Norsk lovgivning i 1939. I året 1939 er vedtatt ikke mindre enn 5 lover som er fremgått av nordisk samarbeid på lovforberedelsens område. Mest betydningsfulle er de to lover av 17. februar henholdsvis om gjeldsbrev og om deponering i gjeldshøve. Gjeldsbrevloven faller ialle hovedpunkter sammen med den svenske lag om skuldebrev av 27. mars 1936. Avvikelser av noen betydning finner man særlig blandt forskriftene i lovens kap. 4 om gjeldsbrev som er utstedt av bank; ellers angår uoverensstemmelsene vesentlig detaljer, bestemt av forskjelliglovgivning og merkantil praksis. Et i norsk rettsliv meget omtvistet spørsmål — adgangen til å pantsette muntlige fordringer — var av de norske delegerte foreslått løst derhen at en slik adgang skulle åpnes gjennom en særskilt bestemmelse i loven. Forslaget vant imidlertid ikke lovgivningsmyndighetenes bifall. Deponeringsloven, som innhenter det fra norsk side forsømte i forbindelse med den samnordiske forberedelse av forsikringsavtalelovgivningen, må sammenholdes med den tilsvarende svenske lov av 24. mars 1927. For nynorsk som lovspråk i Norge betegner gjeldsbrev- og deponeringsloven en landvinning; begge disse grunnleggende lover er nemlig utferdiget i dette språk.
    Til gjennomføring av den internasjonale konvensjon av 10. april 1926 om immunitet for statsskip er det 17. mars gitt en lov om enkelte bestemmelser om fremmede statsskip m. v. Konvensjonen er ratifisert av Norge 31. mars 1939 med virkning fra 25. oktober s. å. fra hvilket tidspunkt loven er satt i kraft. Likeledes har man 20. mai fått en lov om arrestfrihet m. v. for luftfartøyer til gjennomføring av den internasjonale konvensjon av 29. mai 1933 om dette emne. Konvensjonen og loven er i kraft fra 20. september 1939. Begge de forannevnte lover bygger på utkast utarbeidet under konferanser med delegerte fra de øvrige nordiske land henholdsvis i 1926—27 og i 1935.
    Sjømannsloven har undergått forskjellige forandringer ved en lov av 16. juni. Endringsloven faller i hovedsaken sammen med i det vesentlige enslydende utkast avgitt under møter av delegerte fra de nordiske land i 1938. Enkelte avvikelser er gjort under den videre lovbehandling for å muliggjøre tiltredelse av Genève-konvensjonen av 1926 om sjømenns hyreavtale; etter forestilling fra vedkommende organisasjoner er videre lovens bestemmelser om skipsbefalet utvidet til også å omfatte stuerter. Loven er i kraft fra 1. oktober 1939.
    I forbindelse med foranstående kan nevnes at det 10. mars er vedtatt en lov om arbeidstiden på skip som avløser den tidligere lov av 11. juli1919. Loven tilsikter bl a. å muliggjøre ratifikasjon av Genève-konven-

sjonen av 24. oktober 1936 om arbeidstiden ombord i skip og skips bemanning. Også denne lov har tilknytning til nordisk lovsamarbeid, idet det forut for loven har funnet sted samrådinger mellom representanter for administrasjonene i Norge, Danmark, Finnland og Sverige.
    Straffelovens injuriekapitel og de dermed sammenhengende bestemmelser i straffelovens ikrafttredelseslov, straffeprosessloven og domstolsloven er blitt inngripende endret ved lover av 10. mars. Bakgrunn enfor lovrevisjonen er den sterke kritikk som ordningen etter straffeloven av 1902 har vært gjenstand for og som i det vesentlige har gått ut på at den fornærmede i en ærekrenkelsessak ofte er dårlig beskyttet og athan gjennom rettssaken i mange tilfelle ikke får den oppreisning han har rimelig krav på. For å styrke fornærmedes stilling har endringsloven bl. a. skjærpet straffesatsene, utvidet det offentliges adgang til å påtale ærekrenkelser samt lettet adgangen for den fornærmede til å fåseg tilkjent erstatning (oppreisning). Forsåvidt angår ærekrenkelser i trykt skrift er det fastsatt at skriftets eier og utgiver hefter solidarisk med den dømte for slikt ansvar. Adgangen til å ilegge straff uten hensyn til om en beskyldning er sann er utvidet. Reglene herom går etter lovendringen ut på at selv om det føres sannhetsbevis er beskyldningen straffbar dersom den er fremsatt uten at der var noen aktverdig grunn til det eller dersom den ellers er utilbørlig på grunn av formen eller måten den er fremsatt på eller av andre grunner. Adgangen til å avskjære sannhetsbevis er utvidet til å omfatte ethvert tilfelle hvor retten enstemmig finner det utvilsomt at beskyldningen er utilbørlig uansett dens sannhet og at nektelse av bevisførsel er ønskelig av hensyn til den fornærmede. Også bevisbyrdereglene er delvis forandret til fordel foren fornærmet: Den som søker sin frifinnelse i at han har vært pliktigeller nødsaget til å uttale seg eller har uttalt seg til berettiget varetagelse av eget eller andres tarv må dessuten godtgjøre at han i enhver henseende har vist tilbørlig aktsomhet.
    Om lotterier m. v. er det 12. mai gitt en ny lov til avløsning av den tidligere, sterkt foreldede, lov fra 1851. Ved lotteri forståes i loven ettiltak hvor deltakerne mot innskudd erverver gevinst på grunnlag avloddtrekning eller lign. forføyning hvor utfallet beror på tilfellet. Som alminnelig regel er det forbudt uten tillatelse av politiet å opprette eller drive lotteri. Lotteritillatelse kan bare gis til inntekt for et almennyttigeller veldedig formål. Tillatelsen skal i alminnelighet være tilknyttet bestemte vilkår, bl. a. at verdien av gevinstene utgjør minst 50 % av loddsalget, at trekningen foregår ved politiet og at nøyaktig regnskapog legitimasjon for utlevering av gevinstene blir sendt inn til gjennomgåelse av dette. Loven inneholder ellers bl. a. et uttrykkelig forbud mot formidling av veddemål ved idrettskamper eller andre konkurranser (tipping).
    En lov av 26. mai om forandring i lov av 26. februar 1932 om edruelighetsnemnder og behandling av drikkfeldige setter med visse forandringer i kraft (fra 1. juli 1939) den sistnevnte lov hvis gjennomføringav forskjellige grunner i hovedsaken hittill har utstått. Ved loven inn

føres egne edruelighetsnemnder i de enkelte kommuner; nemndene består av kommunevalgte medlemmer, derav minst 1 kvinne. Nemndene har til oppgave å virke for bedre edruelighetsforhold i kommunen, bl. a. ved å ta seg av drikkfeldige, ved om nødvendig å treffe bestemmelse om deres anbringelse på kursted samt ved å støtte og fremme undervisning og opplysningsvirksomhet om alkoholspørsmålet i skoler og på annenmåte. Når nemndene gjør vedtak om tvangsinnlegging på kursted ellertreffer visse andre tvangsforføyninger, skal deres forhandlinger ledes avvedkommende herreds- eller bydommer. Kjennelser som går ut på inngrep av denne art kan påankes til Høyesterett. Utgifter ved innlegging påkursted, som ikke blir dekket av den innlagtes midler, kan kommunenkreve refundert av staten. Ellers skal utgiftene ved nemndenes virksomhet utredes av vedkommende kommune.
    Ved lover av 25. juni om forandringer i domstolsloven og i lovgivningen om Høyesterett er utvirket de nødvendige endringer i anledning av nedsettelsen av antallet av høyesterettsdommere i den enkelte sak fra7 til 5, jfr. grunnlovsforandring av 24. juni 1938 og SvJT 1939 s. 498. Samtidig er foretatt enkelte andre forandringer i rettergangslovgivningen, bl. a. vedkommende myndigheten til å ansette dommerfullmektiger som er overført fra angjeldende dommer til Justisdepartementet.
    Om husleie er det 16. juni gitt en alminnelig lov som dels kodifiserer tidligere gjeldende rett (fortrinsvis sedvanerett) dels innfører nye, sosialtpregede, rettsregler på dette område. De sistnevnte bestemmelser ersamlet i lovens kap. 7 (»Tilsidesettelse av kontraktsvilkår m. v.») oggår bl. a. ut på at retten etter krav fra en leier kan sette leien ned tilet beløp som etter rettens skjønn er rimelig, ifall den finner at utleierenkrever en leie som står i misforhold til verdien av leiligheten. Inneholderen leieavtale for øvrig vilkår som skjønnes å være åpenbart ubillige moten av partene, kan de av retten kjennes ugyldige. Retten kan videre etterkrav fra en leier kjenne en oppsigelse ugyldig dersom den finner at oppsigelsen savner fyldestgjørende grunn eller at den ville virke urimelig. Endelig inneholder kap. 7 bestemmelser om rett for leieren til å bøte påfeil og mangler ved leiligheten for utleierens regning. Med hensyn tillovens stedlige gyldighet er fastsatt at reglene i kap. 7 bare får umiddelbar anvendelse i Oslo og Aker kommuner; i andre kommuner kan de gisanvendelse gjennom kommunal vedtekt, stadfestet av Kongen. Ellers gjelder loven for hele landet, dog slik at enkelte bestemmelser kan fravikes ved kommunal vedtekt. Om rettergangsmåten i husleiesaker gjelderat disse som hovedregel hører under de alminnelige domstoler. Etter søknad fra et kommunestyre kan imidlertid Kongen bestemme at husleiesaker skal behandles av en særskilt husleierett på 3 medlemmer. Formannen for husleieretten skal være en embetsdommer. De to andre medlemmer opnevnes etter innstilling fra komunestyret og skal representerehenholdsvis huseier og leieboerinteresser.
    Allerede under stortingssesjonen våren 1939 hadde den utenrikspolitiske situasjon avspeilet seg i »beredskapslovgivning» eller forberedelser hertil, således ved vedtagelsen 9. juni av en lov om forsyningsnemnder samt bevilgningen 17. april til en komité til utredning av spørsmålet om

krigsforsikring av fast eiendom. Hovedmengden av lovregler av denne art er imidlertid gitt etter Stortingets oppløsning i form av Kgl. anordninger i medhold av grunnlovens § 17. Av disse kan merkes: Anordn.om et alminnelig utførselsforbud for varer og om forbud mot salg avskip til utlandet (28. august), om regulering av befraktningsforhold i krigstid (5. september), om straff for overtredelse av forskriftene om sjøfarten i norsk territorialfarvann (7. september), om prisregulering m. v. (22. september), om adgangen til visse områder (6. oktober) samt om utskrivning m. v. til det sivile luftvern (22. desember).

Finn Hiorthøy.