Den nya straffprocessen under debatt. Svenska kriminalistföreningen, Stockholmsavdelningen av Sveriges advokatsamfund och Juristföreningen i Stockholm avhöllo den 21 april 1939 ett gemensamt sammanträde, som ägnades diskussion över ämnet: Om straffprocessen enligt processlagberedningens förslag till ny rättegångsbalk. Vid sammanträdet, som leddes av Svenska kriminalistföreningens ordförande presidenten Karl Schlyter, närvoro såsom företrädare för de norska, resp. danska kriminalistföreningarna høiesterettsdommer Erik Solem, Oslo, och professor Stephan Hurwitz, Köpenhamn. Diskussionen inleddes av professor Thore Engströmer och i densamma deltogo — förutom inledaren — høiesterettsdommer Solem, professor Ake Hassler, professor Hurwitz och advokaten Gunnar Bomgren. K. H.

 

    Finsk föreläsare i Stockholm. Professorn vid Helsingfors universitet Bertil Sjöström höll den 24 och 25 april 1939 på inbjudan av Stockholms högskolas stats- och rättsvetenskapliga fakultet två föreläsningar om rättegångsreformen i Finland, därvid han behandlade dels domstolsorganisationen och instansordningen, dels det processuella förfarandet.

 

    Professor Nikolaus Gielsvik †. Den 13. november 1938 døde professor Nikolaus Gjelsvik, 72 år gammel.
    Gjelsvik var født i Sunnfjord 11 april 1866, blev juridisk kandidat i 1893, dosent i 1897, dr. juris i 1898 og ekstraordinær professor i rettsvidenskap i 1906. — Interessene hans spente også over andre felter enn rettsvidenskapen; særlig satte han meget in for målreisningen og var i mange år formann i de ledende organisasjoner. Et av tiltakene hans var å få gitt ut en rekke av de viktigste lovene på nynorsk (landsmål). Med rette har det vært sagt, at det ikke var en omsetning av lovene til nytt mål han ga, men en omtenkning av dem i nynorsk sprogdrakt. Også for lovstilen i riksmålet fikk dette arbeidet stor betydning, et arbeide, som forresten vil være kjent for SvJT:s lesere fra BIRGER WEDBERGS inngående og interessante anmeldelser, siste gang i novemberheftet ifjor (s. 574). En annen sak Gjelsvik gikk terkt inn for var forsvarssaken.
    De juridiske hovedverkene hans er Innleiding i rettsstudiet (første utgave 1912) og Norsk tingsrett (første utgave 1919), den første skrevet på

 

DÖDSFALL. 509nynorsk, den annen referert og utgitt på riksmål, og begge to aldeles fortrinlige lærebøker. De to senere utgavene av tingsretten (1926 og 1936) er sterkt utvidet og boken har fått meget stor betydning også som håndbok for praktiserende jurister og blir stadig påberopt av domstolene. Ikke minst verdifull er fremstillingen av grensene mellem de forskjellige rådighetssfærer, eiere, sameiere og servituthavere imellem, belyst ved at forfatteren stadig trekker inn eksempler fra rettspraksis som han analyserer og vurderer. Gjelsviks hovedsynspunkt er stadig, at hvor klar entydig lov savnes og veiledende skikk og bruk ikke kan påvises, må løsningen søkes efter inngående vurdering av enkelttilfellet, ut fra det syn, at der blir vist rimelig hensynsfullhet til begge sider. I forhold som disse må folk lempe sig efter hverandre; rettighetene »må nyttes med mål og måte, civiliter som romerne sa». Dette stemmer med norsk rettsfølelse og norsk lynne som i det hele tatt har lettere for å støtes ved ubillige enkeltavgjørelser enn ved at der, iallfall tilsynelatende er mindre god orden i systemet.
    I all hvad Gjelsvik skrev kom denne sosialt pregete innstillingen frem. Overall føler en hans livsnære interesse for de samfundsforhold, som hadde skapt problemene og hans utpreget menskelige syn på dem. Overalt er det om å gjøre å nå frem til et fornuftig og rimelig resultat. De juridiske konstruksjoner kommer i annen rekke.
    Ved siden av de to nevnte bøkene har Gjelsvik utgitt to avhandlinger »Om vildfarelsens indflydelse paa retshandlers gyldighed» og »Skadeserstatning for retmæssige handlinger», begge fra 1897, de ypperlige lærebøkene i folkerett (1914) og i millomfolkeleg privatrett (1918) samt forelesningene over personrett (1923). Av de to siste foreligger nye utgaver fra 1936 og 1934.
    Gjelsviks navn hadde sin egen klang her i Norge; for svært mange av oss var han inkarnasjonen av egenskaper, vi setter særlig høit og som har god grobunn der han kom fra — hvor nøisomhet og viljestyrke har lett for å ales frem, sammen med hjelpsomhet, og hvor folks interesser gjerne er nødt til å søke sig andre mål enn materiell overflod og økonomisk makt over andre. Var man dertil så heldig å stå ham nær, kunde man ikke unngå å bli helt fengslet av hans ranke, egenartede og charmerende humorfylte personlighet.

F. S.