Edvard Hagerup Bull døde 25 mars iår, 83 år gammel. Han var en usedvanlig rikt utstyrt personlighet. Med sin lysende intelligens, sin fantasi, sin veldige arbeidskraft og sine vidtomspennende interesser blev han en av sitt lands første menn.
    Hagerup Bull var født i Bergen i 1855 og var en fetter av Edvard Grieg. Sin første utdannelse som praktisk jurist fikk han som Emil Stangs advokatfullmektig. I 1879 gikk han inn i administrasjonen. Allerede 33 år gammel var han ekspedisjonschef i finansdepartementet. 5 år senere blev han høiesterettsdommer, en stilling han innehadde i 25 år. — Politikken kom han inn i som stortingsmann i 1903 og blev i 1905 et fremtredende medlem av Michelsens regjering, hvor han efter unionsbruddet var justisminister. Efter å ha vært ute av politikken i 4 år kom han igjen på Stortinget fra 1910 til 1918 og var fra 1912 høires parlamentariske fører. I årene 1920—1921 var han finansminister i Halvorsens ministerium. — Som juridisk forfatter har Hagerup Bull levert en rekke vektige avhandlinger i Tidsskrift for Rettsvidenskap og Norsk Rettstidende. Jeg nevner avhandlingene om »Den økonomiske skade» (T. f. R. 1920), »Til årsakslæren» og »Ennu noen bemerkninger til årsakslæren» (T. f. R. 1932 og 1936) samt hans inngående anmeldelse av Vinding Kruses »Ejendomsretten» (T. f. R. 1934). Også om statsøkonomiske og finansielle emner har han skrevet og har utgitt sine erindringer fra 1905 og i 1933 »Profiler av noen samtidige». — Hagerup Bull hadde også sterke kunstneriske interesser og skrev i sine unge år librettoen til en opera. — Betegnende for hans sympatier er det, at han var den første norske formann i foreningen »Norden».
    Det arbeid, Hagerup Bull selv betraktet som sitt livsverk gjalt civilprosessreformen, det største lovgivningsarbeid, Norges Storting noen gang har behandlet. Om hans innsatts her skrev nuværende høiesterettsdommer ALTEN, som hadde tjenstgjort som justiskomiteens sekretær:

    »Vel har Getz utarbeidet de første utkast. Vel har andre fremtredende jurister tatt del i den kritiske prøvning og tillempning av utkastene. Men det største løft, det som gjorde utkastene til lov, det var det Hagerup Bull som tok. — På Stortinget i årene 1910—1912 og efter nye valg i 1913 ledet han som justiskomiteens formann behandlingen av de tre hovedlover. Senere ledet han arbeidet med de andre lover inntil det hele forelå ferdig i 1918.
    Hagerup Bull gikk til dette store arbeid med sjeldne juridiske forutsetninger, gnistrende av intelligens, arbeidslyst og energi. Men den særlige opgave, som falt i hans lodd, vilde allikevel ikke ha lykkedes, hvis han ikke hadde vært en så eiendommelig utrustet mann som han er. I hans komiteer var der flere legmenn enn jurister. Der var lensmenn, bønder, prester og folk i andre stillinger. Alle var fra først av uten kjennskap til reformen. Hagerup Bull drev på, utrettelig, dag ut og dag inn, altid livlig, altid i humør, forklarte forslagene, imøtekom eller gjendrev invendinger, argumenterte og overbeviste. Han var en ildsjel. Han oparbeidet hos sine legmenn en forståelse av reformen Og jeg vil si, med tanke på hans lyriske og musikalske natur: Han spillet sine komiteer inn, til de blev som orkestre, som fulgte hans ledelse stadig mere villig, stadig mere begeistret. Virkningen bredte sig over hele Stortinget. Uten ham vilde den nye rettergangsordning kanskje aldri være blitt vedtatt.»

350 DÖDSFALL.    Som dette tidsskrifts lesere vil kjenne til, varte det mange år, for den store reform blev satt ut i livet. Og det kostet hårde kamper å få det gjort, især i første omgang, da den blev gjennemført for førsteinstansen. Men både dengang og i 1934—35, da bevisumiddelbarheten blev satt i verk også for ankeinstansen, var det Hagerup Bull, lovforslagenes forkjempere stadig søkte. Og han var altid rede med råd og dåd. Det som fremforalt gledet ham var, at reformens ankeordning kunde bli gjennemført uten at Høiesterett derfor blev gjort til en revisjonsdomstol: »Jeg synes det er en ubetinget bedre ordning enn den vi foreslo i 1915 og bedre enn noen dengang uten de midlertidige lover som gjennemgangsledd kunde ha fått istand.»

    »Den Mand har aldrig levet,
som klog på det er blevet,
han først ej havde kjær.»

    De ordene av GRUNDTVIG satte Hagerup Bull som motto på boken om sine samtidige, hvor han særlig anvendte det på en av dem. Men når han her overalt fant så sikkert frem til det som hadde båret liver enkelt av disse menns livsgjerning, så hang det nokk sammen med, at Grundtvigs linjer passet så enestående godt på ham selv. Og det samme hovedtrekk ved hans personlighet, den varme umiddelbare sympati, som slo dem imøte, som fikk den lykke å arbeide sammen med ham, den var det også som ga ham troen på, at en sak kunde være kamp og strev værd. Den ga ham evnen til å se ,at all ufullkommenhet tiltross vilde den loven det gjalt å fremme, eller den losningen av en rettssak, han gikk inn for, kunne bli til gavn for medmensker.

F. Schjelderup.