Norsk juridisk litteratur 1942. I forrige litteraturoversikt (SvJT 1942 s. 522) ble det fremhevet hvor fattig den norske rettsfilosofiske litteratur var, og samtidig overlatt til fremtiden å avgjøre om professor Castbergs »Rettsfilosofiske grunnspørsmål» ville innlede noen forandring i så måte. Spørgsmålet har på en måte fått et bekreftende svar gjennom høyesterettsadvokat O. SOLNØRDALS »Individ, stat og rett», som i 1942 kom som bilag til Tidsskrift for Rettsvitenskap. Jeg sier på en måte; forfatteren opplyser nemlig i forordet at avhandlingen ble skrevet allerede i årene 1922—1925 og at den nå er utgitt i vesentlig uforandret skikkelse. Arbeidet, som har den lange undertitel »Forsøk på en fremstilling av grunnlaget for de rettslige fenomener og relasjoner og av de rettslige virkemidler og virkemåter» har satt seg som oppgave å gi en beskrivelse av forholdet mellom stat og individ, bygget på en realistisk iakttagelse av det som faktisk foregår, og frigjort for vurderinger om det riktige og hensiktsmessige. Det følger vel av den vide ramme for drøftelsen at meget av stoffet blir gjengivelse av nokså elementære sosiologiske kjennsgjerninger. Idémessig er påvirkningen fra Hägerström umiskjennelig, f. eks. i kritikken av befalingsteorien og gyldighetsbegrepet. Men da fremstillingen er blitt til før de seneste års diskusjon i nordisk litteratur (Lundstedt, Ross, Olivecrona), lar det seg ikke nekte at offentliggjørelsen nå virker noe post festum. Det har imidlertid sin store interesse å se også denne retning representert i norsk litteratur ved siden av Castbergs idealistiske rettsfilosofi. For min personlige del har jeg hatt mest glede

618 JOHS. ANDENÆS.av avsnittene om lovgivning og lovgiver (§ 28) og om den måte lovforskriftene virker motiverende på (§§ 37—39). Første halvpart av boken trekker nokså sterke veksler på den jevne lesers tålmodighet, bl. a. gjennom en lang rekke omstendelige definisjoner av liten betydning for den senere fremstilling. En savner hos forfatteren evnen til å konsentrere fremstillingen rundt de springende punkter og til å gi tanken en form som river med. Til tross for det store tankearbeid som avhandlingen utvilsomt representerer er det derfor lite håp om at den vil bidra til å vekke interessen for rettsfilosofiske spørsmål i en videre krets.
    JENS ARUP SEIP, »Sættargjerden i Tunsberg og kirkens jurisdiksjon» behandler et viktig avsnitt i kampen mellom kongemakt og kirkemakt i middelalderen. Sættargjerden i Tunsberg er navnet på det konkordat som i 1277 ble sluttet mellom Magnus Lagabøter og biskop Jon Raude, og som gav kirken en utstrakt selvstendig jurisdiksjonsmyndighet. Spørsmålet er nå om sættargjerden representerte en radikal nyordning eller om den bare betydde en stadfesting av gjeldende rett. Seip gir et formidlende svar på dette omstridte spørsmål: Sœttargjerden passer nok inn i den utvikling som hadde funnet sted, men den betegner samtidig et nytt stort skritt fremover for kirken. Fremstøtet var i virkeligheten for stort til at posisjonen kunne holdes. Etter Magnus Lagabøters død ble sættargjerden satt ut av kraft, og først henimot middelalderens slutning var kirken i stand til å gjenvinne det tapte. I 1458 ble sættargjerden formelt stadfestet påny av kong Christiern I.
    Innenfor privatretten må en først og fremst nevne professor ARNHOLMS »Panteretten». Den litterære behandling av panteretten har stolte tradisjoner i Norge siden Hagerups omfangsrike og for sin tid banebrytende verk kom ut i 1889 (4. utg. 1925). Senere har vi fått Augdahls kortfattede »Norsk Panterett» i 1932, og samme år en stensilert utgave av Arnholms forelesninger. Med Arnholms statelige verk har Hagerup nå fått en verdig avløser, som kan måle seg med forgjengeren også hva omfanget angår (469 sider). En sammenligning mellom de to arbeider vil gi et slående bilde av rettsvitenskapens utvikling i de halvthundre år som ligger mellom dem. Mens Hagerup innledningsvis ved siden av den historiske oversikt gir en utførlig drøftelse av »Panterettens Begreb og retslige Natur», stiller Arnholm i spissen et avsnitt om »Panteretten og dens økonomiske funksjon»; den forskyvning av interessen som dette ytre trekk vitner om, er karakteristisk for forholdet mellom de to arbeider i sin helhet. Også språklig sett kan de to stå som verdige representanter, hver for det tidsavsnitt de hører hjemme i. Hagerups stil, høytidelig og verdig, hvor ingen vulgarisme fra hverdagslivet får trenge inn, og med de ofte lange perioder etter tysk og latinsk mønster, som virker så avskrekkende på den uinnviede, men som er bygget opp med aldri sviktende logisk klarhet. Og i motsetning hertil Arnholms friske og muntlige, men av og til kan hende noe stereotype fortellemåte, som helst arbeider med korte, sideordnede hovedsetninger. — Foruten den egentlige panterett gir Arnholm også korte fremstillinger av de beslektede rettsinstitutter retensjonsretten, arrestretten og eiendomsforlbehold

NOMSK JURIDISK LITTERATUR 1942. 619i sikringsøyemed. I adskillig utstrekning tar han også opp lovgivningspolitiske spørsmål, først og fremst om panterettsforholdet i den utstrekning som hittil har vært tilfelle bør overlates til partenes fri avtale eller om lovgivningen i større utstrekning bør gripe inn med preseptoriske regler (§§ 44—45). Verket er utførlig anmeldt av Undén i Tidsskrift for Rettsvitenskap 1942 s. 330 og av Malmström i SvJT 1943 s. 261.
    Et annet sentralt privatrettslig arbeid som er kommet til avslutning i 1942 er høyesterettsadvokat J. ØVERGAARDS »Norsk Erstatningsrett» (jfr SvJT 1943 s. 74), hvorav første del kom i 1941. Arbeidet er i mange måter en kontrast til sin forgjenger, Stangs »Erstatningsansvar» fra 1919. Stang hadde i særlig grad sans for det dynamiske i retten og hadde store tanker om rettsvitenskapens oppgaver ved videreutviklingen av rettsreglene; rettspolitiske betraktninger tar en bred plass i hans arbeid og han var stolt av at han hadde arbeidet det objektive erstatningsansvar frem til større anerkjennelse og videre anvendelse enn det før hadde (se hans juridiske selvbiografi i TfR 1942 s. 36). Øvergaard ser det først og fremst som sin oppgave å gi en fremstilling av gjeldende rett, etter det innhold som han ut fra sin sterkt lovpositivistiske innstilling legger i dette begrep. Domstolenes rettsskapende virksomhet, som har utgjort et så dominerende trekk i moderne norsk erstatningsrett, er for ham et inngrep på lovgivningsmaktens felt som truer med å føre til en oppløsning av alle faste regler. I et avsnitt til slutt om lovgivningspo-litikk reiser han kravet om en kodifikasjon av erstatningsretten som en forberedelse til en kodifikasjon av hele privatretten. Kodifikasjonen skal, det er hans mening, skape rettssikkerhet, tilveiebringe oversikt og sammenheng og gjenreise respekten for loven. Sin største betydning har arbeidet ved sin stort sett skjønnsomme og omhyggelige utnyttelse av lovgivning og rettspraksis opp til idag, som gjør den til en nyttig og velkommen oppslagsbok. Undertiden fører nok hans dyrkelse av loven til å innfortolke i dens bokstav en løsning hvor den ingen løsning gir. Således når det omdiskuterte spørsmål om subjektiv eller objektiv uaktsomhetsbedømmelse iblir løst til fordel for det første alternativ på grunnlag av den i så måte sikkert helt tilfeldige ordlyd i en rekke spredte lovbestemmelser (s. 94 flg.) Eller når han ved drøftelsen av kravet til årsakssammenheng betrakter betingelsesteorien som lovfestet fordi -den hadde hevd i teorien og var anerkjent av Getz da han formet de viktige erstatningsreglene i straffelovens ikrafttredelseslov (s. 24). En særlig personlig interesse for anmelderen har det hatt at Øvergaard, som under sin behandling av årsakslæren i förste bind etter en meget kortfattet drøftelse godtok betingelseslæren uten synderlige reservasjoner, i det nå utkomne annet halvbind har tatt emnet opp til ny og utførligere behandling (s. 325 flg) med utgangspunkt i anmelderens avhandling om »Konkurrerende skadeårsaker» i TfR 1941 s. 241 flg. Øvergaard holder fast ved sitt prinsipielle standpunkt, men bygger læren ut med nye unntagelser som i adskillig grad reduserer de praktiske konsekvenser av meningsforskjellen, men som samtidig berøver betingelseslæren mye av det som skulle være dens fortrinn, nemlig kri-

620 JOHS. ANDENÆS.teriets enkle og vurderingsfri karakter. På bakgrunn av denne siste fremstilling er det vanskelig å forstå forf.s kategoriske avvisning av at der kunne være flere unntak å gjøre fra utgangspunktet enn de han hittil har erklært seg villig til å gå med på.
    Et annet arbeid fra ansvarsteorien er »Adekvanslæren og beslektede rettsfelter» av lagmann (p. t. advokat) CARL BONNEVIE. Norsk Forsikrings juridisk Forenings styre satte i 1941 opp en prisoppgave om læren om adekvans i norsk rett, og den foreliggende avhandling er en forøket og noe omarbeidet utgave av et av de to arbeider som delte den oppsatte pris. Dessverre har forfatleren i stedet for å konsentrere seg om en analyse og vurdering av vår egen rettspraksis på området først og fremst vært opptatt av den teoretiske diskusjon om emnet. Noe vesentlig nytt til denne diskusjon kan den sterkt refererende fremstilling ikke gi; det gjelder også når forf. gir seg inn på de tilgrensende emner, læren om skyld, årsak og rettsstrid.
    Høyesterettsdommer ERIK SOLEM har gitt ut professor FREDRIK STANGS forelesninger over kjøp og gave, som før bare forelå i kontratrykk (jfr SvJT 1942 s. 624). For egen regning har utgiveren skrevet avsnitt om bytte og avbetalingskjøp; det hele bærer titelen »Av kontraktsrettens spesielle del». Med all mulig respekt både for den opprinnelige forfatter og utgiveren kan der nog være delte meninger om det prinsipielt berettigede ved foretagendet. Forelesningene over kjøp, som utgjør tyngdepunktet i boken, ble holdt høsten 1907, altså ved den tid da den nye kjøpslov trådte i kraft. De ble utgitt på grunnlag av et tilhørerreferat, og er heller ikke senere blitt revidert eller gjennomarbeidet av professor Stang personlig. Det er derfor et stort nytt stoff som det har vært nødvendig å innarbeide i fremstillingen for å bringe den å jour og vise hvordan lovens bestemmelser er blitt anvendt i praksis. Jeg nevner rent eksempelvis den rike rettspraksis omkring lovens § 24 og om lovens reklamasjonsregler; videre de tallrike avgjørelser fra den mellomliggende tid om arealsvikt, soppskade og andre mangler ved fast eiendom. Utgiveren har brukt den fremgangsmåte mest mulig å la teksten stå urørt, mens det nye er føyd til i notene. Teksten utgjør på denne måte en elementær lærebok, som i hovedsaken bærer preget anno 1907, mens notene gjør tjeneste som en systematiskt ordnet domssamling. For den som skal bruke boken som praktisk oppslagsbok, kan dette være bra nok. Men sett fra vitenskapelig og pedagogisk synspunkt ville nok en full omstøpning av stoffet vært å foretrekke. Særlig gjælder det om det sentrale avsnitt om misligholdelse og umulighet.
    Sekretær i landbruksdepartementet HENRY NÆRSTAD har skrevet en tingsrettslig monografi, »Sameieretten til jord», som har skaffet ham den juridiske doktorgrad ved universitetet i Oslo. Emnet har atskillig praktisk betydning, især for utmarkens vedkommende. Avhandlingen gir en nøktern og vel overveid drøftelse av de vanskelige enkeltspørsmål sameieforholdet byr på, mens drøftelsen av de mer alment rettslige spørsmål etter de sakkyndiges utsagn er mindre overbevisende.

NORSK JURIDISK LITTERATUR 1942. 621    Strafferetten har i de siste år vært etter våre forhold usedvanlig rikt representert på det juridiske bokmarked. I 1936 kom Nærstads monografi om dokumentfalsk, i 1937 og 1938 var det Skeies store lærebøker i strafferettens alminnelige og spesielle del, i 1941 monografier av Astrup Hoel om delaktighet og av Øvergaard om bedrageri, fulgt i 1942 av JOHS. ANDENÆS, »Straffbar unnlatelse» med undertitelen »Et bidrag til strafferettsdogmatikken». Den omfangsrike avhandling, som bl. a. gir utførlige drøftelser av årsaks- og rettsstridsproblemet og visse sider av fortolkningslæren, er skrevet som konkurransearbeid for det ledige strafferettsprofessorat etter Skeie; det har senere brakt forfatteren doktorgraden. Det er anmeldt av professor Hurwitz i SvJT 1943 s. 168 og av professor Krabbe i Ugeskrift for Retsvæsen 1943 s. 57.
    I forbindelse med strafferetten skal nevnes noen arbeider av kriminologisk interesse, som til dels burde vært tatt med i forrige oversikt. ØRNULV ØDEGAARD, »Unge tilbakefallsforbrytere» (1941) er en sosialpsykiatrisk undersøkelse av en gruppe tilbakefallsforbrytere i alderen 18—23 år, foretatt av direktøren ved Gaustad sinnssykeasyl som et ledd i forberedelsen av en arbeidsskole for unge forbrytere etter loven av 1. juni 1928 om oppdragende behandling av unge lovovertredere (ennå ikke satt i kraft). Arbeidet er omtalt av professor Helweg i Nordisk Tidsskrift for Strafferet 1942 s. 206. KAARE PETERSEN, sekretær ved det statistiske sentralbyrå i Oslo, har foretatt to sosialstatistiske undersøkelser med alkoholmisbruk som emne, »Drukkenskapsarrestanter i Oslo» (1939) og »Tvangsarbeiderne på Opstad» (1942). I Recueil de documents en matière pénale et pénitentiaire, vol. X s. 275 har direktör Hartvig Nissen redegjort for de viktigste resultater av undersøkelsene.
    Foruten sin erstatningsrett har høyesterettsadvokat OVERGAARD i beretningsåret også publisert en s traffeprosessuell monografi, »Lagrettens oppgave etter norsk straffeprosessrett». Mens lekmannsinnslaget i herreds- og byrettene består av domsmenn, som deltar i alle sider av avgjørelsen på like linje med den rettslærde formann, bygger straffeprosessloven av 1887 for lagmannsrettenes vedkommende på jurysystemet, slik at juryens (lagrettens) oppgave i prinsippet er å avgjøre skyldspørsmålet, mens fagdommerne (retten) har ansvaret for prosessualia og for straffutmålingen. Det sentrale i Overgaards bok er fremstillingen av den spørsmålsstilling som samvirket mellom rett og lagrett gjør nødvendig og som i praksis har skapt mange vanskelige tvilsspørsmål. Innledningsvis gir han en oversikt over lekmenns deltagelse i strafferettspleien hos oss og i andre land, og videre en avgrensning av skyldspørsmålet mot straffespörsmålet og av begrepet faktum mot begrepet jus. I et kort slutningskapitel bryter forf. en lanse for jurysystemet kontra domsmannssystemet. Oppfatningen blant de jurister som har uttalt seg om spørsmålet i de senere år, har ellers overveiende gått i motsatt retning. I Nordisk Tidsskrift for Strafferet ble der for en del år siden ført en meget interessant diskusjon om emnet, som jeg ikke kan se at forf. har vært oppmerksom på (NTS 1924, 1925 og 1928). Arbeidet aktualiserer ellers Kirchmanns berømte sats: »Ein Federstrich des Gesetzgebers

622 JOHS. ANDENÆS.und Bibliotheken werden Makulatur». Forf. forteller i forordet at fremstillingen er avsluttet 1. september 1941. Den 3. september kom Justisdepartementets forordning om lagmannsrettene i straffesaker, som avskaffet lagretten og innførte domsmannssystemet også ved lagmannsrettsbehandlingen. Nå ja, det siste ord er nok ikke sagt i striden mellom jurysystem og domsmannssystem. Fremtiden vil vise hva som først går over i rettshistorien, Overgaards avhandling eller justisdepartementets forordning.
    Av komm en tarer kan især nevnes at HARBEK og SOLEMS skattede kommentar til tinglysingsloven, hvorav førsteutgaven kom ut allerede før loven trådte i kraft, nå er kommet i ny og omarbeidet utgave (se SvJT 1943 s. 378). En velkommen nyhet er det at kommentaren denne gang inneholder en rekke oversikter som kan leses i sammenheng og som er ment å inneholde det vesentlige av reglene om tinglysing. Oversiktene er særlig beregnet på studenter, men er nok en velkommen snarvei også for andre som ønsker å få et overblikk over vårt tinglysingssystem uten å foreta altfor dypt gående studier. Sekretær i sosialdepartementet OTTAR LUND har gitt korte kommentarer til forordningene om krigspensjonering av sivilpersoner og militærpersoner, begge av 9. desember 1941. Byrettsdommer INGE DEBES har samlet et utvalg av »Dommer og kjennelser av Oslo husleierett og av Oslo og Aker husleierett 1939—41», som kaster lys over hvordan den nye husleielov av 16. juni 1939 har virket i praksis. Utgiveren understreker i sitt forord at husleieretten står i en noe annen stilling enn de vanlige domstoler. Dens hovedoppgave er av fredsstiftende art. Det viser seg ikke bare i det store antall forlik som blir brakt i stand, men også i at en stor del av dommene i sine premisser legger vekt på å gi retningslinjer for ordningen i fremtiden når dommene ikke oppløser leieforholdet. Systemet med en særlig husleierett for Oslo og Aker er forøvrig nå opphevet og husleiesakene overført til de vanlige domstoler, men en må gå ut fra at husleierettens praksis vil bli retningsgivende også for disse. Det skal endelig nevnes at kontorsjef i statens arbeidstilsyn FERDINAND RØMCKE under titelen »Vern mot oppsigelser i arbeidslivet» har samlet den foreliggende praksis om den ved sin tilkomst sterkt omstridte § 33 i arbeidervernloven av 19. juni 1936. Loven gir en arbeider med minst tre års sammenhengende ansettelse etter fylte 21 år ved samme bedrift et begrenset erstatningskrav når han blir oppsagt »uten at oppsigelsen har saklig grunn i bedriftsinnehaverens, arbeiderens eller bedriftens forhold, men skyldes helt utenforliggende grunner». Lovteksten er resultatet av et kompromiss, dens forskjellige deler trekker i hver isin retning, og de kriterier den gir anvisning på er så tøyelige at det på forhånd var vanskelig å si hvor stor betydning den ville få. Den mest kjente rettsavgjørelse i emnet er Høyesteretts dom i Retstidende 1939 s. 53, som ikke anerkjente det som saklig begrunnet av Oslo samvirkelag å si opp sine kvinnelige funksjonærer når de giftet seg, til tross for at der blant lagets medlemmer var en utbredt opinion for å gjennemføre en slik regel på grunn av de vanskelige forhold på arbeidsmarkedet. Det nå foreliggende

NORSK JURIDISK LITTERATUR 1942. 623materiale i form av omlag 70 avgjørelser fra de underordnede retter bekrefter inntrykket av at bestemmelsen i praksis betyr et ganske effektivt vern mot hensynsløs bruk av oppsigelsesretten. Selv om bedriften har hatt en viss grunn til misnøye med arbeideren har domstolene således gjerne tilkjent erstatning dersom oppsigelsen etter en allsidig betraktning av bedriftens og arbeiderens forhold fremtrer som en urimelig hårdhendt reaksjon overfor forholdet.

Johs. Andenæs.