840NORSK JURIDISK LITTERATUR 1936.

 

    I en oversikt over norsk juridisk litteratur for 1936 er det en selvfølge å begynne med RAGNAR KNOPHS »Åndsretten». Jeg tenker da ikke på at boken med sine 633 sider allerede rent kvantitativt representerer en ganske stor prosent av årets rettsvidenskabelige høst. Det avgjørende er selvsagt bokens kvalitet, som vil sikre den en vakker plass ikke bare innen et enkelt års produksjon, men efter mitt skjønn innen moderne norsk juridisk litteratur overhodet. Når jeg i det følgende gir boken en forholdsvis fyldig behandling, har det også vært en medvirkende årsak at bedømmelsen av den har falt så overordentlig forskjellig ut — fra Ebersteins varme og villige anerkjennelse i T. f. R. 1937 s. 81 over Karsten Meyers forsiktige mellemstandpunkter i dette tidsskrift (1937 s. 305) ned til Vinding Kruses dødsdom i U. f. R. 1937 s. 65.
    De emner som er samlet til behandling i Åndsretten, deler Knoph i tre hovedavsnitt.
    Det første av disse gjelder ophavsretten til åndsverker — det område som reguleres av lov om åndsverker av 6. juni 1930, og en del tilgrensende områder. Knoph har selv tatt aktiv del i utarbeidelsen av åndsverksloven; han undgår allikevel helt den fare som ofte ligger nær for ophavsmannen til en lov, faren for å la fremstillingen løpe ut i detaljer. Det er først og fremst de store linjer i utviklingen som kommer så klart frem i Knophs behandling. Det er interessene og deres kamp som fengsler ham. Man tar neppe feil i at dette avsnitt av boken har ligget forfatterens hjerte særlig nær.
    I annet hovedavsnitt finner man et mere uensartet stoff. Først behandles opfinnerretten, både den som er vernet av et erhvervet patent og den rett opfinneren har uten patent; i tilknytning til dette drøftes spørsmålene om vern for »Gebrauchsmuster» og om den såkalte videnskabelige eiendomsrett. Dernest fremstilles mønsterretten, firmaretten, retten til varemerker og andre kjennetegn, og endelig samspillet mellem de forskjellige rettsregler på dette område. Retten til personnavn tar Knoph ikke med, fordi dette emne allerede er utførlig behandlet av andre.
    Bokens tredje hovedavsnitt rummer en omfattende syntese. Her behandles åndsrettighetenes forhold til de almindelige rettsgrunnsetninger, til konkurranseretten og til reglene om personlighetens rettsvern. Til slutt gjør Knoph rede for sin opfatning av åndsrettighetenes natur; han fremhever sterkt at rettighetene har en personlig karakter ved siden av den økonomiske, og tar meget bestemt avstand fra teorien om den »åndelige eiendomsrett».
    De emner Knoph har samlet til behandling i sin bok, hadde tidligere fristet en bekymringsfull tilværelse i norsk juridisk litteratur. Enkelte av dem hadde praktisk talt ikke vært bearbeidet, og andre bare vært gjenstand for en nokså tilfeldig behandling i en nokså tilfeldig sam-

CARL JACOB ARNHOLM. 841menheng — for eksempel patentretten i forbindelse med læren om tinglysing. I beste fall hadde man spesialarbeider å bygge på, slik som for varemerkenes vedkommende. Men heller ikke det blev tilfredsstillende, fordi det ikke trakk disse emner inn i det almindelige rettsstoff. For flertallet av jurister blev alt dette en samling mystiske enkeltregler, som iallfall var ganske utjenlig til å kaste lys over almindelige rettsregler. Allerede ved å bryte denne isolasjon har Knoph utvilsomt tilført norsk rettsforskning store verdier.
    Heller ikke tror jeg der er delte meninger om at »Åndsretten» gir en meget verdifull fremstilling av de forskjellige enkeltemner Knoph her har tatt op til samlet behandling. Selvsagt vil mange i et så omfattende verk finne ett og annet de ikke er overbevist av; men diskusjonen om enkeltheter hører ikke hjemme i en oversikt som denne. At fremstillingen er lettlest, og at formen er underholdende, tror jeg også de fleste vil regne som en fordel. På norske lesere — og efter Ebersteins uttalelser å dømme også på svenske — virker dessuten boken forfriskende ved sin uhøitidelige form. Men det er gått Knoph som det er gått bra folk før ham — »detta sistnämnda tycktes några av hans läsare särskildt illa vara, och en av dem förehöll honom en gång att man vid diktande strängt måste söndra den folkliga tonen från den uppfostrande och förfinade» — i det foreliggende tilfelle gjennem en fremheven av togaens dekorative egenskaper (Vinding Kruse). Personlig tror jeg ikke togaen har fremtiden for sig som arbeidsdrakt. Og selv om man ikke underskriver satsen »ein feierlicher Mensch ist niemals gross», gjør man kanskje vel i å tenke på om det ikke virker mot sin hensikt hvis man altfor nervøst holder på sin verdighet.
    Størst dissens har Knophs systematikk vakt. Nu er det selvfølgelig et praktisk-pedagogisk spørsmål hvad der er den mest hensiktsmessige avgrensning av stoffet for en bok, og det vil vel høre til sjeldenhetene at en forfatter mener at hans valg er det eneste saliggjørende. Hvad emnevalget hos Knoph angår, er jeg for eksempel tilbøielig til å være enig med Vinding Kruse i at konkurranseretten har fått en så bred plass at den sprenger bokens naturlige rammer (men ikke i at »konkurranserett» i sig selv er en mislykket kategori i norsk rettstenkning,uansett hvad den måtte være i dansk). Det vesentlige må vel allikevel være om sammenstillingen er egnet til å kaste lys over rettsstoffet. Og det forekommer mig at det måtte kreve adskillig viljesanspennelse å lukke øinene for det faktum at Knophs behandlingsmåte har kastet lys både over de emner som er den egentlige gjenstand for hans fremstilling og over det almindelige rettsstoff. Dermed skal det naturlig visikke være sagt at ikke også annen systematikk og annen begrepsutvikling kunde ha andre fordeler — på et slikt område må der nødvendigvis bli rik plass for saklig divergens.
    Derimot har det på norske lesere virket noget overraskende, når Vinding Kruse finner at »Åndsretten» bare fortjener anerkjennelse der som man betrakter den »som en Samling Essays om en Række forskellige, heterogene Rettigheder, uden særlig systematisk Sammenhæng»,

 

54—Svensk Juristtidning 1937.

842 CARL JACOB ARNHOLM.mens den dokumenterer sin forfatters sviktende sans for rettsvidenskapens store linjer i en slik grad at kritikken her blir helt feldende — »at det her paa de væsentligste Punkter er glippet for Forf.». Mon ikke Vinding Kruse er noget rask til å henføre Knophs avstandtagen fra konstruksjonen »aandelig Ejendomsret» til mangel på evne til å »høre Livets Græs gro»?
    Fra andre rettsområder kan først og fremst nevnes advokat PER RYGHS monografi om »Sperring av bankkonti». Boken er skrevet efter opdrag av Den norske Bankforening. Den behandler spørsmålet om en banks adgang til å nekte utbetaling på kundenes konti, og om det ansvar banken kan pådra sig ved uberettiget betalingsnektelse. Boken har imidlertid interesse langt ut over disse spesialemner, fordi den kaster lys over viktige spørsmål innenfor den almindelige kompensasjonslære.
    Forskjellige tingsretslige emner er behandlet i docent KRISTIAN ØSTBERGS: »Norsk Bonderett XI». En fremstilling av fellesskap i jord og skog kan ha interesse for spesialister.
    Innenfor privatrettens område faller også undertegnedes »Lærebok i familierett». For dens vedkommende får jeg innskrenke mig til å henvise til anmeldelser — Borums i U. f. R. 1936 s. 200 og Erik Linds her i tidsskriftet (1936 s. 524).
    Med kontorchef ROMCKES »Lov om arbeidervern» er man kommet over i sosiallovgivningen, selv om man også her støter på emner som har betydelig interesse for almindelig privatrett, for eksempel de bestemmelser som skal sikre at den ansatte får sin lønn utbetalt på regulær måte. Loven gjelder ikke bare for dem som man i daglig tale vil karakterisere som arbeidere, men — med visse undtagelser — for »enhver som utenfor sitt hjem utfører arbeid i annen manns tjeneste», altså for den overveiende del av landets lønnsmottagere. Boken har på nogen måneder nådd et oplag av 10,000 eksemplarer.
    I Norsk Rikskringkastings serieforedrag har året bragt en oversikt over »Arbeidsfredens problemer». Her behandles emnet arbeidsgiverforeninger av direktør i Norsk Arbeidsgiverforening FINN DAHL, fagforeningene og deres utvikling av OLAV HINDAHL, formannen i Arbeidernes faglige Landsorganisasjon, arbeidskamper og tariffavtaler av høiesterettsjustitiarius PAAL BERG, statens stilling til arbeidskonflikter av byråchef ALF FRYDENBERG, arbeidernes økonomiske kår før og nu av direktør i det statistiske centralbyrå GUNNAR JAHN, og tvister i offentlige tjenesteforhold av lønnsdirektør, dr. jur. HENRIK LUNDH. På 88 sider får man her en oversikt over viktige sider av norske samfundsforhold idag. Boken skulde ha særskilt interesse for jurister utenfor Norge.
    Mere av et spesialarbeide er universitetsstipendiat HENRY NÆRSTADS avhandling »Om dokumentfalsk». Forfatteren har samlet sitt stoff med megen omhu, men det kan vel neppe sies at han har tilført noget vesentlig av nytt gjennem sin behandling av det.
    Utenfor de juridiske landegrenser går professor FREDE CASTBERGS tre radioforedrag »Førerstat og parlamentarisk republikk», hvor han gir

NORSK JURIDISK LITTERATUR 1936. 843en grei og instruktiv skildring av den forfatningsrettslige utvikling i Frankrike og Tyskland med en sammenligning og vurdering.
    Fra den internasjonale retts område må også nevnes EDVARD HAMBROS »L'exécution des sentences internationales». Denne bok har jeg ikke forutsetninger for å bedømme, og jeg innskrenker mig der for tilå gjøre opmerksom på dens eksistens.
    Endelig må nevnes at to av professor GJELSVIKS arbeider er kommet i nye utgaver i løpet av 1936, nemlig »Norsk tingsrett» og »Millomfolkeleg privatrett». I den nye utgave av tingsretten, som sorenskriver SOLEM har besørget — jeg bruker utgiverens egen beskjedne uttrykksmåte —, er læren om tinglysing fullstendig omarbeidet på grunnlag av den nye lov; også ellers er en del avsnitt revidert, og hele boken er ført å jour. Den mellemfolkelige privatrett er i den nye utgave førtnoget lenger frem enn i den forrige; den omfatter nu en almindelig del, en fremstilling av den mellemfolkelige personrett og tingsrett, og et enkelt avsnitt av obligasjonsretten. Forfatteren bebuder at et avsluttende bind skal følge om et par år.

Carl Jacob Arnholm.