Norsk lovgivning i 1940. Lovgivningen i året 1940 må anses å omfatte ikke bare de lover som er gitt av Stortinget og sanksjonert av Kongen i samsvar med Grundlovens regler, men også »bestemmelser» av lovs innhold, gitt av Administrasjonsrådet i tiden 15. april til 25. september og »forordninger» av de konstituerte statsråder efter det sistnevnte tidspunkt.
    Stortingets lovgivningsvirksomhet opphørte 9. april 1940, og bare en mindre del av de lovproposisjoner som forelå, var da behandlet.
    Det betydeligste lovverk i året er den nye lov om vassdragene av 15. mars 1940, som tråtte i kraft 1. januar 1941 og avløser den tidligere vassdragslov av 1. juli 1887 og en del andre lover angående vassdragsforhold. Revisjonen av vassdragslovgivningen begynte i 1909 ved oppnevnelse av en kongelig vassdragslovkommisjon med høiesterettsjustitiarius HERMAN SCHEEL som formann. Kommisjonen avgav sin innstilling i 1918. Hovedstyret for Vassdrags- og elektrisitetsvesenet gav i 1933 en utførlig uttalelse med forslag til forandringer i lovteksten, og Arbeidsdepartementet fremkom med sin uttalelse i 1934. Justisdepartementets Lovavdeling overtok derefter forberedelsen av proposisjonen, som blev fremsatt for Stortinget i 1939. Under forberedelsen av loven var det under overveielse å revidere konsesjonslovgivningen i forbindelse med vassdragsloven, men revisjonen av konsesjonslovene ble utsatt.
    Første kapitel i loven handler om »eiendomsretten» till vassdrag. Den tidligere lov bestemte at grunneieren var »eiendomsberettiget til det vann som finnes på grunnen, være sig innsjø, elv eller bekk». Det har vært meget diskutert om det er riktig å kalle grunneierens rett til å utnytte vassdrag for eiendomsrett. Vassdragslovkommisjonen foreslo at grunneierens rett skulle betegnes som »retten til å rå over og nyttiggjøre det vann som finnes på grunnen». Justisdepartementet uttaler i proposisjonen at det anser spørsmålet om uttrykksmåten for å være uten noensomhelst reell betydning, og at lovbestemmelsen bør knyttes til den folkelige terminologi, hvoretter en mann »eier» sin foss, sitt fiskevann o. s. v. Departementet foreslo derfor følgende ordlyd: »Elver og bekker, insjøer og andre vannsamlinger tilhører eieren av den grunnde dekker, hvis ikke annet følger av særlige rettsforhold.» Dette er blitt lovens regel i § 1.
    De følgende paragraffer i kap. 1 gir regler for fastsettelsen av grenser mellem grunneiere i et vassdrag, almindelige regler om de beføielser som eieren av et vassdrag er berettiget til og om almenhetens rettigheter. De følgende kapitler gir nærmere regler om vannledningsanlegg, om tørrlegging, om kloakkledninger og om forurensning av vassdrag. Sjette kapitel handler om utnyttelsen av vannkraften og har bl. a. nærmere bestemmelser for de tilfelle da en foss eller annen del av et

 

vassdrag tilhører flere eiendommer. Den eller de eiere som rår over minst halvparten av vannkraften, har under visse forutsetninger rett til å innløse de andre eieres rettigheter.
    Ferdselen med båt eller annet fartøi er efter kap. 7 tillatt for enhver i de vassdrag som er farbare av naturen. Det samme gjelder vassdrag som er gjort farbare, med mindre Kongen bestemmer at det ikke skal være åpent for almindelig ferdsel. Loven gir videre nærmere regeler for kanalanlegg og lignende. Også om fløtning bibeholdes den gamle regel at fremfløtning av trevirke er tillatt for enhver (kap. 8). Loven gir videre utførlige regler om anlegg av fløtningsdammer, tømmerrenner og andre foretak til fremme av fløtningen, og om fløtningsforeninger.
    Den nye lov gjør i det hele tatt ingen principielle forandringer i rettsforholdene vedkommende vassdragene, men løser en rekke detaljspørsmål som tidligere har vært tvilsomme, og har mere utførlige og mere effektive bestemmelser med hensyn til den økonomiske utnyttelse av vassdragene.
    Om vassdrag som danner riksgrense eller som går til eller kommer fra naborike, har lovens § 157 den bestemmelse at rådigheten over vassdraget skal være undergitt de innskrenkninger som følger av folkerettens regler eller overenskomst med naboriket. Kongen kan gi nærmere bestemmelser til klargjøring og gjennemføring av folkerettsreglene.
    Administrasjonsrådet blev som bekjent oppnevnt av Norges Høyesterett den 15. april 1940 for å lede den civile administrasjon i de deler av landet som var gjenstand for militær okkupasjon. Rådet blev oppnevnt »i tillit til at Norges Konge vil billige at Høyesterett under de forhåndenværende exstraordinære forhold har grepet til denne nødutvei», og det hadde myndighet til — innenfor sitt område og såfremt det blev funnet nødvendig — å treffe beslutninger av enhver art, også skattebeslutninger, budgettbevilgninger, lover o. s. v., uansett om denne myndighet efter Grunnloven tilligger Kongen eller Stortinget. De bestemmelser av Administrasjonsrådet som hadde lovs innhold eller forøvrig var av den art at det har vært vanlig å kunngjøre slike forskrifter i »Norsk Lovtidende», blev kunngjort i en særskilt tidende som har titelen »Bestemmelser av Administrasjonsrådet». I en annen tidende »Verordnungsblatt für die besetzten norwegischen Gebiete» ble inntatt »Erlass des Führers über Ausübung der Regierungsbefugnisse in Norwegen», datert 24. april 1940, og de forordninger som blev gitt av den innsatte »Reichskommissar für die besetzten norwegischen Gebiete». Den første forordning av denne art blev gitt 17. august 1940 og gjaldt behandlingen av »fiendlig formue».
    Den lovgivningsvirksomhet som Administrasjonsrådet utøvet, var i alt vesentlig av forvaltningsrettslig art, men det var en følge av de ekstraordinære forhold at mange bestemmelser måtte gripe sterkt inn også i private rettsforhold. En nærmere redegjørelse for disse bestemmelser hører imidlertid ikke hjemme i denne artikkel.
    Administrasjonsrådets virksomhet opphørte den 25. september 1940, og den 28. september blev det av Reichskommissar gitt en »Verordnung

 

über die kommissarischen Staatsräte», som var innsatt av Reichskommissar den 26. september. Det heter i forordningen at den konstituerte statsråd innehar ledelsen av det departement for hvilket han er innsatt. Han er bemyndiget til i sitt virksomhetsområde innenfor rammen av gjeldende lovgivning å treffe alle nødvendige forvaltningsavgjørelser, også sådanne som hittil har vært forbeholdt Kongen eller Stortinget. Han kan også skape ny rett gjennem forordning, hvorved beståendelover endres, suppleres eller oppheves. Forordningen underligger dog Reichskommissars samtykke i de tilfelle hvor det er nødvendig å avvike fra Grunnlovens bestemmelser. Domstolenes uavhengighet berøres ikke gjennem innsettelsen av de konstituerte statsråder, heter det i forordningens § 5.
    Om »Den statsrettslige utvikling i Norge» har Oberregierungsrat dr ROLF SCHIEDERMAIR skrevet en artikkel i Norsk Retstidende for 1941 side 1—8. Om det samme emne og til dels som en imøtegåelse av dr. Schiedermairs artikkel er i Norsk Retstidende 1941 side 33—43 inntatt en artikkel av høiesterettsadvokat J. B. HJORT med titel »Norsk syn på statsrettens utvikling i Norge», hvor bl. a er omhandlet de konstituertestatsråders myndighet til å gi forordninger av lovs innhold.

Ole F. Harbek.