommunal trygdenevnd med adgang til anke til Socialdepartementet. Utgiftene til pensjoneringen dekkes med en halvpart av staten, 3/8 av aldersfondet og i almindelighet 1/8 av vedkommende kommune.
    Lov om arbeidervern av 19. juni erstatter og utvider den tidligere lovgivning om arbeiderbeskyttelse i industrielle virksomheter. Den har bestemmelser til forebyggelse av arbeidsulykker og sikring av sunde arbeidsvilkår, om arbeidstiden, arbeidsavtaler og arbeidsreglementer, særbestemmelser om arbeid av kvinner, barn og ungdom og bestemmelser om tilsyn med de bedrifter som loven omfatter.
    Lov om vanføre av 19. juni tar sikte på å sikre at vanføre får lægebehandling og den nødvendige utdannelse til selvhjelp. Læger, prester, lærere m. fl. har plikt til å sende melding til helserådet når de i sin virksomhet iakttar vanførhet eller tegn på truende vanførhet hos noen. Enhver vanfør, hvis behov for lægebehandling, undervisning og utdannelse ikke blir avhjulpet på annen måte, skal ha rett til behandling og utdannelse ved statens vanføreanstalter m. v. Utgiftene utredes dels av staten og dels av hjemstavnskommunen, dersom den vanføre selv og hans forsørgelsespliktige slektninger ikke er således økonomisk stillet at det anses rimelig at de helt eller delvis erstatter utgiftene. En midlertidig lov av 16. juli om hjelp til blinde og vanføre har videre bestemmelser om at staten skal yde et årlig beløp til hjelpeløse vanføre og blinde over 18 år, som ikke har slektninger som det er rimelig skal hjelpe dem.
    En lov av 10. juli om boligsparelag tilsikter kontroll med selskaper eller foreninger som mottar innskudd fra sine medlemmer og utlåner de således opsparte midler til andre medlemmer til anskaffelse eller forbedring av egen bolig eller leilighet.
    Lov av 16. juli om driftskreditt for mindre jordbrukere organiserer en av staten oprettet »driftskredittkasse» som gir lån til lokale driftskredittlag, bestående av minst 10 medlemmer, som har et begrenset solidarisk

340 NORSK LOVGIVNING I 1936.ansvar for lagets forpliktelser. Lagenes formål er å gi lån til sine medlemmer til kjøp av husdyr, redskaper og andre driftsmidler.
    En lov av 10. juli opretter a/s Den Norske Industribank, som er en statsbank som får sin driftskapital ved utstedelse av ihendehaverobligasjoner, garantert av staten. Bankens formål er å yde lån til industrielle bedrifter, kraftverker og hoteller.
    Den nye kvaksalverlov av 19. juni — lov om innskrenkning i adgangen for den som ikke er norsk læge eller tandlæge, til å ta syke i kur — avløser og skjerper den tidligere lov av 1871. En av bestemmelsene i loven går ut på at den som tar syke i kur uten å være norsk læge eller tandlæge, må ikke kalle sig læge eller tandlæge eller gi sig noen titel eller betegnelse som er egnet til å få folk til å tro at han har rett til å utøve læge- eller tandlægevirksomhet. Forbudet gjelder alle betegnelser som inneholder ordene læge eller doktor eller sammensetninger eller forkortelser herav (naturlæge, huddoktor, dr.) eller ord eller forkortelser som let kan forveksles med sliké betegnelser. Han må heller ikke på annen måte overfor den, som søker hans hjelp, uriktig utgi sig for å være autorisert til å yde hjelp i sykdomstilfelle, eller betegne sig som spesialist i noen slags sykdommer eller sykebehandling. Han må heller ikke uten samtykke av Socialdepartementet avertere eller ved tekst eller billeder gjøre reklame for sin virksomhet, frasett oplysning om navn, adresse og kontortid og en almindelig meddelelse om virksomhetens art. Videre er det gitt innskrenkende bestemmelser om anvendelse av lægemidler, operative inngrep m. v. Det er forbudt andre enn læger å behandle epidemiske eller smittsomme sykdommer og en del opregnede andre sykdommer. Det fritar ikke for straff for overtredelse av disse bestemmelser, at vedkommende på grunn av manglende lægekyndighet ikke har forstått sykdommens art.
    Lov om befordring med luftfartøier av 12. juni er kommet istand ved internasjonalt samarbeide og skal tre i kraft fra den tid Kongen bestemmer.

Ole F. Harbek.