QUISLING.

 

    Direktør BENJAMIN VOGTS artikkel om AXEL HEMMING-SJÖBERGS bokom Quisling-prosessen foranlediger fra min side en del korrigerende bemerkninger.
    Mitt mandat som Quislings forsvarer opphørte etter hans henrettelse i oktober 1945 og jeg har etter den tid avholdt meg fra enhver offentlig uttalelse om Quisling eller Quisling-prosessen. Men når en nordmann har funnet plass for en artikkel som den direktør Vogt har skrevet i en ansett juridisk publikasjon i Sverige, finner jeg å måtte påpeke endel feil i artikkelen og endel uttalelser i denne som iallfall er egnet til å virke villedende for svensk publikum.

 

1. Det sies at »da han var medlem av Hundseids regjering, gikk han til det i norsk politikk uhørte skritt å sende et klagebrev på sin overordnede, statsministeren, direkte til H. M. Kongen».

 

    Dette er ganske uriktig. Brevet til H. M. Kongen er trykt i lagmann Solems offisielle utgave av Quislingsakens forhandlinger og dokumenter, side 486. Brevet har ikke noe å gjøre med Hundseid eller Hundseids regjering. Denne regjering var trådt tilbake 3. mars 1933, mens Quislings brev til H. M. Kongen var av 20. august 1936, altså avsendt 3 1/2 år etter Hunseids fratreden og 1 1/2 år etter at Nygaardsvolds regjering var tiltrådt den 20. mars 1935. Det var Nygaardsvolds regjering brevet var rettet mot, idet det ble uttalt følgende: »Den landsskadelige marxistregjering, som er utgått av et internasjonalt revolusjonsparti, og som er i avgjort strid med Norges konstitusjon og lover, må fjernes og erstattes av en grunnlovsmessig nasjonal riksregjering i samhøve med Grunnlovens paragraf 12, som tillegger Kongen selv å velge sitt råd. » Herr Vogt kan ikke ha kjent noe av innholdet av det av ham omtalte brev til H. M. Kongen, når han kan henføre dette til Hundseid og dennes regjeringstid som var avsluttet 3 1/2 år tidligere.

    2. Det uttales av herr Vogt: »Faktisk var der også reist innsigelse mot lagmannens (lagmann Solems) habilitet på grunn av hans oppfatning av hendelsene under krigen.»

 

    Den av forsvareren fremsatte inhabilitetsinnsigelse bygget utelukkende på Ire avisartikler som lagmannen hadde skrevet i »Verdens Gang» etter krigens avslutning, nemlig 27., 28. og 30. juni 1945. Det ble fra forsvarets side fremholdt at »enkelte avsnitt av eller uttrykk i de to første av artiklene synes å inneholde en forhånds stillingtagen til spørsmål som i all fall under Quislingsaken må betraktes som omtvistede og gi tiltalte inntrykk av at hans synsmåter og påstander ikke hos rettens formann vil kunne møte den forutsetningsfri prøvelse som han bør føle seg sikker på — ikke minst hvor det gjelder en sak i hvilken presse og det store publikum alt har feilet sin dom».
    I Høyesteretts Kjæremålsutvalgs kjennelse av 25. juli 1945 vil man kunne få tilrettelagt både den nærmere begrunnelse av innsigelsen og Kjæremålsutvalgets premisser for dets kjennelse om, at lagmannen ikke skulle vike sete som rettens formann.

 

    3. Herr Vogt forteller at der til belysning av Quislings sjelelige habitusble »innhentet uttalelser fra åtte leger, de beste som Norge kunde prestere, alle organiske undersøkeiser som kan foretas i levende live ble gjort, og to av legene, oppnevnt av retten som sakkyndige, fulgte forhandlingene fra første dag til siste».

 

    Det ble avgitt uttalelser av to av retten oppnevnte leger, overlege ved Fengselssykehuset Jon Leikvam og sinnssykeinspektør dr. med. Johan Lofthus. Disse ble av statsadvokaten anmodet om å undersøke Quisling og avgi uttalelse om hvorvidt det var grunn til å foreta judisiellpsykiatrisk observasjon. Da disse leger ikke fant grunn hertil, ble judisiell psykiatrisk observasjon ikke foretatt. De to nevnte leger ble av lagmannen anmodet om å være til stede i lagmannsretten, hvor de tilslutt ble oppnevnt som sakkyndige før de avga forklaring. De ble også avhørt som sakkyndige i Høyesterett.
    Dessuten foretok professor dr. med. Monrad-Krohn på Rikshospitalet en nevrologisk undersøkelse av Quisling, og hans erklæring av 27. august 1945 finnes blant sakens dokumenter. I professorens erklæring er også medtatt resultatene av en del spesialundersøkelser, foretatt av andre leger. Erklæringen som er trykt i lagmann Solems ovennevnte publikasjon side 244, er avfattet slik at den ikke kan mistas for noen psykiatrisk uttalelse, men kun tar sikte på å belyse muligheten av organiske forandringer av Quislings hjerne. Professoren tok også muntlig den reservasjon at de foretatte undersøkelser intra vitam hadde sin begrensning.
    Omtalen av de åtte leger i forbindelse med psykiatrisk undersøkelse virker, som det herav fremgår, villedende, hvilket man vil kunne få bekreftet av de tre leger hvis navn jeg har nevnt.

 

    4. Herr Vogt oppholder seg ved at Quisling ikke fikk St. Olavsorden.

 

    Etter prinsippforandringen med St. Olavsordens utdeling i 1913 er den en forholdsvis sjelden utmerkelse. Det er f. eks. for tiden ikke noe

medlem av Norges Høyesterett som er Olavsridder enn si kommandør eller innehaver av storkors.
    Herr Vogt henviser i denne forbindelse til bruddstykker av et brev fra professor Olaf Broch om hva der passerte mellem ham og Fridtjof Nansen da Broch overfor denne slo på om ikke Nansen ville anbefale Quisling tildelt St. Olav. Nansen var vel temmelig likegyldig overfor alt ordensvesen og det lå ham sikkert fjernt å ta aksjoner for å skaffe medarbeidere dekorasjoner. Det passer godt med dette at professor Brochble noe kjølig mott att av Nansen da han reiste dette ordensspørsmål.
    Jeg vil i denne anledning gjøre oppmerksom på at samtalen mellem Nansen og professor Broch fant sted sommeren 1928. Dette bør sammenholdes med følgende 3 ting: a. Den 21. juni 1929 sendte Nansen Quisling et brev hvori det heter: »Jeg må få takke Dem for Deres utmerke de arbeide med denne sak og beklager at Deres anstrengelser er blitt så dårlig lønnet efteråt det syntes å være full grunn til å tro at de ville føre frem. —. Deres hengivne Fridtjof Nansen.» b. Da lagmannsretten var ute på Quislings landsted »Ørneredet» på befaring, fikk retten der se et vakkert kunstverk, en originaltegning utført av Fridtjof Nansen, som denne hadde sendt Quisling på nyttårskvelden 1929 med ønsker om at året 1930 skulle bli et lykkelig år for Quisling. Dette var den siste hilsen som Quisling mottok fra Nansen som døde i mai 1930. c. Da Quisling under valgkampen i 1933 var utsatt for skarpe angrep, skrev Nansens enke følgende ord i »Tidens Tegn»: »Enig eller ikke enig i herr Quislings politikk, tror jeg mange beklager den personlige og fornærmelige form valgkampen har tatt mot ham. Det vil sikkert interessere å høre hvad Fridtjof Nansen mente om sin hjelper — han har ofte uttalt sin glede over å ha en sådan mann til hjelp. Ypperlig administrator — selvopoffrende og hederlig — hans ansikt lyste når han nevnte Quislings navn.»
    Fridtjof Nansen avgikk ved døden 3 år før Nasjonal Samling ble stiftet. Det skulle derfor synes ikke å være grunn til å forsøke å bortforklare det forhold at Nansen helt til slutt næret megen velvilje overfor Quisling, noe som også er kommet til uttrykk i fru Nansens brev.

 

    5. I lagmannsretten uttalte forsvareren under sin redegjørelse for Quislings vita blant annet følgende (se lagmann Solems bok side 281): »Dette arbeide (hjelpearbeidet i Russland, Armenia og Kaukasia) blev fortsatt under tiltaltes opphold i Moskva i 1926 inntil han da i 1927—29 overtok varetagelsen av Storbritannias interesser i Russland.»

 

    Dette avsnitt av forsvarstalen er i svensk oversettelse ord til annet referert av Hemming-Sjöberg i hans bok side 317.
    Dette har foranlediget følgende uttalelse fra herr Vogts side:

 

    »Vi har et annet godt eksempel (det første gjalt ifølge Vogt forholdet til Nansen) på hvor lett en myte kan skapes i Quislings hevdelse av å ha representert Storbritannias interesser i Russland, også Hemming Sjöberg er gått på denne limpinnen (side S17).»

    Det skulle ikke stor oppmerksomhet til for å forstå at den av Vogt angrepne uttalelse er forsvarerens, ikke Hemming-Sjöbergs.
    Uttalelsen bygger for øvrig blant annet på de av minister Urbye meddelte opplysninger.
    Jeg kan gjerne være skyteskive for herr Vogt, men jeg beklager at han uten ringeste grunn benytter et så utekkelig uttrykk om Hemming-Sjöberg.

 

    6. Hemming-Sjöbergs bok inneholder en varm anerkjennelse av det norske rettsvesen og det norske rettsoppgjør etter krigen og okkupasjonstiden.

 

    Det skulle vært naturlig at en norsk anmelder hadde berørt dette trekk ved boken: Dens fremheven av at det har vært de norske myndigheter makt påliggende at oppgjøret med forredere og landssvikere skulle skje med samime omhu og med samme respekt for lov og rettslige former som under normale forhold.
    Det fremgår at denne side ved Hemming-Sjöbergs bok ikke har tiltalt eller interessert anmelderen.
    Hans artikkel kan nemlig ikke forstås anderledes enn at han ikke liar forståelse av myndigheternes bestrebelse for at »det norske rettsoppgjør» overfor alle som har forbrudt sig under krigen og okkupasjonen skal skje etter lov og god gammel rettssedvane.
    Det heter nemlig hos herr Vogt:

 

    »Under saken mot Quisling optråtte fire andre fremtredende norske borgere, to sivile og to militære, og gav Quisling det beste moralske skuddsmål. De sto uforstående overfor hva han hadde gjort. Mest bemerkelsesverdig var general Ruges vidnemål, for det md høre til sjeldenhetene i alle lands rettshistorie, at kommanderende general under en krig blir innkalt som forsvarsvidne til fordel for den som har søkt d hindre hans mobilisering og hans kamp.»

 

    Hva disse vidners prov inneholdt, fremgår av SOLEMS bok side 235—241 og side 273—76.
    Hertil er å merke at tyskernes kapitulasjon i Norge inntraff 8. mai 1945 og at Quisling-prosessen varte fra 20. august til 13. oktober 1945, og at de av forsvareren innkalte vidner, generalløytnant Ruge, generalmajor Halvor Hansson, minister dr. juris Urbye og rektor Ullmann etter norsk lov hadde vidneplikt.
    Den norske opplyste opinion har vært stolt over at Quisling ved domstolene fikk en fullt fair behandling og har anerkjent at disse vidner under den opphissete stemning som dengang ennå rådet i Oslo, ikke gjorde forsøk på å unndra seg sin vidneplikt.
    Det synes som herr Vogt ikke hører til denne opinion, men sympatiserer med dem som ikke tålte at Quisling fikk en behandling under rettssaken som var i pakt med norske rettstradisjoner.

 

    Jeg har i nærværende artikkel plukket ut endel anførsler som viser at herr Vogt har tatt feil eller er kommet med villedende uttalelser. Noen

fullstendig og nøyaktig gjennomgåelse av artikkelen har jeg fritalt meg for. For øvrig er der jo endel stoff i artikkelen som man ikke kan kontrollere riktigheten av.
    Oslo, den 12. april 1947.

Henrik Bergh.