Om tilsynsråd ved fengslene i Norge.1 den norske straffelovkommisjons utkast av 1896 til lov om fengselsvesenet var foreslått at det ved landsfengsel (sentralfengsel) og kretsfengsel skulle være fengselsråd. Det skulle ved landsfengslene bestå av en dommer, et medlem av på talemyndigheten og to andre menn eller, ved fengsel for kvinner, to kvinner. Fengselsrådet skulle före tilsyn med forholdene i fengsle tog ha besluttende myndighet i de saker som i loven eller etter Kongens bestemmelse var lagt under dets avgjöring. I tilfelle der rådet var tillagt besluttende myndighet, skulle det tiltredes av fengslets direktör. For at gyldig beslutning skulle kunne fattes, måtte over halvdelen av medlemmene og deriblandt formannen eller dennes stedfortreder og direktören eller en stedfortreder for ham være nærværende. Der det fantes önskelig, kunne fengslets prest, lege eller andre av dets tjenestemenn tilkalles med rådgivende stemme. Rådets beslutninger kunne forandres av Justisdepartementet.
Det var ikke noen av utkastets bestemmelser som vakte så sterk kritikk innenfor de ledende fengselsmyndigheter som dette om et fengselsråd med besluttende myndighet. Alle direktörene frarådet bestemt enslik ordning. Overfor de sterke og samstemmige innvendinger mot detforeslåtte fengselsråd fra dem som stod spörsmålet nærmest, fant Justisdepartementet ikke å burde fastholde det uforandret, men å burde oppstille en noe annen ordning, der ville medföre tilstrekkelig betryggelse uten å fremkalle de betenkeligheter som kommisjonsforslaget hadde vakt. Departementet måtte innrömme, uttalte det, at det at rådet skulle ha besluttende myndighet, i visse tilfelle kunne lede til forholdder ville være skadelige for fengslenes bestyrelse.
Departementet foreslo så et rådgivende fengselsråd og et kontrollerende tilsynsråd, slik som vi har dem den dag i dag. Tilsynsrådetsplikter forutsattes nærmere bestemt ved reglement. Stortingets Justiskomité og med den Odelsting og Lagting sluttet seg til Justisdepartementets forslag, som således gikk inn i loven om fengselsvesenet ogom tvangsarbeid av 31. mai 1900. Disse bestemmelser ble satt i kraft 15. oktober 1900.
Dette er våre tilsynsråds forhistorie. De nærmere bestemmelser om tilsynsrådene finnes for landsfengslene nå i reglement for landsfengslene av 12. desember 1911. Det heter der:
Tilsynsrådet består av en dommer, et medlem av påtale myndigheten ogto andre menn eller ved kvinnefengslet to kvinner. Justisdepartementet oppnevner medlemmene av rådet og for et år ad gangen. Rådet förer tilsyn med fangenes behandling. I dette öyemed har medlemmene etter formannens nærmere bestemmelse turvis å besöke fengslet til ubestemte tider. I regelen bör et av medlemmene komme der minst en gang hver måned. Om besökene
og det som er funnet å bemerke, gjöres hver gang tilförsel i en særlig bok. Formannen kan også innkalle tilsynsrådet til samlet möte i eller uten forfengslet. Forhandlingene föres inn i tilsynsboken. — Tilsynsrådets medlemmer kan begjære seg forelagt dokumenter og böker vedkommende fangene, la seg forevise fangerommene, fangeklær, fangekosten mv. og forlange meddelt forklaring over alle forhold vedkommende fangene. De kan overvære fengselsrådets möter, dog uten å ta del i forhandlingene. De har adgang til å tale med fangene i den utstrekning som de finner fornödent, og, om de önsker det, uten at noen annen er tilstede. Under sådanne samtaler må de vise stor forsiktighet og vokte seg vel for ytringer som fangen kan oppfattes om löfte om noen forandring i hans kår, dadel over direktören eller andreav fengslets tjenestemenn o. 1. — Finner tilsynsrådets medlemmer noe åbemerke, har de å henvende seg til direktören derom. Hvis denne ikke finner grunn til å bevirke forholdet rettet, melder vedkommende medlem saken for tilsynsrådets formann, som forelegger den for det samlede råd. Er dette enig med vedkommende medlem, retter formannen fornyet henvendelse til direktören. Etterkommes ikke denne henvendelse, innberettes saken til Fengselsstyret. — Finner tilsynsrådet at noen gjeldende ordning vedkommende fangenes behandling bör forandres, har det å gjöre forestilling til Fengselsstyret. — Ved hvert driftsårs utgang sendes innberetning till Fengselsstyret om antallet av de avholdte möter og de foretagne inspeksjoner.
Etter de erfaringer jeg har gjort under nesten 20 års virke som direktör for Botsfengslet, har jeg grunn til å regne med at tilsynsrådene har virket godt. Det har aldri fra almenhetens side vært reist krav påå gi tilsynsrådene större myndighet enn de har nå. Jeg går derfor utfra at den almenhet som interesserer seg for fengslene og fangenes behandling, har fölt seg betrygget ved den kontroll av fengslenes ledelse og fangenes behandling, som tilsynsrådene har fört i snart 45 år.
Videre er jeg sikker på at fangene föler seg beroliget ved at det er et tilsynsråd knyttet til fengslet. Det er sikkert et uttrykk for denne fölelse at fangene på Akershus, der fangene jo levet i et omfattende fellesskap og således lett kunne utveksle meninger, hadde det navn på tilsynsrådet, at det var »fangenes verge». I min tjenestetid ved Botsfengslet hendtedet en sjelden gang at en fange som var misfornöyd med min avgjöring, forlangte denne forelagt for tilsynsrådet. Av og til ba en fangeom å få tale med tilsynsrådets formann eller et annet medlem av rådet også om annet enn klage over direktören. Når en fanges pårörende mente at direktören eller legen ikke behandlet ham på riktig måte — det skjedde ikke mange ganger — hendte det at jeg ba vedkommende hen vende seg til tilsynsrådet med sine klager, hva de så gjorde.
For direktörene er det en betryggelse å ha tilsynsrådet. Det blir —kan en si — også direktörenes »verge», nemlig overfor utidig kritikk fra fangene, deres pårörende og almenheten.
Botsfengslet har hatt nytte av tilsynsrådet også på annen måte enn gjennom det tilsyn og den kontroll det har fört. Flere av rådets med-
lemmer har nemlig i tidens löp tatt del i fengslets sosiale gjerning vedå skaffe arbeid til fanger ved löslatingen.
Forutsetningen for at ordningen skal virke godt, er selvfölgelig at det til medlemmer av tilsynsrådene bare oppnevnes fornuftige folk, som forstår sin begrensing og derfor ikke griper inn på områder som ligger utenfor deres kompetanse.
Hartvig Nissen.