Domen över Quisling. Då SvJT 1945 s. 826 omnämnde Eidsivating lagmannsretts d. 10 sept. 1945 meddelade dom i målet mot Quisling, utlovades en närmare redogörelse därför.
    Lagmannsrettens dom lydde med vissa uteslutningar:
    »Kst. statsadvokat Annæus Schjødt har etter Riksadvokatens ordre under 11. juli 1945 satt major Abraham Vidkun Quisling, født 18/7 1887, for tiden i varetektsfengsel i Oslo under tiltale ved Eidsivating lagmannsrett for forbrytelse mot
    I. Militære straffelov av 22. mai 1902 § 80 nr. 1, 2 og 3, jfr. § 9 nr. 5 og straffelovens § 12 siste ledd.
    Mil. strl. § 80 lyder:

 

 

    ²For krigsforrederi straffes den som i hensikt å gavne fienden eller skade Norges eller noen med Norge forbunden stats krigsmakt
    1. søker å bringe norske eller forbundne tropper eller krigsmenn i fiendtlig vold,

 

    2. søker å bringe festningsverk, besatt plass eller annen forsvarspost, mineanlegg, signalstasjon, havn, krigsskip, fartøy, militært verft eller verksted, tøyhus, magasin eller forråd av våpen og ammunisjon, krigskasse eller andre krigsfornødenheter, jernbane, vei, bro, telegraf, telefon eller lignende befordrings- eller meddelelsesmiddel eller vannledning eller demning i fiendtlig vold eller ødelegger eller ubrukbargjør den,
    3. forleder norske eller forbundne krigsmenn til å gå over til fienden eller opphisser dem til mytteri eller annen troløshet. — — — 
På samme måte straffes den som medvirker til noen ovennevnt handling.'
    Grunnlaget for tiltalen er:
    a. Tiltalte talte over Oslo radio om kvelden 9. april 1940. Han uttalte her bl. a.:
    'Etterat England har brutt Norges nøytralitet ved å utlegge minefelter i norsk territorialfarvann uten å møte annen motstand enn de vanlige intetsigende protester fra regjeringen Nygaardsvold, har den tyske regjering tilbudt den norske regjering sin fredelige hjelp ledsaget av en høytidelig forsikring om å respektere vår nasjonale selvstendighet og norsk liv og eiendom. Som svar på dette tilbud om løsning av en for vårt land helt uholdbar situasjon, har regjeringen Nygaardsvold iverksatt alminnelig mobilisering og gitt den hensiktsløse ordre til de norske stridskrefter å motsette seg den tyske hjelp med vepnet makt. Selv har regjeringen flyktet etter således lettsindig å ha satt landets og dets innbyggeres skjebne på spill.
    Regjeringen Nygaardsvold har trådt tilbake. Den nasjonale regjering har overtatt regjeringsmakten med Vidkun Quisling som regjeringssjef og utenriksminister.
    Alle nordmenn oppfordres til å vise ro og besindighet i denne for vårt land så vanskelige situasjon. Ved felles anstrengelse og alles gode vilje skal vi berge Norge fritt og frelst gjennom denne svære krise. Jeg tilføyer at slik som situasjonen har utviklet seg, er enhver motstand ikke bare nytteløs, men direkte helt betydende med kriminell ødeleggelse av liv og eiendom. Enhver embedsmann og andre stats- og kommunale tjenestemenn og i særdeleshet alle vårt lands offiserer i hær, marine, kystartilleri og luftvåben, er forpliktet til å lyde ordre fra den nye nasjonale regjering. Enhver avvikelse herfra vil medføre de alvorligste, personlige ansvar for vedkommende.'
    b. Tiltalte tilbakekalte regjeringens mobiliseringsordre ved kunngjøring i pressen 10. april 1'940, sålydende:
    'Til alle militære sjefer og alle vernepliktige.
    Den alminnelige mobilisering, som regjeringen Nygaardsvold før sin flukt iverksatte, stoppes uten opphold. Alle innkalte hjemsendes straks, innkalte underveis vender selv tilbake til sine hjemsteder. Vidkun Quisling.'
    c. Tiltalte ga 10. april 1940 gjennom Norsk Telegrambyrå en meddelelse som ble offentliggjort i pressen påfølgende dag, og hvori han bl. a. uttalte:
    'På enkelte steder søker den flyktede regjering riktignokk å fortsette mobiliseringen og organisere motstand. Jeg gjentar imidlertid og jeg understreker at dette er et forbrytersk og helt hensiktsløst spill med menneskeliv.
    Hvis det ikke uten opphold innstilles, vil det kunne medføre rettsforfølgelse for mord for de ansvarlige og delaktige. Ordren om innstilling av den

alminnelige mobilisering må overalt og uten unntagelse etterkommes. Alene den før mobiliseringen eksisterende nøytralitetsvakt blir stående, hvis ikke annen ordre mottas.'
    d. Ved forlangende ledsaget av trusler forsøkte han 9. eller 10. april 1940 å få Kringkastingen til å sende ut en beskjed om å innstille motstanden på Bolærne.
    II. Den almindelige borgerlige straffelov av 22. mai 1902 § 83 som setter straff for den som rettsstridig soker å bevirke eller medvirke til at Norge eller noen del av riket bringes under fremmed herredømme. Grunnlaget for tiltalen er:
    a. De samme forhold som er nevnt under I.
    b. I tiden før 9. april 1940 — således i midten av desember 1939 da han hadde en konferanse med Hitler i Berlin — drøftet tiltalte med tyske myndigheter spørsmålet om en tysk okkupasjon av Norge og Norges innlemmelse i en storgermansk statsdannelse under Tysklands ledelse. Under disse drøftelser ga han veiledning og råd med en slik okkupasjon for øye.
    c. Han dannet 9. april 1940 en regjering med bl. a. det formål å hjelpe tyskerne med okkupasjonens gjennomførelse og ga i den anledning samme dag ca. kl. 12 oberst Hjort telefonisk ordre om å arrestere regjeringen Nygaardsvolds medlemmer. Omtrent kl. 1 samme dag bisto han tyskerne med å trenge seg inn i Forsvarsdepartementets lokaler.
    d. I tidsrummet 15. april—25. september 1940 arbeidet han gjennom henvendelser til tyske myndigheter og på annen måte for å få styrtet det av høyesterett etablerte og av Kongen godkjente administrasjonsråd i den hensikt at N.S. og han selv skulde overta styre og arbeide for Norges innlemmelse i en storgermansk statsdannelse under Tysklands ledelse. Dette arbeide er bl. a. foregått gjennom brev og promemoria til tyske myndigheter, hvorav gjenparter er funnet i tiltaltes arkiv på Gimle.
    e. Tiltalte bisto det tyske styre i Norge med å få etablert ordningen med kommissariske statsråder pr. 25. september 1940, utnevnt av Terboven og ansvarig overfor denne, og overtok fra 1. februar 1942 som 'Ministerpresident' ledelsen av en regjering som også i virkeligheten var et ledd i okkupantens styre av Norge og tjente dennes formål.
    f. Under hele okkupasjonstiden bisto tiltalte i sin egenskap av NS-fører og 'ministerpresident' det tyske styre med råd og dåd, derunder med undertrykkelse av den norske motstand og med angrep på landets lovlige styre, skjønt det var åpenbart at tysk seier vilde resultere i at Norge fortsatt kom til å stå under tysk herredømme eller bli innlemmet i en av Tyskland ledet statsdannelse. Denne bistand ble ydet gjennom lovgivning og administrative tiltak (således de ved kgl. resolusjon av 4. mai 1945 opphevede lover, forordninger og bestemmelser, og skridt tatt til gjennomførelse av disse) og ved ytringer fremsatt i tale og skrift. — — —
    Under denne bistand går tiltaltes arbeide for å reise norske frivillige til kamp på Tysklands side mot Norge og dets allierte. — — — Flere tusen unge nordmenn kom på denne måten ut i krigen på fiendens side. De frivillige enheter som det her siktes til er Regiment Nordland, Den norske Legion, Hirdvaktbataljonen av 1942, Pansergrenaderregiment Norge, Germanske SS-Norge, Skijægerbataljonen og 4 politikompanier. — — —

    III. Straffelovens § 86 som setter straff for den som rettsstridig bærer våpen mot Norge eller som under en krig hvori Norge deltar, eller med sådan krig for øye yder fienden bistand i råd eller dåd eller svekker Norges eller noen med Norge forbunden stats stridsevne. Grunnlaget for tiltalen er:
    De samme forhold som nevnt under I og II.
    IV. Straffelovens § 98 som setter straf for den som søker å bevirke eller medvirke til at rikets statsforfatning forandres ved ulovlige midler. Grunnlaget for tiltalen er:
    a. Tiltalte dannet 9. april 1940 den såkalte nasjonale regjering og uttalte på en pressekonferanse 12. s. m. at han hadde til hensikt å forandre forfatningssystemet bl. a. ved avskaffelse av de politiske partier og innførelse av riksting.
    b. Han dannet den 1. februar 1942 den annen såkalte nasjonale regjering ved 'Statsakten' av 1. februar 1942 og utferdiget en kunngjøring av 5. s. m. der det bl. a. heter:
    '§ 1. Regjeringen står under ledelse av ministerpresidenten. Ministerpresidenten innehar den myndighet som efter Grunnloven tillå Kongen og Stortinget.
    § 3. Ministerpresidentens lovbeslutninger medunderskrives av vedkommende minister og paraferes av sjefen for Statsrådsekretariatet. Lovbeslutninger, som avviker fra Grunnlovens bestemmelser, skal dessuten medunderskrives av sjefen for Justisdepartementet og i en innledning gi uttrykk for at den gjelder uten hensyn til Grunnlovens bestemmelser.'
    c. Han virket i hele okkupasjonstiden i skrift og tale — således i de under II punkt f. nevnte taler — og gjennom lover, forordninger og bestemmelser — f. eks. de som er opphevet ved kgl. resolusjon av 5. mai 1945 — for å befeste og utbygge videre det nazistiske styresett.
    d. De samme forhold som nevnt under romertall II.
    V. Straffelovens § 233, som lyder således:
    'Den som forvolder en annens død eller som medvirker dertil, straffes for drap med fengsel i minst 6 år.
    Har den skyldige handlet med overlegg, eller har han forøvet drapet for å lette eller skjule en annen forbrytelse eller undra seg straffen for en sådan, kan fengsel på livstid anvendes. Det samme gjelder i gjentagelsestilfelle samt hvor forøvrig særdeles skjærpende omstendigheter foreligger.'
    a. I en konferanse med stedfortredende Gauleiter Wegener den 28. august 1941 og i tidligere samtaler med tyske myndigheter fremkom tiltalte med uttalelser og råd angående advokat Viggo Hansteen. Han talte om advokat Hansteens 'farlige virksomhet' og beklaget seg over at ikke engang denne 'røde-armist, oberst og kommunist' var blitt fjernet. I et P. M. til tyske myndigheter av 17. september 1941 refererte han sine uttalelser derhen:
    'Jeg har gjentagne ganger advaret mot fagforeningslederne og betegnet dem som uforbederlige kommunister, som bare ventet på den programmessige krig mellom Sovjet-unionen og Tyskland for å omsette sin ondartede, hemmelige virksomhet i åpen handling på signal fra London og Moskva. Særlig har jeg mange ganger gjort oppmerksom på den nå skutte advokat Hansteens farlige virksomhet. Han utnyttet meget lurt Rikskommissariatets tillid ...'

    Tiltalte forstod at disse uttalelser kunde forvolde advokat Hansteens død, og faktisk bevirket eller medvirket de også til at advokat Hansteen ble myrdet av tyskerne den 10. september 1941.
    b. I hele okkupasjonstiden og også forut for denne opphisset tiltalte i skrift og tale til hat mot jøder. — — — Han utfærdiget den 17. november 1942 en lov om meldeplikt for jøder og lot det norske politi bistå ved pågripelse av jøder som skulde sendes til Polen. Han visste at denne jødeforfølgelse vilde koste mange jøder livet, hvilket også har vist seg å slå til for et antall på flere hundre. Bortsendelsen fra landet ble arrangert av tyskerne på basis av Quislings uttalte ønske om å få det norske jødespørsmål løs på denne måte og så fort som mulig.
    c. Det under II f. nevnte arbeide for frivillig deltagelse i krigen på Tysklands side, som ledet til at ca. 700 'frontkjempere' mistet livet.
    d. Tiltalte underskrev den 14. august 1943 ny 'midlertidig lov om tiltak til opprettholdelse av ro og orden i krigstid', som bl. a. gikk ut på at Norge var i krig med Sovjetsamveldet og de med dette forbundne stater, at politiet var å betrakte som en del av rikets vepnede makt underlagt krigsartiklene i den militære straffelov, og at forbrytelse mot den militære straffelov skulde pådømmes av særdomstoler oppnevnt av Politidepartementet. Han visste at denne lov skulde brukes mot politifullmektig Gunnar Eilifsen for hans nektelse av 9. s. m. å adlyde en ordre om å arrestere norske piker innkalt til arbeidstjeneste. Etter at Eilifsen var dømt til doden ved særdomstolen avslo han søknaden om benådning med den følge at Eilifsen ble henrettet den 16 s. m.
    e. Tiltalte avslo andragende om benådning fra følgende som var dømt til døden av den nevnte norske særdomstol, og som deretter blev henrettet (här uppräknas namnen på 14 norrmän som blevo skjutna d. 4 och 22 maj 1944 samt d. 8 och 9 febr. 1945).
    VI. Straffelovens § 257 som setter straff for den som uten besitterens samtykke borttar eller medvirker til borttagelse av en gjenstand som helt eller delvis tilhører en annen i hensikt å forskaffe seg eller andre en uberettiget vinning ved dens tilegnelse. Grunnlaget for tiltalen er:
    a. Tiltalte bemektiget seg fra begynnelsen av 1942 av og utover fra det kongelige slott, Oslo, kunstgjenstander, bohave, servise, sølvgjenstander m. v. tilhørende dels staten dels den kongelige familie. — — —
    b. Fra sommeren 1941 av og utover bemektiget tiltalte seg Det Norske Selskaps eiendeler, derunder innbo, beholdninger, bøker, kunstgjenstander og verdipapirer til en samlet verdi av ca. 1 million kroner.
    c. Fra vinteren 1941 av og utover bemektiget seg han den overveiende del av de verdier av enhver art, således eksempelvis innbo, løsøre og verdipapirer, som tilhørte Frimurerlosjen i Oslo og andre norske frimurerlosjer. Det dreiet seg om verdier på tilsammen henimot 10 millioner kroner.
    d. Etter september 1940 bemektiget han seg de oppløste politiske partiers formuer, bestående av bankinnskudd, verdipapirer m. v. til betydelige beløp. Formuene ble visstnok i 1942 overført til NS's partikasse.
    e. Ved lov av 19. mars 1942 traff tiltalte bestemmelse om 'formuesinndragning på grunn av folkefiendtlig og statsfiendtlig virksomhet'. I henhold til

denne lov har han truffet beslutning om inndragning av formue hos en rekke personer f. eks. ved vedtak av 17. oktober 1944 om inndragning av all formue tilhørende 24 personer.
    f. Ved lov av 26. oktober 1942 traff tiltalte bestemmelse om inndragning av formue av enhver art tilhørende jøder og deres ektefeller og barn. — — — De inndragne verdier skal være overført til 'Riksfondet'.
    g. Han traff ved lov av 20. mai 1943 bestemmelse om inndragning av formue tilhørende flyktninger m. v. I henhold til denne lov har han inndratt betydelige beløp som senere angivelig skal være overført til 'Riksfondet'. — — —
    For punkt a. bygges tiltalen subsidiært på den alminnelige borgerlige straffelovs § 255 og § 275, og for punkt b, c og d på § 317 kfr. § 318.
    § 255 setter straff for den som i hensikt derved å forskaffe seg eller andre en uberettiget vinning rettsstridig tilegner seg en løsøregjenstand som helt eller delvis tilhører en annen, eller fragår besiddelsen av eller avhender eller forbruker noen ham betrodd løsøregjenstand, eller som medvirker dertil. § 275 setter straff for den som i hensikt å forskaffe seg eller andre en uberettiget vinning eller å skade forsømmer en annens anliggender der er undergitt hans bestyrelse eller tilsyn eller med hensyn til disse handler mot vedkommendes tarv. § 317, kfr. 318, setter straff for den som i hensikt å forskaffe seg eller andre en uberettiget vinning mottar til eie, pant eller bruk, skjuler, forvarer, forbruker eller søker avhendet eller pantsatt en gjenstand hvorom han visste eller måtte forstå at den er noen fravendt ved underslag, tyveri, naskeri eller ran, eller som medvirker hertil.
    VII. Den alminnelige borgerlige straffelov § 255 — se ovenfor. Grunnlaget for tiltalen er:
    Tiltalte lot under okkupasjonen utbetale til seg og sine ministre og til nazistiske organisasjoner og foretagender betydelige beløp som de ingen rett hadde til, eller medvirket til at så skjedde. Det dreier seg her om gasje og representasjonsutgifter, derunder kroner 1.100.000:— som gasje til tiltalte selv. Videre om utgifter til spesielle formål, som f. eks. til tiltaltes garde ca. 7,5 millioner kroner, til utvidelse, innredning og utstyr av 'Gimle' ca. 5,5 millioner, og betydelige beløp til 'Ørneredet' i Asker. Videre at han i samme tidsrom bevirket eller medvirket til at statskassen utbetalte ca. 14 millioner kroner til NS, ca. 12 millioner kroner til Hirdens våpenopplæring og ca. 1,2 millioner kroner til norsk frivillig krigsdeltagelse på Tysklands side.
    VIII. Den alminnelige borgerlige straffelovs § 317, kfr. § 318 — se ovenfor. Grunnlaget for tiltalen er:
    av stjålne eller underslåtte midler mottok tiltalte:
    a. fra finansminister Frederik Prytz tilsammen kr. 300.000.— som gave, visstnok i 1943 eller senere, hvorav kr. 200.000.— til ombygning av 'Ørneredet' og kr. 100.000.— til ombygning av tiltaltes odelsgård i Fyrrisdal.
    b. Som gave fra generalkonsul Dietrich Hildisch høsten 1944 kr. 400.000.—
    IX. Den alminnelige borgerlige straffelovs § 275 — se ovenfor. Grunnlaget for tiltalen er:
    a. Det under punkt VII nevnte forhold.
    b. Tiltalte lot i mai 1944 overføre til seg som gave fra det offentlige Fyrrisdal prestegård med en verdi av ca. kr. 80.000.—

    For punkt I's vedkommende reises tiltalen også etter provisorisk anordning av 3. oktober 1941, inneholdende tillegg til den militære straffelov.
    For punkt II o. IV's vedkommende reises tiltalen også etter provisorisk anordning av s. d. om tillegg til den alminnelige borgerlige straffelov.
    For punkt V's vedkommende reises tiltalen også etter provisorisk anordning av 22. januar 1942 om tillegg til den alminnelige borgerlige straffelovs kap. 19, 21 og 22.
    Videre har kst. statsadvokat Schjødt under 9. august 1945 etter riksadvokatens ordre utfærdiget tillegg til tiltalebeslutningen av 11. juli d. å. sålydende:
    Punkt I. Henvisningen til den militære straffelovs § 9 gjelder også §'s punkt 1. Grunnlaget herfor er at tiltalte pr. 16/12—1930 ble beskikket til ulønt major i Feltartilleriets landvern og inngikk i mobiliseringsoppgjøret for 1940.
    e) Tiltalte kringkastet den 12/4—1940 følgende meddelelse: Norske sjøoffiserer, la ikke deres verdenskjente ry for godt sjømannskap og tapperhet forlede dere til å ofre deres eget og deres underordnedes liv forgjeves.
    Norges ære og integritet er garantert av den tyske krigsmakt, så fortsatte tap av tapre norske sjømenns liv er et spill av Norges beste folkestamme.
    Vend tilbake til norsk havn, da en fortsatt kamp er håpløs.
    Punkt II. b. Tiltalte stillet seg og NS til disposisjon også til forberedelse og gjennomføring av en slik okkupasjon. Han var bl. a. med på planen om en overraskende aksjon i Oslo som skulde lamme den norske motstand og bringe Kongen og ledende politikere i fiendens vold. Han mottok betydelig ekonomisk understøttelse fra fienden i månedene før okkupasjonen.
    Punkt II. f. Tiltalte arbeidet for å få de tyske myndigheter til å gjennomføre mobilisering av nordmenn til støtte for tyskerne i deres kamp. — — —
    Punkt. III. Grunnlag for tiltalen er også de under punkt V, a, b, d og enevnte forhold.»

 

    Lagmansretten fann efter en lång domsmotivering Q. skyldig beträffande de flesta anklagelsepunkterna. I vilka hänseenden han frikändes framgår av domslutet.

 

»Domsslutning:

    Tiltalte Vidkun Abraham Lauritz Quisling dømmes til døden for forbrytelser mot den militære straffelovs § 80 nr. 1, 2 og 3 og mot den borgerlige straffelovs §§ 83, 84, 86, 98, 233, 239, 255, jfr. § 256, 257, 275 og 317, jfr. § 318 og de provisoriske anordninger av 3. oktober 1941 og 22. januar 1942, jfr. lov av 6. juli 1945 — alt sammenholdt med straffelovens § 62.
    Tiltalte frifinnes for tiltalebeslutningens punkter I d, V c, VI e, VIII og tilleggstiltalebeslutningens punkt I e.
    Hos tiltalte inndras etter straffelovens § 36 kr. 1,040,000. —
    I erstatning for saksomkostninger betaler tiltalte til statskassen kr. 1,500. —

ERIK SOLEM.

    C. Kruse-Jensen. Halvar Ryen. Einar A. Schøne. Aksel A. Johnsen. H. M. Flateby. L. Belle.

Bj. Klykken.»

    Vissa meningsskiljaktigheter förekommo i lagmannsretten. En lagdommer ville fälla Q., vad angår Hansteens död, för endast vållande enligt strafflagen § 239, medan majoriteten dömde för »forsettlig drap» enligt strafflagen § 233. Solem och en domsmann röstade i fråga om Q:s medverkan till ett antal judars död för »forsettlig drap eller medvirken» medan majoriteten dömde för vållande. I fråga om straffets bestämmande förelåg emellertid full enighet. —
    Q. överklagade domen i Høyesterett, som avkunnade dom d. 13 okt. 1945. Førstvoterende, høyesterettsdommer Fougner, tog, efter en redogörelse för lagmannsrettens dom och dissenserna, upp Q:s klagan punkt för punkt och fann den ej kunna bifallas. Ej heller i fråga om straffmätningen fann han någon ändring böra göras: »Etter hva jeg her, i tilslutning til lagmannsrettens utförlige begrunnelse, har fremholdt, mener jeg med lagmannsretten at det etter arten og omfanget av domfeltes forbryterske virksomhet er nødvendig å anvende lovens strengeste straff.» Häri instämde övriga ledamöter, høyesterettsdommerne Bahr, Klæstad och Stang samt justitiarius Berg.¹ 

B. L.