Vitneavhöringen.¹ Spörsmålet om vitnene under hovedforhandlingen skal avhöres av dommeren eller av partene, sees å ha vært gjenstand for adskillig meningsforskjell under forberedelsen av den nye rettergangsordning i Sverige. Rättegångsbalkens 36 kap. 17 § opstiller som hovedregel at vitnene avhöres av retten. Grunnene er vesentlig, at dommeren hittil har foretatt avhöringen, at partene i stor utstrekning förer sine saker selv, at den tiltalte i straffesaker, når han er utan forsvarer, vil være underlegen i forhold til påtalemyndigheten, og at vitnene kan fryktes å bli utsatt for utilbörlig krysseksaminasjon, når avhöringen foretas av partene.
    I Norge er regelen den motsatte.
    Allerede straffeprocessloven av 1 juli 1887 fastslog i § 334, jfr 366, som hovedregel at avhöringen foretas av partene. I de mindre saker hvor tiltalte ikke har forsvarer, blir det regelmessig dommeren som

 

¹ På begäran av red. om ett uttalande i den här i landet omstridda frågan om sättet för vittnenas avhörande har höyesterettsdommer Edvin Alten i Oslo haft vänligheten tillställa red. efterföljande artikel.

overtar avhöringen i hans sted. Og i de forseelsessaker hvor heller ikke påtalemyndigheten möter efter § 377 er det en selvfölge at dommeren må overta avhöringen.
    Riksadvokat Getz, som hadde liten praktisk erfaring i process og i det hele bygget for meget på den tyske og den österrikske lov ved utarbeidelsen av sit utkast til tvistemålslov, fulgte dem også med hensyn til vitneavhöringen ved å opstille som hovedregel i kap. XIV § 14 at vitnene avhöres av retten.
    Civilprocesskommisjonen modifiserte denne regel i § 207, navnlig ved å overlate avhöringen til processfullmektigen når denne er sakfører. I motivene henviste kommisjonen til straffeprocessloven og den engelske retts forbillede. Den fremholdt videre at partene nærmest har ansvaret for bevisförselen og i alminnelighet må antas å ha de beste forutsetninger for å få sandheten frem, da de på forhånd kjenner sakens sammenheng bedre enn dommeren. På den annen side kunde det ikke fryktes at krysseksaminasjonen skal utsette vitnene for ulemper eller lede til forhaling av saken, da dommerens kontrollerende processledelse altid er i bakhånden.
    Revisjonskomiteen og Justisdepartementet gikk videre i samme retning, idet proposisjonen fra 1910 i § 221 foreslog at avhöringen som regel skal foretas av partene, selv om de ikke er representert av sakförer. Også da, anförer departementet, vil det i mange tilfelle kunne være det hensiktsmessigste at et eller flere vitner avhöres av parten selv. Men heller ikke ellers bör det nektes ham personlig å avhöre sine vitner, medmindre hans forhold gir grunn til det.
    I den förste innstilling fra Stortingets justiskomite i 1912 var der dissens om spörsmålet. Men i innstillingen fra 1914 sluttet komiteen sig enstemmig til proposisjonen.
    Resultatet blev fölgende bestemmelser i tvistemålslovens § 212:
    »Enhver part avhører de vidner, som er indkaldt efter hans begjæring. Naar han er færdig med at avhøre et vidne, kan motparten avhøre det videre, og derefter kan yderligere spørsmaal fra begge sider rettes til vidnet, hvis rettens formand tillater det.
    Vidner, som retten av eget tiltak har indkaldt, avhøres av rettens formand, hvis han ikke finder grund til at overlate avhøringen til parterne.
    Rettens formand skal i ethvert tilfælde vise tilbake sporsmaal, som ikke kommer saken ved, og han skal selv overta avhøringen, naar han eller retten finder, at den foregaar paa en utilfredsstillende maate.
    Naar en part forlanger det, skal rettens formand avhøre vidnerne for ham.
    Istedenfor selv at avhøre et vidne kan rettens formand overlate avhøringen til et andet medlem av retten.
    En beslutning om, hvem som skal avhøre et vidne, kan ikke angripes ved kjæremaal eller anke.»

 

    Denne ordning har man i praksis forlengst levet sig inn i, og der er sikkert både blandt dommere og sakförere enighet om at loven virker likeså tilfredsstillende i tvistemål som i straffesaker.
    Forholdene ligger kanskje noe anderledes an her i landet enn i Sve-

rige, da det hos oss sjelden forekommer at en part optrer uten sakförer i en civil sak. Men når det hender, får han altid den fornödne hjelp av dommeren. Ellers er det en lettelse for dommeren at vitnene blir avhört av sakförerne, da deres innledningsforedrag og dommerens avhöring av partene legger sterkt beslag på ham. Hos sakförerne kan der vistnok være en viss tilböielighet til å stille suggestive spörsmål, men overfor disse vil dommeren gripe inn. Likeså er det dommerens opgave å påse at vitnet så vidt mulig får forklare sig uforstyrret og i sammenheng. Men de fleste vitner har liten evne til å gi en sammenhengende forklaring, og for å få frem det som kan ha betydning, er det nödvendig å lede avhöringen gjennem enkeltspörsmål.
    Krysseksaminasjonen gjöres der hos oss snarere for lite enn for meget ut av, da mange dommere er tilböielige til å avvise motspörsmål med en bemerkning om at »dette har vitnet allerede forklart sig om». Det mener jeg er uheldig. Nytten av en inngående krysseksaminasjon kan man best overbevise sig om ved å fölge engelske rettsforhandlinger. Vitnebeviset er ifölge sin natur et svakt og upålitelig bevismiddel. Feil ved iakttagelsen og erindringen, interesser og fölelser spiller altid inn, og de vitner som forklarer sig med störst sikkerhet er ofte de minst troværdige, fordi deres intelligens og selvkritik er lite utviklet. For vitnet selv er det ganske visst behagelig å slippe med den forklaring det först avgir. Men skal man kunne bedömme forklaringens pålitelighet, er det nödvendig å kontrollere den ved tilleggs- og motspörsmål som kan tjene til å avslöre forsetlige eller uforsetlige uriktigheter eller ufullstendigheter. Opklaring av sandheten må her gå foran hensynet til vitnet.
    Kontroverser mellem partene og retten i anledning av vitneavhöringen inntreffer sjelden. Partene eller deres processfullmektiger vil regelmessig rette sig efter dommerens anvisninger, og ingen kan naturligvis gjöre innvending mot at en dommer stiller de spörsmål han selv finner nödvendige for sin bedömmelse av saken. At retten formelig nekter en part å foreta avhöringen fordi den foregår på en utilfredsstillende måte, er noe som neppe forekommer.
    Således som den svenske lovbestemmelse er formet, åpner den mulighet for at praksis kan utvikle sig derhen at avhöringen av vitnene normalt overlates til partene. Men det er ikke min mening å söke å påvirke utviklingen. Foranstående bemerkninger har jeg bare skrevet ned, fordi SvJT:s redaktör finner at det kan ha interesse for svenske jurister å få vite litt om ordningen i Norge. Og vore erfaringer kan jeg sammenfatte i det svar jeg först gav president Schlyter: Hos oss er vitneavhöringen ikke noe problem.

E. Alten.