STRAFFEBESTEMMELSER FOR CHAUFFØRER SOM ER PÅVIRKET AV ALKOHOL.

 

AV

SORENSKRIVER OLE F. HARBEK.

 

Den norske lovgivning om kjøring med motorvogner fikk i 1936 bestemmelser om at en chauffør er skyldig til straff dersom det ved blodprøve viser sig at han har kjørt motorvogn med en alkoholkonsentrasjon i blodet på mere enn 0.5 promille. Noen tilsvarende bestemmelse har man visstnok ikke i andre land, og det synes rimelig at bestemmelsen og den måte den praktiseres på, kan ha interesse for løsningen av tilsvarende problemer i Sverige og andre land. Efter anmodning av redaksjonen av SvJT skal jeg i en kort artikkel søke å gjøre rede for forarbeidene til loven av 1936 og for lovens anvendelse i praksis. Jeg må da begynne med en oversikt over lovgivningen og rettspraksis før lovendringen av 1936.
    Den første norske lov om motorvogner av 1912 hadde ingen særskilt bestemmelse om forbud mot å kjøre motorvogn for en forer som var beruset eller påvirket av alkohol. En bestemmelse i denne retning fikk vi for rutebilchauffører i lov av 26. juli 1916 om pliktmessig avhold fra alkoholnytelse i visse stillinger. Efter denne lov måtte bl. a. den som tjenestgjør som fører av motorvogn som regelmessig befordrer personer mot betaling, ikke nyte alkoholholdige drikker i tjenestetiden eller i et tidsrum av 6 timer før tjenesten begynner.
    Under forberedelsen av motorvognloven av 20. februar 1926 synes spørsmålet om særlige straffebestemmelser for den som kjører motorvogn når han er beruset eller påvirket, ikke å ha vært gjenstand for noen inngående drøftelse før behandlingen av lovproposisjonen i Stortingets veikomite. Efter forslag av komiteen fikk loven en bestemmelse om at ingen må kjøre motorvogn når han er beruset eller påvirket av alkohol. Straffen for overtredelser av lovens bestemmelser var bøter eller fengsel op til 3 måneder. Dessuten hadde loven en tilføielse om at fengsel bør idømmes når føreren har vært »beruset» under kjøringen, med mindre særdeles formildende omstendigheter er tilstede. Loven hadde ingen nærmere forklaring om hvad som skulde forståes ved

STRAFF FOR CHAUFFØRER SOM ER PÅVIRKET AV ALKOHOL. 475uttrykkene påvirket eller beruset. Men det var klart nok at »påvirket» betegnet en lettere grad av alkoholpåvirkning enn »beruset». Forøvrig var domstolene henvist til å legge til grunn den forståelse av uttrykkene som de har efter den almindelige opfatning hos folk, og å anvende en skjønsmessig bedømmelse på grunnlag av de foreliggende vidneprov. I 1930 fikk loven en tilføielse om at politiet kan fremstille en motorvognfører til lægeundersøkelse når det er grunn til å anta at føreren er påvirket av alkohol, og ved en tilleggslov av 1935 fikk lægen rett til å ta blodprøve under sådan undersøkelse, selv om vedkommende ikke samtykket i det. Tilleggsloven av 1935 gjorde også den forandring at den sløifet betegnelsen »beruset». Lovens § 17 fikk nu følgende ordlyd: »Ingen må kjøre eller forsøke å kjøre motorvogn når han er påvirket av alkohol (ikke edru).» Videre blev straffen skjærpet til bøter eller fengsel i 1 år, og loven foreskriver at fengsel skal anvendes når noen har kjørt motorvogn påvirket av alkohol, såfremt ikke særdeles formildende omstendigheter foreligger.
    Allerede før tilleggsloven av 1935 hadde det vært almindelig å ta blodprøver for å undersøke alkoholkonsentrasjonen i blodet hos chauffører som var mistenkt for å være påvirket. Den læge som chaufføren blev fremstillet for, tok blodprøve og foretok forøvrig en klinisk undersøkelse for å søke å bringe på det rene om chaufføren kunde sies å være påvirket eller beruset. Lægens erklæring om dette med svar på forskjellige spørsmål i et skjema, blev avgitt straks, før resultatet av blodprøven forelå. Om den alkoholmengde som chaufføren har nytt, har lægen som regel ikke andre oplysninger enn chaufførens egne uttalelser, som ofte viser sig uriktige.
    Det forekommer ikke sjelden at lægen svarer benektende på spørsmålet om chaufføren antas å være påvirket av alkohol, mens blodprøven viser en alkoholkonsentrasjon mellem 1 og 2 promille. Domstolene er da henvist til å sammenholde 1) resultatet av blodprøven, 2) lægeerklæringen og 3) vidneforklaringene fra dem som har iakttatt chaufføren under og efter kjøringen.
    I de tilfeller da chaufføren nekter å være skyldig, blir saken behandlet av herreds- eller byretten, som regelmessig består av en juridisk dommer og 2 domsmenn (legmenn). Det sier sig selv at den skjønnsmessige bedømmelse av hvorvidt det kunde anses bevist at tiltalte hadde vært påvirket, måtte bli forskjellig så lenge man ikke hadde noen bestemmelse om at blodprøven skulde være avgjørende. Enkelte dommere la avgjørende vekt på utfallet.av blodprøven, men andre la mere vekt på lægens kliniske undersøkelse og vidneforklaringene. Den avgjørelse som herreds- eller byretten treffer om skyldspørsmålet, blir i disse saker meget sjelden innbragt for høiere rett (lagmannsretten). Derimot har straffutmålingen i et stort antall saker vært påanket til Høiesterett. Mens herreds- og byrettene har vært tilbøiellg til å ville anvende bøter eller betinget fengselsstraff, har Høiesterett efter lovendringen i 1935 i de aller fleste tilfeller idømt ubetinget fengselsstraff (som regel fra 21 til 30 dager) for den som for første gang blir dømt

476 OLE F. HARBEK.for å ha vært påvirket under bilkjøring. Dommen har videre til følge at førerkortet skal inndras for minst 1 år. Denne praksis med hensyn til straffutmålingen har selvfølgelig herreds- og byrettene måttet rettesig efter.
    Lovbestemmelsen om at utfallet av blodprøven skal være avgjørende for skyldspørsmålet, er som foran nevnt av 1936. Spørsmålet om en slik bestemmelse finnes ikke omhandlet i de trykte forarbeider til lovendringene i 1930 eller 1935. Men spørsmålet hadde nok vært reist på dette tidspunkt, særlig fra lægehold. Mocivene til lovbestemmelsen inneholdes i forarbeidene til lov av 16. juli 1936 om pliktmessig avhold fra alkoholnytelse for personer i visse stillinger. Denne lov utvider de tidligere regler i den foran nevnte lov av 26. juli 1916, således at det for enhver som tjenestgjør som fører av motorvogn i stilling eller yrke som medfører befordring av personer eller gods, er forbudt i tjenestetiden å nyte alkoholholdige drikker, undtatt øl som ikke inneholder over 2.5 volumprosent alkohol. Forbudet gjelder ikke bare i tjenestetiden, men også i et tidsrum av 8 timer før tjenestetiden begynner, medmindre det blir nødvendig å benytte stedfortreder og det ikke kan gis denne så langt varsel. Like med overtredelse av dette forbud regnes det at foreren i tjenestetiden har større alkoholkonsentrasjon i blodet enn 0.5 promille, uansett om alkoholnytelsen har funnet sted mere enn 8 timer før tjenesten begynte. Villfarelse med hensyn til alkoholkonsentrasjonens størrelse utelukker ikke straff.
    Efter at proposisjonen om denne lov var fremsatt (Ot. prp. nr. 54 for 1936) blev det også fremsatt proposisjon om forandring i motorvognloven. Denne lov har bestemmelse om straff for enhver som kjører motorvogn når han er påvirket av alkohol. Tilføielsen går ut på at når føreren har mere enn 0.5 promille alkohol i blodet »regnes han i alle tilfelle for å være påvirket». Om begrunnelsen for denne tilføielse blev det i proposisjonen henvist til Ot. prp. nr. 54.
    Det var en artikkel av politilægen i Oslo som gav foranledningen til at spørsmålet om de nye lovbestemmelser blev tatt op av Socialdepartementet. Uttalelse blev innhentet fra Universitetets Farmakologiske Institutt (professor KLAUS HANSEN) som bl. a. uttalte:
    »Med hensyn til den høieste tillatte alkoholkonsentrasjon i blodet har jeg i min tidligere erklæring tillatt mig å peke på 0.5 % som den fra et teoretisk synspunkt best egnede grense. For tiden betraktes 2 % som den øverste grense for hvad der kan betraktes som forenlig med ikke å være påvirket, selv hvor det dreier sig om en særlig motstandsdyktig person som ikke på annen måte frembyr synlige tegn på påvirkning, hos oss. I Sverige har det såvidt jeg vet, i allfall i de senere år, vært praktisert en grense på 1.6 ‰. Det tør vel under disse forhold kanksje være mulig at man av praktiske grunne i første omgang ikke burde sette den høiest tillatelige grense så lavt som til 0.5 ‰, idet overgangen da kanksje vilde bli noget plutselig. Men hvis man som en første tilnærmelse fikserte en grense på f. eks. 1 ‰, vilde det være et betydelig skritt fremad og vilde kanskje lettere aksepteres uten for sterk opposisjon fra bilistenes side. Når bilistene så i løpet av

STRAFF FOR CHAUFFØRER SOM ER PÅVIRKET AV ALKOHOL. 477nogen år hadde avfunnet sig med denne skjerpelse, gikk de jo an å ta spørsmålet op til fornyet revisjon, for eventuelt å fiksere grensen mere ut fra de objektive teoretiske krav enn fra praktiske hensyn.»

    Den Rettsmedisinske Kommisjon uttalte:
    »Kommisjonen finner også å kunne anbefale at der i loven inntas en bestemmelse om at de personer som omfattes av loven skal være straffskyldige hvis de under kjøring har en alkoholkoncentrasjon i blodet som overstiger en viss tillatt grense. Som det vil sees mener professor Klaus Hansen at det av praktiske grunner kan være tilrådelig foreløbig å sette denne grense til 1 ‰. Kommisjonen nærer for sin del ingen vesentlig betenklighet ved at grensen allerede straks settes til 0.5 ‰.

    Også Medisinaldirektøren uttalte sig for å sette grensen til 0.5 promille. Han fremholdt dessuten at lovbestemmelsen ikke bare bør gjelde for yrkeschauffører, men for alle som kjører motorvogn.
    Spørsmålet om blodundersøkelser og om kjøredyktigheten hos motorvognførere med en viss alkoholkonsentrasjon i blodet hadde også tidligere vært under drøftelse. Således skrev professor KLAUS HANSEN i »Tidsskrift for den Norske lægeforening», nr. 2, 1933 en artikkel om dette emne, og i en skrivelse fra 1933 hadde han uttalt:
    »Hvis man derimot endret loven dithen at det blev straffbart å kjøre motorvogn når man har nydt alkohol i sådan mengde at man ikke lenger på helt betryggende måte kan antas å være i stand til å kjøre en bil, vilde avgjørelsen ikke lenger være avhengig av de ytre iakttagbare symptomer og det subjektive skjønn; det er nemlig videnskapelig fastslått at ved en alkoholkonsentrasjon i blodet iallfall på 0.5 pro mille er de fysiologiske funksjoner som er forutsetningen for normal bilkjørsel, så vidt influert at det i det minste periodisk og i øieblikk med mindre anspent opmerksomhet vil bevirke en nedsettelse av vedkommendes manøvreringsferdighet og kjøreevne.»

    Meningen med de nevnte lovbestemmelser er utvilsomt at det skal være straffbart å kjøre motorvogn for den som har en alkoholkonsentrasjon i blodet på mere enn 0.5 promille, uansett om retten finner at denne omstendighet antas å være tilstrekkelig bevis for at chaufføren har vært påvirket, eller om den i det foreliggende tilfelle antas å ha nedsatt hans kjøredyktighet. Straffeskylden knytter sig uten videre til det faktum at det påvises mere enn 0.5 promille alkohol i blodet. Loven forbyr en chauffør å kjøre motorvogn når han har en slik alkoholmengde i blodet, uten å spørre om enhver blir »påvirket» av denne alkoholmengde, eller om chaufføren i et foreliggende tilfelle er blitt påvirket. Man kan si, at loven forbyr kjøring med motorvogne ikke bare for den som er påvirket av alkohol, men også for den som har mere enn 0.5 promille alkohol i blodet. Alkoholmengden danner vel således ikke bare en legalpresumsjon for alkoholpåvirkning, men den betinger selv en straffbar lovovertredelse uansett bevis for påvirkning.
    Begrunnelsen for lovbestemmelsen må visstnok antas å ha vært at det ofte vil være vanskelig å skaffe bevis for at en chauffør er »på-

478 OLE F. HARBEK.virket», og at dette bevis ialfall er gjenstand for en så skjønnsmessig bedømmelse at rettshåndhevelsen av denne grunn må bli inkonsekvent og vaklende. For å opnå en konsekvent og effektiv rettshåndhevelse knytter derfor loven straffbarheten til et lett konstaterbart faktum. Overfor chaufførene er vel denne ordning ikke noen urettferdighet, snarere tvert om. Loven motvirker at en chauffør fristes til å innlate sig på kjøring fordi han tror han er motstandsdyktig nok mot alkoholpåvirkning til å tåle det kvantum han har drukket. Selv om en mann er i en noe »løftet stemning» — eller kanskje nettop da — anser han sig jo ofte for å være godt skikket til å kjøre motorvogn, og har vanskelig for å innse at han er »påvirket». Men når han vet at kjøring er ulovlig fordi han har drukket et visst kvantum alkohol, uten hensyn til om det har gjort ham »påvirket», har han ingen undskyldning om han likevel innlater sig på å kjøre.
    Det vil kanskje innvendes at det er vanskelig å vite hvor meget alkohol man kan drikke uten å få en større alkoholkonsentrasjon i blodet enn 0.5 promille. I praksis er dog dette neppe tilfellet. Loven har vært gjenstand for en så stor interesse og så mange utredninger i avisene og på annen måte, at det er temmelig almindelig kjent hvor meget man omtrent kan drikke uten å risikere å komme over den fatale grense.
    Det vil naturligvis kunne være delte meninger om hvor man skal sette grensen for den tillatte alkoholmengde. Evnen til å motstå alkoholpåvirkning varierer sikkert adskillig for de forskjellige mennesker, således at en synes temmelig upåvirket ved den samme alkohol-promille som gjør en annen åpenbart beruset. I noen grad blir vel også alkoholpromillen i blodet forskjellig hos flere som har drukket den samme alkoholmengde. De norske lægeautoriteter som under lovforberedelsen uttalte sig om spørsmålet, var enstemige om at grensen kan settes til 0.5 promille, og jeg kjenner ikke til at det senere er fremholdt fra sakkyndig hold at grensen er satt for lavt. Det må vel antas at ikke enhver kan anses som »påvirket» med en alkoholkonsentrasjon i blodet på 0.5 promille, og det kan vel enn mindre antas at enhver får sin kjøredyktighet nedsatt med denne alkoholmengde. Men risikoen for at en slik alkoholmengde bevirker nedsatt aktsomhet og kjøredyktighet, er iallfall så stor at loven har ment å kunne la denne grense være bestemmende for straffbarheten.
    Domstolene synes ikke å ha hatt betenkligheter eller vanskeligheter ved å anvende de nye lovbestemmelser. De fleste saker blir endelig avgjort av herreds- og byrettene, og i henhold til Høiesteretts praksis er det almindelig å idømme ubetinget fengselsstraff fra 21 til 30 dager for den som for første gang blir grepet i å kjøre motorvogn med en alkoholkonsentrasjon i blodet på mere enn 0.5 promille. At lægen ved den kliniske undersøkelse har erklært tiltalte for ikke å være påvirket eller at graden av alkoholkonsentrasjon har vært forholdsvis lav, har som regel ikke vært tillagt den betydning at fengselsstraffen er gjort betinget, når konsentrasjonen har oversteget 0.5 promille. Det Farma-

STRAFF FOR CHAUFFØRER SOM ER PÅVIRKET AV ALKOHOL. 479kologiske Institutt har dog uttalt at en blodundersökelse alene ikke bør anses som bevis for en alkoholkonsentrasjon på 0.5 promille, med mindre analysen viser en promille på minst 0.65.
    Av de saker som har vært påanket til Høiesterett, skal jeg her nevne enkelte som finnes omtalt i »Norsk Retstidende» for 1937.
    Side 42: Domfeldte idømt 21 dagers fengsel ubetinget. Alkoholkonsentrasjon i blodet 1.58 promille. Efter lægeerklæringen ikke påvirket av alkohol.
    Side 45: Ubetinget fengselsstraff 21 dager. 1.47 promille. Efter lægeerklæringen påvirket.
    Side 128: Ubetinget fengselsstraff 21 dager. 1.78 promille. Resultatet av lægeundersøkelsen ikke oplyst.
    Side 358: Bot kr. 10 idømt på grunn av særdeles formildende omstendigheter. 1.17 promille. Det hadde ikke vært merkbart at domfeldte hadde nytt alkohol.
    Side 581: Betinget fengselsstraff 24 dager. Førstvoterende uttalte bl. a.: »Tiltalte som er brandkonstabel hadde den dag kjørselen skjedde vært tjenstfri og hadde vært i et juleselskap hos sine foreldre og derunder drukket en del. Han hadde ikke grunn til da han fortærte alkoholen å tenke at han den dag skulde komme til å kjøre bil. Han følte sig ikke påvirket av alkohol da han om aftenen tilbød sig å kjøre en dame og hennes lille barn hjem fra den i saken omhandlede juletrefest. Hvad selve kjøringen angår er det intet påvist om uaktsomhet fra hans side som grunn til uhellet. Det er derfor ikke påvist å foreligge noen årsaksforbindelse mellem den omstendighet at tiltalte hadde fortært alkohol og uhellet. Umiddelbart efter uhellet sees tiltalte selv å ha foranlediget tilkalt politi, hvilket synes å bestyrke at han selv ingen følelse hadde av å være påvirket av alkohol. Efter den kliniske undersøkelse som tiltalte blev underkastet har lægen gitt som konklusjon at han fant at tiltalte var edru. Den derpå foretatte blodundersøkelse viste imidlertid at han hadde en alkoholkoncentrasjon på 2.17 ‰, altså en høi alkoholgehalt i blodet. Det synes således å være en påfallende uoverensstemmelse mellem blodprøven og resultatet av den kliniske undersøkelse, hvad enten dette nu har sin forklaring i en eller annen unøiaktighet ved blodprøven eller en særlig stor evne hos tiltalte til å tåle alkohol.
    Det er klart at blodprøven danner et avgjørende bevis for at tiltalte hadde forgått sig mot bestemmelsen i motorvognlovens § 17, 2nen passus, jfr. § 29. Det har i den senere tid imidlertid reist sig innvendinger mot utelukkende å legge blodprøven og de fra den utledede resultater til grunn, når det gjelder fastsettelsen av straffen for forhold av den her omhandlede art. I særlig grad gjelder dette når som her den kliniske prøve viser at personen besidder full evne til selvkontroll, såvel åndelig som legemlig, og når derhos den kjøring han har utført også synes å bekrefte dette. Under hensyn hertil drister jeg mig i nærværende tilfelle ikke til uten videre ved fastsettelsen av straffen å bedømme tiltaltes forhold efter de slutninger som blodundersøkelsen kan synes nærmest å føre til.
    Jeg fremhever at efter den form som motorvognlovens § 17, 2nen passus, har må det også være lovens mening at der skal tas hensyn til hvorvidt og i hvilken grad tiltalte er påvirket av alkohol (ikke edru), når det gjelder be-

480 OLE F. HARBEK.stemmelsen av straffen, selv om lovens bestemmelser går ut på at selve overtredelsen av budet er knyttet til en blodundersøkelse som viser som resultat mere enn 0.5 ‰ i alkoholkonsentrasjon. Til tross for de fremhevede formildende omstendigheter som foreligger i nærværende tilfelle finner jeg dog at det ikke kan regnes å foreligge »særleg skuldmink» — lovens g 29, 2nen passus — som gir anledning til anvendelse av bøter og må derfor votere for fengselsstraff.
    Hvad spørsmålet om utsettelse med straff-fullbyrdelsen angår henviser jeg til hvad derom av forhørsretten er uttalt og fremhever særlig ved siden av de foran nevnte formildende omstendigheter at tiltalte har kjørt bil i ca. 10 år uten at det tidligere har vært noe å si på hans forhold. Det er oplyst at ifall han får ubetinget fengselsstraff vil han bli avskjediget fra sin stilling. Efter de for ovrig foreliggende oplysninger må jeg gå ut fra på samme måte som forhørsretten at det er særlig grunn til å anta at straffens fullbyrdelse ikke er nødvendig for å avholde tiltalte fra nye straffbare handlinger, jfr. straffelovens § 52. Jeg er i henhold hertil blitt stående ved å stemme for utsettelse med straffens fullbyrdelse.»
    Side 705: Ubetinget fengselsstraff 21 dager. 0.7 promille. Efter lægeerklæringen ikke påvirket.
    Side 736: Ubetinget fengselsstraff 21 dager. 0.92 promille. Lægen erklærer at tiltalte var påvirket.
    Side 836: Bot kr. 50 idømt. 0.71 promille. Lægen erklærer tiltalte lett påvirket.
    Side 874: Ubetinget fengselsstraff 24 dager. 1.45 promille. Påvirket.
    Side 882: Ubetinget fengselsstraff 120 dager (ulovlig fart, en person drept ved bilkollisjon). 1.69 promille.
    Side 886: Ubetinget fengselsstraff 24 dager. 1.34 promille. Lett påvirket.

    I flere av disse saker var det dissens i Høiesterett; i enkelte tilfeller blev dommen avsagt med 4 mot 3 stemmer. Dissensen gjaldt imidlertid i alle tilfeller bare straffutmålingen, mens det ikke har vært dissens om skyldspørsmålet, som forøvrig ikke hører under Høiesterett med mindre loven er uriktig anvendt.
    Foruten de saker som her er nevnt, har Høiesterett i 1937 avgjort ca. 30 saker, hvor ubetinget fengselsstraff blev idømt (Rt. 1937 s. 906).
    Heller ikke i pressen eller hos almenheten forøvrig har det reist sig innvendinger mot å la 0.5 promille-grensen være avgjørende for straffeskylden. Det som det har vært delte meninger om, er hvorvidt ubetinget fengselsstraff skal idømmes ved første gangs lovovertredelse.