Om fangebehand- lingen i Norge.1 Fengselsmannens personlige forhold til fangener i mine øyne et av de viktigste ledd i fangebehandlingen. Den måte som fengselsmannen personlig behandlerfangen på, vil nemlig få vesentlig betydning for fangens innstilling ikke bare overfor fengslets funksjonærer, men også overfor fengslet sominstitusjon og følgelig overfor dets arbeid som samfunnsorgan. Det erlangt bedre håp om å løse fengslets oppgaver når fangen innser at hans overordnede — gjennom alle grader — forener den strenge plikt
med en verdig, velvillig og hensynsfull opptreden og er besjelet avønsket om å hjelpe ham gjennom de vanskeligheter som på forskjelligvis møter ham i fengslet, enn når han ledes til å se dem som motstandere og derfor går ut av fengslet med bitterhet i sinnet overfordet samfunn hvis representanter de har vært under hans fengselsopphold. I siste tilfelle er fengslets positive og byggende arbeid forfeilet.
Som bakgrunn for det jeg vil si om fengselsmannens personlige forhold til fangen, vil det da forstås at jeg først går litt in på hva fangebehandlingens oppgave er.
Oppgaven er i få ord den å arbeide med fangen på en sådan måte at det fra fengslets side er gjort det som kan gjøres for å bringe hami rett spor etter løslatelsen og hindre at han forgår sig på ny, altså etarbeid i samfunnsbeskyttelsens interesse. Fengslets oppgave blir såledeset sosialt gjenreisningsarbeid som alltid har tiden etter løslatelsen forøye.
Landsfengselsreglementets kap. 17 »Almindelige bestemmelser omfangenes behandling» gir i § 1 oppgaven uttrykk i følgende ord: »Vedstraffens fullbyrdelse iakttas at fangene ikke alene underkastes det foreskrevne straffeonde, men også at det mest mulig virkes til deresforbedring. Navnlig skal der med hensyn til unge fanger legges særligvekt på den oppdragende side av behandlingen». De samme grunntanker har fått uttrykk i de tilsvarende bestemmelser om fullbyrdelsen av fengselsstraff i krets- og hjelpefengslene og av tvangsarbeid, om enn ordene er avpasset etter lokalfengslenes særlige forhold og etter tvangsarbeidshusenes særlige oppgaver.
Reglementet stiller først det krav at fangene underkastes det foreskrevne straffeonde. Hva er så straffeondet? Jo, det er frihetsberøvelsen med alle de savn som nødvendig følger av den, og med allede bånd som lov og reglement legger på fangen. Det er dette sommenes med straffeondet. Men en hver fengselsmann med noen erfaringvet at i svært mange tilfelle er dette onde tross alt allikevel et langt mindre onde enn de sosiale følger av straffen som dommen ikke tilsikter. Vi får se hva straffen ødelegger, helt utenfor straffens formål. Vi får et levende inntrykk av den økonomiske elendighet som straffen så sørgelig ofte velter inn over fangens kone og barn, den spott oguvilje som så ofte møter dem fra hjerteløse mennesker, og hvorledesfangens muligheter for å arbeide seg oppover igjen etter løslatelsen erødelagt, således at han, tross han har sont sin straff og således skulle ha gjort opp med samfunnet, alltid forfølges av dette at han er enmerket mann. Det er desverre ofte meget sant i det som så mangefanger og løslatte har sagt meg, at det først er ved løslatingen atstraffen begynner for alvor. Dette må nødvendigvis øve innflytelsepå en forståelsesfull fengselsmanns opptreden overfor fangen. Det erikke utslag av sentimentalitet, men av sunn humanitet, om en fengselsmann har medfølelse med fangen som lider under de økonomiskeog sosiale følger for ham og hans, som ligger utenfor straffensøyemed.
Reglementets neste krav er at det mest mulig virkes til fangens
forbedring. Nå er det jo så at det kommer inn en del fanger, som strengt tatt ikke behover å påvirkes i den retning. De vil i et hvertfall ikke forgå sig på ny. Men den største del av fangene trenger en god oppdragende påvirkning for fremtidig å holde seg borte fra nye forbrytelser. Og her stilles det store krav til hver enkelt fengselsmanni hans forhold til fangen. Det samme gjelder — om mulig en nå sterkere — det skjerpede krav om at det navnlig med hensyn til ungefanger skal legges særlig vekt på den oppdragende side av behandlingen. Vi ser at reglementet sterkt holder de pedagogiske oppgaverfrem som et hovedformål for behandlingen av både unge og eldrefanger.
Fangebehandlingens oppgaver løses gjennom et samspill av mangekrefter. Jeg nevner sådant som fangenes arbeid, gudstjenestene ogprestens øvrige gjerning, skoleundervisningen, foredragene, selvstudieneog annen lesning, fritidsbeskjeftigelser av annen art, mentalhygiene,legebehandling og tannpleie, gymnastikken og marsjen, de skjønhetsinntrykk som gis av og til gjennom sang, musikk og blomster, den forskjelligartede hjelp til fangene ved løslatelsen, ofte støtte av familiene i en eller annen form, gjennomføring av renslighet, orden og disiplin, — alt oppgaver som virker sammen mot det felles mål bådeå bringe fangene til forståelse av sine samfunnsplikter og å la hamgå ut av fengslet ikke bare med gode forsetter, men sjelelig og legemligbest mulig rustet for å gjennomføre disse forsetter og ta opp igjenlivskampen, som for ham så ofte er tungere enn for de fleste andre mennesker. Det felles mål krever intimt samarbeid mellom fengsletsorganer og forutsetter at dets tjenestemenn arbeider i samklang medhverandre, således som reglementets kap. 6 § 3 likefrem sier.
I nøye sammenheng med det som her er sagt om fangebehandlingens oppgaver, står reglementets bestemmelser om fengselsmannens personlige forhold til fangen.
Det heter i landsfengselsreglementets kap. 6 »Almindelige forskrifterfor tjenestemennene» § 7 at de skal iaktta en sømmelig og anstendig oppførsel, avholde seg fra høyrøstet og lidenskapelig tale og lettferdig snakk og ikke sverge eller banne. De må aldri, når fanger er tilstede, avgjøre tvistigheter eller tale om ting som ikke bør kommetil fangenes kunnskap. De skal i det hele søke å opptre således at de kan være fangene til et godt eksempel. Videre heter det i § 8 bl. a. at i sitt forhold til fangene skal de opptre rolig, rettferdig og velvillig, men samtidig alvorlig og bestemt. De skal ikke innlate seg i unyttigesamtaler med fangene og må aldri bruke skjeldsord eller ukvemsord mot noen fange. Fra kap. 17 § 2 hentes følgende ord: Fangene skal behandles rettferdig og velvillig, men samtidig med alvor og bestemthet. Ved behandlingen skal bl. a. tas hensyn til deres individualitet, deres alder og kjønn, ånds- og legemstilstand, dannelse og stilling. Lider en fange under mangelfull utvikling av sjelsevnene eller svekkelse eller sykelig forstyrrelse av disse, tas dette i særlig betraktning. Vilkårlig begunstigelse av enkelt fange må omhyggelig unngås. Viser at reglementet gir klart uttrykk for en individualiserende fange-
behandling. Tilsvarende bestemmelser finnes i reglementene for krets og hjelpefengslene og for tvangsarbeidshusene.
Det som her er gjengitt fra reglementet, skal jeg så fylle ut med en nærmere omtale av forskjellige ledd i fengselsmannens forhold tilfangen.
Jeg innleder med noen ord fra den innstilling som i 1933 ble avgitt av Akersliuskommisjonen, som jeg var medlem av:
»Det er overfor de irritable, de vanskelige og tildels likefrem farlige mennesker at en fengselsmanns evne til å behandle fanger skal stå sin prøve. Her gjelder det mere enn noensinne å opptre fast og bestemt, men på samme tid rolig og behersket, aldrig bli hissig, eller på annen måte forløpe sig, være oppmerksom på hva bare et blikk eller et tonefall har å si, aldri spotteeller håne fangene eller på annen måte virke utfordrende. Om enn fangen eren ufri mann og således på en viss måte vergeløs, krever dog hans menneskeverd at han ikke tråkkes på. En må strekke sin tålmodighet langt, forklare fangene sine grunner for å treffe avgjørelser som ikke faller sammen med deres ønske. Ens personlige opptreden overfor fangene har i dethele overordentligt meget å si, den er et kjernepunkt i fangebehandlingen. Den må være preget av høflighet, verdighet og alvor, men også av hjelpsomhet og vennlighet. Men samtidig må en vokte seg vel for å la vennligheten gå over til gemyttlighet. I det hele må en aldri stelle seg slik at man nedbryter den respekt som fangene må og skal vise en. Det gjelder å skapeet tillitsforhold mellom fangene og funksjonærene. Enhver fengselsmann må være sig bevisst at han i behandlingen av fangene har et stort ansvar både overfor fangene selv og overfor det samfunn som de før eller senereskal tilbake til. Det må derfor gjøres det som kan gjøres for at fangenekan vende tilbake til det frie liv, ikke som bitre samfunnsfiender, men medet sterkt ønske om å innordne seg under loven. Og en ting til: Det har såmeget å si at fangene ved innsettelsen i fengslet blir mottatt på den rettemåte. Dette første inntrykk kan bli bestemmende for fangens fremtidigeforhold i fengslet. Det må kort og godt være et ufravikelig krav til enfengelsmann at hans behandling av fangene er kultivert, at den ligger pået høyt plan».
Og Fengselsreformkomiteen skrev i 1930, ut fra den rike psykologiske og pedagogiske erfaring som dens medlemmer hadde vunnet under mange års fengselsarbeid, de meget treffende ord at »fangene styres lettere ved håpet enn ved frykten».
De menn og kvinner som knyttes til fangebehandlingen, kommeri større eller mindre grad bort i de mest forskjelligartede forhold. Behandlingen av disse mange spørsmål kan bringe dem opp i konflikten mellom fangens interesser og samfunnets interesser. Det gjelderda aldri å tape av syne at en plikter å la hensynet til samfunnsbeskyttelsen gå foran alt annet, hvor hårdt dette enn menneskelig sett kanvære overfor den enkelte fange og dem som er avhengig av ham.
Vi må huske på at hvor gode lovene og reglementene enn er, kommer de til kort, hvis fengslets tjenestemenn ikke formår å håndhevedem på rette måte og behandle fangene i den ånd som preger loven og reglementet.
Hartvig Nissen.