DEN PRAKTISKE GJENNOMFØRING AV DEN NORSKE PROSESSREFORMEN.

AV

HØYESTERETTSDOMMER ERIK SOLEM.

Etter anmodning av Den svenske Juristtidnings redaksjon skal jeg gi noen opplysninger om de tiltak som fra administrasjonens side ble gjort for å lette den praktiske gjennomføring av rettergangsreformen i 1927, og de erfaringer som vi har gjort. Nå da Sverige står foran sin store prosessreform, kan det nok tenkes at noe av dette kan være til nytte når reformen skal settes ut i livet.

    Når en inngripende prosessreform skal gjennomføres, er det meget om å gjøre at dommere og advokater på en letvint måte bli satt i stand til å bruke de nye rettergangsregler. Regelmessig er det jo slik at disse folk er sterkt opptatt med sitt daglige virke og derfor vanskelig kan avse tid til dyptgående studier. Straks etter at loven er ferdigbehandlet, vil det også ofte være knapt med litterære hjelpemidler. Lovens forarbeider — de mange vidtløftige utredninger — foreligger nok, men dette er som regel et svært stoff og gir ikke den tilstrekkelige oversikt så en forholdsvis hurtig kan komme inn i hvordan loven på beste måte skal anvendes i det praktiske liv. Det er dessuten en sikker erfaring at de praktiserende jurister er meget konservative i sitt yrke. Den teknikk de engang har lagt seg til vil de nødig gi slipp på. Det skal derfor ikke så liten selvovervindelse til for å gå over til noe helt nytt. Denne vedhengen ved gammel slendrian gjelder det å få ryddet ut samtidig med at de praktiserende jurister må inngis tillit til det nye.
    Da den nye sivilprosessordning skulle gjennomføres i Østerrike i slutten av forrige århundre, var administrasjonen helt klar over hvor viktig det var at gjennomføringen av loven ble tilrettelagt på riktig måte. I dette øyemed ble det truffet forskjel

266 ERIK SOLEM.lige forføyninger. Først og framst gjaldt det å få ryddet opp i dommerstanden. Det var en god del dommere som nok kunne være noenlunde brukbare under den gamle skriftlige rettergang, men måtte antas ikke å kunne makte å praktisere den nye ordning som tilla dommerne en sterk prosessledende stilling og stillet ganske andre krav til deres snarrådighet og beslutsomhet. Ved gunstige pensjonsvilkår, og om det knep ved lokking med en ordensdekorasjon eller en fin titel, lykkedes det å få fjernet de elementer innen dommerstanden som ble ansett for mindre brukbare, og få en nyrekrutering av yngre og mer energiske krefter, bl. a. ble en del sakførere tatt opp i dommerstanden. De tble dessuten satt i gang foredragskurser for dommere og advokater, det ble utarbeidet formular- og instruksjonsbøker, og etterat ordningen var trådt i kraft, ble det fra administrasjonens side sendt rundt inspektører som undersøkte hvordan loven ble håndhevd og påtalte de feil som ble begått. Til å begynne med ble disse inspektører sett på med misnøye, men etterhvert forsto dommerne den nytte de gjorde. Av stor betydning var sikkert også de forelesninger som den drivende kraft i reformarbeidet, professor FRANZ KLEIN, holdt et par år etter gjennomføringen. På grunnlag av de opplysninger som bl. a. var samlet ved inspeksjonene, pekte han på de mest alminnelige feil som ble gjort og ga mange gode råd. Forelesningene er utgitt i trykken (Franz Klein: Vorlesungen über die Praxis des Civilprocesses, Wien 1900).
    Den nye rettergang ble i Norge gjennomført fra 1ste juli 1927 ved forliksrådene og herreds- og byrettene. Den endelige gjennomføring ved ankedomstolene — lagmannsrett og Høyesterett —fant først sted fra 1ste juli 1936. Helt fra 1890 hadde vi hos oss hatt en moderne straffeprosess med muntlig hovedforhandling og bevisumiddelbarhet, og da underdommerne både er straffedommere og sivildommere, var hverken dommerne eller sakførerne helt ukjente med den muntlige rettergangs teknikk.
    Administrasjonen var likevel helt klar over at det måtte treffes særskilte forføyninger for å lette gjennomføringen av prosessreformen. Noen ekstraordinær avskjedigelse av dommere med nyrekrutering av dommerstanden fant imidlertid ikke sted. Ved en lov av 1917 var det gjennomført en alminnelig pensjonsordning for statens tjenestemenn med aldersgrense 70 år for dommere, og det ble ansett tilstrekkelig.

GJENNOMFØRINGEN AV DEN NORSKE PROSESSREFORMEN. 267    Av litterære hjelpemidler forelå tredje utgave av professor FRANCIS HAGERUPS Civilproces, en bok på om lag 1300 sider. Denne utgaven var en omarbeidet utgave av forfatterens tidlige reframstilling av sivilprosessen på grunnlag av den eldre skriftlige rettergang, og den bar preg av dette, så den var ikke særlig skikket til å gi leseren innblikk i den nye rettergangs teknikk. Høyesterettsdommer ALTENS utmerkede kommentarutgave av tvistemålsloven forelå alt i 1924 og var således tilgjengelig for de praktiserende jurister, og i 1926 og 1927 kom hans kommentarutgaver til lov om tvangsfullbyrdelse og lov om domstolene. Justisdepartementet sørget for å få utgitt en formularbok med eksempler på forskjellige slags prosesskrifter og av gjørelser avrettene. Dessuten ble det sendt ut en populær framstilling for forliksrådene med eksempler på forskjellige slag saker. (ERIK SOLEM: Forliksrådene under den nye rettergang). Da medlemmene av forliksrådene, som har en ganske stor domsmyndighet, oppnevnes for tre år og regelmessig er uten juridisk utdannelse, var det meget om å gjøre å få istand en grei og klar instruksjon for disse domstoler for at forrettningene så vidt mulig fra første stund kunne komme inn i den rette gjenge.
    Lensmennene utfører etter den norske ordning den største del av tvangsforretningene og har også en del skjønn og takster som behandles i prosesslignende former. Om disse emner ble det også utgitt en framstilling med eksempler — beregnet for lensmennene. (ERIK SOLEM: Tvangsfullbyrdelse og skønn etter den nye rettergang).
    Administrasjonen fant det videre nødvendig at det ble holdt fordragskurser for dommere og sakførere. Dette ble ordnet på den måten at en advokat i Oslo påtok seg å holde kursene for advokater, sakførere og dommere i Oslo. Det ble holdt foredrag to ettermiddagstimer hver uke og kursene strakte seg over en tid av et par måneder.
    For resten av landet ble det overlatt til forfatteren av denne artikkel å holde kurser både for dommere og sakfører og for lensmennene. På grunn av kommunikasjonsmidlene måtte disse kurser holdes på mest mulig sentrale steder, der det kunne være mest høvelig å få samlet tilhørerne. Dette ble ordnet etter samråd med de stedlige sakførerforeninger. Da mange av deltagerne måtte være borte fra sit hjemsted sålenge kurset varte, måtte dette sammentrenges på kortest mulig tid. Kursene varte regel

268 ERIK SOLEM.messig en ukes tid med to timers foredrag hver dag, dels fordelt på formiddag og ettermiddag, dels om ettermiddagen med en halv times pause mellom hvert foredrag.
    I løpet av 1926 og første halvdel av 1927 ble det for dommere og sakførere holdt fordragskurser på 16 forskjellige steder i landet. I forbindelse med disse forelesninger ble det på de samme steder holdt spesialforelesninger for lensmenn om tvangsfullbyrdelse og lensmannsskjønn. Da det for enkelte av lensmennene var vanskelig å møte fram på forelesningsstedene, ble det dessuten holdt særskilte forelesninger for lensmennene på fem forskjellige steder i landet.
    Frammøtet til disse kursene var meget godt. Noe tall over deltagerne ble ikke tatt opp, men jeg er sikker på at praktisk talt alle dommere utenfor Oslo var tilstede ved de foredragene jeg holdt. De dommere som måtte være borte fra sitt bosted for å være med på kursene, fikk utbetalt av staten vanlige skyss- og kostpenger. Av advokater og sakførere møtte de allerfleste fram, og dessuten var en del politiembedsmenn og administrative embedsmenn til stede. Det var derfor ikke mange av de praktiserende jurister utenfor Oslo som ikke nyttet høvet til på denne måten å bli satt inn i den nye rettergang. Søkningen til de foredragskurser som ble holdt i Oslo var også meget god.
    Deltagerne la stor interesse for dagen og under samværet mellom foredragsholderen og deltagerne den ukes tid kursene varte, ble det god anledning til samtaler og konferanser om forskjellige praktiske spørsmål ved gjennomføringen av rettergangen.
    Det er innlysende at det var ganske umulig i et fordragskursus på 12—14 timer å gi en inngående framstilling av rettergangen. Men det var heller ikke nødvendig med det publikum som disse foredragene var beregnet for. Prosessens grunnprinsipper kjente de fra før, dels fra den gamle prosess, dels fra den diskusjon som hadde gått forut for lovens vedtagelse.
    Foredragene ble derfor lagt an på en mest mulig konsentrert framstilling av den rette tekniske håndheving av loven. Tyngden måtte da ligge på framstillingen av saksforberedelsen og den muntlige hovedforhandling. Da vi tidligere i den sivile rettergang hadde hat en skriftlig rettergang med bevismiddelbarhet, var det om å gjøre å få innskjerpet den riktige håndheving av loven for at prosessen kunne komme inn i den rette gjenge fra første stund av og ikke gli tilbake til den tidligere uvane med

GJENNOMFØRINGEN AV DEN NORSKE PROSESSREFORMEN. 269de mange utsettelser og forhalinger. Det gjaldt da i første rekke å få fram hvordan stevningen skulle skrives for å gi de nødvendige opplysninger uten å bli et prosedyreskrift. Av særlig viktighet var det også å få fram hvordan den skriftlige saksforberedelse skulle ordnes og begrenses for at den ikke skulde svulme opp til en fullstendig skriftlig prosedyre, som en kunne risikere ville redusere den muntlige hovedforhandling til et skinn. Også den rette anordning av prosedyren og gjennomføring av bevisumiddelbarheten under hovedforhandlingen måtte vises, ogendelig hvordan dommer og kjennelser skulle avfattes etter den nye ordning.
    Det var under overveielse om det i forbindelse med foredragene skulle arrangeres en prøvehovedforhandling for at deltagerne kunne få se hvordan det ville arte seg i praksis. Dette ble gjort som avslutning på kurset i Oslo, men ikke under de kurser jeg holdt. Den tid som deltagerne kunne avse, var så knapat det i høy grad gjaldt å økonomisere med tiden. Under disse omstendigheter fant jeg at tiden bedre kunne brukes til å gjøre foredragene noe mer uttømmende. En medvirkende grunn varog så den at deltagerne i kursene som tidligere nevnt fra sin mangeårige praktisering av straffeprocessen hadde kjenskap til den ytre anordning av den muntlige rettergang.
    Både foredragsholderen i Oslo, Advokat A. Gjerdrum, og jeg har utgitt i trykken de foredrag som ble holdt (A. GJERDRUM: Utsikt over den nye civilprosess, 267 sider, Oslo 1927, ERIK SOLEM: Praktisk rettergang, 288 sider, Oslo 1927). Av disse framstillinger vil en se hvordan fordragskursene har vært lagt an.
    Det er jo ikke godt å vite hvilken betydning disse kursene har hatt for den heldige gjennomføring av rettergangen, og jeg eri grunnen heller ikke noen habil dommer i dette spørsmål. Men dersom en skal dømme etter en rekke uttalelser under kursene og senere, må en ha grunn til å tro at deltagerne satte stor pris på den forholdsvis lette adgang de fikk til å få en oversikt over de sider av rettergangen som for dem først og framst var av betydning i deres yrke. I den uken kurset varte var deltagernes interesse konsentrert om dette emne, og da interessen først varvakt, ble tilhørerne fristet til videre selvstudium av lovstoffet.
    Jeg tror derfor at det sterkt må anbefales at man før det blir gått til gjennomføring av en så vidtrekkende reform bør bli holdt liknende kurser.

270 ERIK SOLEM.    En annen forføyning som og var av stor viktighet for den heldige gjennomføring av rettergangen var at det ble utgitt en formularbok av Justisdepartementet. I denne fikk både sakførerne og dommerne de nødvendige eksempler på prosesskrifter, dommer og andre rettslige avgjørelser. Det ble derfor unødvendig for dem å kaste bort tid på å finne ut den riktige form, og denne formen ble ensartet ved alle domstoler landet over. Justisdepartementet lot også trykke skjemaer for rettsboker og viktigere avgjørelser. Da det er av stor viktighet at den del av rettergangen som er skriftlig — prosesskrifter og dommer —blir avfattet på riktig måte, tror jeg at formularboken burte vært noe fyldigere. Særlig ville det vært til stor nytte om både eksemplene på stevninger, dommer og ankeerklæringer hadde vært noe mer variert enn tilfellet ble.
    Noen inspeksjon fra administrasjonens side i likhet med den som ble satt i verk i Østerrike, ble ikke gjennomført hos oss. Jeg tror nok det kunne vært heldig om vi i de par første årenehadde hatt en slik inspeksjon, særlig om det så etterpå var blitt offentliggjort en redegjørelse for de feil som vanligvis ble gjort med rettledning om den riktige framgangsmåte. På den måte nville en vært mer sikker på å få en mest mulig ensartet håndheving av rettergangen.
    Gjennomføringen av den nye rettergang var imøtesett med atskillig engstelse både av sakførere og dommere. Mange mente at vanskelighetene ville bli uoverkommelige, og det var nok av spådommer om det. Ved foredragskursene og de studiereiser som mange dommere fikk anledning til å foreta til Danmark, bleen god del av denne engstelse fjernet på forhånd. Og da reformen ble gjennomført, viste det seg snart at engstelsen hadde vært ugrunnet. I virkeligheten gikk overgangen fra gammel til ny ordning ganske knirkefritt, og idag er det visst ingen, selv av reformens argeste motstandere, som ønsker seg tilbake til den gamle ordning.
    På samme måten vil det sikkert også gå i Sverige, når den nye ordningen blir gjennomført der. Når først dommerne og advokatene blir fullt klar over det utmerkede middel en god og praktisk moderne rettergang er til fremme av rettferden, vil de sikkert prise seg lykkelig over overgangen fra gammelt til nytt.