NORSK JURIDISK LITTERATUR 1938.

 

    Også i 1938 ligger tyngden av årets juridiske produksjon på den offentlige retts område. Også denne gang er det professorene SKEIE og CASTBERG som har båret den störste del av byrden — Skeie gjennem annet bind av sin Norske Strafferett, hvor han fremstiller strafferettens spesielle del, og Castberg gjennem sin Innledning til Forvaltningsretten. Skeies bok er tidligere anmeldt her i tidsskriftet (1938 s. 665), og det vilde i allfall sprenge rammen for denne oversikt om jeg sökte å gå nærmere inn på disse verker; jeg innskrenker mig derfor til å nevnedem.
    Videre har vår prosessrettslige litteratur fått en verdifull tilvekst i justitiarius SCHEELS »Grunntrekk av læren om bevisbyrden». Boken er utgitt som bilag til Tidsskrift for Rettsvidenskap, og vil derfor formodentlig allerede på forhånd ha funnet en del lesere i Sverige. Det forfatteren særlig har lagt vekt på, er å fjerne alle de utenforliggende momenter som man ofte ser blandet inn i bevisbyrdelæren, momenter som har å gjöre med oplysningsplikt, med bevisvurdering og med meget annet; på denne måte opnår han å isolere det rene spörsmål om bevisrisikoen, spörsmålet om hvem det skal gå ut over dersom dommeren efter samvittighetsfull prövelse kommer til at han ikke kan danne sig en tilstrekkelig sikker overbevisning på et bestemt punkt. Forfatteren söker ikke å löse alle de enkeltspörsmål som kan melde sig. Det er de store linjer han trekker op — med den klarhet man er vant til fra hans tidligere arbeider.
    På grensen mellem privatrett og prosess ligger advokat STÖYLENS »Kort oversikt over behandlingsmåten av ekteskapssaker samt bårnefordelings- og bidragssaker». Forfatteren har fra sin virksomhet rik erfaring i de vanskelige emner han behandler. Boken burde ha interesse også for svenske lesere, ikke minst fordi den gir den förste fremstilling av de nye lovregler som blev vedtatt i 1937.
    Fra privatrettens felt er det naturlig å nevne i förste rekke professor KNOPHS lille bok »Åndsarbeidets rett». Boken gjengir tre radioforedrag, og gir ikke bare en fremstilling av de rettsregler som gjelder, men også en skildring av den utvikling som har fört frem til dem og de hensyn som ligger bak dem. Boken er preget av forfatterens sjeldne evne til å gi en i beste forstand populær fremstilling av et vanskelig stoff.

 

    Også et annet arbeide kommer inn på de samme felter, nemlig patentingeniör dr. ALF B. BRYNS »Patentloven». Boken er formet som en lovkommentar, men gir på flere punkter en særdeles inngående behandling av norsk patentrett; den gir også en rikdom av oplysninger om fremmed lovgivning og om norsk og fremmed patentpraksis. Bokens forfatter er ikke jurist; og når han leilighetsvis tar op juridiske spörsmål utenfor den rene patentrett, vilde han nok ha stått sig på å la en jurist lese gjennem stoffet.
    Videre har året bragt to tingsrettslige arbeider. Advokat CORNELIUSSEN har utgitt en avhandling om »Jus i sæterforhold», og universitetsstipendiat NÆRSTAD har skrevet en bok om »Eiendomsrett til vannområder».
    Advokat CORNELIUSSENS avhandling, som er kommet som bilag til Tidsskrift for Rettsvidenskap, gir en fremstilling av nogen av de hovedspörsmål som knytter sig til setre, idet forfatteren særlig legger vekt på å undersöke hvilket standpunkt Höiesterett har inntatt. Han pointerer under henvisning til de foreliggende dommer at setre efter sin natur er brukssetre og normalt ikke innebærer nogen eiendomsrett til grunnen. Han mener å kunne påvise at denne rettssetning, som må ansees sikker for de almindelige almenningssetre, også må gjelde når almenningsstrekningen gjennem utskiftning er gått over til å bli privat skog, og likeledes må gjelde hvor det gjelder ren privat skog som aldri har vært ålmenning. Han mener dette synspunkt må oprettholdes, selv om Höiesterett i senere tid har avsagt enkelte dommer som kan synes å trekke i retning av eiendomsrett til setre. Advokat Corneliussen söker også å fastslå at en seterrett normalt må sees som en reel rett der tilligger gården og ikke kan skilles fra den. Også her gjennemgår han de foreliggende höiesterettsdommer og dröfter specielt nogen dommer som kan synes å trekke i retning av at adgangen til å skille seteren fra gården blir friere når en ålmenning er blitt utskiftet. Men disse dommer er efter forfatterens mening preget av de særlige konkrete forhold, og i virkeligheten rokker de ikke ved den almindelige rettssetning han mener å kunne stille op.
    Universitetsstipendiat NÆRSTADS arbeide inneholder dels en ganske bred historisk fremstilling, og dels en dogmatisk del. Den historiske del har jeg ikke forutsetninger for å bedömme; jeg synes forresten forfatteren ikke burde ha lagt den frem uten å få revidert de deler hvor han bruker latinske uttrykk; det virker unödig irriterende med en fremstilling hvor substantiv og adjektiv jevnlig trekker til hver sin kant med hensyn til kjönn, tall eller kasus. I den dogmatiske del har forfatteren lagt til rette et meget omfattende stoff, og fremstillingen byr på adskillig av interesse: men delvis synes forfatteren å komme noget lettvint til sine resultater. Som kildeskrift må boken derfor brukes med nogen kritikk.
    Videre har året bragt et sjörettslig arbeide av interesse, nemlig »Haagreglene» av advokat FREDRIK SEJERSTED. Boken, som er utgitt av Norges Industriforbund, gir en kort systematisk fremstilling av den

 

nye lov av 4. februar 1938 om »gjennemföring av den internasjonale konvensjon om konnossementer av 25. august 1924», som trådte i kraft 1. januar iår. Efter en oversikt over lovens innhold og en historikk om den internasjonale konvensjons tilblivelse trekker forfatteren op grensene for lovens virkefelt. Dette er av særlig betydning fordi dens regler, som er av tvingende art, skal anvendes foran bestemmelsene i sjöloven på enhver skibning fra Norge og på skibninger til Norge fra stater som har sluttet sig til konvensjonen. Dernest fremstiller han reglene om rederens ansvar hvis godset under transporten skades eller går tapt, derunder i hvilken utstrekning rederen kan fraskrive sig ansvaret for fölgene av sine folks feil og forsömmelser og hvilke bevisbyrderegler loven har lagt til grunn når det gjelder å konstatere uaktsomhet hos rederen med hensyn til godsets behandling mens det er i hans varetekt. Også deviasjonsreglene behandles i denne forbindelse. I det fölgende kapitel gjennemgåes lovens bestemmelser om konnossementsansvaret. I tilslutning til dette behandles særskilt gjennemgangs- og mottakskonnossementer. Som avslutning kommer regler om reklamasjon og foreldelse samt lovens begrensning av rederens erstatningsplikt til kr. 1,800:— pr. kolli eller annen enhet av godset.
    Endelig foreligger et rettshistorisk arbeide, nemlig advokat GUSTAV HEBERS »Norske rettsreglers historie I—II» (se SvJT 1938 s. 584). Forfatteren har iår fört arbeidet videre med avsnittene Ⅲ—Ⅵ, og det naturlige vil være å utsette omtalen av boken til oversikten for 1939.
    Ved siden av de almindelige fremstillinger foreligger der også i 1938 en del verdifulle kommentarutgaver av lover. Statsrevisor LUTKEN har supplert sin fortrinlige arvelovsutgave med et tillegg hvor han gjör rede for de viktige endringer i loven som blev gjennemfört i 1937. Den nye sportellov og den nye lov om kommunestyre på landet er fremstillet henholdsvis av sorenskriver HARBEK og sekretær DYBSJORD. Og ekspedisjonschef THOMLES fremstilling av skattelovene er kommet i ny utgave.

Carl Jacob Arnholm.