REFLEKSJONER OMKRING PROCESSLAGBEREDNINGENS FORSLAG TIL NY RÄTTEGÅNGSBALK.
AV
HØIESTERETTSDOMMER F. SCHJELDERUP.
I.
Hvor rike erfaringer og hvor dyptgående skarpsinn den enn måtte være bygget på, så kan vi vel aldri vente av noen prosessordning at den skal kunne unngå å vise mangler. Bevisstheten om våre menskelige skrøpeligheters stadig vekslende mangfoldighet burde si oss dette. Såsnart prosessordningen skal praktiseres spiller en rekke motstridende og tildels inkommensurable faktorer inn. Og med en styrkegrad, som det på forhånd har vært umulig å beregne. Men vil det ikke da være heldig for prosessualisten, om han innstiller sig på å betrakte de kombinasjoner og modifikasjoner, hans arbeidsresultat kommer til å bestå av, som noe av et eksperiment? Slik at han ikke viker tilbake fra å søke nye veier, dersom de han har valgt tross alt skulde vise sig å by for mange ulemper?
Mot denslags omgjøring og efterpåflikking kan riktignok den tradisjon føres i marken, som gjerne knytter sig fortrinsvis til de centrale delene av rettsbygningen, og som blant annet kan ha sin betydning for almenhetens tillit til at alt stadig er sårevel. For et visst mål av eksperimentering taler de enkeltmenskers ve og vel som nettop nå søker lovens vern. Dertil kommer at vi alle vel må sies å leve i en tid som har vendt op og ned på de forskjelligste forhold og opfatninger, samtidig som den offentlige kritikk er særlig våken og har lett for å lage storebølger — til godt som til ondt.
I Norge har det kvartsekel som er gått siden vår nye civilprosess blev vedt att vært en typisk eksperimenteringsepoke. Da Stortinget ved den midlertidige ordning av 1925 satte lovverket av 1915 ut i livet for førsteinstansens vedkommende var det meden ankeordning som rett og slett var en forenkling av den vitidligere hadde hatt. De større sakene skulde påankes direkte til Høiesterett, de mindre skulde bli endelig avgjort ved overrettene. Men vel å merke: høisterettsbehandlingen var fra gammelt avmuntlig og og så på annet vis såpas hensiktsmessig ordnet, at den ikke medførte noe alvorlig brudd med de nye prinsipper. Detto instanssystem som på denne måten foreløbig skulde gjøre tjenesten blev så delvis bøtt i 1933 ved at det blev adgang til muntlig behandling også ved overrettene. Tilslutt, to år senere— og efter en siste 6 måneders intens drøftelse blant landets jurister — vedtok Stortinget ankeordningskomiteens forslag tilendelig ankeordning: på 1915 lovens grunn, men med Høiesterett som en virkelig ankedomstol for de saker, hvor bevisumiddelbarheten ikke var av vesentlig betydning.
Den almindelige interesse hertillands har naturligvis vært knyttet til disse våre egne laboratorieforsøk. Men for de av ossnordmenn, som kan falle på å tenke på almene prosessproblemer også dager av året, da de ikke er diskussjonsemne på et eller annet juristmøte, har de svenske prosessforarbeider vært av helt uvurderlig nytte. Jeg nevner Prosesskommissionens trebinds betänkande av 1926, de forskjellige yttranden av 1927, Lagrådets utlåtande av 1928, hovrättspresident SCHLYTERS avhandling til det nordiske juristmøte i Kjøbenhavn samme år, K. M:ts prp. nr 80 for 1931, Särskilda utskottets utlåtande nr 1 for 1931 ognå sist processlagberedningens förslag till rättegångsbalk med motiv (1938). Om dette overordentlig intressante og lærerike forslaget har Svensk Juristtidning gjort mig den ære å bedt mig skrive. Jeg velger å holde mig bare til civilprosessen.1
II.
Om enkelte av de moderne prosessreformene kan det vel bare være en mening: Den konsentrasjon i prosessen som må til for å sette domstolen istand til uten spild av tid å avsi en materielt sett mest mulig rettferdig dom, krever muntlig hovedforhandling, iallfall i førsteinstansen, og at parter og vidner såvitt gjørlig blir avhørt direkte for den dømmende rett. Og fri bevisføring og bevisprøvning må man naturligvis ha.
På andre punkter er opfatningene delt:
Vil det mest rettferdige endelige resultat som regel best bli nådd, når parter og vidner bare blir hørt en gang? Eller bør man også i ankeinstansen ha full bevisumiddelbarhet?
Og i nær tilknytning til dette: Vil en mer eller mindre inngående protokollasjon av avhøringen alt i alt by på større fordeler enn ulemper?
Videre: Er behovet for hurtig og billig rettspleie så sterkt at der, iallfall som hovedregel bare bør være én anke i hver sak? Eller må en vente at en slik ordning stort sett fører til mindre gode domsresultater? Vil ikke følgen også lett kunne bli den, at de domstoler, som eventuelt blir forbigått, taper i dyktighet og prestisje?
Bør adgangen til å bringe en sak inn for ankedomstolene ogsærlig da for siste instans begrenses? Isåfall på hvilken måte? Er advokattvangen av så stor betydning for de gode resultater og så tidsbesparende for domstolene at dette opveier hensynet tilde større omkostninger, den medfører?
III.
Har en det grunnsyn på de forskjellige instansers rolle i rettergangen, at tyngdepunktet særlig for bevisbedømmelsen skal ligge i førsteinstansbehandlingen og at ankedomstolenes opgave derfor i det vesentlige bør bli å foreta en kontrollerende omprøvning, da ligger det svært nær å kreve, at de en gang for alle avgitte parts og vidneforklaringer blir protokollert eller på annet vis reprodusert. Selvom dette i noen grad skulde gå ut over førsteinstansens evne til å tilgodegjøre sig bevisumiddelbarhetens fordeler. Denne linjen har altså statsråd GÄrde fulgt i sin proposisjon og medham også Särskilda utskottet og Lagberedningen.
For mig står det idag nærmest så, at protokollasjon og protokollasjon er to ting, eller rettere tre. Fordelene ved et samtidig uttømmende og konsentrert protokollat er iøinefallende og blant mange andre har jeg også selv varmt fremholdt dem i TfR 1926 s. 315— 318, og i SvJT 1931 s. 301 og 1935 s. 229. Min erfaring som ankedommer har da også bekreftet denne min opfatning —av det ideelle protokollat. Er parter og vidner blitt avhørt for en dommer som har evnen til virkelig å lede forhandlingene, så han med advokatenes bistand får tak i det vesentlige ved hvert prov, og kan denne dommeren — uten samtidig å miste overblikket over det samlede prosessmaterialet — også gjengidet enkelte prov på en pregnant måte, da vil hans protokollat mer enn noe annet kunne klarlegge sakens faktum — ikke bare for ankedomstolen, men også for hans egne meddommere, ja for ham selv. Og ganskeanderledes enn et langtekkelig stenografisk referat. Ulykken erbare, at det desværre er ytterst få av oss vanlige jurister, som har denne evnen, iallfall hertillands. Konsentrerer vi oss om en avopgavene, går det lett ut over de andre.
Da den nye norske civilprosess skulde settes ut i livet gjorde disse betenkelighetene sig sterkt gjellende, både i 1925 og i 1935. Og resultatet blev at man valgte stort sett å stille førsteinstansdommeren fritt. Vil han protokollere, kan han gjøre det. Vil han ikke, kan han la være. Eller han kan overlate til en særligdyktig protokollfører på egen hånd å opta kortfattede referater, som så efterpå blir forelagt advokatene til godkjennelse. Mon ikke det svenske forslaget om en selvstendig protokollfører harsvært meget for sig?
Med vår egen elastiske ordning har vi foreløbig funnit oss ganske godt tjent. Og ett stort gode har den iallfall hatt: den har bidratt mektig til å få gennemført en virkelig bevisumiddelbarhet i førsteinstansen. Med støtte i sin praksis fra straffesakene har byrettsdommerne og sorenskriverne av fullt hjerte gått innfor at også den nye civilprosess skulde bli praktisert efter sin ånd og hensikt. Svært få har nok gitt sig i kast med de konsentrerte protokollater. Men så har heller ikke mange gitt sig av med vidtløftige gjengivelser av prøvene — i hensikt å bygge dommen mere på referatenes detaljer enn på det helhetsinntrykk, forklaringene ga.
Ulempen ved denne vår praksis er naturligvis, at det er vanskelig å forlike den med en ordning, hvor ankebehandlingen i det
vesentlige forutsettes å være en omprøvning. Når parter og vidner stadig skal fremstille sig også for lagmannsretten, vil det i høi grad bli en nyprøvning som finner sted — samtidig som domstolens innstilling nok også i noen grad vil bære preg av en omprøvning, iallfall hvor parter og vidner altfor tydelig er gåttover til å prosedere mot grunnlaget for den påankede dom. Deter mulig at bruken av selvstendig protokollfører vil kunne virkesom en god bremse her og minske antallet av anker. Men som forholdet nu er, blir parter og vidner altfor ofte nødt til å møteop til to hovedforhandlinger og til efter på å forklare sig underbevisoptagelse til bruk for Høiesterett.
Ankeordningskomiteens håp om at det regelmessig bare skulde bli en anke i hver sak er altså ikke gått i opfyllelse. Ikke minstfor å gi lagmansrettene anledning til å oparbeide sig en lignendeprestisje i civile saker som den de fra gammelt har hatt i straffesaker har Høiesteretts kjæremålsutvalg meget sjel den gitt samtykke til anke direkte til Høiesterett. Jeg er redd, dette har gjort rettergangen så lang og kostbar for partene, at det kan bli behovfor å hjelpe dem på annet vis. De kunde få adgang til på forhåndå vedta lagmannsretten som endelig ankeinstans eller i særlig presserende fall muligens få begynne i lagmannsretten. I så henseende er jo lagberedningens forslag om at hovretten skal kunne velges som eneste domstol meget interessant. Betenkelighetene knytter sig naturligvis til de virkninger dette kunde få for førsteinstansens prestisje. Men er behovet svært starkt, kunde det vel tross alt være riktig også her å tillate sig noen eksperimentering?
IV.
En meget vesentlig støtte for å sikkre den svenske reformens sukces synes jeg nämndemaninstitusjonen må være. At nämndemän regelmessig skal være med på hovedforhandlingen er efter min mening det sikkreste middel til å få en i ånd og sannhetmuntlig rettergang. Uten en slik ordning unngår man neppe, at mange dommere, som har vært vant til den skriftlige behandlingsmåten, lar saksforberedelsen bli det vesentlige istedenfor »dagen i retten». I den retning taler iallfall erfaringene fra Frankrig og Tyskland. Ja, selv i Norge, hvor sorenskriveren og byrettsdommeren dog siden 1889 i straffesaker har hatt med sig to domsmenn, selv her vilde nok vår muntlige civilprosess mangesteds bare blitt et skinn, dersom et i sparehensyn grunnet re-
gjeringsforslag av 1927 var gått igjennem. Forslaget gikk nemlig ut på, at det skulde stå til den juridiske dommer selv å avgjøre, om han skulde ha domsmenn med i den enkelte sak. Jeg kan her henvise til min utredning i TfR 1926 s. 328—331, som førte til at Stortinget avviste det attentat på rettergangsreformen, som forslaget efter sitt innhold var.
I samband med dette må jeg også få lov å uttale min tro på gagnligheten av den utvidede adgang nämnden efter forslaget skal ha til å overstemme fagdommeren. Begrunnede dissenser innen domstolen vil svært ofte vise så vel den tapende part som almenheten, at saken har vært belyst og drøftet fra forskjellige synspunkter. Og den mest holdbare autoritet, en dom kan vinne, er vel i våre dager den som grunnes på, at almenheten gjennem den offentlige votering ser, hvordan hver og en av domstolens medlemmer har gjort sitt beste for samvittighetsfullt å løse en hvertvist efter lov og rett. Dertil kommer, at en dissens gjerne vil være av betydning, dersom dommen blir påanket — hvadentenresultatet blir at ankedomstolen rydder den tvil tilside, som dissensen har gitt uttrykk for, eller at den påankede dom blirendret.
Den viktigste garantien for at den nye rettergangen skal bli vellykket skulde jeg allikevel tro var å søke i en reform ogsåav advokatvesenet. Selv skaffet jeg engang en stor men med andra lands forhold lite kjent svensk forretningsmann en godlatter, da han i samtalens løp forstod, at i Norge hadde advokatene adgang til å optre for Høiesterett. Det er mulig at det tilvante også for mig veier for tungt. Med ethvert forbeholdi så måte vilde jeg allikevel føle mig uvel, der som jeg forsøkteå skjule mine sterke tvil om at det også under den nye og sterkt krevende prosessordning skulde være førbunnet med større fordeler enn mangler, at ikkejurister vedvarende skal kunne begynne erhverv som rettsfulmektiger.
Såvitt jeg av forslagets 12te kapitel kan se, synes det nemlig, ihvertfall ikke for tiden, å være hensikten efterhvert å avvikle den ikkejuridiske prosessfullmektigstand. Derimot skal den enkeltedommer efter § 5 kunne avvise et uduelig ikkejuridisk ombud »vid den rätten». Jeg skulde tro, dommerne ytterst sjelden kommer til å gjøre dette. Det er nu engang — i et fritt land — så sin sak å stoppe den enkelte i hans lovlig påbegynte yrke. Der tilkommer at selve vurderingsgrunnlaget gjerne vil være usikkert.
Dette siste sier jeg ut fra min erfaring fra den prøve, man i Norges Høiesterett underkaster en sakfører, som søker adgang tilå prosedere også for siste instans. Prøven fører til, at vi for tiden anser vel 90 % av ansøkerne som »særlig skikket»!1
Samtidig som jeg altså anser de juridisk utdannede, fri advokaters innsats for rettens fremme fullt likeverdig med den, sompåhviler domstolen, er jeg på det rene med at særlig i England har advokatvesenet med tilhørende monopol fra gammelt fått enså dominerende plass i rettssystemet, at man nær sagt må være miljonær eller ha fri sakførsel for å få gjennemført sin rett. Menat tradisjonen hittil har stått i veien for påtrengende reformer i et enkelt land kan neppe være et holdbart argument mot vedkommende institusjon i det hele tatt.
V.
De villkår, Processlagberedningen stiller op for å få en sak inn for Högsta Domstolen gir efter sitt reelle innhold uttrykk for lignende synsmåter, som den norske ankeordning av 1935 er bygget på. Om disse kan jeg henvise til SvJT 1935 s. 231—235, hvorman vil finne den prinsipielle begrunnelse for den norske ankeordningskomites forslag (av 1934) og dettes nærmere enkeltheter.
Når en skal ta for sig de svenske vilkårs nærmere innhold tror jeg det er av interesse å se på de norske bestemmelsene, slik de blev vedtatt i 1935. Tvistemålslovens § 373 tredje ledd — i ankeordningskomiteens forslag opført som § 357 — lyder slik:
»Kjæremålsutvalget (motsvarende Högsta Domstolens dispensavdelning) kan efter å ha gitt den ankende part adgang til å uttale signekte å fremme saken helt eller for en del, når det enstemmig
1. finner det klart, at anken ikke vil føre frem,
2. eller finner, at anken ikke vil kunne gis medhold uten at Høiesterett fraviker den påankede avgjørelse i et punkt, hvor det antas åha vært av vesentlig betydning, at retten har hatt høve til umiddelbart å høre forklaringer av parter eller vidner eller til å foreta en granskning, som ikke kan foretas av Høiesterett,
3. eller finner, at den ankende part ikke har sansynliggjort, atdet er uten hans skyld at nye påberopte beviser som under punkt
2 nevnt ikke har vært ført umiddelbart for den rett som har dømt i saken.»
Punkt 3 blev tilføiet av Stortingets justiskomité; det var professor SKEIE som hadde bragt det på bane.
Ved siden av § 373 begrenser også § 357 og 359 adgangen til anke til Høiesterett. § 357 lyder så:
»Anke til Høiesterett kan ikke fremmes uten samtykke av Høiesteretts kjæremålsutvalg når anken gjelder en formuesverdi under 3000 kroner.»
Og § 359 (første punktum):
»Samtykke til anke uten hensyn til ankegjenstandens verdi kan som regel bare gis når avgjørelsen har betydning utenfor den foreliggende sak, eller når saken efter den ankende parts kår eller av andre grunner har stor betydning for ham.»
Som disse bestemmelsene viser er adgangen til å komme frem til Høiesterett også forsåvitt lettere enn efter det svenske forslaget som der efter § 373, tredje ledd kreves særlige grunner for at utvalget skal kunne nekte å fremme en anke. Det svenske forslagets 54de kapitels 11te paragraf stiller derimot op grunnene for å gi provningstillstånd. Det er her kanskje av interesse ånevne, at utvalget har vært mindre tilbøielig til å gjøre bruk av § 373, tredje ledd enn vi forutsatte i ankeordningskomiteen —ikke bare for punkt 1's men også, og især, for punkt 2's vedkommende. Jeg tror mange penger og megen tid vilde blitt spart innfor partene, der som utvalget oftere hadde fritatt Høiesterett foren sand påstrøing på den angrepne dom, som sisteinstanstens manglende adgang til å se parter og vidner nesten uvegerlig måtte føre til. — En fordel som kanskje henger sammen med tendensen til sjelden å bruke punkt 1 er at behandlingen i utvalget nestenaldri volder noen større skriftveksling fra parternes side medder av følgende utlegg til advokatene.
Noen forskjell av reell betydning innebærer det vel neppe, at de ankebegrensende regler, som vi i Norge har lovfestet i det omkjæremåls utvalgets opgave handlende tredje ledd av § 373, de er av Lagberedningen plasert i kapitlet om hovedforhandlingen for Högsta Domstolen. Se 55de kapitels 15de paragraf. (Jfr forhovrettene 50de kapitels 23de paragraf, og — svarende til vår § 373 tredje ledds punkt 1 — 21de paragraf.) Ved den svenske utformning blir altså bevisumiddelbarhetens betydning frem-
holdt direkte for de dommere som deltar i hovedforhandlingen, mens dispensavdelningens medlemmer selvfølgelig har den in mente ved sin avgjørelse av »om med hänsyn till omständigheterna i målet skäl förekomma till sådan prövning» ved Högsta Domstolen. (54de kapitels 11te paragraf, punkt 2.) Hos oss vil forøvrig de dommere, som deltar i Høiesteretts hovedforhandling, av voteringen i utvalget og ofte også av skriftlige bemerkninger på sakenes omslag kunne lese sig til, hvorvitt der har vært dissens eller tvil om ikke noen av § 373 tredje ledds bestemmelser burdevært bragt i anvendelse.
VI.
Tilslutt vilde jeg gjerne i tilknytning til mine bemerkninger om dispensavdelningens arbeide si noen ord om formuleringen av de svenske bestämmelsene om anke til Högsta Domstolen.
I Lagrådets yttrande gjengitt i Kungl. Maj:ts prop. nr 80 for 1931 side 187 heter det: »Begränsas Högsta Domstolens uppgift till att tolka lag och bestämma innehållet av vår rättsordningsgrundsatser i övrigt, finge den icke någon möjlighet att ledande inverka på den konkreta rättstillämpningen och behandlingen av däri invävda praktiska omdömesfrågor». På lignende måte uttrykte Särskilda utskottet sig, i utlåtande nr. 1 1931 s. 26: »Den (av Processkommissionen) föreslagna begränsningen, varigenom den enskildes intresse att erhålla ett rättvist avgörande i viss mån får träda tillbaka för önskemålet att bevara rättsenheten, skulle i många fall, särskilt i brottmål, kunna leda till stötande resultat och torde vara främmande för den i vårt land härskande rättsuppfattningen.» I det hele tatt har vel ikke noefolk i høiere grad enn det svenske sett det som hovedopgaven forlandets høieste domstol å øve konkret rettferdighet, ikke å tjene som prejudikatinstans. Jeg minner om justitierådet ALEXANDERsONS og universitetskansler TRYGGERS foredrag på Nordiska Juriststämman i 1926. Også i de andre nordiske land har dette synet vært det herskende, likeså i de angelsaksiske.
Når en annen opfatning ved forrige sekelskifte brøt igjennem ide romanske rettssystemene så hadde det sine særlige historiske grunner. Likedan da Tyskland for vel 80 år siden som en nødsforanstaltning adopterte en lignende ordning som blev utformet som revisjonssystemet.
Hvor forskjellig fra oss man i et romansk land kan se på rettsordnens opgave får man god beskjed om ved å lese det foredrag som prosessualisten CARNELUTTI holdt i Wien 27—29 oktober 1928 om det nye italienske civilprosessutkastet. Det står gjengitti Zeitschrift für ausländisches und internationales Privatrecht for 1929.
Det heter her: »Når man kommer til rettsmidlene trer motsetningen mellem trangen til absolutt rettferdighet i enkeltavgjørelsen og trangen til almindelig rettsvisshet særlig tydelig, ja nesten dramatisk frem — — — Ønsker man, at dommeren skal være en trofast vokter av loven må man holde ham lengst mulig vekkfra de parter, han skal dømme i mellem. Når det derfor er kassasjonsdomstolens opgave å tolke loven så korrekt som mulig, da må man la den dømme minst mulig om faktiske forhold.»
Tankegangen er forsåvitt den samme som den, den franske kassasjonsretts president TROPLONG ga uttrykk for for 90 årsiden — jeg gjengir den fra det tyske civilprosessutkast av 1931:
»Kassasjonsdomstolen er ikke noen tredje instans. Den er ikke innrettet på å bøte instansdomstolenes faktiske villfarelser og uriktige vurderinger av det som foreligger. Man må ikke glemme, at appelldomstolene og de domstoler som treffer avgjørelsen i siste instans er suverene. Når de tar feil ved bedømmelsen av punkter, som bare berører partenes private interesse, så er dette utvivlsomt en ulykke. Men denne ulykke er en nødvendig følge av den menskelige tankes ufullkommenhet og er ikke til å unngå — for all ting må ha en ende og fremfor alt prosessene. Den part, det går ut over, må bringe den offentlige fred det offer som består i en sån privat skade. — Men når det ikke lenger bare er parten selv, som lider på grunn av en dom, når partens skade har sin årsak i, at selve loven er blitt tilsidesatt, da inntrer en rystelse av likevekten mellem samfundsmaktene og dette berører den offentlige interesse. Da begynner for kassasjonsdomstolen den opgave å slå tilbake dette dommerens inngrep i lovgiverens maktområde så han igjen holder sig til lovens regel. Da vil den private interesse, som forbinner sig med en offentlig, berettige parten til å bringe sin klage inn for den øverste domstol. Og idet utgangspunktet for denne vil være en privat tvist, vil det avgjørende for den ikke desto mindre være at der er inntrådt en forstyrrelse i samfundsordningen. »
Som motsetning til det italienske og franske syn — som tyskerne optok i en noe moderert form i 1877 — vil jeg gjengi litt om de erfaringer et angelsaksisk land gjorde, da man for å avlaste sin høieste domstol adopterte revisionssystemet. Oplysningene har jeg fra Harvard Law Review for 1935 side 1169 hvor
CHARLES B. SEARS, presiding judge ved staten New Yorks høiesterett, har skrevet en lengere anmeldelse av HENRY COHENSbok, The Powers of The New York Court of Appeals (1934): Det var ved en grunnlovsendring og en lov av 1894, at eksperimentet blev gjort, men erfaringene var så dårlige, at man i 1925 gikk tilbake til den gamle ordning. »Today the Court is truly an appellate Court» heter det hos Cohen. »It has, in addition to its earlier powers, the duty to see justice done in every case, no matter how it is brought before it.» Av Lovgiverne av 1894 »the Court'sprimary function was conceived as one to declare the law rather than to assess the rights of litigants. — — — They emphasized the need for sacrifice of immediate justice in a particular case. The present constitutional and statutory provisions emphasize as the fundamental function of the Court, the duty to see, that justice is always done.» Det er neppe noen tilfeldighet, at den livsfjerne og teoretiserende St. Ivesdom (1911) blev avsagt underdomstolens ørkenvandring — jeg ber leserne slå op i Tidsskrift for Rettsvidenskap for 1938 side 134—6. St. Ivesdommen voldteen tillitskrise, ikke ulik den man hadde i Tyskland i mitten av 1920 årene og som er så levende skildret i justisminister SCHIF FERS nødrop av en bok, Die deutsche Justiz (1928).
Når jeg kommer med alt dette er det for å spørre om det erhelt stemmende med svensk tradisjon når Lagberedningen har skutt følgende sats i spissen som punkt 1 i 54de kapitels 11teparagraf i Sveriges Rikes Lags Rättegångsbalk: »Prövningstillstånd må meddelas allenast 1. om det för enhetlig lagtolkning eller rättstillämpning är av synnerlig vikt, att talan prövas av Högsta Domstolen.» Vilde ikke det prinsipielt riktige være at loven på dette punkt fikk en redaksjon som viste at når justitierådene sitter på Stockholms slott er det ikke for å lage jus, men forå på dømme konkrete rettstvister? Har ikke vår nordiske rettstanke altid gått ut på dette: at domstolenes høieste opgave er åøve rettferd overfor enkelt mensket? Og viser ikke rettshistorien,at dette i det lange løp også er til størst gagn for de almene hensyn? Ex facto jus oritur — det er som et sekundært arbeidsresultat, som en følge av domernes arbeid med å skifte rettmann og mann imellem, at man opnår rettsenhet i landet.
Kunde det ikke la sig gjøre i samsvar med gammel svensk rettsopfatning å formulere vilkårene for å anke til Högsta Domstolenomtrent efter følgende linjer: Enhver har rett til å bringe sin sak
inn for Högsta Domstolen, forutsatt 1) at saken efter sin egenart anses egnet til det og 2) at lovens regler om summa appellabilis ikke stiller sig i veien. Dispensavdelningens første og vanskeligste opgave er å foreta siktningen av de enkelte sakene. Dens annenopgave er å gi anketillatelse, hvor sådan søkes for saker, som efter reglene om summa appellabilis ikke skulde kunne bringes inn. Men først her kommer hensynet til rettsenheten inn, som en avgrunnene til å gi tillatelsen.
Den begrensning av Högsta Domstolens arbeidsbyrde som måtte vise sig nøvendig kunde man allikevel opnå: Ved ytterligere å stramme lovens vilkår for at en sak skal anses egnet til å slippe igjennem. Eller ved å nøie sig med flertallsbeslutning i dispensavdelningen for dette.