FRANCIS HAGERUP—FREDRIK STANG—RAGNAR KNOPH.
TRE GENERASJONER I NORSK RETTSVITENSKAP.
AV
PROFESSOR KRISTEN ANDERSEN.
Det tales så meget om generasjoner og generasjonsforskjell. Når det kommer til stykket, viser det sig ofte at forskjelle ner betydelig mindre enn mange vil ha den til. Det gjelder fremfor alt i alvorlige tider. De alvorlige tidene har en lykkelig evne til å utløse det dypest menneskelige. Og det dypest menneskelige går på tvers av generasjonene, eller, rettere sagt, det lever i dem alle. Lever i dem, og forener dem i en følelse av dyp samhørighet. For oss som hører de alvorlige tider til, har generasjonsforskjellen derfor noe velgjørende uvirkelig over sig.
Overfor dette vil man kanskje innvende at de tre jurister jeg idag skal tale om, ikke til de grader som oss var de alvorlige tiders barn. Og at det dessuten er deres rettsvitenskaplige, ikke deres umiddelbart menneskelige innsats, opmerksomheten skal rettes mot. Denne innvending er det noe i. Men for det første skal man ikke se bort fra at FRANCIS HAGERUPS, FREDRIK STANGS og RAGNAR KNOPHS virke iallfall i perioder utfollet sig i alvorstunge tider, som var bestemt av dette at det gikk på den menneskelige tilværelse løs. For det annet, og det er ikke det
minst viktige, er grensen mellem den rettsvitenskapelige og den umiddelbart menneskelige innsats ikke så markert som man gjennemgående er tilbøielig til å tro.
Alt av disse grunner er det ikke uten videre gitt at de tre jurister som representerer hver sin generasjon i de siste 60 års norske rettsvitenskap, er vesensforskjellige i sine rettsteoretiske eller rettsvitenskapelige hovedsynsmåter. Jeg er imidlertid klar over at de antydede grunner langt fra er tilstrekkelige til å lansere en bestemt opfatning om dette spørsmål. Forutsetningen for å kunne gjøre det, er selvsagt at deres virksomhet som rettsvitenskapsmenn og jurister underkastes en nærmere undersøkelse.
Jeg må da straks precisere at en slik undersøkelse for mitt vedkommende på et punkt støter på en vanskelighet. Francis Hagerup har jeg aldri møtt. Fredrik Stang og Ragnar Knoph har jeg derimot hatt den lykke å opleve i personlig samvær. Dette samvær var riktignokk sporadisk, og noe vennskapsforhold til dem kan jeg på ingen måte smigre mig med. Jeg tror allikevel at jeg har fått et direkte inntrykk av dem som mennesker, og det inntrykket har spillet en vesentlig rolle for min opfatning av deres rettsvitenskapelige og juridiske innsats. Dette kan i relasjon til Francis Hagerup, som jeg ikke har kjent, virke som en feilkilde. Men nettop fordi jeg er opmerksom på det, håper jeg at det ikke skal resultere i skjebnesvangre fortegninger.
Francis Hagerup, Fredrik Stang og Ragnar Knoph har under enhver omstendighet ett felles. De fremtrer alle som lysende navn i norsk rettsvitenskap. De har samtidig alle vært sentrale skikkelser i det nordiske rettssamarbeid. Når det gjelder Stang og Knoph, er det heller ikke vanskelig å påpeke andre betydningsfulde likheter. Anderledes forholder det sig med Hagerup. Han er blitt fremstillet som selve representanten for positivismen og den konstruktive rettsmetode i dens abstrakt logiske form. Positivismen og den konstruktive metode sies Stang og Knoph på sin side å ha vært mere eller mindre uttalte motstandere av. I kraft av dette har det i store kredser nedfeldt sig den opfatning at forskjellen er den alt dominerende, mens likhetspunktene er rent perifere.
Når man skal ta standpunkt til denne opfatnings berettigelse, er det praktisk å foreta en spaltning, slik at man først undersøker HAGERUPS forhold til den abstrakt logiske, konstruktive me-
tode, og derefter hans stilling som positivist. Materialet for denne undersøkelse må fortrinnsvis hentes fra to avhandlinger Hagerup har skrevet om den rettsvitenskapelige metode og om rettsanvendelsen. Den første avhandling som er bygget over Hagerups tiltredelsesforelesning ved Det Kgl. Fredriks Universitet i Christiania, innleder Tidsskrift for Rettsvitenskaps åpningsnummer i 1888; den annen blev offentliggjort i samme tidsskrift for 1915.
Med hensyn til den første avhandling er det riktig at Hagerup der under henvisning til tysk rettsvitenskap energisk gikk inn for den konstruktive metodes uundværlighet for rettsvitenskapen. Han retter også et angrep på »en vis Retning i Retsvidenskaben, der navnlig blandt de yngre danske Jurister tæller høist talentfulde og energiske Tilhængere», som »paa en Maade har gjenoplivet den Metoden at deducere Retssætningerne fra udenforliggende Principper, dog ikke, som Naturretten fra abstrakte Fornuftpostulater, men fra visse almindelige økonomiske og ethiske Principper (Omsætningens Tarv, Konservatismens Princip, Princippet om Tro og Love o. s. v.)». Hvis man ser nøiere på avhandlingen, opdager man imidlertid at Hagerups forsvar for den konstruktive metode var betinget. Og dersom man forlater denne avhandling til fordel for avhandlingen fra 1915, blir dette ennu mere iøienfallend. I den siste avhandling tar Hagerup bestemt avstand fra begrepsjurisprudensen, med dens tro på begrepenes rettsproduktive evne. Han beklager i denne forbinnelse at IHERING er kommet i skade for å stimulere denne form for juridisk virksomhet. Han nevner videre en rekke eksempler på de ulykkelige følger dette har hatt i norsk og nordisk rettsvitenskap. Endelig skriver han: »Det farlige i den Fremgangsmaade at begrunde en Retssætning alene ved Begrepsdeduktion, bliver saa meget mere indlysende, naar det betænkes, at selve de juridiske Begreber ikke er Udslag af naturgivne Love og derfor har nogen objektiv Existens, men alene indeholder en subjektiv Syntese, bygget paa Resultater af en Induktion, som har Behov for stadig at kontrolleres ved en Tilgodegjørelse af de Retssætninger som Livets vexlende Behov skaber. Det er saaledes ikke Begreberne, som frembringer nye Retsregler, men de nye Retsregler, som kan omforme Begreberne.» Disse uttalelser, sammanholdt med den evnte eksempler og avhandlingen i dens helhet, forteller at den konstruktive metode Hagerup gikk inn for, langt fra var formal logisk og abstrakt. Han gir stadig uttrykk for at han står helt
fremmed for den tanke at det finnes et sluttet system av begreper som de rettslige avgjørelser i hvert enkelt tilfelle logisk kan deduceres fra. Hagerup fremhevet tvertimot begrepernes relativitet. De sto for ham som uundværlige, men hensiktsbestemte arbeidsredskaper. Hans holding til dem var derfor, iallfall teoretisk, principielt, ikke nevneverdig forskjellig fra den en rekke tilhengere av den såkalte frirettslige metode inntok.
Når det dernest gjelder karakteristikken av Hagerup som positivist, må det først fastlegges hvad det vanligvis menes med positivisme i rettsvitenskapelig forstand. Grovt skjematisk særkjennes positivismen ved satsen om rettens positivitet. I opposisjon mot naturrettsteoretikernes forankring av retten i den absolutte, menneskelige fornuft lanserte den påstanden og kravet om at all rett måtte ha uttrykkelig hjemmel i lov eller anerkjent sedvanerett. Andre »rettskilder» godtok positivismen i princippet ikke. Forsåvidt denne fastlegning av positivismen legges til grunn, er det fort gjort å konstatere at Hagerup ikke var positivist. Visstnokk hevdet han med enkelte reservasjoner at dommeren var bunnet av loven. Men han var samtidig på det rene med at det fantes områder, der dommeren hverken hadde lov eller anerkjent sedvanerett til sin rådighet, og der det følgelig blir spørsmål om »Retsudfylding» fra hans side. En skarp regel for dommerens adgang til slik »Retsudfylding» lot sig efter Hagerups mening ikke opstille. Til noen veiledning mente han det ville være at man holdt sig for øie »de forskjellige Grunde, som kan have bevirket at den positive Retsorden ingen Bestemmelse indeholder om visse Forhold». Men »til syvende og sidst» vil, hevdet han, »Besvarelsen af Spørgsmaalet om Adgangen for Retspraxis til at udfylde Lovgivning ved Anerkjendelsen af nye Retsforhold for den væsentlige Del bero paa en rigtig Takt hos Dommeren, fremfor alt hans Evne til at bedømme dels, hvor stærkt det praktiske Behov er for vedkommende Regel, dels hvor grundet den er i den almindelige Retsbevidsthed, og hvorvidt den modsigelsesfrit lader sig forene med den bestaaende Retsordens Grundsætninger, saa at den ikke for stærkt bryder med de Interesser, som knytter sig til Rettens Stabilitet og Forudseelighed». Noe senere tilføier han: »Af det foregaaende vil det fremgaa, at Udfyldingen af de Huller, som Retsordenen frembyder, ikke kan skje ved en rent logisk Operation, men forudsætter Anvendelsen av Elementer, som maa hentes fra Retslivets reale Behov. Ved en stærk Beto-
ning af dette Forhold har den nyere Retning (den retning Hagerup angrep i avhandlingen fra 1888) unægtelig indlagt sig Fortjenester.» — — — Uansett hvad man ellers må mene om disse resonnementer, kan det ikke være forstandig tvil om at de er åpenbart uforenlig med det man i almindelighet betegner som rettsvitenskapelig positivisme i dens oprinnelige og rene utgave. Resonnementene ligger, såvidt jeg kan se, på linje med dem man møter hos en av de tidligste og mest talentfulle nordiske motstandere av positivismen, nemlig VIGGO BENTZON.
Fordi forholdet er dette, og fordi Hagerups holdning til den konstruktive metode er den jeg har redegjort for, er det ingen vesensforskjell mellem hans, Fredrik Stangs og Ragnar Knophs principielle syn på de grunnspørsmål Hagerups avhandling spenner over. Den konstruktive metode i den sterkt avdempede form man presenteres for den i avhandlingene, hadde Stang og Knoph lite eller intet å innvende mot. Den sosialt og praktisk bestemte realisme som Stang og Knoph var begeistrede og veltalende forkjempere for, blev Hagerup på sin side i årenes løp stadig mere imøtekommende overfor. Avhandlingen fra 1915 er i så måte illustrerende og overbevisende.
Med dette vil jeg på ingen måte ha sagt at det ikke fantes innbyrdes uoverenstemmelser i opfatningen av konkrete rettsteoretiske spørsmål. Det er meget lett å påvise slike uoverenstemmelser. Dertil kommer at de tre rettsvitenskapsmenn ikke hadde samme interessefelter. Om Hagerup kan det kanskje med en viss rett sies at det praktisk talt ikke var det rettsområde som gikk ham forbi. Hans privatrettslige arbeider var imidlertid begrenset til den klassiske privatrett, og disse arbeider er efter mitt skjøn kvalitativt sett ikke de mest fremtredende i hans produksjon. Når det gjelder STANG, var derimot den klassiske privatrett hoveddomêne. Den fornemste plass inntar, ved siden av »Innledning til formueretten», hans innsats ved utarbeidelsen av de nordiske lover om kjøp og avtaler. Gjennem denne innsats fikk Stang utløsning for sine aller beste egenskaper som jurist og rettsvitenskapsmann. Hans virkelighetsnærhet og psykologiske forståelse feiret her triumfer, som turde vise sig å bli det varigste og mest givende han har efterlatt sig som privatrettsteoretiker. Også i erstatningsretten har han betydt meget for utviklingen i Norge. Jeg tenker særlig på hans inspirerende og banebrytende forsvar for det objektive bedriftsansvar. Men det kan ikke nektes at Stang i
erstatningsretten hadde en intellektuell-estetisk svakhet for store synspunkter, som pretenderte mere enn de holdt. Hvad endelig KNOPH angår, falt også hans hovedvirksomhet innenfor privatrettens område. Men det var ikke utelukkende den klassiske privatrett som optok ham. Han var i like høi grad fanget av de nyere privatrettslige problemer, av de problemer som hører forenings-, arbeids-, kartell- og konkurranseretten til. Man merker det allerede i hans ruvende debutarbeid »Hensiktens betydning for grensen mellem rett og urett», og det blev efter hvert mere og mere påtagelig. Knophs dragning mot de nyere privatrettslige problemer ga sig dessuten uttrykk i hans fremragende innsats på forfatterog kunstnerrettens område, dels gjennem hans arbeid med den norske lov om åndsverker, dels gjennem hans bok »Åndsretten». I sine siste år vendte Knoph tilbake til spørsmål som i meget minner om dem Hagerup drøftet i sine to avhandlinger. Denne tilbakevenden skjedde efter alt å dømme under inntrykket av de tider han levet i. Det karakteristiske for disse tider er at de var alvorstunge, at de var preget av dette at det begynte å gå på den menneskelige tilværelse løs. I forvissningen om det tok Knoph opp problemet om dommerskjønn contra fiksert regel, og de problemer som knytter sig til forbudet i den norske grunnlovs § 97 mot loves tilbakevirkende kraft. Hans drøftelser av problemene er gjennemstrømmet av hans følelse av at det kunne bli skjebnesvangert om man kom til det ene eller det annet resultat. Under hensyn til mine innledende legmannsfilosofiske betraktninger er det ganske interessant at han på grunnlag av sine rettsvitenskapelige og rettspolitiske resonnementer på vesentlige punkter kom til å innta samme standpunkt som Hagerup.
Også et annet moment i de innledende bemerkninger vender jeg tilbake til. Jeg uttalte at grensen mellem den rettsvitenskapelige og den umiddelbart menneskelige innsats ikke er så markert som man gjennemgående er tilbøielig til å tro. Det vil jeg gjerne si litt mere om i forbinnelse med de tre rettsvitenskapsmenn.
Francis Hagerup har jeg som nevnt aldri møtt. Anderledes er det med Fredrik Stang og Ragnar Knoph. I og med at jeg har møtt dem er det blitt mig umulig å sondre skarpt mellem deres retisvitenskapelige eg deres menneskelige egerskaper. Egenskapene går på mange måter i ett. Stang og Knoph var fremfor alt åpne og umiddelbare. Dertil var de beskjedne overfor sig selv, og lite dømmende eller fordømmende overfor andre. De var
videre i utpreget grad sosialt våkne og ansvarsbevisste. Denne deres våkenhet og ansvarsbevissthet blev av utslaggivende betydning for deres interesselegning, og for deres evne til å finne frem til de sosialt relevante faktorer. Om deres menneskelige egenskaper er i det hele å si at de for begges vedkommende i enhver henseende var høiverdige. Jeg må imidlertid tilstå at Knoph efter min mening var Stang overlegen som rettsvitenskapelig begavelse. Jeg har aldri truffet en jurist som på en så givende måte forenet suveren faglig dyktighet med menneskelig bredde og innlevelse. Man bør være varsom med å tale om at et menneske er et geni, men jeg er personlig ikke i tvil om at Knoph hadde noe av geniet og noe av kunstneren i sig. Hans plutselige og tidlige død var et uerstattelig tap for norsk rettsvitenskap, ja for det samlede norske rettsliv. — — — Ennu ett med hensyn til grensen mellem den rettsvitenskapelige og den umiddelbart menneskelige innsats. I kraft av sin åpne umiddelbarhet og sin våkne sosiale ansvarsbevissthet var Stang og Knoph aldri i tvil om det spørsmål som idag er mere aktuelt enn noensinne, spørsmålet om rettssikkerheten, om den demokratiske rettsstats bærende idé. Såvel deres faglige produksjon som deres virke forøvrig vitner om akkordløs hengivenhet for og trofasthet mot de principper som er den demokratiske rettsstats kjerne. Og her møttes de ubetinget av Hagerup, på dette felt rådet det fuldkommen harmoni.
Endelig — og i tilknytning til dette — hverken Hagerup, Stang eller Knoph hadde rettsfilosofiske pretensjoner i den forstand, at de innlot sig på empirisk, erkjennelsesfilosofisk å løse problemet om rettens gyldighet eller forpliktende kraft. Dette problem har i de seneste år inntatt en sentral plass i den rettsteoretiske diskusjon, og det er gjort forskjellige forsøk på å klarlegge det. Fra et hold hevdes det eksempelvis at rettens gyldighet, dens forpliktende kraft er »en Objektivitetsillusion», mens det fra et annet hold er blitt fremholdt at den har en selvstendig, særegen eksistens. Såvidt jeg kan se, var det riktig av Hagerup, Stang og Knoph at de, i sin egenskap av vitenskapsmenn, resignerte overfor dette problem. Visstnokk kan man i noen utstrekning eftervise hvad rettens gyldighet, dens forpliktende kraft inneslutter. Og det er i tidens løp ytet et verdifuldt vitenskapelig arbeid på dette område. Det er også sannsynlig at dette arbeid i fremtiden vil bli ført videre. Men, og det er i denne forbinnelse pointet, selv den mest kunnskapsrike og skarpskodde
forsker vil, slik det menneskelige intellekt hittil har vært konstruert, før eller senere møte en grense, der det erkjennbare glir over i det ukjente, for der å omsluttes av det mystiske drag i tilværelsen. Fordi situasjonen er denne, kan det like så lite bevises at rettens gyldighet eller forpliktende kraft er »en Objektivitetsillusion», som det kan bevises at den har en særegen, selvstendig eksistens. Hvorledes det i så måte forholder sig, er vi i siste instans avskåret fra å fastlegge ved vår erkjennelses hjelp. Det eneste vi kan konstatere i kraft av den er at vi bøier oss for retten som det ophøiede, som det som står over menneskene.
Det er av den største betydning at rettsvitenskapens utøvere holder ubetinget klare linjer på dette punkt. For det første er det uvitenskapelig ikke å gjøre det, idet man i motsatt fall kaster sig selv og andre blår i øinene med hensyn til erkjennelsens muligheter. Dertil kommer at man mot sin vilje risikerer å motvirke den nesten hellige ærbødighet rettens autoritet fyller oss med. For det kan tenkes at denne ærbødighets bydende patos skyldes det irrasjonelle innslag i den. Og den tid vi nå gjennemlever, gir, synes jeg, et talende vitnesbyrd om hvad det betyr for et rettssamfund at denne ærbødighet er en aktiv, levende realitet. For ikke å bli misforstått gjør jeg uttrykkelig opmerksom på at disse uttalelser ikke innebærer et fordekt forsøk på å verne det irrasjonelle eller mystiske drag i tilværelsen på den vitenskapelige sannhetserkjennelses bekostning. Uttalelsene er bare å opfatte som et enkelt-uttrykk for det principielle syn, jeg ved en annen leilighet har formulert slik: På den ene side skal man uten reservasjon gå inn for intellektuelt redelig, empirisk, verifiserende forskning så langt det menneskelige erkjennelsesarbeid når. Men samtidig skal man i mottagende ærbødighet åpne sig for den mystikk som strømmer mot oss fra alt det vår erkjennelse står hjelpeløs overfor.