NORGES HØYESTERETT

1815—1940.

 

AV

 

HØYESTERETTSJUSTITIARIUS PAAL BERG.

 

En av de »grunnsetningene» Riksforsamlingen på Eidsvoll vedtok for grunnlov-verket var: »Den dømmende Magt bør være adskilt fra den lovgivende og udøvende.» Det er en gjenklang av MONTESQUIEUS »Il n'y a point de liberté, si la puissance de juger n'est pas séparée de la puissance législative et de l'exécutrice.»
    Grunnsetningen om delingen av statsmakten har Grunnloven gitt formelt uttrykk for ved sine tre sideordnede hovedavsnitt:» Om den utøvende Magt, Kongen og den kongelige Familie», »Om Borgerrett og den lovgivende Magt», »Om den dømmende Magt».
    Den dømmende makts øverste organer er Riksretten og Høyesterett.
    Riksretten dømmer etter Grunnlovens § 86 »i første og sidste Instans i de Sager, som Odelsthinget anlægger mod Statsraadets, Høiesterets eller Storthingets Medlemmer for strafbart Forhold, de som saadanne maatte gjøre sig skyldige i».
    For alle andre saker skulle Høyesterett etter § 88 være siste instans.
    Norges Grunnlov står på et prinsipielt annet standpunkt enn den svenske Regjeringsform, som gjør Högsta Domstolen til en utøver av Kongens øverste domsmyndighet. Kongen er ikke i Norge, som i England, »the foundation of justice».
    Når Grunnloven har sideordnet den dømmende makt med den utøvende, så ligger deri at Kongen ikke har revisjonsrett overforen dom av Høyesterett og heller ikke kan gi påbud om hvordan dommerne skal ta sin dommergjerning. Noe annet er at han kan gi forskrifter og instrukser om den administrative side av domstolenes virksomhet, om det ytre rettsapparat, rettslokaler, retts-

 

personalet, klededragt og lignende. Etter § 8 i domstolsloven av 1915 fastsetter ellers Høyesterett sjøl sin forretningsorden.
    Høyesteretts grunnlovfestede uavhengige stilling førte i de første årene etter 1814 til en del rivninger mellom Regjeringen og Høyesterett. Innen administrasjonen levde ennå tradisjonen fra den gamle enevoldstiden. Og Høyesterett på sin side var på vakt overfor alt som kunne smake av overgrep fra Regjeringen.
    I 1816 kom det til åpen konflikt mellom Regjeringen og Høyesterett om et spørsmål som en vel nå ville synes kunne vært ordnet uten at sindene kom i brann. Regjeringen hadde oppnevnt en høyesterettsdommer som medlem av en dømmende kommisjon, uten å spørre ham på forhånd om han ville gå inn i kommisjonen. I en forestilling til Regjeringen bad justitiarius om at vedkommende dommer måtte bli løst fra vervet. Han pekte på at det neppe var i samsvar med Grunnlovens ånd at en høyesterettsdommer skulle sitte i en dømmende kommisjon som var Høyesterett underordnet.
    Regjeringen svarte at »kommissorialbefalingen» ikke ville bli forandret. Høyesterett gikk så til det oppsiktvekkende skritt åklage til Stortinget. Høyesterett skriver at den ikke kunne »afholde sig fra at foredrage en Sag, som man anser til enhver Tid at være en værdig Gjenstand for den lovgivende Magts Opmærksomhed og indsigtsfulle Bestemmelse». Det gjaldt en sak som ikke »angår mindre end Opretholdelsen av Rigets Grundlov. Spørsmaalet var om Statsraadet havde Ret eller Magt til efter Behag at befale eller paalægge en anden konstitutionel Autoritet, Høiesteret nemlig, eller noget af dennes Medlemmer, Forretninger der endog hindrede dem fra i visse Tilfælde at forrette det, som egentlig er deres Kald og Embede». Regjeringens handlemåte viste at den »maa have anseet Høiesteret sig aldeles subordinert og troet sig berettiget til at give Høiesterets Medlemmer hvilkesomhelst Befalinger, den maatte finde for godt». Høyesterett endte med å si at den hadde ment det å være »en væsentlig og hellig Pligt efter Evne og saa vidt mulig at hæmme og standse ethvert, være efter Anseende noksaa lidet Indgreb i Constitutionen, vel vidende, at saadant før eller senere kunde lede til uformerket ganske at undergrave den hele Statsforfatning».
    Regjeringen ble ikke svar skyldig. I en melding til Kongen skriver Regjeringen at Høyesteretts klage til Stortinget »røbet saa megen Uvidenhed i den almindelige Statsrets første Grunde

 

og saa forkjerte Begreber om den dømmende Magt, at Regjeringen ikke under almindelige Omstændigheter vilde have taget i mindste Betænkning at tilraade Hans Majestæt at henlægge samme uden deraf at tage nogen Notis. Det vilde den ogsaa have gjort, dersom Forestillingen ikke var forfattet av Mænd, som med Hensyn til sin Embedsstilling burde ansees som et følgeværdig Eksempel for Statens øvrige Embedsmænd». Regjeringen konkluderte med » at Høiesteret tilforordnede... burde gives en alvorlig Irettesættelse for sit Forhold i denne Sag, hvilken tillige kunde tjene dem til en gavnlig Advarsel i Fremtiden».
    Saka kom fore i statsråd hos Kongen, men ble utsatt, og ble ikke senere tatt opp igjen. Når Kongen ikke ville gjøre noe, var det sikkert fordi Karl Johan var redd for at Stortinget kunne ta parti for Høyesterett. I et brev till Statholderen skriver han nemlig at han ville være Stortinget takk skyldig, om det ville la det hele falle, og statholderen fikk pålegg om at han i så fall overfor præsidentene skulle gi uttrykk for Karl Johans erkjentlighet.
    Stortinget tok heller ikke standpunkt i striden, men sendte Høyesteretts forestilling til en komité som skulle utarbeide instruks for Høyesterett.
    At den almene opinion nok var på Høyesteretts side, har vi et uttrykk for i dagboka til Claus Pavels, den kjente slottspresten på Akershus. Han skriver den 4. april 1816: »Høiesteret har under samtlige Assessorers Hænder anklaget Statsraadet for Stortinget for at have beordret Assessor Kiønig ind i en Kommission angaaende Slaver, hvorved han hindres i at sidde i Retten. Da Forestilling gjordes derimod, sendte Statsraadet Høiesteret et bydende og grovt Svar, aldeles uanstændigt fra den exekutive tilden høieste dømmende Myndighed, som er hin aldeles koordineret. Jeg begriber ikke, hvor de kloge Mænd, der sidde i Statsraadet, kunne gjøre sig skyldig i en slig Despotisme. Sæt nu, at Odelsthinget dekreterer det hele Statsraad indstevnt for Rigsretten?»
    En innsender i Nationalbladet hadde hevdet at Høyesterett ikke kunne være Regjeringen sideordnet. Men en annen innsender tog skarpt til motmæle mot dette syn, som kunne føre til » det farlige Oligarchi, dette Uhyre, hvis frygtelige Brod kun kan afstumpes ved det næsten likeså farlige Despotie eller ved en Revolution».
    Almenheten så i Høyesterett et av den unge forfatnings bolverker mot enevoldstendenser fra Regjeringens side. Et uttrykk

 

for opinionen har vi i et brev som en av universitetslærerne, den teologiske professor Stenersen skrev i 1827 til en dansk ven. Han klager over Stortingets kniperi. Embedsmennenes gasjer reduseres, sier han, men ikke alle. Blandt de som skånes er medlemmene av Høyesterett, »der betragtes, Gud veed hvorfor, som den forgudede Constitutions Skytspatron».

 

    Høyesteretts grunnlovfestede likestilling med den utøvende og lovgivende makt har gitt Høyesterett en sterk posisjon i norsk rettsliv som rettsideens øverste vokter, og det ikke bare borgerne imellom, men også i forholdet mellom den enkelte borger og statsmaktens utøvende og lovgivende organer.
    Grunnloven sier ikke uttrykkelig at domstolene kan prøve om en forvaltningsakt er lovlig, eller om en lov eller et Stortingsvedtak har grunnlovhjemmel.
    En slik rett for domstolene kan heller ikke utledes av maktdelingsprinsippet i Grunnloven.
    I de første årene etter 1814 var domstolenes praksis overfor forvaltningshandlinger noe vaklende. Men i 1818 ble en skatteligning kjent ugyldig av Høyesterett. Og siden har domstolene gang på gang prøvet lovligheten av administrative avgjerder.
    Om et administrativt organ har handlet skjønsomt og fornuftig, er noe våre domstoler ikke kan prøve. De kan ikke sette en administrativ avgjerd til side, fordi den etter deres mening er ufornuftig. Det skjønnsmessige ved en forvaltningsakt kan bare overprøves av høyere administrativ instans. Men overfor de åpenbare administrative maktmisbruk har Høyesterett ikke ansett domstolene avskåret fra å gripe inn. Domstolenes rett og plikt til å øve slik kontroll har Høyesterett fastslått i en dom av 1933. Formannskapet i Oslo hadde med 11 mot 10 røster nektet å fornye et hotells skjenkerett, Høyesterett fant det godtgjort at i hvert fall en av de 11 hadde latt sin stemmegiving påvirke »av andre hensyn enn dem som han, selv etter et meget rummelig skjønn, må være berettiget til å anse som en del av de samfundsmessige hensyn som rusdrikkloven etter sitt formål vil tilgodese». Hotellet hadde vært i konflikt med personalets fagforening. Og denne konflikten var bakgrunnen for vedkommende formannskapsmedlems stemmegivning. Førstvoterende sa herom: »Det kan ikke med rimelighet gå an i et bevillningsspørsmål som det foreliggende å bygge sin stemmegivning på en konsekvent mistillit til enhver

 

som måtte komme i konflikt med et parti eller en organisasjon man selv sympatiserer med, og av sådan grunn og uten hensyn til vedkommendes øvrige egenskaper å behandle ham eller henne som en mindreverdig person som ikke fortjener den til skjenkin gav øl og vin nødvendige tillit. Den som lar slike betraktninger bli avgjørende for sin stemmegivning kan efter min mening ikke sies å avgi et forsvarlig skjønn. Jeg mener efter dette at det standpunkt øl- og vinkomiteens formann tok til frk. Berges andragende, må betegnes som vilkårlig. Og da hans stemme var nødvendig og tilstrekkelig for at bestemme resultatet, må den med 11 mot 10 stemmer fattede beslutning ansees som lovstridig. Å ta standpunkt til hvorvidt også en eller flere av de 9 andre formannskapsmedlemmer av samme parti har optrådt uforsvarlig er derfor ikke nødvendig. Avgjørende for saken vil jo i hvertfall den ene representants forhold være, som her måtte til for at skape flertall. Selv om det bare var ham som lot uberettigede hensyn være bestemmende, så blir resultatet, selve beslutningen, derved et maktmisbruk. Den har da i realiteten vært benyttet som et kampmiddel i en uløst faglig konflikt.»

 

    Det har vært omstridd, om en lov eller et Stortingsvedtak kunne settes til side av domstolene som grunnlovstridig. Den herskende mening blant våre eldre statsrettsforfattere var at Grunnloven ikke hadde gitt domstolene slik rett. I sin »Fremstilling av Norges Konstitutionelle Ret» (1833) hevdet således FREDRIK STANG at en lov ikke kunne settes til side av domstolene med mindre den er så »aabenbar uforenelig» med Grunnloven at lovgiveren »må antages forsætligen at ville sætte sig udover det Retsforhold, hvori den ved Grundloven er stillet til Folket».
    Bruddet med den eldre læren kom med ASCHEHOUG, og hans syn ble avgjørende for den senere utvikling. Fra 1890-årene av har vi således en rekke høyesterettsdommer som er bygget på at domstolene kan pröve om en lov er grunnlovhjemlet.
    At domstolene har en slik myndighet, er nå utvetydig forutsatt i en lov av 1926, som foreskriver at Høyesterett bare i plenum kan fastslå at en lov er i strid med Grunnloven.
    Det er en sedvanerettsregel i norsk forfatningsrett vi her står overfor. Derfor er det og sedvaneretten som blir avgjørende for innholdet av denne forfatningsregel.
    Allerede ASCHEHOUG pekte på at domstolene må være varsom-

 

me og ikke bør sette en lov til side når de finner spørsmålet tvilsomt. Høyesterett har neppe alltid fulgt dette Aschehougs råd. Men en videregående praksis har i hvert fall ikke festnet seg som bindende rettsbruk.
    Den naturlige bakgrunnen for de eldre statsrettsforfatternes lære var at Kongens sanksjonsrett dengang var en politisk realitet. En lov var utslaget av Stortingets og Kongens felles vilje, og det kunne derfor synes lite rimelig at domstolene skulle kunne sette seg ut over Kongens og Stortingets samstemmige vilje. Med parlamentarismens seier i 1880-årene var Kongens sanksjonsrett ikke lenger noe kautel mot vilkårlighet fra et tilfeldig Stortingsflertalls side. Dermed var det skapt et konstitusjonelt behov for kontroll med at lovgivningen holdt seg innenfor Grunnlovensramme. Dette behov har neppe undgått Høyesteretts oppmerksomhet under de rådlegginger som ligger bak den praksis som har festnet seg fra 1890-årene av.
    Det kaster et interessant lys over Høyesteretts stilling i norsk samfundsliv at Høyesterett, i kraft av sin egen autoritet og uten uttrykkelig hjemmel i Grunnloven, har maktet å fastslå en rett for domstolene til å øve kontroll med lovgivningsmakten.

 

    Innenfor privatretten har Høyesterett på flere områder trukket opp nye retningslinjer uten støtte i positiv lov.
    Sandheten i den setning at det ikke bare er loven som skaper den levende rett, har vi et sterkt vitnemål om i den norske Høyesteretts 125-årige virksomhet.
    Høyesterett har ikke bare tolket skreven lov. Adjuvare legem har og vært en oppgave som Høyesterett ikke har lagt mindre vekt på. Det er ikke få rettstomme rom som i årenes løp er utfyllt av Høyesterett. Mer enn en gang har Høyesterett brutt med et ortodokst og tradisjonelt rettssyn, for å gi plass for nye rettstanker.
    Høyesterett har ikke vært engstelig for å gå imot gjengs rettslære og tilvante rettsforestillinger når de ikke samsvarte med en ny tids rettskjensle. Serlig har dette vært tilfellet når Høyesterett stod overfor rettsproblemer og rettskollisjoner, som hadde vært ukjente for eldre tiders rettstenkning, og som en derfor ikke hadde hatt for øye ved utformingen av den positive lovgivning eller den herskende teoris nedarvede læresetninger. Den sentrale stilling Høyesterett har i norsk rettsliv er i ikke liten grad en

 

følge av at retten har vært lydhør overfor de krav som nye tider stilte til rettsordenen.
    Mest kjent er kanskje Høyesteretts stilling til den romanistiske culpa-regelen, som både teori og rettsliv hadde godtatt som praktiskt talt enerådende i norsk skadebot-rett.
    I en dom av 1877 fastslog Høyesterett at en nitroglyserinfabrikk var ansvarlig for den skade som var påført naboene ved en eksplosjonsulykke, skjønt ingen uaktsomhet av noen art kunne legges bedriften til last. Dommen var et klart og skarpt prejudikat for at ved farlig virksomhet av den art var skadebotplikten ikke avhengig av rettsbrudd.
    Den vei Høyesterett her hadde slått inn på, har siden vært fulgt i en rekke av dommer. Ansvaret for driftsulykker og for skade som en lovlig, men farlig virksomhet fører med seg, er i stort omfang blitt lagt på virksomheten, og ikke på den som er blitt rammet av ulykken.
    Det kan være at Høyesterett enkelte ganger har gått lovlig langt i å gjøre en bedrift ansvarlig for en ulykke. I januar 1940 falt en plenumsdom som vakte adskillig oppsikt. En 8 års gammel gutt hadde klatret opp i en av mastene til en høyspent elektrisk ledning. Han hadde tatt i en av ledningene og fikk hendene så forbrent at de måtte amputeres. Masten var av jern-betong og hadde klatrehuller. Men det nederste var ca. 2—3 meter over jorden, så det ikke var lett å komme opp i dem. Masten stod ved et gjerde og gutten hadde fra gjerdet kommet seg opp i den. Høyesteretts flertall (9) fant at kraftselskapet måtte være ansvarlig for følgene av ulykken. Førstvoterende sier herom i sitt votum:... » Sterkstrømsanleggs ledninger frembyr, selv om alt er normalt, et permanent og fremtredende faremoment, forsåvidt som enhver berøring hvor det ikke anvendes særskilte beskyttelsesforanstaltninger, regelmessig er livsfarlig. Erfaring viser videre at klatringsulykker, som den i saken omhandlede, langt fra er noen sjelden foreteelse ved sterkstrømsanlegg, men et årvisst tilbakevendende fenomen. . . . Det er med andre ord noe man generelt må regne med. . . . Når sterkstrømsanleggene under disse forhold ikke innretter, eller av tekniske eller økonomiske grunner ikke kan innrette seg således at berøring av ledningene under klatring hindres, tilsier en naturlig og rimelig avveining av interessene at elektrisitetsverkene selvbærer risikoen for ulykker som den i saken omhandlede. Ved

 

avgjørelsen av om det skal konstateres objektivt ansvar ellerikke, må en som et moment etter min mening være berettiget til å ta hensyn til den adgang et elektrisitetsverk har til å tegne ansvarforsikring således at den økonomiske side for verket følgelig ikke behøver å bety annet enn en årlig risikopremie på verkets driftsbudsjett. . . »
    Flertallet fant at gutten hadde gjort seg skyldig i en tilregnelig uaktsomhet og tilkjente ham derfor bare halv skadebot.
    Mindretallet (8) fant at guttens eget uaktsomme forhold —hans klatring i masten uten noen fornuftig hensikt — måtte føre til ansvarsfrihet for kraftselskapet. Gutten visste at det var forbudt og farlig å klatre opp i masten, og måtte da sjøl ta følgene av det han hadde gjort.
    Også innen andre sentrale områder av privatretten har Høyesterett staket ut nye veier for rettsutviklingen. Et typisk uttrykk for bona-fide-tankens gjennombrudd har vi i en dom av 1915. På 1ste gangs tvangsauksjon over en eiendom hadde rekvirenten— en panthaver — slått til seg eiendommen for kr. 100.00. Han skrev beløpet av på sin personlige fordring på eieren av pantet og tok namsdom over skyldneren for restbeløpet, ca. kr.12,000. Han sikret seg så rettspant for dette beløp i to andre eiendommer, tilhørende skyldneren. Ved tredjegangs skatteauksjon over disse to eiendommene fikk han tilslaget for resp. kr. 50 og kr. 60. Disse kr. 110 gikk med til å dekke skatterestansene, og tvangsauksjonen hadde således ikke gitt noe til dekning av eksekusjonsbeløpet. Kreditor mente at han fremdeles hadde tilgode hele eksekusjonsbeløpet og holdt en kontinuasjonseksekusjon til sikring av sitt krav.
    Den eiendommen som han først hadde slått til seg, hadde han — før kontinuasjonseksekusjonen — solgt for kr. 10,000. For de to andre hadde han under salgsforhandlinger krevet først kr .18,000, og senere kr. 24,000.
    Skyldneren bragte kontinuasjonseksekusjonen inn for Oslo byrett for å få prøvet lovligheten av den. Byretten var på det rene med at kreditor for tilsammen kr. 210 hadde skaffet seg verdier som mange ganger dekket hans fordring. Men byretten fant at den ikke kunne legge vekt på detta, når han hadde sin formelle rett i orden. Han pliktet ikke å skrive av på sin fordring mer enn auksjonskjøpesummene, og hadde derfor rett til å søke dekning hos debitor for rest-beløpet.

 

    Et mindretall innen Høyesterett sluttet seg til byretten. Det heter i mindretallets votum:
    »Det må antages at være en ved sedvanen fastslåt retsregel, at tvangsauktionsrekvirenten ved lovlig kundgjort auktion ansvarsfrit kan approbere høieste bud, endog sit eget, uten at behøve at ta hensyn til, om budet svarer til pantets virkelige værdi eller ei. Hermed sammenhengende er den likeledes ved sedvane fastslåede sætning, at det således approberte bud er bestemmende for opgjøret av forholdet mellem kreditor og debitor, således at førstnævnte kun er pligtig til at avskrive, hvad der ved selve det approberte bud utkommer til dækning. At man har forholdt overensstemmende hermed, sålænge tvangsauksjonsinstitutet har eksistert her i landet, kan ikke bestrides. Det er karakteristisk for den sikre opfatning i så henseende, at der ikke fra domssamlingerne har været fremdraget et eneste eksempel på, at der har været endog kun procedert på det motsatte... Nu at rokke ved disse efter vor mening sikre retssætninger vilde for domstolene være at sætte sig på lovgiverens plads.
    Det er vistnok fremholdt, at kravene til agtsomhet mand og mand imellem til en viss grad må bero på den til enhver tid herskende opfatning, og at utviklingen utvilsomt går i retning av en strengere bedømmelse. Rigtigheten av denne sætning i sin almindelighet skal ikke bestrides; men den antages ialfald ikke at kunne finde anvendelse på et forhold, hvor hitindtil hverken lov eller sedvane har pålagt auktionsrekvirenten nogen pligt til ved approbation av høieste bud, det være andres eller sit eget, at vareta nogen andens tarv.
    Så meget vanskeligere vil det her være for domstolene at indføre nydannelser, som reglerne for panterealisation og dens virkninger danner et organisk hele, hvor man ikke uten vider kan ta noget bort eller lægge noget til, uten at der i retslivet lettelig skapes situationer, der neppe vil kunne løses av domstolene uten vilkårlighet. Det er desto større opfordring til her at gå varlig frem, som det gjælder et område, der erav den største betydning for realkreditten, og hvor der fremfor alt kræves retsregler, der både er faste og klare...»

   Flertallet følte seg ikke bundet av dette resonnement. En panthaver skal under sin realisasjon av pantet også ta omsyn tileierens interesser. Han må vise aktsomhet så det ikke blir påført eieren og andre rettighetshavere unødig tap. Kan han opptre på auksjonen som kjøper og slå pantet til seg for et rent bagatellbeløp som åpenbart ikke står i noesomhelst forhold til eiendomsverdien, må forutsetningen for denne hans rett i hvert fall være at dette bagatell-beløpet ikke skal reknes som den endelige og virkelige verdimåleren ved oppgjøret med pantets eier som personlig debitor for den udekkede del av pantegjelden. På samme måte med kjøpet på skatteauksjonen. Eksekusjonshaveren hadde varslet skattefogden om den store fordring på ca. kr. 12,000 han

 

hadde rettspant for. Når skattefogden approberte hans bud, som bare dekket det bagatellmessige skattekravet, måtte det være ut fra den åpenbare forutsetning at approbasjonen bare var enform for den realitet at eiendommene ble overlatt eksekusjonshaveren til dekning av hans tilgodehavende. Han måtte derfor ha forstått at hans bud ikke var blitt approbert om skattefogden hadde tenkt seg muligheten av at auksjonskjøpesummen ville bli brukt som verdimåler ved oppgjøret med debitor. Flertallet fant at med kjøpet av de tre eiendommene hadde kreditor fått full dekning for sin fordring og at han således ikke hadde rett til å søke ytterligere dekning gjennom kontinuasjonseksekusjonen. Den ble derfor underkjent.
    Høyesterett slo med denne dommen fast at domstolene ikke skal holde sin hånd over et misbruk av rett, så opplagt og så åpenbart som tilfellet var her. Det var et foreldet tvangsauksjonssystem som hadde gjort det mulig for en panthaver å plyndre sin debitor, som her var gjort. Med vår någjeldende lovgivning om tvangsfullbyrdelse skulle noe lignende ikke så lett kunne hende.
    Også i flere senere dommer har Høyesterett siden slått ned på misbruk av rett. Eldre tiders stive syn på den subjektive rett etter lov eller kontrakt har måttet vike for et smidigere, mer menneskelig rettssyn. Jfr. om et par dommer fra de senere år KNOPHS artikkel »Til Kontraktsrettens Almindelige Del» i Tidsskrift for Rettsvidenskap 1937, s. 63.
    Ved en dom av i år skjøt Høyesterett en bresje i den hittil gjeldende nokså uinnskrenkede vindikasjonsregel i norsk rett. Et firma i Oslo, som drev med salg av kassaregister-apparater, hadde sendt et brukt apparat til sin agent i Trondheim for at han kunne demonstrere det for en mulig kjøper. Salgsfullmakt hadde agenten ikke fått. Agenten overlot apparatet til en mellommann som skulle vise det fram for en mulig kjøper ute på landet. Mellommannen fortalte at han hadde apparatet til salgs for en auksjonsforretning i Trondheim. Han solgte det og underslog pengene. Oslo-firmaet saksøkte kjøperen til utlevering av apparatet, men fikk ikke medhold i Høyesterett. Førstvoterende grunngav resultatet med følgende:
    . . .»Jeg er blitt stående ved at tvisten bør løses etter hva de foreliggende reale samfundsmessige hensyn tilsier. Naturlig og best stemmende med omsetningslivets tarv må det være at når en forretningsmann til fremme av sin salgsnæring benytter seg av agenter og betror dem gjenstander til nødvendig demonstrasjon, da bør han selv bære risikoen for

 

at de av ham valte agenter eller disses representanter, misbruker hans tillit. De formuestap som derved måtte voldes er det lite rimelig han skulle kunne velte over på godtroende kjøpere.» ...

   Høyesterett har ikke vært engstelig for å skape ny rett når det gjaldt interessekonflikter som den tekniske utvikling og endrede omsetningsforhold hadde ført med seg. Mer reservert har Høyesterett stilt seg overfor de problemer som har reist seg av vår tids sociale nydannelser. Høyesterett har holdt seg tilbake fra å trekke opp på egen hånd rettningslinjene for handlefriheten under de sosiale og økonomiske kampene i vår tids samfundsliv. Typisk er Høyesteretts stilling til boikott-spørsmålet. I motsetning til Danmarks Højesteret har den norske Høyesterett ikke innlatt seg på å prøve om det var et rimelig forhold mellom mål og middel, når formålet i og for seg ikke var rettsfientlig, og boikotten heller ikke var satt i verk med ulovlige midler, så som løgnaktige opplysninger og lignende. Følgen av Høyesteretts reserverte holdning på dette område har vært at lovgivningen har sett seg nødt til å gripe inn med sine positive lovbud i trustloven og arbeidstvistloven.

 

    Høyesterett er ikke i dag den samme som for 125 år siden. Etter Grunnloven av 1814 kunne rett ikke settes med mindre enn 7 dommere. Med dette antall dommere begynte Høyesterett sin virksomhet. De faste dommeres tall har nedigjennom årene øket. I 1920-årene kom det opp i 23. Men ikke alle var utnevnt som faste dommere. Noen var såkalte »faste ekstra-ordinære».
    Nedgang i sakmengden i de senere år har ført til at også dommertallet er gått ned. For tiden har Høyesterett 18 medlemmer.
    Den store riksrett-saken i 1883—84 mot ministeriet Selmer hadde ført til at sakene hopet seg opp i Høyesterett. For å få greiet opp med restansene bevilget Stortinget i 1884 gasjer til 5 ekstraordinære dommere. Når disse 5 nye dommere ikke skulle utnevnes som faste medlemmar av retten, hadde det sin politiske bakgrunn. Var de faste dommere, skulle de — som Grunnloven den gang lød — også være medlemmer av Riksretten, og dermed ville Høyesterett ha fått en dominerende stilling i Riksretten. Dette politiske hensyn er falt bort i og med at Grunnlovens regler om Riksretten er endret derhen at det nå bare er et visst antall høyesterettsdommere som skal sitte i Riksretten. Men ordningen med »faste ekstraordinære» dommere ble likevel stående til 1939 da den siste av disse stillinger falt bort.

 

    Foruten de faste ekstraordinære dommere har Høyesterett og hatt en annen gruppe av ekstraordinære dommere — embedsmenn i andre stillinger som ble oppnevnt for et år om gangen, og som bare skulle sitte i retten »når de af Justitiarius tilkaldes og deres øvrige Embedsforretninger tillade det», som det heter i høyesterettsloven av 1818. Fra først av kunne disse ekstraordinære dommerne bare tilkalles når sykdom, inhabilitet eller annet forfall gjorde det umulig for et fast medlem å sitte i retten. Men i 1842 ble det åpnet adgang til å tillkalle dem når det trengtes av hensyn til sakmengden. Til å begynne med var det et fåtallig utvalg av disse ekstraordinære dommere. Men etter hvert øket tallet, så det i 1938 var kommet opp i 32. Den forfatningsmessige hjemmel for denne ordningen. var i høi grad tvilsom, og den var på mange måter lite tilfredsstillende.
    Etter at Høyesteretts grunnlovfestede medlemstall i 1938 var satt ned fra 7 til 5, ble domstolloven i 1939 endret derhen at en sak kan pådømmes med bare 5 dommere. Adgangen til å supplere retten med tilkalte ekstraordinære dommere ble samtidig strøket. I Høyesterett sitter således nå bare faste dommere, som ikke kan fjernes fra sine embeder uten etter dom av Riksretten.

 

    I over to menneskealdere omfattet Høyesteretts domsmyndighet i alle saker både deres rettslige og faktiske sider.
    For straffesakene ble en vesentlig endring gjort ved juryloven av 1887. De under skyldspørsmålet hørende bevisspørsmål kan ikke lenger bringes inn for Høyesterett.
    For sivile saker hadde vi i tvistemålsloven av 1915 fått den regel, at anke til Høyesterett bare kunne bygges på feil ved saksbehandlingen eller i rettsanvendelsen. Men denne regel er aldri satt ut i livet. Som loven nå lyder, kan Høyesterett prøve så vel den faktiske som den rettslige side av hver sak som Kjæremålsutvalget har tillatt bragt inn for Høyesterett. Men Kjæremålsutvalget kan nekte anken fremmet, når det finner at det har vært av vesentlig betydning at den underordnede rett »har hatt høvetil umiddelbart å høre forklaringer av parter eller vitner eller til å foreta granskning som ikke kan foretas av Høyesterett». Bevisumiddelbarheten er nemlig ikke gjennomført for Høyesterettsom ved de underordnede domstoler. Vitner kan ikke føres for Høyesterett, og Høyesterett kan ikke selv reise på åstedsgransking.
    Den som i første rekke har æren for at ordningen av 1915 kom

 

i støpeskjeen er nåværende høyesterettsdommer FERDINAND SCHJELDERUP.

    

    For prosedyren i Høyesterett har hovedregelen all tid vært at advokatene skulle møte for Høyesteretts skranke og legge sakene muntlig fram for retten. Loven av 1818 åpnet adgang til skriftlig behandling i visse undtaks-tilfelle. På grunn av restanse-mengden ble adgangen til skriftlig behandling utvidet ved en lov av 1891. Den var ment som midlertidig, men den fikk en lang levetid. Først i 1940 fant Høyesterett å kunne undvære den. Fra 1ste januar 1941 vil en sak bare kunne føres over til skriftlig behandling når begge parter ønsker det og anken ikke gjeller annet enn saksbehandlingen eller rettsanvendelsen.
    Etter loven av 1818 skulle Høyesterett votere for lukkede dører og ikke gi premisser for sine dommer, som således ikke var mer enn domskonklusjoner. Forslag om å gå over til offentlig votering møtte sterk motstand fra Høyesterett. I 1860 hadde Stortinget vedtatt en lov om offentlig votering. Men Høyesterett rådde fra å gi sanksjon, og sanksjon ble nektet. Stortinget gikk til nytt vedtak i 1863, og sanksjon ble nå gitt, skjønt et flertall innen Høyesterett også denne gang hadde frarådet sanksjon.
    Alle er sikkert nå enige om at det ikke var Høyesterett, men Stortinget som her så rett. Det er den muntlige votering som mer enn noe annet har skapt grunnlaget for den stilling Høyesterett har i norsk rettsliv. I en hilsen til Norsk Retstidende ved dens hundreårsjubilæum i 1936 skrev RAGNAR KNOPH:
    »Ikke minst for rettsvidenskapen har den offentlige votering den største betydning. Takket være den slipper man å leke blindebukk med domstolene, men får full og autentisk beskjed om hvad retten og den sdommere har ment — til belæring og som grunnlag for kritikk. Hvad dette har betydd for norsk rettsliv, og for kontakten mellem teori og praksis i vårt land, kan vanskelig overvurderes.»
    Den naturlige konsekvens av den offentlige votering skulle vært offisielle referater av voteringene, men Høyesterett fortsatte i mange år med sin gamle ordning fra tiden før 1863. Protokollsekretærene, som ikke var stenografer, søkte så godt de kunne åreferere voteringen i sine protokoller, men referatene ble aldri kontrollert av dommerne og var ofte alt annet enn skikket som grunnlag for domsutskrifter. Norsk Rettstidende tok nokk stenografiske referater av voteringen i saker av juridisk interesse, men dette var et rent privat tiltak uten noen offisiell karakter. Først

 

i 1929 fikk Høyesterett sine egne offisielle referater, opptatt av en stenografutdannet sekretær og godkjent av dommerne før de renskrives.
    Siden 1836 har Norsk Rettstidende gitt referater av viktigere høyesterettssaker. Den lange rekken årganger av Rettstidende gir et interessant innblikk i norsk rettstenkning på begge sider av Høyesteretts skranke i over 100 år. Det er en rik og verdifull kulturskatt som her er gjemt. Ikke bare den økonomiske og sosiale, men og den kulturelle og politiske utvikling i Norge avspeiler seg på mange måter i de saker som nedigjennom årene har vært lagt fram for Høyesterett. For studiet av norsk rettsutvikling og norsk samfundshistorie er Høyesteretts dommer en materialsamling av stort verd.

 

    Da Høyesterett den 30. juni 1815 holdt sitt første rettsmøtee ndte den ene av advokatene sin tale i retten med »Almægtige Væsen, i hvis Hænder Fædrelandets Skjæbne står, lad denne Dag stedse mindes af os! Lad din Kraft beskytte og din Viisdom veiledede Mænd, der ere betroede det høie Kald her i Riget at udøve Retfærdigheden, på det at Uret må vorde landflygtig, Ret herskende, og sand Borgerfrihed boe i Landet. Det høre og bønhøre Du, o Gud.»
    Hundreårsdagen etter, den 30. juni 1915, ga Stortingets President fra presidentstolen i Stortinget uttrykk for det norske folkets syn på sin øverste domstol. Han sa: ».. . Det norske folk hev alltid havt ord for å vera eit lovlydigt folk, der lov og rett hev magt yver sinnet og makt i livet; kanskje me sume tider kann vera altfor juridiske, men i det heile er det eit stort og lukkelig drag i folkelynnet vårt. Gjev detta draget alltid vert halde livande i folket. Og difor segjer det seg sjølv, at den øvste domstolen millom dei organiserte faste domstolar i landet allstødt hev havt ein plass langt framme i folket si kjensle og i folket sin tanke, og folket hev alltid set med trygd og tillit upp til Høgsterett. Det er rettens store og gode traditionar, som hev halde seg livande i 100 år, og vårt ynskje er, at desse alltid heretter må vera livande, og at det må lukkast i framtidi å halda retten sin vyrdnad og retten sitt arbeid uppe i høgdi slik som i desse framfarne 100 år. . .»