QUISLING: MENNESKE OG FORBRYTER.

 

AV

 

OVERRETTSSAKFØRER BENJAMIN VOGT.

 

I forordet til sin bok »Gjennom Kaukasus til Volga», takker Fridtjof Nansen Quisling for hans »utrettelige elskverdighet som reisefelle». Nansen hadde da kjent Quisling i syv år. Elskverdighet er jo ikke det trekk som verden idag først og fremst forbinner med Quislings navn, enn si »utrettelig elskverdighet».
    Under saken mot Quisling optråtte fire andre fremtredende norske borgere, to sivile og to militære, og ga Q. det beste moralske skuddsmål. De sto uforstående overfor hva han hadde gjort. Mest bemerkelsesværdig var general Ruges vidnemål, for det må høre til sjeldenhetene i alle lands rettshistorie, at kommanderende general under en krig blir innkalt som forsvarsvidne til fordel for den som har søkt å hindre hans mobilisering og hans kamp. Et av de andre av disse vidner som hadde kjent Q. i henimot femti år, betegnet ham som en trofast, snild og god ven.
    At den norske påtalemyndighet ikke delte denne opfattning er rimelig. Men også den britiske aktor i Nürnberg hadde noe å si om Quisling: »Rosenberg fant i den norske Vidkun Quisling et sant mønster på en femtekolonne-agent, selve den personifiserte troløshet.» Det er ikke så underlig derfor at forsvareren talte om »Quislings gåte». Og det var mange, som selv etter domsavsigelsen, ikke kunde få klart for seg hvordan denne filantrop og redningsmann fra Russland kunde forvandles til forreder og niddingsmann i sitt eget land. Mange — kanskje særlig blant utlendingene — satt igjen med en uklar følelse at årsaken, iallfall delvis, var å søke i norske politiske forhold:

 

A. HEMMING-SJÖBERG. Domen över Quisling. Stockholm 1946. Natur och kultur. 517 s. Kr. 16.50.

11—477004. Svensk Juristtidning 1947.

162 BENJAMIN VOGT.manglende forsvarsberedskap, forvirret utenriksledelse og kanskje mangel på renskårne politiske personer. Quisling var den røst som hadde ropt i ørkenen, men da han intet svar fikk, søkte han, hva han mente var, den nestbeste vei ut av utføret.
    Quisling selv var ellers ikke enig i dette med »gåten». Han tok overhodet rett som det var avstand fra sin fremragende dygtige forsvarer. Q. sier i sin forklaring for lagmannsretten: »når man taler om gåten Quisling, så står det for meg som problemet har en helt annen karakter, nemlig gåten: det norske folk. At jeg som i 40 år har gått inn for mitt land med en slik brennende kjærlighet, og i 15 år har ofret alt for mitt land, at jeg skal sitte her som landssviker, det er for meg en gåte at det norske folk kan være slik beskaffen!»
    En straffedomstols sak er å ta stilling til bestemte poster for hvilke tiltalte anklages. Selv om visse sider av hans karakter blir belyst av hensyn til vurderingen av hans subjektive straffeskyld, sier det seg selv at domstolens opgave ikke er å gi et fullstendig bilde av hans liv og utvikling. Det er derfor kanskje ikke å undres på at advokat Hemming-Sjöbergs bok, som i vesentlig grad bygger på domstolsforhandlingene, heller ikke kan sees å komme løsningen av »Quislings gåte» noe vesentlig nærmere. En stor del av Quislings liv og virke ble imidlertid ført i offentlighetens rampelys, og vi har mange og klare holdepunkter for bedømmelsen av hans karakter og livsskjebne. Hva de ytre fakta angår begynner jeg med hans Ruslandstid som er avgjørende for hans videre utvikling. Senere skal vi se på visse karaktertrekk, som de fremgår særlig av hans egne uttalelser, og på det grundlag ta standpunkt til de konklusjoner Hemming Sjöberg trekker.
    Da Quisling blev knyttet til den norske legasjon i Petrograd i 1918 som militærattaché, var de fremmede ambassader og legasjoner allerede i opløsning. Etter bolsjevikernes overtagelse av magten ble ministrene etterhvert kallt hjem, og ledelsen av de norske interesser ble tilslutt overdradd en norsk kaptein og forretningsmann, Frederik Prytz, som fikk status som Chargé d'Affaires. Ettersom de andre stasjoner likviderte ble, for manges vedkommende, deres interesser overlatt i nordmennenes varetægt, og tilslut representerte de to offiserskammerater, Prytz og Quisling, nær sagt den halve verden. Det betød ikke at de diplomatiske forretninger var av betydelig omfang, tvertimot der forelå ikke be

QUISLING: MENNESKE OG FORBRYTER. 163tingelser for arbeid. Hele landet var i et eneste virvar av borgerkrig (og allierte ekspedisjonskorps) og restene av den norske legasjon representerte kun en hårfin tråd av en forbinnelse mellom bolsjevikerne og den øvrige verden. De to venner oprettholdt en prekær og nokså obskur tilværelse i tsarens gamle hovedstad, inntil også de måtte rejse hjem. Quisling ble deretter utnevnt til militærattaché i Helsingfors, hvor han samvittighetsfullt utførte det arbeide som et litet lands attachéer kan gjøre i et annet litet land.
    I august 1921 undertegnet Fridtjof Nansen en avtale med den daværende russiske utenrikskommisær, Tsjitsjerin, angående utenlandsk hjelp til nødsdistriktene, etter mønster av Herbert Hoovers American Relief Administration. Nansens arbeide, som ble støttet av en rekke fremmede stater og organisasjoner, kom til å omfatte mange områder, både videnskapelige, tekniske og humanitære. Der ble satt igang »experimental farms» og skaffet utstyr til disse. Det ble skaffet videnskapelige bøker til gjenopbygning av bibliotekene. Det var en avdeling for offentlig helse og medisinske hjelpemidler. Det var utdeling av mat til nødlidende og programmet omfattet også hjemsendelse av de mange russiske flyktninger i Bulgaria og Konstantinopel.
    Nansen var en mann som la sine planer og valgte sine medarbeidere med den største omhu. Som hovedrepresentant i Rusland ansatte han Mr. J. H. Gorvin, og til å stå for matutdelingen i Ukraina Vidkun Quisling. Quisling raporterte til Nansen igjennom Gorvin. Quisling hadde ingen del i planleggelsen av organisasjonen eller noe ansvar for hovedadministrasjonen. Nansens humanitære mesterstykke, å få utlandet til å samarbeide om hjelp til Sovjetunionen, så nær etter det »røde oprør» og lenge før Sovjets representanter var anerkjent i utlandet, var Quisling ikke med på og ble ikke rådspurt om. Med sine gode språkkunnskaper, sin gode utdannelse og dessuten med en viss tyngde i sitt vesen, gjorde han et utmerket arbeide der han var satt: som avdelingssjef for matutdeling i Ukraina med bopel i Kharkov. Når Quisling sier i sin forklaring for lagmannsretten at »Nansen var en stor mann, en kunstnerisk fremstående mann, en vitenskapelig fremstående mann, men det praktiske arbeide var det jeg som gjorde. Det var meg som gjorde arbeidet i Russland ...», så er altså dette ikke noen eksakt beskrivelse av forholdet mellom de to menn. Når derimot Nansen takker Quisling for

164 BENJAMIN VOGT.hans »ypperlige arbeide» i denne tid, er det helt sikkert et korrekt uttrykk for Nansens mening. Uttalelsen må bare sees i lys av hva Q:s arbeid og ansvar var.
    Senere hadde Q. andre opgaver for Nansen i Russland og i Mellom-Østen. Han var således sekretær og tolk for Nansens ekspedisjon i Armenia. Men det opsto aldrig noe fortrolig forhold mellom de to menn. Dette er også bekreftet til mig av Nansens to sønner.
    Våren 1928 kom professor i slaviske språk ved Oslo Universitet, Olaf Broch og hans frue, til Moskva til arkivstudier, og bodde da et par månter i den britiske legasjons hus, hvor Q. hadde sitt hushold. Overfor professoren og fruen ga Q. uttrykk for å være forbigått i sitt militære avansement, og det i såpas sterke ord at professor Broch ved sin hjemkomst til Oslo opsøkte Fridtjof Nansen med det formål å opklare en mulig misforståelse, eller ihvertfall avdempe Q:s følelse av at man ikke tilstrekkelig værdsatte hans arbeide. Nansen uttalte ved den leilighet — i henhold til brev fra professor Broch til arkitekt Odd Nansen —: »Jeg kan ikke bli klok på den mannen, han sier aldrig noe.» En antydning fra Brochs side at man kanskje kunde nå det ønskete mål, å tilfredsstille Q., ved at der ble skaffet ham en Olavsorden for hans arbeide for Nansen, fallt ikke i god jord, forteller Broch. Nansen uttalte at han, om det fallt seg så, skulde tale med de militære myndigheter om Q:s opfattning at han var blitt forbigått i avansement, hva Nansen forøvrig ikke trodde, men mere vilde han ikke foreta seg.
    Q. som i lagmannsretten hevdet å ha reddet hundre tusener, kanskje millioner, fra døden fikk ikke ridderkorset av St. Olav. Det har vært gitt for mindre tjenester.
    Broch forteller at Nansen ved denne leilighet var mindre elskværdig enn ellers når han søkte ham, så han måtte spørre seg selv hva årsaken var.
    Noe brudd eller uvenskap mellom Nansen og Quisling opsto dog ikke. Uttalelsen om den »utrettelige elskværdighet» er av senere dato enn samtalen med professor Olaf Broch.
    Jeg kan ikke gå i større detaljer om denne sak her, og når jeg har behandlet den såpas omstendelig, er det fordi Q. med urette har søkt å identifisere seg med Nansens ånd og arbeid. En rikdom av detaljer om Q:s første tid i Russland finnes i dr. juris Arnold Ræstads etterlatte manuskript om Q. Ræstad var

QUISLING: MENNESKE OG FORBRYTER. 165Norsk utenriksminister da Nansen forberedte sin første hjelpeaksjon og ble av Nansen rådspurt om Q.
    Vi har et annet godt eksempel på hvor lett en myte kann skapes i Q:s hevdelse av å ha representert Storbritannias interesser i Russland. Også Hemming-Sjöberg er gått på denne limpinnen (s. 317). Den daværende sjef for den norske legasjon i Moskva, minister Urbye, uttrykte forholdet korrekt under sitt vidnemål i lagmannsretten: »Dengang da Norge blev overlatt varetagelsen av de engelske interesser i Sovjet-Samveldet, ble han av departementet utnevnt til å være til hjelp ved legasjonen.» Det arbeid som Q. der utførte — først sammen med en fast sekretær, senere på egen hånd — skjedde selvfølgelig under ministerens ansvar og ledelse. Alle større diplomatiske spørsmål, som f. eks. gjenoptagelsen av forbinnelsen mellom de to stormakter, ble det forhandlet om på høyere nivå. Med utgangspunkt i disse forhold telegraferer Q. til Chamberlain den 11/10 1939 et forslag til fred mellom England og Tyskland som begynner med ordene: »Having been charged with the care of British interests in Russia...» Q. var på det tidspunkt uten enhver offisiell stilling og uten ethvert offisielt opdrag i Norge. En får vel konstatere at det er få tidligere temporært ansatte legasjonssekretærer som har vist større initiativ.
    Også ministeren har gitt uttrykk for at Q. utførte et utmerket arbeid på legasjonen. Når jeg dveler ved disse forhold er det ikke for å redusere Q:s insats i Russland ad absurdum. Det er for å redusere hans egen absurde omtale av sitt dygtige arbeid til rimelige proporsjoner. Etter hvert som vi får Q:s liv og gjerning i rigtig perspektiv, nærmer vi oss fra den ene side løsningen av »Quislings gåte». Jeg tror vi skal komme adskillig nærmere.
    Innimellom sine mere offisielle stillinger arbeidet Q. for sin gamle ven og offiserskammerat Prytz. I 1927 kom russerne på sporet av en kjempemessig valutasvindel som angikk et selskap Prytz i 1923 hadde fått konsesjon på av Sovjet. Takket være venners hjelp slapp Prytz over grensen akkurat som portene smalt igjen bak ham. Quisling var implisert og han ble underkastet et fire timers forhør av G.P.U. Han var på den tid tilknyttet legasjonen og hadde adgang til å pårope seg diplomatisk immunitet. Enten det er dette eller andre årsaker som gjorde at russerne lot ham gå, kan ikke sies med sikkerhet, da dokumentene angående saken ikke er offentliggjort av Sovjet. Hva

166 BENJAMIN VOGT.som er på det rene er at Prytz reddet unda en personlig formue på flere hundre tusen pund, og at han i årene fremover var den økonomiske støtte bak Q:s politiske virksomhet i Norge. Under krigen ble Prytz finansminister, det kunde jo passe, i Quislings »regjering». Han døde imidlertid før kapitulasjonen.
    Prytz er den ene av de to store skyggeskikkelser i Q:s liv. Den annen er Hildisch, tysk av fødsel men norsk forrettningsmann. Prytz var tilhenger av Rosenberg på den tid da Q. selv nærmest var kommunist. Hildisch var personlig nærstående ven av admiral Raeder. Under lagmannsrettsaken ble det i forbipasserende nevnt at Hildisch under krigen hadde overdradd Q. 400,000 kroner, mot til gjengjeld selv å få tilsagn om skattefrihet. Da hans sak for tiden er sub judice skal jeg ikke komme nærmere inn på forholdet, men bare konstatere forbinnelseslinjene: Q.—Prytz—Rosenberg, og Q.—Hildisch—Raeder.
    Etter hjemkomsten til Norge fra Russland, hadde Q. en kortvarig men stormfull periode som parlamentarisk politiker, derav to år som forsvarsminister i en mindretallsregjering. Men han ble aldrig medlem av stortinget. Fra 1933 var han uten enhver fast grund under føttene. Han var avskåret fra den militære løpebane hvor han selv hadde satt seg utenfor. Den kritikk som har vært rettet mot generalstaben for at de ikke vilde forlenge hans permisjon med »et par månter», kan ikke sees å være berettiget. Da spørsmålet om forlenget permisjon kom op, hadde Q., skjønt ganske ung offiser, og skjønt han ikke hadde avlagt generalstabseksamen, vært utenfor arbeidet i generalstaben i ca. fem år. En må si at generalstabssjefen hadde vært meget rundhåndet med permisjonsbevilgning, og det tidspunkt kom da Q. måtte velge mellom det ene eller det annet yrke. Han valgte selv å bli i Russland, og ble der i seks år til. Dette er av den slags valg de fleste mennesker blir stillet overfor i sitt liv, og når man velger den ene utvei, kan man ikke med rette klage over at den annen ikke holdes åpen. — Han hadde videre satt seg selv utenfor som parlamentarisk politiker, etter de voldsomme scener han hadde stelt til med i stortinget. Uten å varsku sine kolleger i ministeriet brukte han stortingets talerstol til å rette beskyldninger mot de to arbeiderpartier av omtrent samme karakter som han selv mange år senere sto anklaget for. Hvert av disse to partier hadde han tidligere selv forgjeves søkt forbinnelse med angående oprettelse av »røde garder». Jeg innsky

HQUISLING: MENNESKE OG FORBRYTER. 167ter her at Q. sommeren 1940 — altså etter okkupasjonen — i en privat samtale med arkitekt Odd Nansen inrømmet sin kommunistiske inklinasjon i de årene. Dette bekreftes forøvrig av hans egne artikler og samtaler med andre nordmenn i årene 1922 til 1925. Men disse kollbøtter i politikken, med de ytterliggående hysteriske utslag, gjorde ham ikke lenger akseptabel som parlamentarisk politiker. Som forrettningsmann og administrator hadde han også mistet fotfestet. Den lange rekke av spesialhverv i Russland hadde ikke utdannet ham for noen allmindelig stilling i hjemlandet.
    Q. befannt seg derfor da han nærmet seg de femti år, uten arbeid og uten fremtid. I økonomisk nød var han egentlig ikke. Han hadde sin reduserte militære gasje og hans behov var små. Denne gasje hadde imidlertid ikke strukket til hvis det ikke hadde vært for to andre omstendigheter. Prytz, og andre, tok seg som allerede nevnt av hans politiske utgifter. Det koster å holde avis nesten uten abonenter og helt uten avertissementer. Og reiser, leie av lokaler til taler etc. etc., koster også. Utgiftene med å få inn den lille kontingent på to kroner som hans tilhengere skulle betale, var så store at pengene for en stor del ikke engang ble innkrevet. Dette kom klart frem i lagmannsrettsforhandlingene.
    Hva Q:s mere personlige utgifter angikk, hadde han som han sier sitt »innbo». Dette mystiske innbo var russiske værdisaker som Quisling, i likhet med mange andre utlendinger, hadde kjøpt for en slikk og ingenting i årene etter revolusjonen, og som han med sin diplomatiske status uten vansker hadde fått med seg ut. Det varte forøvrig helt til 1930 før Sovjet satte noen effektiv stopper for utførsel av værdisaker. Prytz hadde skaffet seg en tidligere formue på samme måte.
    Når det sies at Q. var en mann uten interesse for penger, er det en sandhet med modifikasjoner. Både Prytz og Quisling var innblandet i flere usmakelige rettsaker angående salg av værdisaker, derav hadde Q. en i Amerika i 1937. Det som med sandhet kan sies om Q. er at hans personlige behov var små, men hans ærgjerrighet var av så grenseløse dimensjoner, at hvis penger ble et nødvendig middel for å fremme hans ambisjoner, gjorde han hva det skulde være også for å skaffe seg disse. På skolen i Skien og på Krigsskolen var økonomisk makt ikke blitt noe ledd i hans planer, og det fortonet for hans klassekamerater

168 BENJAMIN VOGT.som om denne grublende og avholdende gutt var en asket. Og han var heller ikke optatt av å ha det bekvemt. Jeg har spist og logert sammen med ham på landet i Russland under de mest primitive forhold, og Q. syntes vel fornøyd. Han tok derfor ikke sølvtøy fra en privat klub i Oslo fordi han var optatt av å spise på sølv. Han tok sølvtøy, malerier og møbler fordi det i hans bevissthet hang sammen med hans maktstilling. Men da han er seg sin personlige nøkternhet bevisst, kan han ikke begripe at han har gjort noe galt. Han avviser med forakt aktors anklage: disse »møbelforskyvninger» som han kaller dem, interesserer ham ikke. Dette er ikke skuespill, han føler seg og taler som »statssjef». Men saken er jo at etter norsk rettsopfattning kan heller ikke en statssjef — ikke engang en rettmessig sådan — tilegne seg sin forgjengers og andres private eiendeler, fjerne identitetsmerkene og ta dem i bruk i sin egen privatbolig (også stjålet). Han ble derfor også dømt etter tyveriparagrafen, § 257, i den norske straffelov, og denne del av dommen ble ikke appelert. Vennene sto helt uforstående overfor disse fenomener. Deres vidnesbyrd gir overhodet mer innblikk i deres egen psykologi enn i Quislings. Det måtte være to helt forskjellige personer! Men det er ikke så. Pehr Henrik Törngren har sikkert rett når han i sin studie: »Människan Quisling inför rätta» sier at »han är samma människa. En karaktär förändrar sig inte i sina grunddrag.» Saken er at mellom 1905 og 1945 ligger to verdenskriger, en proletarisk revolusjon, to store fascistiske revolusjoner og en rastløs nordmanns utrettelige søken etter makt over andre mennesker i en hvilkensomhelst tilgjengelig form, enten som dux i klassen eller som duce på slottet. Hitlers overtagelse av makten i Tyskland ga vekstbetingelsene for disse sider av Q:s karakter.
    Den nåværende norske minister i Stockholm, professor Bergersen, som i sin tid også var sammen med Q. i Russland, har gjort meg opmerksom på et eiendommelig trekk ved Q:s interesser derborte. En skulde tro at Q. som generalstabsoffiser vilde nytte anledningen til å kaste seg over studiet av borgerkrigens lærdommer og av den røde hær. Men skjønt han hadde alle betingelser for det, er det intet som tyder på at han i Russland har viet militære spørsmål noe dyperegående studium. Det som optok ham på den tid var hans »etiske system», det som senere ble til »universismen». Q. var nemlig alltid optatt av et eller an-

QUISLING: MENNESKE OG FORBRYTER. 169net bortenfor det han holdt på med. På skolen med høyere matematikk, på krigsskolen med kinesisk, i sitt humanitære arbeide med »røde garder», som legasjonshjelp med »etiske systemer» (som vel å merke skulde skaffe ham tilhengere over hele verden), som parlamentariker med et antiparlamentarisk parti. Og selv da man skulde trodd han hadde nådd sitt mål og var blitt »ministerpresident» i Norge, da var det »Europapakten» som fanget hans tanker og interesse. Eller for å sitere ham selv i lagmannsretten: »Hva betydde det for en som virkelig strebet etter makten, å ha makten i dette land på 3 millioner?» Han mente dermed å si at han ikke strebet etter makt.
    Det vilde være litet treffende å kalle Q. en drømmer, for der er intet sværmende over hans tankebilder. Fantastiske som de er på den ene siden, så er de på den annen side like konkrete som Hitlers eller Görings. Det er også missvisende å kalle ham opportunist. Q. hadde opportunistens ene attribut, nemlig å gripe enhver sjangse, uansett hvor selvmotsigende hans liv derved ble. Man han hadde ikke det annet, nemlig å vente på at sjangsen skulde komme. Han var meget mer hva angelsakserne kaller en »schemer», en intrigant på lang sikt. Mens de fleste av oss forsøker å arbeide for nærliggende mål, men å bruke varige argumenter og holdbare midler, gikk Q. den omvendte vei. Han arbeidet mot ærgjerrige og fjerne fremtidsperspektiver, men brukte et hvilketsomhelst leilighetens argument, og et hvilketsomhelst øyeblikkets middel.
    Der var også et sterkt drag av illojalitet i hans karakter. Det var mens han arbeidet for Nansen at han planla de »røde garder». (Saken kom først til offentlighetens kundskap et år etter Nansens død, ellers hadde Nansen neppe skrevet sin attest til Q. året før han døde.) Da han var medlem av »Fedrelandslaget» skapte han »Nordisk Folkereisning». Da han var medlem av Hundseids regjering gikk han til det i norsk politikk uhørte skritt å sende et klagebrev på sin overordnete statsministeren direkte til H. M. Kongen.
    Men hans illojalitet var samtidig forbunnet med ønske om å behage dem han i øyeblikket sto overfor. »Da lagmannen avbrøt meg igår», sier han i lagmannsretten, men tilføyer straks: »på en forøvrig venlig og elskværdig måte». I lagmansretten sier han om Høyesterett at det er ikke sikkert at en sak blir rigtig avgjort i Høyesterett, for Høyesterett kan også ta feil. Men når

170 BENJAMIN VOGT.han så selv står overfor Høyesterett takker han to ganger i servile ordelag for at han får lov å få uttale seg i denne rett, »fordi jeg i lagmannsretten hadde følelsen av ikke å stå foran dommere, men foran bare anklagere».
    Hans forklaring i lagmansretten er det mest selvavslørende dokument som det er fallt i min lodd å lese. Det vrimler av selvmotsigelser og uhyrlige påstander. La meg ta et eksempel. Vi talte i Russland om at en fire—fem av vår omgangskreds var blitt »borte» uten forklaring. Det betød ikke nødvendigvis at de var »likvidert»; jevnfør Litvinoff som ble borte, kom tilbake og forsvant av bildet igjen. I Q:s fremstilling i lagmansretten blir dette til: »Når man har vært i et selskap hvor 4—500 var tilstede, og man var den eneste som slapp levende fra det...» Han gjør et stort nummer av at han trotset store farer ubevebnet. Jeg kan ikke erindre meg at noen utlendinger gikk med våpen. Det var formodentlig forbudt. Den opmerksomme leser vil finne et utall av liknende fantasibilder. La meg sitere i fleng: »Trotski vilde ha meg til sin stabsjef...» » Det var neppe den stilling som jeg ikke kunde opnådd i Russland.» »Det som det gjelder er å skape Guds rike på jorden ... Og jeg formet ut dette i en lære på et videnskapelig grunnlag, — også mange andre ting og utleggninger — og jeg spredte det ut over Russland, og jeg fikk mange tilhengere ut over hele Russland ...» »Jeg organiserte de nasjonale bevegelser ute i Europa.» osv., osv. I Q:s hjerne er skillet mellom det faktisk oplevde og det tenkte eller drømte ikke klart.
    En spør seg selv hvordan denne tale kunde gjøre så stor virkning på tilhørerne som den utvilsomt gjorde. Én forklaring er at Q. talte med stor varme for han snakket om det eneste som interesserte ham på jorden: seg selv. I halvannen dag la han ut til verdens forsamlete presse om sine meriter, og til dels svinget han seg op til virkelig veltalenhet. En annen forklaring er at han blandet Guds rike og fedrelandet inn på en måte, som forbunnet med hans egen tilsynelatende intense overbevisning, kunde virke besnærende. Men mest inntrykk — iallfall på utlendingene — gjorde utvilsomt hans beskrivelse av sin opvekst i den fjerne fjeldal. Hans egne ord etter det stenografiske referat er følgende (Hemming-Sjöbergs svenske gjengivelse er ikke rigtig) : »Jeg er vokset op i en trang fjeldal som dengang ennå var

QUISLING: MENNESKE OG FORBRYTER. 171et villt landskap og hvor det bodde kanskje tildels ville folkeferd.» Nettop denne beskrivelse gikk som varmt hvetebrød i verdenspressen. Jeg kan berolige svenske lesere med at bøndene i Fyresdal er ikke vildere enn f. eks. bøndene i Ångermanland, og meget mindre vilde enn byfolkene i Chicago. Omtrent en tredjedel av Norges befolkning er vokset op i liknende fjeld og fjorddaler og de hører til de sindigste og roligste folk vi kan rose oss av å ha.
    Quisling snakker selv ofte om sitt profetiske klarsyn. Han hadde profetens alle fakter, men han hadde et lånt program. Han var jødehater i et land hvor der nesten ikke finns jøder og slett intet jødeproblem. Han var bolsjeviketer, akkurat det omvendte av hva han tidligere hadde vært. Når han blir konfrontert med dette sier han at bolsjevikerne forandret seg, og dermed også hans opfattning. Men i sin 17de mai tale på Klingenberg i 1943, da det gjaldt å bevise at han hadde vært tidligere enn både Hitler og Mussolini, sa han at han skrev sitt program i Russland i 1918. Han var en forfekter av den nordiske rases rett til å lede verden, fordi den var den eneste som kunde lede. Og samtidig hevdet han at de nordiske ledere, som ledet verdens mest nordiske land Norge, Kongen, regjeringen etc. var de usleste ledere som noensinne var satt til å styre et land.
    Når man tar i betragtning alle de selvmotsigelser han hadde viklet seg inn i, og det fellende bevismateriale som det hadde lykkes påtalemyndigheten å samle, var Quislings eget forsvar en mesterlig prestasjon. Det lykktes aldrig hverken aktor eller lagmannen å få målbunnet ham på noe vesentlig punkt. Når han tilsynelatende var kjørt helt fast, svarte han gjerne: »Nei det var ikke på den måten» og satte så avgårde nedover en annen gate. Et kort utdrag av eksaminasjonen vil gi et inntrykk av hans måte å svare på. — Det blir forelagt en skriftlig klage til tyskerne i Q:s navn over at deres bidrag stoppet. Forhøret skrider så frem som følger:
    Lagmannen: »Ble det stillet noen midler til Deres disposisjon? »Quisling: »Jeg har ikke kjenskap til det.»
L: »Har De kjenskap til at det ikke ble stillet til Deres disposisjon siden De klager over...»
Q: »Rikskommissaren sperret alle våre midler for å øve økonomisk press på oss.»

172 BENJAMIN VOGT.L: »Dette kan se ut som det er stillet midler til Deres disposisjon. Fikk De penger av tyskerne før 9de april? Svar nå på det.»
Q: »Jeg vet ikke.» (sic)
L: »Kjenner De til om De fikk eller kjenner De ikke til det?»

Q: »Nei, jeg kjenner ikke til det.»
L: »Hvordan kan De da la Schickedanz skrive dette hvis De ikke har noe kjenskap til det?»
Q: »Jeg kjenner ikke detaljene ved det.»
L. (siterer fra skrivelsen): »'Etter at jeg på grundlag herav hadde utbygget min organisasjon og særlig presseorganet »Fritt Folk», ble de videre nødvendige pengemidler ikke lenger stillet til min disposisjon.' — det betyr at De tidligere hadde fått midler etter almindelig både tysk og norsk språkbruk. Dette punkt kan da ikke Schickedanz ha digtet op av seg selv, men det må være satt op etter konferanse med Dem?»
Q: »Jeg har ikke hatt noe med finansene å gjøre.»
    Senere hevdet Quisling med stor styrke at han personlig hadde spart Norge for hundreder av millioner kroner — tallet varierte—, og da han ble motsagt påsto han at det var ekspedisjonssjefen i Finansdepartementet som ikke forsto seg på det. En kan sympatisere med lagmannen når han i mild desperasjon utbryter: »La oss nu forsøke å holde oss noenlunde klar i hodet!»
    Hemming-Sjöberg hevder at noen virkelig psykiatrisk undersøkelse av Quisling fannt ikke sted. Teknisk er dette kanskje rigtig, men det ble innhentet uttalelser fra otte leger, de beste som Norge kunde prestere, alle organiske undersøkelser som kan foretas i levende live ble gjort og to av legene, opnevnt av retten som sakkyndige, fulgte forhandlingene fra første dag til siste. Legene var enig om at Q. ikke var sinnsyk og ikke viste tegn på å være det. Det er en feil — etter min mening — at det ikke ble foretatt obduksjon av liket. Men denne forsømmelse kunde jo av gode grunder ikke ha noen innflytelse på det spørsmål dommerne måtte stille seg: er han ansvarlig for sine handlinger eller ikke?
    Man kan naturligvis i sin allmindelighet si at en mann, som viser seg å bli så i den grad uhemmet både i tale og gjerning, er »galen» som en svensk iagttager skrev etter sakebehandlingen. Men spørsmålet har kun akademisk interesse. Også Pehr Henrik Törngrens konklusjon at mennesker med Quislings »sub-

QUISLING: MENNESKE OG FORBRYTER. 173solide» karaktertrekk bør fratas en viss grad av frihet og ansvar, har ingen realitet. Det finnes nemlig ingen lege i Norge, og sikkerlig ikke i andre land, som kunde funnet noen lovhjemmel for å sperre Quisling inne før krigen — altså før hans forrederi kom frem i dagen. Og hvilket vergeråd i verden vilde ha tatt seg av dette barn som kom fra et harmonisk og velstående hjem, eller av denne unge gutt som tok de beste eksamener, var et mønster i opførsel og var beundret av sine kamerater?
    Nei, det uhyggelige ved Quisling er ikke hans abnormalitet, men hans uhyggelige form for normalitet: forstørrelse av egne oplevelser, idealisering av egne motiver, fortrengning av egen skyldfølelse, higen etter berømmelse, etter å bli elsket — kanskje dyrket. — Ja hvem av oss sitter ikke inne med disse egenskaper, bare ikke i samme uhyggelige potens? Quislings ulykke var at han hadde ikke tilpassningsevne som svarte til hans styrke og hans store sjelsevner. Hans evner kan ikke på alle felter kalles bare »reseptive». Nansens uttryk »ypperlig» sikter til hans eksekutive arbeide i Ukraine. Og man ser i retten at han har usedvanlig intuisjon; hvis det sies noe som kan bli farlig for ham, er han rede med innvendinger og bortforklaringer med én gang. Han kan også gi meget gode vurderinger — hva artikkelen om Russland i 1923 er et eksempel på. Dette er egenskaper som går ut over en utelukkende reseptiv begavelse.
    Men denne »fører» kunne ikke gjøre seg gjellende. Til hans enorme »Geltungssucht» svarte ingen »Geltungsfähigkeit». Han er forutbestemt til å bli hva aktor kaller en »tilhengerfører». Nansen—Kolstad—Prytz—Hildisch—Hitler. Han begynte med å hegte sin vogn til en lysende stjerne og endte med å hegte den til den svarte selv.
    Det mest karakteristiske yttre trekk ved Quisling var hans klossethet. Han famlet etter ordene, rigtignokk for å finne frem til de adekvate uttrykk, men han famlet dog. Hans skriftlige stil var knudret. I selskapelig omgang var han kjeitet, han var den som ble sittende utenfor, ennda han trodde han var den kundskapsrikeste og værdifulleste. Han kunde vanskelig delta i en samtale. Hans normale yttringsform var monologen. Den kan passe for en diktator men den passer iallefall ikke for en funksjonær. Dette var kanskje en av grundene til at Prytz, kjapp og beleven, dominerte ham så fullstendig. Men Prytz ga ham kompensasjon. For Prytz dyrket ham samtidig og drev ham frem.

174 BENJAMIN VOGT.    Overfor alle andre mennesker som ikke forsto ham samlet Q. et stadig økende fond av krenket fornærmelse. Hans tale for retten formelig oser av bitterhet. Seks ganger umiddelbart etter hverandre bedyrer han at han føler ingen bitterhet mot generalstaben. Nei, ingensomhelst bitterhet. Men tåpelig av dem var det, tilføyer han — men han føler ingen bitterhet! Dette er 22 år etterpå. Og skolegutten som »forrådte» hans venskap gjemmer han i sitt hjerte i 50 år, og når han så trekker denne historie frem i retten dirrer hans stemme: »jeg slo ham så å si fordervet fordi han hadde forrådt vårt venskap.»
    Det eneste Q. ikke kunde fortrenge fra sitt sjelsliv var nemlig krenkelser. Han er det største offer vi noensinne har hatt i Norge for fornærmelsens martyrium. Når det gikk galt var han fornærmet fordi det ikke gikk godt, men hvis det gikk godt var han fornærmet fordi det ikke gikk bedre. Han var fornærmet på arbeiderlederne som ikke hørte på hans råd i 1925, på engelskmennene som ikke lyttet til hans lokketoner i 1930 og 1939, men han var også fornærmet på tyskerne som faktisk hørte på ham i 1940. Hans egne ord er: »Jeg sa direkte til alle sammen at jeg forakter Dere. Det tror jeg ikke mange nordmenn hadde våget å si til de øverste tyske embedsmenn. Men jeg sa til dem: jeg forakter Dere, jeg kan reise til min gård i Telemarken ...» Vi andre får jo vanligvis litt av kantene slepet av oss. Q. fikk det ikke, kanskje delvis fordi vennene dyrket ham, satte ham »på en piedestal» som barndomsvennen uttrykte det.
    Av Q:s vesen forekommer det meg at advokat Hemming-Sjöberg med all sin gode vilje har forstått lite. Hans konklusjon (s. 508) er blandt annet: »Om Quislings patriotism kan intet tvivel råda.» For mitt eget vedkommende kan jeg ikke dele denne opfattning. Senere trekker Hemming-Sjöberg en sammenlikning mellom Q. og Judas Iskariot som faller ut til Q:s fordel: »Men Quisling förrådde aldrig sin Herre och Mästare för trettio silverpenningar. Han blev icke förrädare för vinning eller ära, hans förräderi bottnade i kärlek till hans land...» Jeg skal sitere fra den enstemmige dom som Hemming-Sjöberg påhørte: »Det må ansees bevist at Scheidt har latt tilflyte tiltalte 200,000 riksmark i norske penger, og det er på det rene at Hagelin som ved nyttårsskiftet (1939/1940) flyttet til Oslo og tok inn på hotell utbetalte til tiltale kr. 50,000 til kr. 70,000 som han hadde bragt med fra Tyskland. Retten er ikke i tvil om at også dette

QUISLING: MENNESKE OG FORBRYTER. 175var bidrag fra de tyske myndigheter til tiltalte.» Til gjengjell ga Q. militære oplysninger til en oberst i den tyske generalstab seks dager før invasjonen begynte. Jo, så simpelt var det.
    Jeg har andre innvendinger mot boken. I det vesentlige er den bare et referat av domstolforhandlingene, men den inneholder et kapitel som kalles »Quislings Personlighet». Bortsett fra en gjengivelse av de medisinske sakkyndiges uttalelser, inneholder dette kapitel kun et utdrag av forsvarsvitnenes utsagn. Det blir jo missvisende.
    Også kapitlet om »Rättsfrågor» er for lettvindt behandlet. Jeg savner f. eks. en utredning av et av de hovedspørsmål der ble prosedert om, nemlig hva som i denne sak kunde ansees for god tro i lovens forstand. Det er jo i virkeligheten ett av sakens kardinalpunkter. Forsvareren hevdet, at Q. mente å gavne sitt land. Altså, hevdet han, forelå ikke de subjektive betingelser for straffeskyld. Aktor på sin side fremholdt at det må skjelnes mellom det fjernere mål og den umiddelbare hensikt, ellers vilde all forrederilovgivning bli illusorisk. Men hvor grensen skal trekkes mellom ond og god tro i lovens forstand, er jo dog et rettspørsmål av ikke liten interesse. Det burde etter min mening ha kommet klarere frem at det som loven krever av subjektiv straffeskyld utelukkende er den enkle ting, at tiltalte har hatt forståelsen av at landet var i krig og at han har ydet fienden bistand. Hva motivet har vært blir bare et straffutmålingsmoment.
    Et annet spørsmål som Hemming-Sjöberg ikke berører, men som forsvareren innledet sitt foredrag med fremfor lagmannsretten, finner jeg også av ikke liten almen interesse for en bok om Quisling. Forsvareren sier: »Hverken i domstolen eller ved skranken finnes noen som deler de synsmåter, som tiltalte har følt seg kallet til å forfekte.» Dette er jo langt på vei til å antyde at dommerne er parter i saken, altså ugille. Faktisk var der også reist innsigelse mot lagmannens habilitet, på grund av hans opfattning av hendelsene under krigen. Høyesterett tok ikke innsigelsen til følge. Forsvarerens standpunkt høres overbevisende ut i første omgang. Det er rigtig at Quisling ble dømt av sine motstandere, eller som forsvareren sa »menn som er kontrært innstilte til tiltaltes opfattning og tankeverden». Men gjeller ikke dette alle forbrytere? Ingen som forgår seg mot loven kan regne på å finne meningsfeller blant dommerne, og heller ikke

176 BENJAMIN VOGT.ved skranken. Alle uten forbryteren selv vil være »kontrært innstilt mot hans opfattning og tankeverden», for så vidt det gjeller de i saken omhandlete forhold. Og her er vi ved selve hovedpunktet som jeg ikke synes kommer klart nokk frem i Hemming Sjöbergs bok — og kanskje heller ikke i mange andre utenlandske kommentarer: Quisling ble satt under tiltale og dømt, ikke fordi han var nazist eller tyskvenlig, eller fordi hans meninger var »kontrære». Han ble dømt fordi han hadde forbrutt seg mot gjeldende norsk lov.