DEN NORDISKE

FELLESLOVGIVNINGS FREMTID OG

NÆRMESTE ARBEIDSOPGAVER.

 

AV

 

HØYESTERETTSDOMMER EDVIN ALTEN.

 

Når jeg skal prøve å trekke op noen retningslinjer for den nordiske felleslovgivnings fremtid, må jeg ta mitt utgangspunkt i det som hittil er utrettet. Jeg skal derfor først gi en kort oversikt.
    I. Arbeidet for en felles nordisk lovgivning har sitt utspring i en beslutning av det første nordiske juristmøte i 1872, som anbefalte utarbeidelsen av overensstemmende veksellover. I 1876 tok den svenske regjering initiativet, og det første resultat blev veksellovene av 1880. Derefter fulgte i 1880 og 1890-årene flere lover på handelsrettens og den spesielle privatretts områder, i Danmark og Sverige dessuten nye lover om erhverv og tap av statsborgerrett.
    Da samarbeidet først blev satt i gang var det enkelte som tok sikte på en felles handelslovbok. Men i 1899 fremkastet JULIUS LASSEN den langt videre gående tanke at målet burde være en felles sivillovbok. Forslag i samme retning blev kort efter fremsatt av CARL LINDHAGEN for den svenske Riksdag. Riksdagen fantd og at man burde innskrenke sig til samarbeide innenfor de deler av obligasjonsretten som er av særlig betydning for den økonomiske samferdsel og vareomsetningen. Overensstemmende hermed blev det på et møte av regjeringsdelegerte i Stockholm i 1901 satt op et program for det fortsatte arbeide. De to første poster var: avslutning av formuerettslige avtaler i almindelighet og løsørekjøp med særlig hensyn til handelsforhold. I forbindelse dermed skulde man behandle de tilsvarende deler av konkursretten.

 

6—467004. Svensk Juristtidning 1946.

 

82 EDVIN ALTEN.    I hvert av de tre land blev det opnevnt en obligasjonsrettskomité, men efter at det i 1904 var utarbeidet utkast til lov om kjøp, blev det videre arbeide stillet i bero i påvente av at lovene blev vedtatt.
    På grunn av opløsningen av foreningen mellem Norge og Sverige blev avbrytelsen lengere enn forutsatt. En beslutning av den svenske Riksdag, efter foranledning av Carl Lindhagen, førte imidlertid til at det allerede i 1909 blev holdt et nytt delegertmøte i Stockholm. Her blev det for det formuerettslige arbeide opstillet et noget endret program, som omfattet følgende poster:
    1) avslutning av avtaler, herunder bl. a. virkningene av umyndighet og konkurs, misbruk av økonomisk overmakt ved avbetalingskjøp, konvensjonalbot m. v., muligens også terminforretninger,
    2) kommisjons- og spedisjonsavtaler,
    3) forsikringsavtaler,
    4) gjeldsbrev og mortifikasjon,
    5) avtaler og verdipapirer som foranlediges ved lagerhusvirksomhet,
    6) lån til eie, kontokurant, renter og kausjon,
    7) foreldelse av fordringer,
    8) tidsbestemmelser og betingelser ved avtaler.
    Av programmet fra 1901 utgikk emisjon av verdipapirer, som man antok hensiktsmessigst kunde behandles i forbindelse med aksjelovgivningen.
    Under møtet blev det enn videre i tilslutning til Riksdagens anmodning opstillet et program for samarbeide på familierettens og personrettens område. Dette omfattet lovgivningen om inngåelse og opløsning av ekteskap, ektefellers formuesforhold og umyndiges rettsstilling. Hertil blev i 1911 føiet adopsjon. I det efterfølgende arbeide med revisjon av arvelovgivningen kom Norge dessverre ikke til å delta, hvad jeg selv ikke er uten skyld i.
    Utenom programmet fra 1909 har særskilte sjølovskommisjoner utarbeidet nye sjømannslover og foretatt en inngripende revisjon av sjøfartslovene, dels på grunnlag av internasjonale konvensjoner, dels ved utarbeidelse av et nytt befraktningskapitel. Videre har sjømannslovene nylig vært gjenstand for felles revisjon, og det har i fellesskap vært utarbeidet lover til gjennemføring av konvensjonene om veksler, om checker og om luftbefordring. Endelig er det før krigen satt i gang arbeide med revi-

DEN NORDISKE FELLESLOVGIVNINGS FREMTID. 83sjon av lovgivningen om forfatter- og kunstnerrett og om det industrielle rettsvern.
    Det samarbeide jeg hittil har talt om, har bestått i utarbeidelse av såvidt mulig overensstemmende lover. Men efter at de nye familierettslige og personrettslige lover var vedtatt, gikk man over til en ny form for felleslovgivning ved å utarbeide internasjonalprivatrettslige og prosessuelle konvensjoner. Den første gjaldt ekteskap, adopsjon og vergemål, og tilsiktet å forebygge de lovkonflikter som ellers kunde bli følgen av motsetningen mellem det dansk-norsk-islandske domisilprinsip og det svensk-finske nasjonalitetsprinsip. Denne konvensjon blev snart efterfulgt av konvensjoner om inndrivning av underholdsbidrag, om gjensidig anerkjennelse og fullbyrdelse av dommer, om konkurs og om arv og dødsboskifte.
    En tredje form for samarbeide har utviklet sig i de senere år i forbindelse med revisjonen av aksjelovene og straffelovene. Her har dels komitéer, dels enkelte sakkyndige fra hvert land trådt sammen til felles drøftelse av viktigere spørsmål, uten at man har satt sig som opgave å istandbringe overensstemmende lovtekster. Jeg har grunn til å tro at også denne friere form for samarbeide har vist gode resultater.
    I de fleste tilfelle har både Danmark, Norge og Sverige tatt del i samarbeidet. Efter at Finland gjenvant sin selvstendighet har også dette land sluttet sig til. Og vi har i de andre nordiske land hatt den glede å se at Island like fra den første felles veksellov har fulgt med i arbeidet gjennem vedtagelse av de viktigste felles lover så vel på familierettens som på formuerettens område. Island har også sammen med de fire andre stater avsluttet de før nevnte konvensjoner og har deltatt aktivt i utarbeidelsen av prosesskonvensjonene.
    II. Hvorledes bør samarbeidet fortsettes i fremtiden?
    Jeg finner det overflødig å utvikle hvorledes folkenes og sprogenes slektskap, likhet i naturforhold og næringsliv, fellesskap i historie og rettsutvikling har skapt forutsetningene for en felles lovgivning. Heller ikke er det nødvendig å påvise den store betydning felleslovgivningen har hatt for forbindelsen og samfølelsen mellem folkene. Erfaringens tale er tydelig nok. Jeg går derfor like på saken.
    1. Da juristmøtene efter 17 års avbrytelse blev gjenoptatt i Stockholm, var et av forhandlingsemnene nettop den nordiske

84 EDVIN ALTEN.felleslovgivning. Innlederen, professor BENTZON, tok op den gamle tanke om å legge arbeidet slik an at man kunde nå frem til en felles sivillovbok, og fikk heri en viss støtte av Lagberedningens formann WESTRING. Bentzon anbefalte også oprettelse av en felles lovkomité til å lede arbeidet; men dette forslag vandt ingen tilslutning. På det neste juristmøte i Oslo i 1922 drøftet man på ny spørsmålet om de nordiske land bør gå til en kodifikasjon av sin privatrett. Innlederen, professor STANG, tidligere formann i den nordiske obligasjonsrettskomité, avviste planen om en sivillovbok og stillet sig kjølig overfor en fortsettelse av arbeidet med en stykkevis kodifikasjon. Som resultat av forhandlingene kan det fastslåes at en felles sivillovbok i det høyeste er en fremtidsdrøm, mens derimot et fortsatt kodifikasjonsarbeide efter de flestes mening ansåes ønskelig så langt som forutsetningene for en felleslovgivning er til stede.
    Prinsippet for det fremtidige arbeide kan neppe uttrykkes bedre enn det er gjort i den danske familierettskomités innstilling til ekteskapslov. Man må velge ut rettsområder hvor det er behov for en lovrevisjon, hvor det ikke er uovervindelige motsetninger mellem de enkelte lands rettsregler, og hvor det for samkvemmet mellem landene er av særlig viktighet å få tilveiebragt overensstemmelse.
    Er felleslover istandbragt for et visst rettsområde, bør også senere revisjon av lovene foretas i fellesskap. Dette har i almindelighet vært iakttatt, når det ikke har gjeldt mindre endringer. Når et av landene foretar endringer bør i det minste de andre underrettes offisiellt.
    Med hensyn til formene for samarbeidet kan man gå frem som hittil. De avhenger til en viss grad av lovarbeidets art. I hvert land bør det opnevnes særskilte komitéer, men de store plenarmøter som man tidligere brukte, bør så vidt mulig undgåes. Erfaring fra sjølovkommisjonene viser at man ikke bare sparer omkostninger, men at samarbeidet også går lettere når forbindelsen mellem de nasjonale komitéer foregår gjennem utvalg av en eller et par delegerte fra hvert land. Om det trenges, har utvalget alltid adgang til å rådføre sig med sakkyndige komitemedlemmer eller interesserepresentanter i det land hvor det holder møte. Et enkelt plenarmøte kan dog være nyttig for at medlemmene fra de forskjellige land kan lære hverandre å kjenne og få leilighet til å utveksle meninger.

DEN NORDISKE FELLESLOVGIVNINGS FREMTID. 85    2. De fleste poster i arbeidsprogrammene fra 1901 og 1909 er efter hvert blitt gjennemført. Enkelte må ansees for bortfalt. Dette gjelder terminforretninger, som obligasjonsrettskomitéene ikke fant egnet til felleslovgivning. Likeså spedisjon, som de henviste til behandling i forbindelse med sjølovsrevisjonen, men som heller ikke sjølovskommisjonene tok op. Noget behov for lovgivning på dette område kan ikke skjønnes å foreligge. Mortifikasjon er falt bort efter at Sverige i 1927 har fått en ny lov om dödande av förkommen handling. Som begravet i stillhet kan man antagelig betrakte det abstrakte emne tidsbestemmelser og betingelser ved avtaler, og det er neppe heller noget behov for felleslovgivning om lån til eie eller om kontokurantforhold. Om morarenter og om samkausjonisters ansvar og innbyrdes regress har man fått nye lovregler i forbindelse med gjeldsbrevslovene.
    For øvrig er programposten kausjon ennu ikke behandlet. Dette er et praktisk viktig emne, som synes vel egnet til felleslovgivning, da det for tiden bare finnes enkelte spredte lovbestemmelser om forholdet. I tilknytning til kausjon vilde det være naturlig å behandle garantiavtaler hvorved en person påtar sig økonomisk risiko som et foretagende medfører for medkontrahenten, og likeså pantsetning for tredjemanns forpliktelser.denne forbindelse vil jeg nevne at mangen mann er kommet til å påta sig større ansvar enn han hadde drømt om, på grunn av de omfattende uttrykk i bankenes kausjons- og deposisjonsformularer.
    En annen viktig programpost som fremdeles står tilbake, er foreldelse av fordringer. Det tidligere samarbeide mellem Danmark og Norge førte til en helt ny lov i Norge i 1896, mens man i Danmark nøyet sig med en delvis lovrevisjon i 1908. Forholdet er nu det at Norge har en normal foreldelsesfrist på 10 år, men 3 år for de praktisk hyppigste fordringer i det daglige liv. Fristen regnes fra forfallsdag, og fordringshaveren kan bare avbryte den ved en eller annen form av rettslig påtale. Danmark har beholdt hovedregelen i Chr. Vs lovbok om 20 års frist, regnet fra fordringens stiftelse og med avbrytelse ved utenrettslig påkrav eller annen påminnelse fra fordringshaverens side. For det daglige livs fordringer har man derimot en frist på 5 år fra den tid da betaling kan kreves, og avbrytelse ved rettslig påtale. I Sverige har man efter en frdn. fra 1862 og senere lover en almindelig foreldelsesfrist på 10 år regnet fra stiftelsen og med utenrettslig

86 EDVIN ALTEN.avbrytelse. Ved gjeldsbrevlovene er foreldelsesfristen for rente- og utbyttekuponger i de tre land satt til 3 år fra forfall. Men er det i det hele nogen grunn til å ha forskjellige regler på et område som dette? — Jeg tror det ikke, og særlig av hensyn til handelsforbindelsen mellem landene vilde det være nyttig om man kunde få i det vesentlige overensstemmende regler om foreldelse. Et samarbeide her burde kunne gå meget lett.
    3. Når det så spørres om nye emner, kunde det være naturlig å tenke på selskapsretten. Denne har også vært på tale under forberedelsen av programmene fra 1901 og 1909, men begge ganger fant man at stillingen i de enkelte land med hensyn til lover og lovutkast var slik at et samarbeide ikke vilde være hensiktsmessig. Forhandlinger i de senere år under forberedelsen av den nye svenske lov om aksjeselskaper har gitt samme resultat. Tanken om felleslovgivning på dette område må derfor inntil videre opgis.
    Derimot er det et annet emne som også i særlig grad interesserer handelsverdenen, og som kanskje med fordel kunde tas op til behandling, nemlig den materielle konkursrett. Ved konkurskonvensjonen av 1934 er det vedtatt at konkurs som er åpnet i en av de nordiske stater, også skal omfatte skyldnerens formue i de andre stater. For å gjennemføre denne grunnsetning gir konvensjonen regler om hvilket lands lovbestemmelser man skal anvende bl. a. ved avgjørelsen av hvad som hører til boets masse eller ved omstøtelse av skyldnerens rettshandler (avkreftelse, återgång) kan inndras i bomassen; videre med hensyn til panthaveres og utleggshaveres stilling i konkursen og konkursfordringers rangorden. I disse og i flere andre henseender, således med hensyn til motregning og renteberegning, er konkurslovene innbyrdes avvikende, men det kan ikke nektes at det vilde være en vinding om man her kunde enes om felles rettsregler i størst mulig utstrekning. Den departementale komite som i Norge i 1895 gav innstilling om en revisjon av konkursloven, fremholdt at de nordiske konkurslover har så meget til felles at en felles bearbeidelse, eller iallfall en større tilnærmelse, ikke burde kunne støte på synderlig vanskelighet. Og på juristmøtet i Kjøbenhavn holdt komiteens formann, advokat K. L. BUGGE, et kort foredrag om dette, i tilslutning til en sammenlignende oversikt over den danske, den norske og den svenske konkurslovgivning. Denne oversikt var imidlertid blitt trykt så sent at møtets deltagere ikke

DEN NORDISKE FELLESLOVGIVNINGS FREMTID. 87var forberedt på diskusjon. Arbeidsprogrammene fra 1901 og 1909 nevnte konkursens virkning med hensyn til avslutning av avtaler. Selgerens stansningsrett er ordnet ved lovene om kjøp. Senere har et enkelt hithørende emne, nemlig prinsippene for en felles nordisk lovgivning om fortrinnsrettigheter under konkurs, vært gjenstand for drøftelse på juristmøtet i Kjøbenhavn i 1928 med den finske professor SJÖSTRÖM som innleder. Særlig fra dansk side kom det sterke uttalelser mot den gjeldende privilegieordning, og professor H. MUNCH-PETERSEN anbefalte at man tok op et nordisk samarbeide for å få en grundig utluftning. Han uttalte også at han helst hadde sett at forhandlingsemnet hadde vært det helt almindelige: Om betingelsene for en felles nordisk konkursrett. Jeg tror at tiden for et samarbeide snart må være inne, især når man ser hen til at konkurslovene er så vidt gamle at en revisjon allerede av den grunn kan være ønskelig. I tilfelle kunde man også gå noget utenfor den materielle konkursrett, iallfall ved å innføre ensartede regler om konkursgrunnene som anbefalt av advokat Bugge i 1902.
    Som nytt emne for felleslovgivning vil det ligge nær å velge reglene om skadeserstatning utenfor kontraktsforhold. Det er klart at JULIUS LASSEN og andre som har tenkt sig en felles sivillovbok, har gått ut fra at dette emne burde tas op. BENTZON har uttrykkelig nevnt det i sin avhandling til juristmøtet i 1919 (s. 18). På den annen side har STANG i sin avhandling til juristmøtet i 1922 fra rådet kodifikasjon av erstatningsretten, fordi man derved, sier han, »risikerer å komme på tvers av de krav fremtiden vil stille». Stang tenker særlig på reglene om erstatningsansvar uten skyld og finner det tryggest at utviklingen fremdeles overlates til »rettslivet og domspraksis» (s. 19). Uttalelser i denne retning kom fra flere talere under forhandlingene. Det samme var tilfellet da man i 1934 drøftet spørsmålet om erstatningsansvar for farlig bedrift.
    Personlig mener jeg at denne lovskrekk er overdrevet. Ved all lovgivning må man regne med at fremtiden vil stille nye krav. Men det kan ikke føre til at man avholder sig fra å gi lover. Lover må til, og når de trenger forandring, så gir man nye lover. Domstolenes opgave er å anvende gjeldende rett, skrevet og uskrevet, og i mangel av positive lovregler bør de bygge sine avgjørelser på allerede anerkjente rettsgrunnsetninger. Forandrede livsforhold kan vistnok medføre endringer i rettsopfatningen som også gir

88 EDVIN ALTEN.sig utslag i domstolenes avgjørelser. Men den rettsutvikling som skal foregå gjennem domstolene er tung og langsom, især i små samfund som de nordiske hvor antallet av rettssaker på hvert enkelt rettsområde ikke er meget betydelig, og hvor man heller ikke føler sig så sterkt bundet av prejudikater som f. eks. i den engelsktalende verden. Domstolene kan ikke utforme rettsregler, og de er alltid forsiktige når de står overfor nye rettsspørsmål. Deres opgave er bare å avgjøre de saker som blir brakt inn for dem. De har heller ikke den oversikt og den tid til allsidig overveielse som en lovkomite, og de vil nødig treffe avgjørelser som har konsekvenser av større rekkevidde. Følgen blir en mere eller mindre langvarig tilstand av rettsusikkerhet. Folk vet ikke hvad som er rett, men må prøve sig frem fra sak til sak, og stadig er det konkrete omstendigheter som spiller inn. Denne rettsusikkerhet er en alvorlig sosial ulempe.
    Hvor det gjelder erstatning for såkalt »farlig bedrift», har den norske Høyesterett vist adskillig dristighet, men å utforme en sikker rettsregel selv på grunnlag av denne praksis, som går tilbake til 1870-årene, lar sig ikke gjøre. I de andre nordiske lands høyesterettsdommer har man hittil, såvidt jeg vet, ikke sett mere enn tilløp til en lignende rettsutvikling. Bortsett fra dette forhold er alle viktigere nydannelser i erstatningsretten også hos oss innført ved lov. Jeg skal nevne at vi ved straffeloven av 1842 fikk regler om erstatning til den dreptes ektefelle og uforsørgede barn når døden var voldt ved en straffbar handling. Disse regler blev ved ikrafttredelsesloven til straffeloven av 1902 utvidet til andre forsørgede, og ved en endringslov fra 1912 blev de gitt anvendelse i ethvert tilfelle hvor erstatningsansvar er begrunnet efter ellers gjeldende rettsregler, uten hensyn til om døden skyldes straffbart forhold. Ved de to sist nevnte lover har vi fått regler om opreisning, d. v. s. erstatning for ikke økonomiske følger av skade på person. Det var også først ikrafttredelsesloven til straffeloven av 1902 som brøt med de gamle regler om compensatio culpœ og innførte fordelingsprinsippet for tilfelle hvor den skadelidende ved uaktsomhet har medvirket til skaden. Til disse almindelige bestemmelser slutter sig spesielle lovregler om naboforhold, vassdragsforhold, motorvogner, luftfart m. v. Alt i alt har sikkert også hos oss lovgivningen hatt langt større betydning for utviklingen av erstatningsretten enn domspraksis.
    Man kan kritisere våre lovbestemmelser. Stang gjør det, men

DEN NORDISKE FELLESLOVGIVNINGS FREMTID. 89kanskje vel sterkt, når han i sin Erstatningsrett (s. 59—60) uttaler om ikrafttredelseslovens regler at de »både hvad innhold og form angår er så lite gjennemarbeidet at nær sagt hver eneste av dem er blitt et crux interpretatoris, et kors som man må ta opp, men som man ikke vet om man kan bære frem». Men hvis det er så, er da ikke det nettop en grunn til å ta dem op til revisjon? Og hvis man, efter nøye granskning av nordisk og fremmed rettspraksis og efter grundig overveielse av spørsmålene, skulde vike tilbake fra å gi visse almindelige regler om ansvaret for bedriftsrisiko, er da det en grunn til ikke å revidere den øvrige erstatningsrett? Den nuværende rettstilstand gir altfor fritt spillerum for skiftende vitenskapelige teorier, og dette er igjen egnet til å øke usikkerheten i praksis.
    I flere andre land har man kodifisert erstatningsretten i større utstrekning enn hos oss, og en lov som fastslår grunnsetningene kan alltid formes slik at domstolene får den fornødne adgang til å ta hensyn til særlige omstendigheter i den enkelte sak. Utenom de allerede nevnte punkter vil jeg peke på det viktige spørsmål om man ved fastsettelse av erstatningen bør ta hensyn til graden av skyld, om man bør oprettholde det strenge ansvar for husbonden eller prinsipalen efter Chr. V's danske og norske lovbøker, om den som låner penger til en bedrift bør stå tilbake for erstatningskrav som grunnes på bedriftsrisikoen, og om den som indirekte rammes av en skadevoldende handling mot en annens person eller gods i visse tilfelle bør ha selvstendig krav på erstatning eller inntre i den skadedes erstatningskrav mot skadevolderen.
    For min egen del kan jeg ikke se annet enn at et nordisk samarbeide for å kodifisere erstatningsretten, i den utstrekning hvori det er praktisk gjennemførlig, vilde være et meget nyttig foretagende. Vanskeligheter vil det nok møte, men jeg tror ikke at de er uovervindelige.
    I nær sammenheng med den almindelige erstatningsrett står et annet emne som jeg vil trekke frem som aktuelt, nemlig statens og kommunenes ansvar for sine tjenestemenn. Forhandlingene på juristmøtet i 1875 har ikke lenger nogen interesse, men emnet blev på ny tatt op på juristmøtet i 1931. Finland er det eneste nordiske land som har ordnet forholdet ved en almindelig lov. Ellers finnes bare nogen få spesielle lovbestemmelser.
    De regler som i Norge er utviklet gjennem administrativ prak-

90 EDVIN ALTEN.sis og domsavgjørelser er delvis usikre, uten innbyrdes sammenheng og fra borgernes synspunkt høyst utilfredsstillende. Av administrasjonens praksis kan man ikke vente annet enn at hensynet til det offentlige tillegges avgjørende vekt. Men heller ikke domstolene har hos oss vist sig i stand til å utvikle rettsregler som gjør rett til begge sider. Nettop på dette område har vi et godt bevis for hvor vanskelig det er å opnå forbedringer i rettstilstanden hvis man overlater rettsutviklingen til domstolene uten støtte i positive lovregler. Som eksempel vil jeg nevne en høyesterettsdom fra 1925, som senere har vært ansett som prejudikat for den regel at staten er uten ansvar for sine tjenestemenns pliktstridige handlinger. Høyesterett uttalte enstemmig: »Ganske visst kan billighet tale for at staten erstatter tap som påføres nogen ved at en statstjenestemann viser uforsvarlig forhold i tjenesten, særlig når tapet voldes ved misbruk av en ham av staten tildelt myndighet. Men nogen positiv hjemmel for ansvar for staten i et tilfelle som det her foreliggende finnes ikke. Og man kan heller ikke anse det tilstrekkelig begrunnet i almindelige rettsgrunnsetninger.» Dette er tydelig tale. Høyesterett anser det ikke for sin opgave å skape ny rett. Vil man ha forandring, må det lov til. Men den venter vi fremdeles på.
    På juristmøtet i 1931 fremkom både fra norsk, dansk og svensk side sterke uttalelser om nødvendigheten av regulerende lovbestemmelser. Og det synes rimelig å anta at man på dette område skulde kunne nå frem til overensstemmende materielle rettsregler, iallfall i de land som ennu ikke har nogen almindelig lov. Jeg mener nemlig ikke at man bør opta den finske ordning, som bare pålegger staten et subsidiært ansvar. Selv om det ikke blir noget samarbeide, tror jeg at behovet for lovbestemmelser i Norge er så påtrengende at arbeidet hos oss under enhver omstendighet bør settes i gang.
    4. De lovgivningsopgaver jeg nu har nevnt er så vidt omfattende at de kanskje vil strekke til for et par desennier, iallfall hvis arbeidet ikke forseres. Jeg kunde derfor gjerne stanse her. Men jeg vil allikevel til slutt samle alt mitt mot for å antyde ønskeligheten av en revisjon av lovene om kjøp, som allerede har nådd en alder av ca. 40 år. Jeg er fullt klar over at vi her står overfor lover som er omhyggelig forberedt og utarbeidet med stor dyktighet, selv om de har et fremtredende professorpræg. De har også et kraftig vern i ALMÉNS monumentale kommentar. Men

DEN NORDISKE FELLESLOVGIVNINGS FREMTID. 91lover trenger som andre menneskelige innretninger vedlikehold og fornyelse hvis de ikke skal forfalle. Jeg er tilbøielig til å mene at kjøplovene i visse hovedpunkter er for sterkt påvirket av tysk-romanistiske rettsforestillinger, som også, like fra vi begynte på studiet, er podet inn i oss jurister, slik at vi har vanskelig for å opdage og bli fortrolig med den folkelige rettsopfatning. Jeg sikter særlig til den skarpe sondring mellem individuelt og generisk bestemte salgsforpliktelser og mellem mora på skyldnerens og på fordringshaverens side. En almindelig mann som hverken kjenner kjøploven eller den juridiske teori, vil som kjøper finne det urimelig å kreve erstatning av selgeren når denne ved utilregnelige omstendigheter hindres i å opfylle kontrakten, uten hensyn til om gjenstanden er generisk bestemt. Han vil også som kjøper anse sig forpliktet til å ta imot det han har kjøpt. Og hvad handelstanden angår har selgerne — som påpekt av advokat LJUNGHOLM i SvJT 1936 — gjort den mest vidtgående bruk av ansvarsforbehold for å komme klar av de strenge regler om leveranseavtaler i kjøplovens § 24. I handelskjøp er det også et stort spørsmål — som fremholdt av MARTIN FEHR — om man bør oprettholde den rett til å velge mellem hevning og krav på opfyllelse som kjøplovens §§ 21 og 28 gir henholdsvis kjøperen og selgeren i tilfelle av forsinkelse fra den annen parts side, eller om man ikke heller, i overensstemmelse med engelsk rett, bør henvise kjøperen til å foreta dekningskjøp og selgeren til å selge varen for kjøperens regning. Videre synes lovens regler å være for stive når i handelskjøp enhver forsinkelse og enhver mangel ved salgsgjenstanden skal regnes for vesentlig. Og lovens reklamasjonsregler er iallfall for stramme for sivile kjøp. Handelsforholdene har i det hele undergått store forandringer i den tid som er gått efter at kjøplovene blev vedtatt. Og da en deklaratorisk lov i hovedsaken bør stemme med den praktisk gjeldende kontraktsrett, kunde det være vel verd å undersøke om ikke forretningslivet har fjernet sig så vidt langt fra kjøplovene at det snart kan være grunn til å føre dem à jour.
    Da lovene hadde virket i 25 år innhentet SvJT uttalelser fra en rekke jurister. Som ventelig ved en slik leilighet gav de uttrykk for gjennemgående tilfredshet. En intelligent og vittig dansk høyesterettssakfører, Ø. AHNFELT-RØNNE, utløste jubileumsstemningen i et muntert paradoks: »Købelovens bestemmelser har vært så riktige, så tjenlige for rettslivet, at den har gjort sig selv

92 EDVIN ALTEN.overflødig!» Det blev dog i uttalelsene pekt på enkelte ting som muligens ikke er helt fullkomne.
    Den svenske justitieråd GUSTAF CARLSON, som hadde vært medlem av obligasjonsrettskomiteen, fant at det ikke var grunn til revisjon av loven hvis det ikke efter internasjonale forhandlinger skulde komme i stand et større system av lover med gyldighet for flere land. Et utkast til internasjonal lov om kjøp er senere offentliggjort av Rominstitutet for ensartet Privatrett. Uttalelser om utkastet er avgitt av de nordiske regjeringer efter forslag av opnevnte delegerte. Under de nuværende forhold er det dog ikke grunn til å tro at det internasjonale arbeide fører frem. Og man bør vokte sig for å la lovene bli for gamle. Mere enn 50 år bør kjøplovene iallfall ikke stå urørt; de fleste lover må revideres lenge før.
    Som de nu står, har de kanskje større anvendelse ved universitetsundervisningen enn i rettspraksis, iallfall i Norge.
    5. Om det på sosiallovgivningens område er emner som egner sig for samarbeide er et spørsmål som jeg ikke har forutsetningene for å innlate mig på.