SELGERENS ERSTATNINGSANSVAR
NÅR LEVERINGEN UTEBLIR
ELLER FORSINKES.
AV
PROFESSOR KRISTEN ANDERSEN.
I. INNLEDENDE BEMERKNINGER OM KJØPSLOVENS
§§ 23 OG 24.
Kjøpslovens §§ 23 og 24 inneholder bestemmelser om kjøperens rett til å kreve erstatning når leveringen uteblir eller forsinkes. § 23 tar sikte på de kjøp, der kjøpets gjenstand er individuelt bestemt, mens § 24 refererer seg til de artsbestemte kjøp. Når man leser paragrafene, får man i første øyeblikk inntrykk av at de oppstiller vesensforskjellige regler for selgerens erstatningsansvar i de to grupper kjøp. § 23 fastslår at selgeren »har at svare skadeserstatning, medmindre det opplyses, at forsinkelsen ikke kan tilregnes ham». I § 24 møter man derimot en bestemmelse som påbyr at selgeren, hvis der ikke foreligger helt ekstraordinære omstendigheter, »plikter at svare skadeserstatning, selv om forsinkelsen ikke kan tilregnes ham». Mens altså § 23 knesetter et rent culpaansvar, pålegger § 24 selgeren som hovedregel et like rent objektivt ansvar.
Denne skarpe motsetning mellom de to paragrafers ansvarsregler virker forbausende. Visstnok er den faktiske forskjell på de individuelt bestemte og de artsbestemte kjøp i »yttertilfellene» klar. Men det er samtidig fra et økonomisk og forretningsmessig
Forkortninger:
Almén I = Tore Almén: Om köp och byte av lös egendom, 3 upplagan, I.
Stang = Fredrik Stang (ved Erik Solem): Til kontraktsrettens spesielle del.(1942.)
Ussing: Obl. alm. Del = Henry Ussing: Dansk Obligasjonsrett. Alminde-Del 1942.
Rt = Norsk Rettstidende.
UfR = Ugeskrift for Retsvæsen.
Mot. = Norske motiver til kjøpsloven av 7. mai 1907.
synspunkt så stort slektskap mellom dem, at det er vanskelig å forstå hvorfor de skal underkastes vesensforskjellige regler. En nærmere undersøkelse viser også at den skarpe motsetning mellom §§ 23 og 24 i høy grad er tilsynelatende. Det er langt fra noen vesensforskjell på selgerens erstatningsansvar ved de individuelt bestemte kjøp på den ene side og de artsbestemte på den annen.
Nærmere om forholdet mellom kjøpslovens §§ 2 3 og 2 4. § 23 fastslår som nevnt at selgeren blir erstatningsansvarlig medmindre det opplyses at leveringens uteblivelse eller forsinkelse ikke kan tilregnes ham. Den regel paragrafen på denne måte stiller opp, frister etter sin ordlyd til antitetisk å slutte at selgeren alltid er fri for erstatningsansvar når leveringens uteblivelse eller forsinkelse ikke skyldes forsetlig eller uaktsom opptreden fra hans side. En slik slutning vil imidlertid stri mot uttrykkelige uttalelser i kjøpslovens motiver. De praktiske resultater slutningen fører til, taler også bestemt imot å godta den. Det har derfor både i rettspraksis og teori vært enighet om å forkaste den, til fordel for en tolkning av § 23 som samsvarer med de nevnte uttalelser i kjøpslovens motiver.
Uttalelsene går ut på at ansvarsreglen i § 23 ikke er å oppfatte som en uttømmende regel om selgerens erstatningsansvar ved de individuelt bestemte kjøp. Den må sees i sammenheng og suppleres med de vanlige erstatningsregler i kontraktsforhold.1 Det betyr at selgeren ved de individuelt bestemte kjøp blir erstatningsforpliktet i en rekke tilfeller, hvor leveringens uteblivelse eller forsinkelse ikke skyldes forsetlig eller uaktsom opptreden fra hans side. Det gjelder for det første når selgeren har garantert rettidig levering. Denne garanti behøver ikke å fremtre som en uttrykkelig erklæring. Den kan fremgå indirekte av selgerens opptreden eller holdning forøvrig, f. eks. av et bekreftende svar på en forespørsel fra kjøperen om det er mulig å levere til den avtalte tid. Selgeren blir videre ansvarlig når uteblivelsen eller forsinkelsen skyldes forsetlig eller uaktsom opptreden, ikke fra selgerens, men fra de folks side, som skal foreta leveringen på hans vegne. Forsåvidt disse folk står i selgerens tjeneste kan denne erstatningsplikt bygges på NL 3—21—2. Men erstatningsplikten går i kjøpsforhold betydelig lenger enn ansvarsregelen i 3—21—2 hjemler. Den må utstrekkes til å omfatte også de folk som selgeren, uten å ha dem i sin tjeneste, har betrodd å besørge det nød-
vendige for salgsgjenstandens levering til kjøperen.1 Videre blir selgeren erstatningsansvarlig uten hensyn til forsett eller uaktsomhet, hvis leveringens uteblivelse eller forsinkelse har sin grunn i at han er i pengevanskeligheter.2 Det samme gjelder når selgeren er i unnskyldelig villfarelse med hensyn til sin forpliktelses eksistens, når leveringen hindres fordi en bedre berettiget tredjemann sikrer seg salgsgjenstanden, eller når det foreligger opprinnelig vanhjemmel.
Det som nå er fremholdt, viser at selgeren ved de individuelt bestemte kjøp i praktisk viktige grupper av tilfeller blir erstatningsforpliktet når leveringen uteblir eller forsinkes, selv om han ikke har opptrådt forsetlig eller uaktsomt. Dertil kommer, at selv den ansvarsregel kjøpslovens § 23 inneholder, er betinget forsåvidt som det er almindelig anerkjent at det ikke er kjøperen, men selgeren, som har å opplyse »at forsinkelsen ikke kan tilregnes ham». Endelig er det på det rene at hvis selgeren har påtatt seg å bearbeide, transportere eller treffe andre foranstaltninger med hensyn til den solgte ting, blir ansvaret for disse forpliktelsers oppfyllelse å bedømme på samme måte som de forpliktelser selgeren ved artsbestemte kjøp påtar seg. Alt i alt kan det derfor foreløpig fastslåes at kjøpslovens § 23 gir et helt misvisende inntrykk av selgerens ansvar for at leveringen ved de individuelt bestemte kjøp uteblir eller forsinkes.
Når det dernest gjelder kjøpslovens § 24, er det et forhold som det, i tilslutning til USSING,3 er grunn til straks å presisere. Som påpekt er det de artsbestemte kjøp paragrafen refererer seg til. Den fastslår at selgeren, hvis det ikke foreligger helt ekstraordinære omstendigheter, blir erstatningsforpliktet, selv om leveringens uteblivelse eller forsinkelse »ikke kan tilregnes ham». En rekke av de tilfæller man fremholder som eksempler på det objektive erstatningsansvar selgeren etter dette hjemfaller til, forteller imidlertid intet om at selgeren blir erstatningsforpliktet uten hensyn til skyld. Det erstatningsansvar selgeren i disse tilfeller pådrar seg,
er ofte en selvfølgelig konsekvens av at hans forpliktelse etter kjøpekontrakten ikke er konsentrert om en spesiell gjenstand eller et spesielt vareparti, men går ut på å prestere en artsbestemt ydelse. Når selgeren har forpliktet seg til en slik artsbestemt ydelse, fölger det av kontrakten selv at hans forpliktelse ikke bortfaller på grunn av omstendigheter som bare avskjærer muligheten for å levere bestemte »eksemplarer» av vedkommende art. Et eksempel vil illustrere dette: En møbelfabrikant selger hundrede standardstoler til en restaurant, til levering 10. september et bestemt år. De første dagene av september gjør fabrikken stolene klar. Natten til 10. september brenner imidlertid det lagerskur stolene står i, og stolene stryker med. I dette tilfelle følger det av selve kjøpekontrakten at fabrikken fortsatt er forpliktet til å levere hundrede stoler, med det resultat at den pådrar seg erstatningsansvar hvis den ikke oppfyller forpliktelsen snarest mulig. Og dette ansvar ville fabrikken vel å merke pådra seg selv om man ikke hadde den regel at selgeren ved de artsbestemte kjøp var erstatningsforpliktet uten hensyn til skyld. At også dette forhold medvirker til at den prinsippielle forskjell på selgerens erstatningsansvar ved de artsbestemte og de individuelt bestemte kjøp ikke blir så stor, trenger neppe nærmere påvisning.
I samme retning virker den omstendighet at den objektive ansvarsregel § 24 selv stiller opp, etter sin ordlyd kan, og i stigende utstrekning er blitt underkastet begrensninger. Det er da også i teorien gitt stadig sterkere uttrykk for at den prinsippielle motsetning mellom selgerens erstatningsansvar i de to grupper av kjøp ikke er av nevneverdig betydning. Allerede ALMÉN viser, iallfall en viss, imøtekommenhet overfor denne oppfatning. Men den er fremforalt blitt fremholdt av USSING i Køp, Obl. alm. Del og, særlig, i en artikkel i UfR 1932 B s. 100—104. I artikkelen skriver Ussing at Almén og JUL. LASSEN, såvidt han kan se, bare oppstiller »een Sætning, der klart betyder en Udvidelse af Ansvaret for Artsumulighed» etc. udover, hvad der gælder om Specieskøb. Det er den Sætning, Lassen udtrykker saaledes, at »ved generisk bestemt Skyld maa de af Skyldneren til Opfyldelse valgte Genstandes Skæbne være Fordringshaveren uvedkommende, indtil behørig Opfyldelse har fundet Sted» (Alm. Del § 42 v. Note 71). »Den tilsvarende Sætning», fortsetter Ussing, »findes hos Almén under § 24 ved note 14. Netop denne Sætnings Riktighed er imidlertid som bekjent omtvistet, den er navnlig bleven
bestridt af LUNDSTEDT i Svensk Juristtidning 1921 s. 225 flg. »— — — »Det er derfor ret nærliggende», heter det endelig, »at rejse det Spørgsmaal, om man ikke kan opstille den Regel, at Artsumulighed og Artshindringer maa behandles efter ganske samme Regler som Umulighed og Hindringer ved Aftale om Specieydelser. Denne Anskuelse er blevet hævdet af ALF ROSS i 2. Udg. af Grundtvig's Lov om Køb— — sansynligvis i nogen Grad under Paavirkning af Udtalelser paa mine Forelæsninger — —. Og der er adskillig der taler til Gunst for den.»
De hitsatte uttalelser fra Ussing er jeg for mitt vedkommende enig i. Det er utvilsomt at man ved utarbeidelsen av kjøpsloven er kommet i skade for å overvurdere betydningen av sondringen mellom de artsbestemte og de individuelt bestemte kjøp for spørsmålet om selgerens erstatningsansvar når leveringen uteblir eller forsinkes. Jeg er heller ikke i tvil om at det, bortsett fra den unntagelse Ussing trekker frem, er mest virkelighetsnært å fastslå at selgerens erstatningsansvar prinsippielt er det samme ved de artsbestemte og de individuelt bestemte kjøp. Klarlegningen av dette ansvar bør da foretas med utgangspunkt i, og i tilknytning til kjøpslovens § 24.
II. KLARLEGNING AV SELGERENS ERSTATNINGSANSVAR MED UTGANGSPUNKT I OG I TILKNYTNING TIL KJØPSLOVENS § 24.
A. Den tradisjonelle tolkning av kjøpslovens§ 24 på grunnlag av ALMÉN'S kommentar. Kjøpslovens § 24 lyder slik:
»Ved kjøb af gjenstande, som er bestemt efter art, pligter sælgeren, selv om forsinkelsen ikke kan tilregnes ham, at svare skadeserstatning, medmindre han har forbeholdt sig fritagelse derfor, eller muligheten af at opfylde aftalen maa ansees udelukket ved omstændigheder, som ikke er af saadan beskaffenhed at sælgeren ved kjøbets afslutning burde taget dem i beregning, saasom ved tilfældig undergang af alle gjenstande af den art eller det parti, kjøbet angaar, ved krig, inførselsforbud eller lignende.»
Som man ser, og som det tidligere er påpekt, åpner paragrafen med å fastslå at selgeren ved de artsbestemte kjøp blir erstatningsforpliktet, selv om leveringens uteblivelse eller forsinkelse ikke kan tilregnes ham. Dette objektive erstatningsansvar inntrer imidlertid ikke i alle tilfeller. Forholdene kan ligge slik an
at selgeren går fri. Men de forhold som i så måte kommer i betraktning, må være av ekstraordinær karakter. Det påligger dessuten etter den almindelige oppfatning selgeren å bevise at de er til stede. § 24 knesetter med andre ord den hovedregel at en selger som har sluttet et artsbestemt kjøp, blir erstatningsforpliktet uten hensyn til skyld hvis leveringen uteblir eller forsinkes. Men den fritar samtidig selgeren for erstatningsansvar, hvis han kan dokumentere at ekstraordinære forhold som han ikke har herredømmet over, hindrer levering på kontraktsmessig måte.
Så langt er paragrafen klar.
Men klarheten blir vesentlig mindre straks man spør, hvor ekstraordinære de forhold må være, som begrunner ansvarsfrihet for selgeren. Visstnok nevnes det i paragrafen visse eksempler på forhold som kan være av denne karakter. Eksempler, som utvilsomt gir noen veiledning. Det samme gjelder forskjellige uttalelser i kjøpslovens motiver. Det var på grunn av disse eksempler og uttalelser at man i teori og rettspraksis trodde å kunne fastlegge paragrafens innhold, og dermed nå frem til sine resultater.
a. Sondringen mellom den objektive og den subjektive umulighet som utslaggivende kriterium. Hva mente man eksemplene og uttalelsene innebar? Et representativt svar på det spørsmålet møter man hos ALMÉN. For nordisk rettspraksis og teori sluttet seg på dette, som på de fleste andre punkter i kjøpsretten, til de oppfatninger Almén gjorde seg til talsman for. Den bærende tanke i Almén's tolkning av kjøpslovens § 24 er, at den utelukkende fritar selgeren for erstatningsansvar når det er umulig å levere. Denne umulighet må være objektiv: d. v. s. at det ikke bare for den aktuelle selger, men også for enhver annen må være utelukket å prestere kontraktsmessig levering. Almén presiserer i denne forbinnelse at det ved avgjørelsen av om det foreligger slik objektiv umulighet, ikke må tas hensyn til de forberedende disposisjoner selgeren har truffet i tidsrummet mellom kjøpets inngåelse og leveringstidspunktet. At disse disposisjoner slår feil på grunn av omstendigheter selgeren ikke har herredømmet over, skal ingen betydning tillegges. Almén belyser dette ved hjelp av følgende eksempel (Almén I s. 313—314): En kjøpmann i Hamburg har påtatt seg å levere i Stockholm i mai måned en skipslast sydfrukter av en sort som på leveringstiden ikke finnes på Stockholmsmarkedet.
30. mai støter skipet på en ukjent grunne like utenfor Stockholm, og synker, med det resultat at det ikke for noe menneske blir mulig å levere et så stort parti sydfrukter i Stockholm den følgende dag. Til tross for at det her faktisk er umulig å levere på kontraktsmessig måte, blir selgeren ifølge Almén ikke fritatt for å svare erstatning.
Det skyldes ingen tilfeldighet at Almén på denne måte lar sondringen mellom den subjektive og objektive umulighet være utslaggivende for selgerens erstatningsansvar. Sondringen og dens konsekvenser er tvertimot etter hans oppfatning ikke til å komme forbi. Ordlyden i § 24, i forening med kjøpslovens motiver, skal nødvendiggjøre at den legges til grunn.
For først å holde seg til motivene, er det for oss fortrinnsvis de norske som har interesse. Det står ikke til å nekte at disse motiver går i Almén's favør. De uttalelser man møter i dem, forteller at forfatterne utvilsomt har villet tillegge sondringen mellom den subjektive og den objektive umulighet utslaggivende betydning for avgjørelsen av selgerens erstatningsansvar. (Mot. s. 36—37.) Det er imidlertid almindelig anerkjent at uttalelser i en lovparagrafs motiver ikke er ubetinget binnende for den senere tolkning av paragrafen, medmindre de har fått et utvetydig og ufravikelig uttrykk gjennom dens ordlyd. Såvidt jeg kan se er dette ikke skjedd i nærværende tilfelle. Riktignok er det sansynlig at de eksempler på ansvarsbefriende omstendigheter som er nevnt i § 24 — — tilfeldig undergang av alle de gjenstander av den art eller det parti kjøpet angår, krig, innførselsforbud eller lignende — — iallfall delvis er valgt for å presisere at det utelukkende er den objektive umulighet som, som motsetning til den subjektive, fritar selgeren for erstatningsplikt.1 Men disse eksempler er satt inn etter ordene: »muligheden af at opfylde aftalen maa ansees udelukket». Disse ord forteller at det ikke behøver å foreligge absolutt umulighet for at selgeren skal gå fri. Også hindringer som ikke har denne absolutte karakter, kan føre til samme resultat. Det fastslåes altså gjennom de nevnte ord at det finnes hindringer som fritar selgeren for erstatningsansvar, til tross for at de ikke utelukker enhver mulighet for kontraktsmessig levering. (Jfr Mot. s. 36 og ALMÉN I s. 315—316.) Det er dessuten overlatt til domstolenes skjønn å avgjøre når dette ertilfelle. Det er videre intet i paragrafens ordlyd som påbyr at
domstolene ved utøvelsen av dette skjønn skal være henvist til utelukkende å ta i betraktning hindringer som fremkaller objektiv umulighet, slik umulighetslærens tilhengere fastlegger dette begrep. Visstnok må domstolene ved sitt skjønn ta hensyn til de eksempler på ansvarsbefriende omstendigheter som er nevnt i § 24. Men disse eksempler tilsier ikke med nødvendighet mer enn at domstolene må vise stor varsomhet med å anerkjenne andre omstendigheter som ansvarsbefriende, enn dem som faktisk umuliggjør kontraktsmessig levering.
Man står etter dette ved tolkningen av kjøpslovens § 24 prinsippielt fritt overfor den konvensjonelle sondring mellom den subjektive og den objektive umulighet. Hvorledes man bør bruke denne frihet, avhenger av sondringens holdbarhet og praktiske hensiktsmessighet.
b. Kritisk vurdering av sondringen mellom den subjektive og den objektive umulighet. Sondringen mellom den subjektive og den objektive umulighet skriver seg opprinnelig fra tysk rettsvitenskap, og har ingen ringere enn SAVIGNY som sin åndelige far. Det er forsåvidt ingen grunn til å forbauses over at den hurtig slo igjennom, og etterhvert kunne glede seg ved en utvilsom karrière. Fra tysk rettsvitenskap forplantet den seg til den nordiske, hvor den ble av grunnleggende betydning for teoretikernes kontraktsrettslige resonnementer. Men dette har ikke hindret at det samtidig er blitt reist opposisjon mot den.
Allerede i 1880 skrev CARL TORP en avhandling i UfR som inneholdt en skarp kritikk av og en bestemt avstandtagen fra den.1 Senere har VILHELM LUNDSTEDT rettet sterke angrep på sondringen under en behandling av kjøpslovens § 24 i SvJT 1921 s. 325 flg. Det samme gjelder USSING i hans fremstilling i Obl. alm. Del §§ 12 og 13. Jeg er personlig ikke i tvil om at den kritikk som på denne måte er blitt reist, har vært både berettiget og fruktbar. Ifølge sondringen er det bare den objektive umulighet som fritar selgeren for erstatningsansvar. Og objektiv umulighet foreligger først når såvel den aktuelle selger som enhver annen er ute av stand til å prestere kontraktsmessig ytelse. Jeg setter at en møbelfabrikant har sluttet kontrakt om innen 1 år å levere møbler til en restaurant. Jeg setter videre at fabrikken
brenner etter at kontrakten er inngått. Brannen oppstår imidlertid på et så tidlig tidspunkt at fabrikken kan gjenoppbygges og møblene fremstilles og leveres til avtalt tid. Det betyr at det til og med for den aktuelle selger, møbelfabrikanten, er mulig å oppfylle kontrakten etter sitt innhold. Noen objektiv umulighet foreligger altså ikke i dette tilfelle, og møbelfabrikanten skulle følgelig bli erstatningsansvarlig hvis han ikke leverer møblene. Men dette resultat faller sondringens tilhengere tungt for brystet. De har en umiddelbar følelse av at det ville være for meget forlangt at møbelfabrikanten for å unngå et slikt ansvar, skulle måtte bygge sin fabrikk opp igjen.
Delte er i seg selv høyst forståelig. Kjøpslovens § 24 påbyr etter mitt skjønn heller ikke en slik løsning. Men sondringens tilhengere er takket være sin sondring kommet i et ubehagelig dilemma. Møbelfabrikanten kan faktisk levere. Hvis han allikevel skal fritas for erstatningsansvar, hvorledes går det da med grunnsatsen om at det utelukkende er den objektive umulighet som virker ansvarsbefriende? For en uhildet synes svaret å være opplagt. Grunnsatsen må oppgis. Men dette resultat kan, eller vil, sondringens tilhengere ikke anerkjenne. For å slippe det, gjør de plutselig gjeldende at det objektive umulighetsbegrep ikke må tas for bokstavelig. Begrepet er, heter det, ikke et logisk, men et praktisk, formålsbestemt begrep. Dette forklares nærmere derhen at begrepet ikke utelukkende refererer seg til omstendigheter som skaper en absolutt hindring for kontraktsmessig oppfyllelse. Det omfatter også omstendigheter, som uten faktisk å utelukke oppfyllelse, gjør den uforutsett og meningsløs byrdefull. Ved på denn måte å utvide begrepet, mener man å ha reddet sondringen mellom den subjektive og den objektive umulighet som utslaggivende kriterium. Men den løsning man således er nådd frem til, er bare tilsynelatende. Reellt sett innebærer den et mislykket forsøk på å dekke over at sondringen svikler i den foreliggende situasjon, medmindre man oppgir det som er dens bærende idé og dypeste motivering: at en selger i og med at kontraktsmessig levering er utelukket må fritas for erstatningsansvar med samme selvfølgelighet som han fritas for direkte oppfyllelse. Sondringen bygges nemlig mer eller mindre bevisst på en paralellslutning fra leveringspliktens bortfallen til erstatningsansvarets. Denne paralellslutning er neppe under noen forutsetning holdbar. Men skal den overhodet få noen mening, må man i
ethvertfall holde fast ved den faktiske situasjon, som begrunner leveringspliktens bortfallen. Og denne situasjon er at kontraktsmessig oppfyllelse er utenkelig. Utenkelig er oppfyllelsen imidlertid bare når det såvel for den aktuelle selger, som for enhver annen faktisk er umulig å prestere den. Grunnsatsen om at den objektive umulighet, og den alene, virker erstatningsbefriende har altså stillet sondringens tilhengere overfor en konflikt som det ikke har lykkedes dem å løse.
Men satsen har også fremkalt en annen konflikt. Denne konflikt skyldes at man i visse tilfeller, der det faktisk er umulig å oppfylle, og der selgeren følgelig skulle gå fri, allikevel har funnet å måtte pålege ham erstatningsansvar. Jeg sikter her tilde til feller hvor selgeren har truffet forberedende disposisjoner, som slår feil på et så sent tidspunkt at kontraktsmessig levering er utelukket. Også denne konflikt har man søkt å løse ved hjelp av manipulasjoner med begrepet objektiv umulighet. Mens man ved den første konflikt foretok en vilkårlig utvidelse av begrepet, har man her søkt tilflukt i en likeså vilkårlig innsnevring av det. Man innrømmer at det i de tilfeller det gjelder, både for den aktuelle selger og for enhver annen er utelukket å oppfylle på kontraktsmessig måte. Men man hevder samtidig at den inntrådte umulighet på tross av dette er subjektiv. Denne påstand virker høyst overraskende forsåvidt som det ikke kan påvises noen prinsippiel forskjell mellom den foreliggende situasjon, og de situasjoner hvor umuligheten karakteriseres som objektiv. Man har da heller ikke bemøyet seg med å gi noen begrunnelse for den. At påstanden allikevel lanseres, skyldes formodentlig at sondringens tilhengere trenger den for overfor seg selv og andre å kunne opprettholde troen på sondringens teoretiske holdbarhet og praktiske hensiktsmessighet.
Jeg håper med dette å ha dokumentert at sondringen mellom den subjektive og den objektive umulighet ikke tåler å konfronteres med virkeligheten. Sondringen bør derfor oppgis som utslaggivende kriterium ved tolkningen av kjøpslovens § 24.
B. Tilrettelegning av et nytt tolkningsgrunnlag. Når man inntar dette standpunkt, spørs det hva man vil stille istedet for det tolkningsgrunnlag som man forkaster. For å kunne svare på det, er det hensiktsmessig å søke klarlagt hvilke hensyn det er som bestemmer det strenge erstatningsansvar i kjøpslovens § 24. § 24 tar sikte på de artsbestemte kjøp, altså de
kjøp som ikke er konsentrert om en spesielt utpekt gjenstand. Ved disse kjøp foreligger det vanligvis en serie oppfyllelsemuligheter, idet alle gjenstander som tilhører vedkommende art, kontraktsrettslig er fullt likeverdige. Hvilken av gjenstandene selgeren velger å oppfylle med, er med andre ord likegyldig. Dette at oppfyllelsesmulighetene er så tallrike, fører til at man forholdsvis sjelden opplever at samtlige er utelukket. Men selvsagt kan dette forekomme. Hvorvidt det i en bestemt situasjon er tilfelle, er det imidlertid alt annet enn lett å danne seg en dokumenterbar mening om. Kjøperen er i så måte vesentlig vanskeligere stillet enn selgeren. Kjøperen vil derfor praktisk talt være avskåret fra å motbevise en påstand fra selgerens side om at alle oppfyllelsesmuligheter er stengt. Hvis man ved de artsbestemte kjøp fritok selgeren for erstatningsansvaret såfremt han kunne godtgjøre at kontraktsmessig oppfyllelse var utelukket, ville man risikere å åpne veien for ansvarsfrihet i situasjoner, der det faktisk hadde vært mulig å levere. Men et slikt resultat ville ved de artsbestemte kjøp være meget uheldig. Disse kjøp er av central betydning for samfundets vareforsyning. I og med det er det i høy grad om å gjøre at de kan inngås og avvikles med den størst mulige sikkerhet. Vilkåret for at det skal kunne skje, er at både selger og kjøper opptrer kontraktsmessig. Kjøperens rolle er imidlertid forholdsvis usammensatt og passiv. Med selgeren forholder det seg derimot helt anderledes. Kontraktsmessig opptreden fra hans side forutsetter utfoldelse av en betydelig og mangfoldig aktivitet. Hvis denne aktivitet ikke settes inn i rett tid og med tilbørlig energi, risikerer man at det foreliggende kjøp ikke vil bli virkeliggjort etter sitt økonomiske formål. Fordi situasjonen er denne, er det maktpåliggende å sørge for at selgeren ikke fristes til noen form for sabotasje, men tvert imot stimuleres til energisk og lojal aktivitet. Men dette formål ville kunne motvirkes, hvis man fritok selgeren for erstatningsansvar dersom han godtgjorde at det var umulig for ham å oppfylle kontrakten. Han ville i så fall kunne spekulere i den sjanse for en videregående ansvarsfrihet, som skapes på grunn av de kompliserte og uoversiktelige forhold man her står overfor. Hvis derimot selgeren ikke gis adgang til å slippe fra erstatningsansvaret ved å godtgjøre at kontraktsmessig opfyllelse i det foreliggende tilfelle er utelukket, er ingen spekulasjon mulig. Han må da regne med erstatningsansvaret som en uunngåelig følge av unnlatt levering. Han vil derved
få én spore til den energiske og loyale aktivitet, som ved de artsbestemte kjøp er av vital betydning.
Det som nå er fremholdt, har imidlertid bare gyldighet under relativt normale forhold. Hvis det inntreffer helt ekstraordinære omstendigheter svikter grunnlaget for det. Da vil den kompliserte uoversiktelighet som råder i normaltilfellene ikke gjøre seg gjeldende, i ethvertfall ikke på langt nær med den samme styrke. De nevnte omstendigheter vil, nettop i kraft av sin ekstraordinære karakter, være markante og lett påviselige. Hvis selgeren påstår at alle oppfyllelsemuligheter er stengt på grunn av slike omstendigheters inntreden, vil derfor kjøperen som oftest kunne kontrollere denne påstands riktighet. Kjøper og selger er her forholdsvis jevnbyrdige på dette punkt. At man i disse tilfeller fritar selgeren for erstatningsansvar, hvis han godtgjør at kontraktsmessig oppfyllelse er umulig, vil derfor ikke innebære synderlig fare for en vilkårlig og uhensiktsmessig utvidelse av ansvarsfriheten. En ansvarsfrihet som begrenses til sitausjoner av denne art, kan det neppe heller på annet grunnlag reises reelle innvendinger mot. En slik ansvarsfrihet svekker ikke selgerens aktpågivenhet og aktivitet. Han er i de foreliggende situasjoner faktisk avskåret fra å levere på kontraktsmessig måte.Selv den mest ubetingede trudsel om erstatningsansvar kan ikke bringe noen forandring i dette. Dertil kommer at de situasjoner det her er tale om, i kraft av sin natur er sjeldne. Det er nok en grunn til at man uten betenkelighet kan godkjenne den omtalte ansvarsfrihet, som kjøpslovens § 24 uten tvil gir, og også har tilsiktet å gi, hjemmel for.
Grensene for selgerens erstatningsansvar er etter dette i alt vesentlig klare både i normaltilfellene, og i de tilfeller hvor det foreligger helt ekstraordinære omstendigheter, som reiser en uoverstigelig hindring for kontraktsmessig oppfyllelse.1
Men det står en viktig gruppe tilfeller tilbake. Også i disse tilfeller er det inntruffet omstendigheter av helt ekstraordinær karakter. Men omstendighetene har ikke utelukket enhver mulighet for oppfyllelse. De har bare gjort kontraktsmessig oppfyllelse upåregnet og uforholdsmessig tyngende. Her kan man ikke uten videre knesette ansvarsfrihet med den begrunnelse at selgeren står maktesløs, og at en trudsel om erstatningsansvar ingen forandring kan fremkalle i dette forhold. Selgeren er, hvis man
ser bort fra hans personlige økonomi, nettopp ikke maktesløs. Kontraktsmessig oppfyllelse er mulig, men utelukkende i kraft av en upåregnet og uforholdsmessig tyngende innsats. Det er samtidig på det rene at selgeren heller ikke i disse tilfeller alltid skal pålegges å svare skadeerstatning. Dette fremgår som tidligere vist, direkte av kjøpslovens § 24. Gjennom ordene: »maa ansees udelukket» har paragrafen med hensikt åpnet adgang for domstolene til å innrømme ansvarsfrihet, også når de helt ekstraordinære omstendigheter har vanskeliggjort kontraktsmessig oppfyllelse uten helt å hindre den.
Men i hvilken utstrekning og etter hvilke hensyn skal domstolene bruke denne adgang?
Jeg er personlig ikke i tvil om svaret på det spørsmålet. Domstolene bør etter min oppfatning, slik som USSING med styrke har fremholdt,1 falle tilbake på de synspunkter man møter i den kontraktsrettslige forutsetningslære. Denne lære har imidlertid i utviklingens løp gjennomgått mange forandringer. Den er heller ikke i dag ensrettet eller avklaret. Det er derfor nødvendig i kritisk vurderende form å gi en kort karakteristikk av hvorledes det i så måte forholder seg.
Når man undersøker den kontraktsrettslige forutsetningslære er det særlig to hovedsynspunkter man møter, nemlig de som er kommet til uttrykk gjennom den subjektive og den objektive forutsetningsteori. For først å ta den subjektive teori, bygger den på en åpenbar fiksjon, som både er overflødig og uhensiktsmessig. I og for seg var det intet i veien for å erstatte fiksjonen med en realitet. Men man måtte i så fall bygge på de konkrete forutsetninger som de aktuelle kontraktsparter har hatt. Hvis man gikk til dette skritt, ville imidlertid teorien komme til kort i alle de situasjoner der kontraktspartene ingen uttrykkelige forutsetninger har hatt med hensyn til de forhold som har skapt konflikten. Dermed ville teorien bli uten nevneverdig praktisk verdi. Når det dernest gjelder den objektive forutsetningsteori, går den klar av dette skjær. Etter denne teori spørres det ikke om hvilke konkrete forutsetninger de aktuelle kontraktsparter har hatt. De forutsetninger det opereres med og tas hensyn til, er de som normalt forstandige og sakkyndige folk gjennomsnittlig går ut fra.
I den siste tid er det imidlertid blitt hevdet at også den objek-
tive forutsetningsteori bygger på en uhensiktsmessig fiksjon. Denne oppfatning gir blandt annet CARL JACOB ARNHOLM uttrykk for i »Almindelig Obligasjonsrett» s. 103 flg. Arnholm fremholder der at de forutsetninger teorien opererer med, i virkeligheten er »bakutsetninger». Det vil si at »forutsetningene er noe man setter til etterpå» (1. c. s. 102). Man bør derfor etter Arnholms oppfatning forlate også den objektive forutsetningsteori, og i stedet »gå direkte til det som er det virkelige grunnlag, nemlig den omstendighet at forholdene har forandret seg på en bestemt måte. Omskrivningen gir ingen forklaring — — den bare tjener til å skjule den virkelige forklaring» (1. c. s. 102—103). Hvis Arnholm har rett i at det er de ytre forholds forandring, og de alene, som er utslaggivende, vil det utvilsomt kunne få uheldige følger å operere med et forutsetningssynspunkt. Man risikerer da å gli ut i en kamuflert form for rettsusikkerhet, som karakteriseres ved at de realt bestemmende momenter fortrenges. Jeg er derfor enig med ham i at man bør oppgi den objektive forutsetningsteori, dersom de ytre forholds forandring er det ene utslaggivende. Men jeg tror ikke at dette er tilfelle.
Hvis man med begrepet forutsetning mener en bevisst forestilling som i den aktuelle situasjon virker aktivt med ved beslutningen om å inngå kontrakten, er det riktig nok at kontraktspartene ofte er blottet for forutsetninger. Såfremt man var henvist til å oppfatte begrepet på denne måte, ville Arnholms kritikk i alt vesentlig være berettiget. Men man er etter min mening ikke henvist til det. I vårt daglige liv går vi jevnt over ut fra at tilværelsen »fungerer normalt». I desto høyere grad vi går ut fra dette, desto fjernere vil våre forutsetninger være fra å fremtre som bevisst reflekterte, aktive forestillinger. Dette kan også uttrykkes slik at de forutsetninger som spiller den største rolle for vårt handlingsliv, nettopp viser seg å være ubevisste. Men når dette er tilfelle, forekommer det meg lite hensiktsmessig å bestemme begrepet forutsetning slik, at det utelukkende omfatter bevisste, aktive forestillinger. Man bør i overensstemmelse med den vanlige sprogbruk gi begrepet et slikt omfang, at det også refererer seg til de mer eller mindre ubevisste, men dypt vesentlige forutsetninger for våre handlinger. Hvis man gjør det, kan det ikke hevdes at den objektive forutsetningsteori bygger på en fiksjon. Teorien må etter mitt skjønn tvertimot karakteriseres som virkelighetsnær. Visstnok er det riktig at de ytre forholds for
andring er av central betydning i de rettskonflikter teorien tar sikte på å regulere. Men dette moment er langt fra enerådende eller utslagsgivende. Utslagsgivende er snarere kontraktspartenes reaksjon på de ytre forholds forandring. Hvis dette ikke var tilfelle, hvis med andre ord kontraktspartenes reaksjon ingen rolle spilte, ville det overhodet ikke være noe behov for å tillegge forandringen rettslig betydning. Det er nettopp fordi denne forandring griper forstyrrende inn i de planer kontraktspartene bevisst eller ubevisst har hatt, at forandringen gir anledning til konflikt.
Jeg kommer etter dette alt i alt til det resultat at den objektive forutsetningsteori i den form man møter den hos USSING,1 har grepet det essensielle, og frembyr et hensiktsmessig redskap for løsningen av de problemer i kjøpslovens § 24, som vi for øyeblikket er opptatt med. Men man må vokte seg vel for å tro at den objektive forutsetningsteori inneholder noe Sesam-Sesam. Teorien er langt fra utkrystallisert i klare, bestemt avgrensede rettsregler. Den representerer utelukkende synspunkter av veiledende karakter, hvis innhold varierer med de kontraktsforhold det gjelder. Det sier seg videre av seg selv at synspunktene ikke må hevdes på tvers av positive lovbestemmelser. Det betyr i den forbinnelse det her er tale om, at synspunktene må brukes innenfor den ramme kjøpslovens § 24 trekker opp. I det øyeblikk dette er på det rene, kan det straks fastslåes at domstolene må vise varsomhet med å frita selgeren for erstatningsansvar på grunn av hindringer som visstnok har vanskeliggjort kontraktsmessig oppfyllelse, men ikke avskåret enhver mulighet for den. Dette fremgår direkte av paragrafens ordlyd. Det heter der at ansvarsfrihet kan inntre når muligheten av å oppfylle avtalen »maa ansees udelukket». Dernest nevnes det forskjellige eksempler på omstendigheter som kan ha slik virkning. Disse eksempler er av en slik karakter at det åpenbart er hensikten at bare helt ekstraordinære og dypt alvorlige hendelser skal komme i betraktning. Det viser seg også at domstolene har vært uhyre varsomme med å frita selgeren for erstatningsansvar. De høyesterettsdommer som ble avsagt under og umiddelbart etter forrige verdenskrig er i så måte illustrerende.
Dommene forteller at høyesterett var meget lite tilbøylig til å la selgeren slippe ansvar på grunn av at kjøpekontraktens økonomiske grunnlag var blitt radikalt forandret. Ansvarsfrihet ble
bare innrømmet i ganske få tilfeller, og det ble i premissene omhyggelig presisert at det skyldtes helt »eksorbitante» prisforskyvninger, som fra et forretningsmessig synspunkt gjorde kontraktsmessig levering klart meningsløs.1 Den prinsippielle oppfatning som høyesterett gjennom disse dommer ga uttrykk for, møter man også i andre avgjørelser høyesterett traff etter kjøpslovens § 24. Jeg sikter her til de avgjørelser som gjaldt det forhold at kontraktsmessig oppfyllelse ble vesentlig vanskeliggjort på grunn av »naturhindringer», som orkanmessig urvær, vannmangel ved fløtning, feilslått høst, feilslått fiske e. l.2
Hvis den rettspraksis man på denne måte presenteres for, fortsatt skulle legges til grunn for avgjørelsen av mulig oppdukkende konflikter, ville det bli liten plass for almindelige kontraktsrettslige forutsetningssynspunkter. Man ville imidlertid gjøre seg skyldig i en betydelig lettsindighet ved uten videre å slå inn på den vei. Riktignok er de dommer, man møter i denne rettspraksis, de eneste vi har som angår kjøpslovens § 24 direkte. Men i de siste ti år er det truffet noen rettsavgjørelser i beslektede kontraktsrettslige spørsmål, som er av den største betydning for praktiseringen av denne paragraf. Rettsavgjørelsene viser, i forening med gjeldsbrevslovens § 8, at det er skjedd en prinsippiell forskyvning i oppfatningen av de rettskonflikter paragrafen omfatter. Forskyvningen gir seg uttrykk i en vesentlig større imøtekommenhet overfor selgerens interesser, uten at det er mulig nøyaktig å fastlegge hvor langt denne større imøtekommenhet strekker seg. Dels er den oppfatning den utspringer av ennå ikke tilstrekkelig avklaret. Dels særkjennes oppfatningen av en analyserende og vurderende innlevelse i de konkrete konfliktsituasjoner. Den unndrar seg derfor etter sitt vesen formulering i absolutte og uttømmende normer. Men det hindrer ikke at det allikevel kan
være verdifullt å undersøke to av de nevnte rettsavgjørelser nærmere.
Den første ble truffet i en høyesterettssak som er referert i Rt. 1935 s. 122 flg. Saken gjaldt en langvarig salgskontrakt mellom to nikkelprodusenter. Ifølge kontrakten skulle kjøperen av selgeren få overlatt nikkel til en bestemt pris pr. tonn for videresalg til Sovjet. Da England noen tid etter at kontrakten var sluttet opphevet gullinnløsningen av pund, førte dette til en voldsom stigning i prisene på nikkel. Resultatet ble at den nikkelprodusent som sto som kjøper etter kontrakten, ville oppnå en enorm fortjeneste på sitt videresalg til Sovjet. Under henvisning til dette påsto selgeren at han ikke var forpliktet til fortsatt å levere nikkel til den avtalte pris. Kjøperen hevdet på sin side at kontrakten var fullt gyldig, og at han derfor hadde krav på å få kjøpt nikkel til den pris som var fastsatt i kontrakten.
Kjøperen fikk ikke medhold. Førstevoterende, som de øvrige dommere sluttet seg til, fremholdt at når det i kontrakten var fastsatt en fiks pris pr. tonn uten tidsbegrensning, måtte det sees på bakgrunn av at det på den tid kontrakten ble sluttet, var ro på nikkelmarkedet. Selgeren ville gjerne selge, og begge parter var klar over at kjøperen ved den faste pris ønsket å åpne seg adgang til en så stor fortjeneste som mulig under de rådende forhold. Man kunne derfor, etter førstevoterendes mening, neppe oppstille den setning, at en hvilken som helst normal stigning i markedsprisen for nikkel kunne berettige selgeren til å nekte fortsatt levering til den avtalte pris. Men dette spørsmål var det ikke nødvendig å gå inn på. For man kunne iallfall ikke, uttalte førstevoterende videre, være berettiget til å bruke dette synspunkt i det foreliggende tilfelle. Kjøperens handlefrihet ble krysset av de hensyn som hans stilling som »tillitsmann» for selgeren tilsa. »Jeg må», fremholdt førstevoterende til slutt, »anta at når markedet av helt uforutseede og utenforliggende grunder undergikk en så radikal omveltning, at rafinéringsverket (kjøperen) kunne opnå en pris svarende till £ 235 pr. tonn, var det helt i strid med god forretningsskikk og med tillitsforholdet mellom partene å ville gjøre bestemmelsen om de £ 150 gjeldende.»
Som man ser fastslo høyesterett at en så radikal prisforskyvning som den foreliggende, måtte berettige selgeren til å nekte å levere til den avtalte pris, uten dermed å pådra seg erstatningsansvar. Visstnok blir det i premissene presisert at det besto et
spesielt tillitsforhold mellom kjøper og selger. Det er ingen tvil om at dette moment spilte en rolle for det standpunkt høyesterett inntok. Men man er på den annen side etter alt å dømme berettiget til å se høyesteretts standpunkt som et uttrykk for et nytt og mer elastisk syn på konflikter av den art det her gjelder. Et syn som nettopp karakteriseres ved en vesentlig større imøtekommenhet overfor selgerens interesser enn den våre domstoler viste under og umiddelbart etter forrige verdenskrig.
Den annen rettsavgjørelse jeg vil trekke frem, er en voldgiftsavgjørelse, som ble truffet høsten 1940. En kullimportør sluttet i juni 1939 kontrakt om levering av kull og sinders til forskjellige statsinstitusjoner for brendselssesongen 1939—40. Det avtaltes en bestemt pris pr. tonn, og ble ikke tatt noe forbehold om at prisen eller de øvrige kontraktsvilkår skulle reguleres hvis det brøt ut krig innen levering hadde funnet sted. Etter krigsutbruddet i september steg kullfraktene så sterkt at en oppfyllelse av kontrakten ville påføre selgeren et direkte og stort tap. Han nektet under henvisning til dette å levere kull og sinders til den avtalte pris, mens kjøperen på sin side påsto at kontrakten skulle oppfylles etter sitt innhold.
Voldgiftsretten kom også her til det resultat at kjøperen ikke kunne gis medhold. Det heter i premissene blandt annet:
»Etter voldgiftsrettens oppfatning er det ikke i anledning av den foreliggende tvist nødvendig å gå inn på i hele sin bredde spørsmålet om en selgers rettsstilling i det tilfelle at oppfyllelsen av forpliktelsen til å levere støter på uforutsette hindringer av økonomisk art. Det er om dette spørsmål i sin almindelighet — — et spørsmål om rekkevidden av bestemmelsen i kjøpslovens § 24 — — tilstrekkelig å nevne at det etter rettsoppfatningen i dag ikke kan ansees utelukket at selgeren kan kreve lempninger i kontrakten når han for å kunne oppfylle på de avtalte vilkår må påta seg oppofrelser som er helt uforholdsmessige og åpenbart ligger utenfor hva partene har regnet med. Om det prinsippielle spørsmål det her gjelder kan for øvrig henvises til F. SCHJELDERUP i Rt 1920 s. 609 flg. og 1921 s. 65 flg. (med de rettsavgjørelser som der er omtalt); Forhandlingene på Det tolvte Nordiske Juristmøte s. 113 flg. og bilag 3; ALMÉN'S Kommentar I, 3. utgave, s. 314 flg. og USSING, Aftaler s. 270 og Køb s. 72 flg. Av rettsavgjørelser fra de siste år er en høyesterettsdom i Rt 1935 s. 122 av spesiell interesse. Av interesse er også uttalelsene i den høyesterettsvotering som er referert i Rt 1940 s. 169.»
Etter disse prinsippielle uttalelser gikk voldgiftsretten over til å vurdere den foreliggende konfliktsituasjon. Den påpekte at den
foreliggende kontrakt gikk ut på levering av kull og sinders gjennom et lengere tidsrum, og at det var forskjellige statsinstitusjoners behov i en hel brendselssesong som skulle dekkes. Voldgiftsretten fremholdt dessuten at det var av særlig betydning at kontrakten ikke var sluttet på vanlig forretningsmessig basis. Det var tvert imot på det rene at kullimportøren hadde kalkulert med en meget beskjeden fortjeneste. Dette viste etter voldgiftsrettens mening at den foreliggende kontrakt visstnok i formen var en kontrakt mellom kullimportøren som selger og vedkommende statsinstitusjon som kjøper, men at den i virkeligheten nærmet seg en ordning hvoretter kullimportøren formidlet et innkjøp av den brendsel statsinstitusjonen hadde behov for. At dette forhold måtte tillegges betydning for spørsmålet om hvilken risiko kullimportøren måtte antas å ha overtatt, var etter voldgiftsrettens oppfatning ikke tvilsomt. Det samme gjaldt den omstendighet at det var tale om levering av et meget stort kvantum. På bakgrunn av dette kom retten til det resultat at kullimportøren ikke kunne være forpliktet til kontraktsmessig levering når denne var forbunnet med merutgifter som »åpenbart lå langt utenfor hva noen av partene hadde regnet med da kontrakten kom istand». Riktignok kunne kullimportøren, fremholdt voldgiftsretten videre, ikke få ubetinget rett til å heve kjøpet. »Det var ikke umulig å levere, og Vedbolaget (kullimportøren) kunne derfor ikke ha krav på annet eller mer enn sådan regulering av kontraktsprisen som de endrede forhold tilsa. Eller mer nøyaktig uttrykt: det standpunkt Vedbolaget hadde rett til å innta var at firmaet ikke var forpliktet til å fortsette leveringen medmindre en sådan regulering ble foretatt.»
I denne avgjørelse ble det, på samme måte som i høyesterettsdommen fra 1935, lagt vekt på at det besto et særlig tillitsforhold mellom kjøper og selger. Men det er allikevel lite tvilsomt at også denne avgjørelse er symptomatisk for den forskyvning i det prinsippielle syn på de kontraktsrettslige konflikter det her er tale om. Avgjørelsen har dessuten sin særlige interesse ved den elastiske utjevning av den foreliggende interessemotsetning som den går inn for. Voldgiftsretten fremholdt at kullimportøren ikke kunne gis adgang til uten videre å heve kontrakten. Han måtte finne seg i fortsatt å være bunnet av den, hvis kjøperen på sin side var villig til å betale en del av de betydelige og helt uforutsette merutgifter som kontraktsmessig oppfyllelse betinget. På dette punkt
faller voldgiftsrettens standpunkt sammen med det standpunkt som ble inntatt av forskjellige voldgiftsretter umiddelbart etter forrige verdenskrig.1 Disse voldgiftsretter var vesentlig mer liberale i sin holdning overfor selgerens interesser enn høyesterett. Etter alt å døme var en av årsakene til den mer liberale holdning, nettopp at voldgiftsrettene ikke, som høyesterett, følte seg stillet overfor et enten — eller, i den forstand at selgeren enten måtte gå ubetinget fri eller være ubetinget bunnet av den inngåtte kontrakt. Når man ikke føler seg bunnet av et slikt enten—eller, er det langt mindre betenkelig å frita selgeren for det objektive erstatningsansvar, som en strikte etterfølgelse av kontrakten skulle lede til. Man unngår da den åpenbart uheldige følge av ansvarsfritagelse, at kjøperen plutselig må bære hele den økonomiske byrde av den inntrådte konjunkturforandring. Resultatet blir tvert imot at kjøper og selger i fellesskap må bære denne byrde, at de med andre ord blir behandlet ut fra det synspunkt at de økonmisk sett må sies å være i samme båt.
Dette synspunkt ligger også på linje med den prinsippielle oppfatning som er kommet til uttrykk i gjeldsbrevslovens § 8.
Det heter i paragrafen:
»En bestemmelse i et gjeldsbrev kan settes helt eller delvis til side, hvis det ville være utilbørlig eller åpenbart stride mot god forretningsskikk å anvende den.»
Det karakteristiske for denne paragraf er at det ikke er selve avtalen om et utilbørlig kontraktsvilkår den reagerer mot, men anvendelsen av kontraktsvilkåret. Selv om vedkommende forretningsvilkår fra begynnelsen av hadde et rimelig preg, vil det derfor rammes av paragrafen hvis det på grund av inntrådte omstendigheter må oppfattes som utilbørlig å gjøre vilkåret gjældende.
I denne henseende representerer gjeldsbrevslovens § 8 en supplering av trustlovens § 13. Den »utilbørlighet» som denne bestemmelse tar sikte på, må foreligge på det tidspunkt da kontrakten sluttes, mens den derimot ikke rammer de forskyvninger i den opprinnelige situasjon som senere gjør det utilbørlig å benytte seg av kontrakten. En viss, ubetydelig, utvidelse av lovgivningens censorvirksomhet betegner det ifølge gjeldsbrevslovens motiver også »at man med det utilbørlige» har likestillet det som »åpen-
bart strider mot god forretningsskikk». (Jfr Utkast til Lov om gjeldsbrev s. 28—29.)
Ved siden av dette punkt i gjeldsbrevslovens § 8 er det samtidig et annet som har interesse i denne forbinnelse. Vilkåret for at den regulerende bestemmelse i § 8 skal kunne brukes, er at det er inntrådt en uventet forandring i den opprinnelige situasjon, som har ført til at kontraktsmessig oppfyllelse vil virke utilbørlig eller stridende mot god forretningsskikk. Det kreves derimot ikke at den part som står som skyldner i kontraktsforholdet, ikke burde ha forutsett at den inntrådte forandring ville finne sted. I så måte samsvarer § 8 med de almindelige kontraktsrettslige forutsetningssynspunkter, slik disse er kommet til uttrykk gjennom den objektive forutsetningsteori. På den annen side kommer paragrafen tilsynelatende i strid med den regel som kjøpslovens § 24 etter sin ordlyd gir anvisning på. Ifølge § 24 er vilkåret for at de helt ekstraordinære omstendigheter skal kunne frita selgeren for erstatningsansvar blandt annet at selgeren ved kjøpets avslutning ikke burde ha tatt omstendighetene i betraktning. For såvidt ser det ut som om det foreligger en motsetning mellom kjøpslovens § 24 på den ene side, og gjeldsbrevslovens § 8 og den objektive forutsetningsteori på den annen. Men denne motsetning innebærer etter mitt skjønn ingen realitet.
Lundstedt har, såvidt jeg kan se, rett i at bestemmelsen i kjøpslovens § 24 om at selgeren bare går klar av erstatningsansvaret, såfremt han ikke på forhånd burde ha tatt de inntrufne ekstraordinære omstendigheter i betraktning, savner selvstendig betydning.1 Det er riktig nok at selgeren ikke kan fritas for ansvar i de tilfeller hvor det må karakteriseres som uaktsomt av ham at han ikke forutså muligheten av den katrastrofale utvikling i kontraktsforholdet. Dette gir seg blandt annet uttrykk i at selgeren som hovedregel ikke til sin frifinnelse kan påberope seg naturhindringer av forholdsvis normal karakter. Hvis f. eks. kontraktsmessig oppfyllelse hindres eller vanskeliggjøres på grunn av feilslått høst, feilslått fiske, vannmangel ved fløtning o. 1. frarøver disse omstendigheter ikke kjøperen hans erstatningskrav, medmindre det i den enkelte konfliktsituasjon dokumenteres at omstendighetene er av klart særegen natur. Jeg henviser om dette til de dommer som er nevnt i note 2 på s. 512. Når selgeren i disse tilfeller blir pålagt erstatningsansvar, skyldes det ikke at han er
undergitt en objektiv ansvarsregel. Hans ansvar må sees som et naturlig utslag av at han ikke har etterlevet den objektive aktsomhetsnorm som er culpaansvarets kjerne. Men så lenge det er tale om en krenkelse av denne aktsomhetsnorm, sier det seg selv at det er uten selvstendig betydning når kjøpslovens § 24 bestemmer at selgeren bare fritas for ansvar hvis han ikke på forhånd burde ha tatt de helt ekstraordinære omstendigheter i betraktning. Selvstendig betydning vil denne bestemmelse først få, hvis den utelukker ansvarsfrihet i tilfeller, der det ikke kan karakteriseres som en krenkelse av den objektive aktsomhetsnorm at selgeren har unnlatt å ta de ekstraordinære omstendigheter i betraktning. Jag tror imidlertid det skal holde hårdt å på peke eksempler påat det skjer.
Til belysning av dette vender jeg tilbake til et bestemt punkt i voldgiftssaken av 1940. I denne sak ble det fra vedkommende statsinstitusjons side gjort gjeldende at kullimportøren på den tid da kontrakten ble sluttet (juni 1939), måtte være forberedt på at krigen kunne komme, og at han derfor selv måtte ta risikoen for at han påtok seg å levere kull og sinders til de avtalte priser. Om denne påstand uttaler voldgiftsretten:
»I denne betraktning kan voldgiftsretten ikke være enig. Selvom det kan sies at de i juni 1939 var grunn til å regne med en fare for krig, ville det være unaturlig og urimelig om en importør som på denne tid påtok seg å levere brendsel til statsbanene og sluttet en kontrakt som den foreliggende, skulle ha risikoen for så vidtgående økonomiske følger av et krigsutbrudd som det her er tale om.»
Jeg er ikke i tvil om at den oppfatning voldgiftsretten her gir uttrykk for er den mest hensiktsmessige. Visstnok var det allerede i juni måned 1939 sansynlig at det i løpet av sommeren eller høsten kunne bryte ut en europeisk krig. Forsåvidt ville det ikke ha vært noe påfallende i at selgeren i kontrakten hadde tatt uttrykkelig forbehold med henblikk på denne mulighet. Allikevel er jeg enig med voldgiftsretten i at hans unnlatelse av å gjøre det ikke burde medføre den virkning at den økonomiske risiko ved et krigsutbrudd fullt ut måtte bæres av ham. For selv om sansynligheten for et snarlig krigsutbrudd forelå, hadde man ingen visshet for det. Ja, ikke bare det. Man hadde ikke en gang et tilnærmet anstendig materiale for å kunne danne seg en saklig forankret mening om det. Både selger og kjøper var i så måte henvist til mer eller mindre talentfulle kandestøperbetraktninger. Når
situasjonen er denne, synes det lite tvilsomt at man fra et forretningsmessig synspunkt er best tjent med at kontrakten sluttes ut fra den forutsetning at den økonomiske situasjon i alt vesentlig forblir normal. For så hvis katastrofen inntrer, i den forstand at den europeiske krigs utbrudd blir et faktum, å la de to kontraktsparter i fellesskap bære følgene av den økonomiske misère, som krigsutbruddet innebærer for den kontrakt de har sluttet.
På bakgrunn av det som nå er fremholdt, kan det oppstilles følgende veiledende synspunkter for løsningen av de kontraktsrettslige konflikter i relasjon til kjøpslovens § 24 det her gjelder: Grunnvilkåret for at selgeren fritas for erstatningsansvar i de tilfeller hvor helt ekstraordinære omstendigheter, visstnok har vanskeliggjort, men ikke utelukket kontraktsmessig levering, er at omstendighetene har medført en gjennomgripende forandring i den opprinnelige situasjon. Det betyr, for å holde seg til de mest praktiske tilfeller, at det må være inntrådt en radikal økonomisk omveltning i den bransje kjøpekontrakten er knyttet til. Det er ikke tilstrekkelig at kontraktsmessig oppfyllelse på grunn av de ekstraordinære omstendigheter ville være økonomisk skjebnesvanger for den enkelte selger. Det bør kreves at oppfyllelsen fra et nøkternt forretningsmessig synspunkt vil ha denne virkning for enhver jevnt solid forretningsmann i bransjen. Hvis man ikke stiller dette krav, risikerer man lett å gli ut i konkrete billighetsavgjørelser, som varierer fra tilfelle til tilfelle med den utrygghet som følger med det.
For øvrig er det grunn til å sondre mellom to grupper av kontraktsforhold. På den ene side den gruppe hvor kontrakten gjelder øyeblikkelig eller snarlig oppfyllelse av en »éngangsforpliktelse». På den annen side den gruppe hvor man har med langsiktige kontrakter å gjøre, som går ut på en serie oppfyllelser gjennom et lengere tidsrum. For den siste gruppes vedkommende vil det være et større behov for, og dermed en sterkere oppfordring til, å frita selgeren for erstatningsansvar enn i den første gruppe. At dette er riktig, kan understøttes ved en rekke uttalelser fra forretningsfolk, dommere, praktiserende jurister og teoretikere.1
Videre, og dette er et vesentlig moment, må man være oppmerksom på at man ikke ved løsningen av de foreliggende kon-
flikter, er stillet overfor det »enten—eller», som man tidligere følte seg bunnet av. Det er med andre ord ikke lenger spørsmål om at selgeren enten skal gå ubetinget fri, eller være ubetinget bunnet av den inngåtte kontrakt. Hva spørsmålet gjelder, er å finne frem til en løsning av interessekonfliktene ut fra det synspunkt at kontraktspartene i lojalt fellesskap må bære de økonomiske følger av den inntrådte katastrofe.
Den franske professor RENÉ DEMOGUE holdt i 1929 en forelesning ved Københavns Universitet. Han uttalte der bland annet:1
»Naar der indtræder en ny Situation, er Debitor forpligtet til at handle saaledes, som Kreditor utvivlsomt vilde ha paalagt ham at handle. Saaledes dukker det Synspunkt op, at de to Parter i en Kontrakt er Medarbejdere. Naar Debitor, der kender Kontraktens Formaal, ikke kan opfylde den paa den aftalte Maade, maa han forsøge at komme Maalet saa nær som mulig ved andre Midler.
Dette fører os ind paa et sidste Problem: Spørgsmaalet om uforudsete Omstændigheder, der saa ofte er blevet Genstand for Strid efter krigen. I Praksis kan det fremkomme paa følgende Maade: Naar Forpligtelsens Opfyldelse ved indtrufne Omstændigheder er blevet overordentlig byrdefuld for Debitor — jeg understreger Ordet overordentlig — kan han saa forlange Kontrakten ændret, f. Eks. saaledes at Prisen forhøjes?
Jeg kan ikke her beskæftige mig med denne overmaade vigtige Lære, som jeg ikke er ugunstig stemt overfor, forudsat man anvender den meget forsigtigt. Men jeg fastslaar ennu en Gang, at Debitor betragtes som Kreditors Interessent, der ikke bør ruineres ved en haardhendet Gennemførelse af Kontrakten.»
Etter å ha fremholdt dette, påpekte Demogue at mens kontraktens innhold tidligere var klart og ubøyelig, hadde det mer og mer vist seg en tendens til å gi kontrakten et smidigere innhold, som påla debitor foranderlige forpliktelser, og påla kreditorene ved visse foranstaltninger å lette debitor oppfyllelsen. Men, fortsatte han, fremskrittet i retning av å smidiggjøre kontrakten har allikevel en grense. Man må ikke tilintetgjøre sikkerheten. Kreditor bør bevare denne sikkerhet, men innenfor en fornuftig grense. Pointet er nettop å finne grensen. »Man kan sige», uttalte Demogue til slutt, »at den er fundet naar Kreditor opnaar tilstrækkelig Sikkerhed til gerne at ville være Kreditor, men Debitor paa den anden Side faar Byrden lettet i de Tilfælde, hvor der er Grund til at tage Hensyn til ham.»
Demogue var fullt oppmerksom på at de synspunkter han på denne måte fremsatte, var av rent veiledende karakter. Men de
inneslutter utvilsomt et viktig point. Det presiseres gjennom dem for det første at de rettslige konfliktsituasjoner vi her står overfor, i siste instans må løses ut fra en nøktern avveining av hensynet til kontraktssikkerheten på den ene side og behovet for en elastisk kontraktsrevisjon på den annen. Det påpekes dessuten, og der er vi ved pointet, at de eneste som med sakkyndighet kan uttale seg om hvilke resultater denne avveining bør føre til, er debitorerne og kreditorerne selv, altså de praktiske forretningsmenn. Og jeg mener å vite at en enquête blandt norske forretningsmenn vil vise at de ikke nærer noen engstelse for en revisjon av kjøpekontrakter innenfor den ramme som i det foregående skjematisk er trukket opp. Det betyr igjen at det ikke er noen reell grunn til å frykte for at en slik form for revisjon vil svekke eller undergrave kontraktssikkerheten i norsk forretningsliv.