Norsk juridisk litteratur 1943—1945. I de første år under okkupasjonen holdt den juridiske litterære produksjon seg forbausende godt oppe. Etterhvert ebbet det imidlertid ut, og i de siste år av okkupasjonen var det næsten helt slutt, bortsett fra en del fremstillinger av spesielle emner med rent praktisk formål. En av årsakene lå i vanskeligheten ved å finne nøytrale emner. Enkelte fagområder, f. eks. stats- og forvaltningsrett, utelukket seg selv, og andre ble skydd fordi det ikke var mulig å behandle dem uten å ta stilling til og kommentere bestemmelser gitt av de kommissariske statsråder eller av Quisling-regjeringen. Dertil kom at mange av de juridiske forfattere var fengslet eller i utlendighet, mens andre var for sterkt opptatt av det illegale arbeid til å ha den sinnets ro som er forutsetningen for vitenskapelig arbeid. Til gjengjeld brøt det løs en hel liten vårflom etter frigjøringen, for det meste naturligvis ting som var forberedt under okkupasjonen og for en stor del populære fremstillinger fra de tidligere forbudte områder. Men la oss følge tradisjonen og ta tingene i vanlig tur og orden!
Innenfor obligasjonsretten har vi fått to nye fremstillinger av kjøpslæren, høyesterettsdommer KARSTEN GAARDER, Forelesninger over kjøp (1944) og professor KRISTEN ANDERSEN, Norsk kjøpsrett (1945) (anm. av Ussing i TfR 1945 s. 315 og Karlgren i SvJT 1946 s. 546). Gaarders bok bygger på forelesninger ved Handelshøyskolen i Bergen, Kristen Andersens på universitetsforelesninger. Begge er kortfattede, Gaarders på ca. 130 sider, Kristen Andersens på ca. 160 sider og begge fyller på en utmerket måte det mål de har satt seg. Likevel gir de uttrykk for to meget forskjellige forfatterpersonligheter. Gaarder gir i konsentrert form et rikt materiale fra retts- og handelspraksis, mens Kristen Andersen konsentrerer fremstillingen omkring de teoretiske hovedspørsmål. Gaarders fremstilling er forsiktig reservert, mens Andersen er de uavkortede standpunkters mann. Som eksempel på et av disse uavkortede standpunkter, som sikkert vil vekke motsigelse, kan nevnes hans stilling til bevisbyrdelæren. Han hevder at dommeren i praksis alltid legger og også bør legge til grunn det faktum som han anser som det mest sannsynlige. Han avstår derfor konsekvent fra å reise bevisbyrdespørsmål. At dommeren skulle befinne seg i en absolutt uvisshet, hvor han er nødt til å falle tilbake på en bevisbyrderegel, betrakter han som en rent teoretisk mulighet uten praktisk betydning. Av særlig interesse ellers er hans fremstilling av erstatningsreglene i kjøpslovens §§ 23 och 24, hvor han bl. a. går inn for en lempeligere behandling av selgeren i tilfelle av såkalt økonomisk force majeure, synspunkter som vil være kjent fra hans avhandling i SvJT 1944 s. 625. — Ved omtalen av disse nye fremstillinger av kjøpslæren kan jeg
vanskelig holde tilbake et fromt ønske om at forfatterfliden i fremtiden må bli noe jevnere fordelt på de forskjellige emner enn hittil. Av kjøpslæren har vi nå ikke mindre enn fire moderne fremstillinger, nemlig foruten de to som er nevnt her, GUSTAD, Kjøp og salg (1935) og STANG-SOLEM, AV kontraktsrettens spesielle del (1942). I obligasjonsrettens alminnelige del er derimot den siste trykte fremstilling AUBERTS forøkede og omarbeidede utgave fra 1892 av HALLAGERS obligasjonsrett fra 1860. På flere områder av obligasjonsrettens spesielle del er stillingen ikke vesentlig bedre. I den viktige lære om forløfte har KRISTEN ANDERSEN nå skaffet noen hjelp ved et lite hefte, »Momenter til kausjonsretten» (1945) (se SvJT 1946 s. 305).
Et par tingsrettslige emner har vært gjenstand for spesialbehandling. Høyesterettsadvokat ARNE VISLIE har i en bok om »Grensene for grunneierens rådighet over vassdrag» (1944) gitt en klar og grei oversikt over de mange og praktisk viktige interessekollisjoner som forekommer i vassdrag og deres løsning etter den nye vassdragslov av 1940. Utskiftingsformann KR. HÅRBERG har behandlet emnet »Om servitutter» (1944). Forfatteren er selv ikke jurist og har ikke satt seg som mål å gi en vitenskapelig juridisk behandling av emnet. Men ved siden av å være en nyttig håndbok for utskiftingsvesenets funksjonærer, er boken også av stor interesse for jurister ved det rike faktiske stoff den gir om de forskjellige servitutter, særlig i landbruksforhold, og deres økonomiske betydning. Samtidig gir den i stor utstrekning referater av den foreliggende rettspraksis. I sammenheng med disse arbeider nevner jeg også høyesterettsjustitiarius EMIL STANG, Norsk bygningsrett (1943), selv om den systematisk sett nærmest hører hjemme i den spesielle forvaltningsrett. Boken er anmeldt av Berglund i SvJT 1944 s. 816.
Innenfor privatrettens område er det ellers å notere nye utgaver av ARNHOLMS Lærebok i familierett (1945) (se SvJT 1946 s. 304) og av KNOPHS Norsk Arverett (1944), den siste ved riksrevisor HANS LUTKEN, som fra før en kjent ved sin fortrinlige lille kommentar til arveloven. For fullstendighets skyld skal jeg også nevne to arbeider av dr. SIGURD ØSTREM, Eierretten i næringsrettslig lys (1944) og Forvaltningskontroll i norsk næringsrett (1944).
Innenfor strafferetten har vi fått en kommentar til landssvikanordningen av lagmann ERIK SOLEM. Diskusjonen omkring rettsoppgjøret har gitt anledning til endel innlegg i brosjyreform. Jeg nevner professor JON SKEIE, Landssvik, biskop EIVIND BERGGRAV, Folkedommen over N. S., nå avdøde fengselsdirektør HARTVIG NISSEN, Straffen og landssvikerne, professor JOHS. ANDENÆS, Omkring rettsoppgjøret, alle fra 1945, »Rettsoppgjørets kriminalpolitiske og sosiale problemer, Den norske kriminalistforenings publikasjoner nr. 1» (se SvJT 1946 s. 465) og høyesterettsadvokat GERH. HOLM, De passive NS-medlemmer og rettsoppgjøret (1946).
Innenfor prosessen er først og fremst å nevne to arbeider av universitetsstipendiat TORSTEIN ECKHOFF, »Tvilsrisikoen (Bevisbyrden)» (1943) og »Rettskraft» (1945). Boken om tvilsrisikoen — en betegnelse som forf. foretrekker på grunn av all den uklarhet som knytter seg til be-
visbyrdebegrepet — er et i høy grad interessevekkende lite skrift, som etter mitt skjønn betegner et vesentlig fremskritt i forhold til tidligere norsk litteratur på området. Etter forf.s oppfatning bør hovedregelen i tvilstilfelle være at dommeren legger det mest sannsynlige faktum til grunn, at tvilsrisikoen altså deles likt mellom partene, noe som han også mener stemmer med rettspraksis (jfr ovenfor om Kristen Andersen). Men han gjør også rede for forskjellige hensyn som i mange tilfelle fører til å legge en større del av tvilsrisikoen på den ene av partene. Det beste ved arbeidet er den klare og oversiktlige fremstilling av de teoretiske hovedsynspunkter, mens behandlingen av de enkelte bevisbyrderegler etter gjeldende rett er temmelig overfladisk. Boken om rettskraft er et større og grundigere arbeid, men formår ikke i samme grad å fange intressen, noe som henger sammen med at forf. her har lagt all kraft i utredningen av de enkelte detaljregler med bevisst tilsidesettelse av prinsippdiskusjonen. Boken, som er innlevert til bedømmelse for den juridiske doktorsgrad er anmeldt av Welamson i SvJT 1946 s. 459.
En annen prosessrettslig monografi er sorenskriver ASBJØRN LINDBOE, Privat rettergang (Voldgiftsprosessen) (1944). Arbeidet er etter forordet først og fremst beregnet på ikke-jurister, som gjør tjeneste som voldgiftsmenn, men vil sikkert være velkommen som praktisk håndbok også for de mange jurister som i den ene eller den andre egenskap har med voldgiftssaker å gjøre. Noen egentlig teoretisk utdypning av de forskjellige tvilsspørsmål som de nokså kronglete bestemmelser i rettergangsloven reiser, gir fremstillingen derimot ikke. — Under omtalen av prosesslitteraturen må det også nevnes at høyesterettsdommer ALTENS skattede kommentar til loven om tvangsfullbyrdelse er kommet i ny og betydelig utvidet utgave (1943).
Etter opphøret av okkupasjonen er det kommet ut en rekke arbeider av stats- og folkerettslig art, mange av dem med aktuelt tilsnitt og beregnet også på en ikke-juridisk lesekrets. En samlet oversikt over gjeldende forfatningsrett gir JOHS. ANDENÆS, Statsforfatningen i Norge (1945). Fremstillingen er på 320 sider og fremtrer ifølge forordet »uten vitenskapelige pretensjoner, som et forsøk på å gi en fremstilling av vårt forfatningssystem som uten krav om juridiske forkunnskaper kan leses av enhver politisk interessert og dermed danne et grunnlag for den diskusjon om forfatningsspørsmål som en må regne med i årene fremover». — Med støtte fra Christian Michelsens institutt i Bergen ble det under krigen illegalt forberedt en skriftserie om en rekke betydningsfulle emner fra samfunnslivets forskjellige områder under fellestitelen »Sak og samfunn». En del av arbeidene har juridisk interesse, men jeg nøyer meg her med å vise til den omtale de har fått i SvJT 1946 s. 464. Alle disse skrifter har til formål å gi saklig opplysning om samfunnsspørsmål i en lett tilgjengelig form. Et mer umiddelbart praktisk formål har overlege JOHAN SCHARFFENBERG med sin bok »Quo vadis Norvegia?» med undertitelen »I. Grunnlovrevisjon» (1945) (jfr. SvJT 1946 s. 304). Etter en gjennomgåelse av vårt nåværende forfatnings-
system konkluderer han med et ferdig grunnlovutkast. Scharffenberg ønsker seg tilbake til et maktfordelingssystem i likhet med grunnlovens opprinnelige, og vil dessuten gi folkeavstemningsinstituttet plass i forfatningen. Etter hans plan skulle det snarest mulig etter frigjøringen velges en grunnlovgivende riksforsamling med myndighet til å foreta den nødvendige revisjon av grunnloven. Boken er blitt meget lest, men det er påfallende hvor liten resonnans alle reformforslag har funnet i politiske kretse. Mens det under krigen var en vanlig oppfatning at der måtte betydelige reformer til i vårt statsliv for å skape et slagkaftig demokrati, har politikerne etter frigjøringen meget raskt funnet tilbake til tidligere baner. At det nyvalgte storting for to tredjedelers vedkommende består av nye folk, har ikke kunnet endre denne utvikling. Prinsipielle forfatningsendringer synes idag ikke å være praktisk politikk.
I forbindelse med disse statsrettslige arbeider vil jeg også nevne professor ARNE BERGSGÅRDS store historiske verk »Året 1814», første bind med undertitel »Grunnlova» (1943), annet bind med undertitel »Unionen» (1945). Bindet om grunnloven, som merkelig nok fikk lov å komme ut under okkupasjonen, hørte til tross for arbeidets strengt saklige karakter til tidens nasjonale oppbyggelselitteratur.
Under titelen »Norge under okkupasjonen» (1945) har professor FREDE CASTBERG samlet en del av sine rettslige utredninger fra okkupasjonstiden. Jeg nøyer meg med å vise til omtalen i SvJT 1946 s. 303. I denne sammenheng nevner jeg også hans i Sverige publiserte arbeid om »Postliminium. En undersøkelse av rettsspørsmål i forbindelse med opphør av okkupasjon» (1944, jfr. SvJT 1945 s. 200). — Lagmannsrettssakfører OLE TORLEIF RØD har under titelen »Fra krigens folkerett» samlet en betydelig materiale til belysning av den folkerettslige side av okkupasjon. Forf. uttaler i forordet, at ved løsningen av de mange nye problemer som avviklingen av okkupasjonen vil skape, er det av vesentlig betydning at de norske jurister har det best mulige kjennskap til folkerettens regler og hvorledes de er forstått og anvendt i andre land som har vært i samme situasjon som den som foreligger hos oss. Boken behandler f. eks. spørsmålet om adgangen for det okkuperte lands domstole i til å prøve den folkerettslige gyldighet av okkupantens forordninger — det var som kjent en konflikt om dette spørsmål som førte til at den norske Høyesterett nedla sitt verv i desember 1940. Videre behandles forholdet mellom befolkningens lydighetsplikt overfor okkupanten og dens troskapsplikt overfor sin egen regjering, grensene for okkupantens straffemyndighet og folkerettens regler om gisler. Som bilag finnes en systematisk samling av de viktigste dommer om okkupasjonsforhold fra forskjellige land.
Johs. Andenœs.