A. HEMMING-SJÖBERG. Domen över Quisling. Stockholm 1946. Natur och kultur. 517 s. Kr. 16.50.

 

    I marsheftet av Juristtidningen (s. 161) publiserte en av Quislings gamle bekjente fra Russlandstiden, BENJAMIN VOGT, en analyse av »Quisling. Menneske og forbryter», i tilknytning til Hemming-Sjöbergs bok om Quislingprosessen. Benjamin Vogt, som i sin artikkel ga uttrykk for sterk uenighet med Hemming-Sjöberg i synet på Quislings personlighet, fikk et 6karpt svar fra Quislings forsvarer under prosessen, høyesterettsadvokat HENRIK BERGH (s. 359). I striden om Quislings person og motiver er Hemming-Sjöbergs bok, som var utgangspunktet for diskusjonen, kommet noe i bakgrunnen, en skjebne som boken ikke har fortjent. Det kan derfor kanskje ha sin interesse at den også blir omtalt fra annet norsk hold.
    Etter forordet har formålet med boken vært å gi »ett objektivt referat av denna den märkligaste av alla rättegångar i Norden». Fremstillingen er derfor først og fremst lagt an som en dokumentasjon av det som foregikk under prosessen. Av de vel 500 sider består omtrent ni tiendedeler av referater eller ordrette gjengivelser av det som ble sagt eller skrevet under rettergangen. Etter at Hemming-Sjöbergs bok var kommet, har vi nå også fått en offisiell utgave med stenografiske referater av rettsforhandlingene og med de fremlagte dokumenter trykt i kronologisk rekkefølge. Hos Hemming-Sjöberg er stoffet komprimert ned til anslagsvis mellom en tredjepart og en fjerdepart av omfanget i den offisielle utgave. Dessuten er stoffet systematisert og tilrettelagt. Det hele innledes med en kort oversikt over den historiske utvikling i Norge fra det tyske overfall og frem til kapitulasjonen.
    Beferatene og utvalget av sitater er gjort med kyndig hånd. Leseren får følge prosessen i alle dens faser, han hører partenes prosedyre, tiltaltes, vitnenes og de sakkyndiges forklaringer, han kan lese alle viktige dokumenter. På denne måte får han også grunnlag for en vurdering av lagmannsrettens dom og Høyesteretts kjennelse, som begge er inntatt in extenso. I de dramatiske avsnitt av prosessen, er gjengivelsen som regel ordrett. Det gjelder således hele Quislings store forsvarstale for lagmannsretten, som fyller ikke mindre enn 75 sider trykt med petit. — På et punkt gir Hemming-Sjöberg opplysninger som ikke fremgår av det offisielle referat av prosessen, nemlig om de begivenheter som står i forbindelse med arrestasjonen av Quisling. Fremstillingen bygger her på beretninger fra to av hovedaktorerne i begivenhetsforløpet, og gir interessante detaljer om reaksjonen hos Quisling og hans nærmeste på den nye situasjon som var oppstått ved tyskernes kapitulasjon.

    Jeg nevner enkelte små unøyaktigheter som jeg er blitt oppmerksom på i den faktiske fremstilling. S. 14 står det at Quisling i sin proklamasjon av 9. april 1940 omtalte den »regjering» han hadde dannet som »den nationella samlingsregeringen». Så langt gikk hans freidighet ikke, han talte bare om »den nasjonale regjering». (Når han i samme proklamasjon snakket om »den nasjonale samlingsbevegelses plikt og rett å overta regjeringsmakten», siktet han utvilsomt bare til sitt eget parti, Nasjonal Samling.) S. 23 heter det at Quisling alt fra begynnelsen av 1942 hadde arbeidet for å få nordmenn til å melde sig til tysk krigstjeneste. Hans opprop om opprettelsen av »Regiment Nordland» skriver seg alt fra januar 1941 (hvilket fremgår av fremstillingen s. 181). S. 173 flg. gjengir forf. i stedet for ministerialrath Bergholds muntlige forklaring for lagmannsretten et utdrag av hans tidligere skriftlige forklaring, som er trykt blant sakens dokumenter. S. 264 får en av fremstillingen inntrykk av at Quislings barndoms- og ungdomsvenner ble avhørt ved behandlingen for Høyesterett. Vitnene blev avhørt ved lagmannsretten, i Høyesterett finner i det hele ingen vitneførsel sted. Det er også skjed den forveksling med hensyn til rekkefølgen av vitnene. Noe misvisende er titelen på kapitlet om »Quislings personlighet». Kapitlet inneholder bare en beretning om de psykiatriske undersøkelser som ble foretatt under prosessen og et referat av barndomsvennenes prov. Alt det jeg her har nevnt er naturligvis bagateller, som ikke har noen betydning for fremstillingens verdi.
    For den som kjenner saken på forhånd er det naturligvis de avsnitt hvor Hemming-Sjöberg gir uttrykk for sitt eget syn på prosessen og på mennesket Quisling som interesserer mest. En nordmann leser med glede og takknemmelighet forf:s hyllest til norsk rettskultur. Anlegget og gjennomføringen av prosessen får hans uforbeholdne ros, og de opptredende hovedaktører (lagmann, aktor og forsvarer) får i rikt mål den anerkjennelse de fortjener. Heller ikke riktigheten av resultatet trekker Hemming-Sjöberg i tvil. Både bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen får hans godkjenning, bare med reservasjoner på enkelte bipunkter uten betydning for det samlede resultat. Han drøfter også spørsmålet: Hvordan ville Quisling blitt dømt om han hadde vært svensk og hans gjerninger bedømt i Sverige? Svaret blir: »Han hade dømts til døden i Sverige liksom i Norge.»
    På et punkt må jeg erklære meg uenig i Hemming-Sjöbergs juridiske vurdering. Domstolen hadde å ta standpunkt til om det i den militære straffelovs forstand var inntrådt »krigstid» i og med det tyske overfall den 9. april. Både lagmannsrett og Høyesterett svarte ja på dette, uten at retten fant det nødvendig å ta standpunkt til om det også var inntrådt krig i folkerettens forstand på dette tidspunkt. Hemming-Sjöberg anfører herimot en uttalelse av professor CASTBERG om at det i norsk rett er »et fundamentalt prinsipp at de gjeldende rettsbestemmelser fortolkes slik at de ikke kolliderer med folkeretten». Da Hemming-Sjöberg, forøvrig med tvilsom rett, mener at krig i folkerettslig forstand først inntrådte den 20. april, må det være hans mening at dommen på dette

punkt er uriktig, selv om han ikke gir klart uttrykk for dette. Hele resonnementet hviler, såvidt jeg kan forstå, på en misforståelse. Det er selvsagt ikke folkerettsstridig om et lands strafferett eller prosessrett innenfor sitt område definerer begrepet »krig» eller »krigstid» på en annen måte enn folkeretten, like så lite som der består noen kollisjon mellom erstatningsret og strafferett fordi om uaktsomhetsbegrepet har et forskjellig innhold i de to disipliner. Castberg fremhever i sin Folkerett (s. 195) uttrykkelig at »det meget vel kan tenkes at en situasjon kan bli å karakterisere som 'krig' i forhold til en gruppe rettsspørsmål, men ikke som 'krig' i forhold til en annen». Lagmannsretten uttalte i sin begrunnelse, som Høyesterett siterte og sluttet seg til: »Meningen med krigsartiklene i den militære straffelov er blant annet at ansvaret skal skjerpes under de vanskelige forhold som på mange måter oppstår straks de militære krigsoperasjoner begynner. Det er de faktiske forhold og ikke formelle betraktninger som her må være avgjørende. Og særlig er det etter rettens mening ingen tvil om at krigstid i den militære straffelovs forstand inntrådte alt natten mellom 8. og 9. april 1940, da Tyskland satte inn et stort anlagt militært angrep mot Norge med betydelige land-, luft- og sjøstridskrefter, og det fra Norges side straks ble ytet motstand, således i Oslofjorden og ved Narvik». Personlig finner jeg denne begrunnelse helt overbevisende.
    Jeg hadde satt meg fore å skrive denne anmeldelse uten å komme inn på det omstridte spørsmål om Quisling som menneske. Men jeg merker at fristelsen blir for stor.
    For den juridiske bedømmelse måtte det være uten betydning om Quisling hadde handlet ut fra trangen til personlig makt og vinning eller ut fra ønsket om å gagne sitt land. Det bestående samfunn må forsvare seg mot revolusjon og landsforræderi uten hensyn til om de motiver som ligger bak handlingen er aldri så rene. De forbrytelser Quisling hadde begått var så grove at det ikke godt kunne være tale om annet enn lovens strengeste straff. Høyesterett lot derfor med full rettspørsmålet om hans motiver stå åpent. Under prosedyren ble likevel hans personlighet og motiver drøftet temmelig inngående både av aktor og forsvarer. Det hang nok sammen med at påtalemyndigheten ikke bare hadde det mål å føre saken frem til en fellende dom, men ogsåå knuse alle holdepunkter for en senere legendedannelse omkring den falne fører. Forsvareren på sin side hadde ikke noe annet kort å spille på enn de subjektive unnskyldningsgrunner som måtte foreligge; kunne han ikke avverge den dom som alle ventet, kunne han iallfall ha håp om å gi sin klient en viss menneskelig oppreisning.
    Aktor, statsadvokat Annæus Schjødt, tegnet bildet av en maktsyk og hensynsløs intrigant, en kynisk opportunist, en mann som hadde lidd nederlag og skibbrudd på alle fronter og som så desperat ga seg forræderiet i vold fordi det var den eneste måte han kunne få tilfredsstilt sitt voldsomme maktbegjær. Det heter et sted i aktors prosedyre:

 

    »Jeg tror ikke at han et øyeblikk virkelig har trodd at han hadde en norsk misjon. Det står for meg som umulig å tenke seg at han, midt i all

sin løgn overfor andre, skal ha kunnet få seg selv til å tro at han kjempet og ofret for sit land».

 

    Overfor dette enkle, men glimrende oppbyggede bilde, formet forsvareren med psykologisk mesterhånd slagordet »Quislings gåte». Han tok utgangspunkt i den Quisling som vi under prosessen hadde lært å kjenne gjennom barndoms- og ungdomsvennenes prov og gjennom hans arbeid i Russland, og stilte spørsmålet:

 

    »Hvordan kan det forklares at den Quisling som med ære deltok i Nansens store humanitære arbeid, som av alle var betraktet som et i intellektuell og moralsk henseende første klasses menneske, nå sitter her i salen under den uendelig alvorlige anklage som er reist i saken?»

 

    Forsvareren prøvde ikke på å gi noe fullstendig svar på spørsmålet, han lot gåten stå uløst. Men han pekte på en rekke trekk i hans karakter og utviklingshistorie som kunne bidra til å gi en forklaring: Quislings hang til drøm og fantasi, hans mangelfulle virkelighetssans, hans sterke tro på sin egen misjon, hans skuffelse over det politiske liv i Norge. Det kan ikke unngå å gjøre inntrykk at en mann med advokat Berghs forutsetninger så sterkt fremhever sin tro på Quislings idealistiske innstilling. I Høyesterett uttalte han således:

 

    »Jeg har vel hatt en 30—40 samtaler med Quisling. Den hele tid har han som en selvfølge og med full sikkerhet fastholdt at han har en god samvittighet. Det er umulig å forstå at han ikke skulle være fullt ut i god tro.»

 

    I sitt slutningskapitel går også Hemming-Sjöberg inn på disse spørsmål. Med stor kunstnerisk sans og psykologisk innfølingsevne gir han en skildring av Quislings utvikling fra barnealderen og frem til forræderiet og dommen. Delvis bygger han her åpenbart på materiale som ikke fremgår av rettsforhandlingene, kanskje på private samtaler med Quislings tidligere kamerater. Hemming-Sjöberg ser ikke forklaringen på Quislings handlinger i maktbegjær eller egennytte: »Om Quislings patriotism kan intet tvivel råda» (s. 508). Forklaringen ligger i hans selvovervurdering, som til slutt fikserte seg til den religiøse forestilling: Jeg er den av forsynet kallede. Sammen med denne religiøst farvede selvovervurdering hører hans manglende virkelighetssans, hans skuffelse over det parlamentariske liv i Norge og hans mangel på sans for gjeldende lov, et trekk som har sin bakgrunn i hans opplevelser i Russland. Konklusjonen blir denne (s. 516):
    »Quisling förrådde aldrig sin Herre och Mästare för trettio silverpenningar. Han blev icke förrädare för vinning eller ära, hans förräderi bottnade i kärlek till hans land och i övertygelsen om att landet endast kunde räddas på det sätt han, den av Försynen kallade, uttänkt».

 

    Der er sus av den store tragedie over Hemming-Sjöbergs skildring. Den etterlater leseren i dype tanker, grepet og rystet over beretningen om den rikt utrustede ungdom som ved en slags skjebnebestemt dynamikk drives inn på den vei som ender foran eksekusjonspelotongen.
    Men den som selv har overvært rettergangen og studert aktene, sitter samtidig igjen med en sterk tvil. Svarer dette bilde til virkeligheten? Slik kunne en forræders utvikling ha vært. Men lar skildringen seg

forlike med det vi vet om Quislings fortid og med det inntrykk vi fikk av ham under prosessen?
    Jeg skal ikke prøve å tegne mitt eget Quisling-portrett ved siden av dem som er tegnet av Annæus Schjødt og Henrik Bergh, Hemming-Sjöberg og Benjamin Vogt. Men det kan ha sin interesse å beskrive det inntrykk som Quisling gjorde under rettergangen på en som var til stede den hele tid og som hadde kjennskap til saken på forhånd uten å høre til de opptredende.
    Det er naturligvis ikke lett for en nålevende nordmann å ta en helt objektiv stilling til Quisling. Mine inntrykk kan derfor avvises med at de kommer fra en som hører til de forut inntatte. Jeg kan bare si at den eneste følelse som var meg bevisst da jeg under saken satt ansikt til ansikt med Quisling, var en intens psykologisk interesse overfor dette enestående tilfelle i norsk kriminalhistorie.
    Og det inntrykk jeg satt tilbake med etter avhøringen av Quisling, var en dyp skuffelse over den totale mangel på dimensjoner hos denne fører. Dette var ikke mannen som sto frem og sa: »Jeg gjorde det, jeg mente det var riktig, og jeg tar ansvaret for det jeg har gjort.» I stedet fikk en se en mann som på hvert punkt prøvde å vri seg unna. Quisling la for dagen en sikker teft av hva som var farlig for ham. Med en blanding av sluhet og naivitet som en ellers oftest treffer på hos scenevante fengselsfugler, hadde han, når han været fare, alltid utflukter, omskrivninger, bortforklaringer på rede hånd. Der hvor ingen annen utvei var mulig nektet han blankt selv overfor fellende bevis, samtidig som han viste stor oppfinnsomhet når det gjaldt å trekke frem momenter som på noen måte kunne svekke bevismaterialet. Det bilde som stadig kom for meg var rotten som kjemper for sitt liv. Også på mer perifere områder brukte han stadig overdrivelser og småløgner for å stille seg selv i et bedre lys, delvis nok ubevisst, men sikkert også bevisst. Når han ikke ble trodd eller var utsatt for hard pågang, kunne han bli fornærmet, kverulerende; av og til hadde en intrykk av at han var på gråten av forurettet selvmedlidenhet. Det virket grotesk at denne mann uten holdning, uten verdighet, uten noen respekt for sannheten i seg selv, var den samme som i forordet til det under saken meget omtalte ufullendte filosofiske verk mente at han hadde løst »den største oppgave et menneske kan sette seg; nemlig å tenne et nytt lys for menneskene, å skape en ny verdens- og livsanskuelse i tilslutning til erfaring og vitenskap».
    Under sin store forsvarstale gjorde Quisling derimot et helt annet inntrykk. Her kunne han bygge opp sitt eget bilde av begivenhetene og sin egen rolle, her risikerte han ikke å bli brutalt konfrontert med virkelighetens verden av en årvåken statsadvokat. Det var kraft og patos over foredraget, dyp indignasjon når han talte om norsk forsvarspolitikk og norsk parlamentarisk liv, varme og inderlighet når han talte om seg selv, sitt arbeid og sin brennende fedrelandskjærlighet. Ved senere samtaler kunne jeg konstatere at talen hadde gjort et sterkt inntrykk på mange tilhørere, især utenlandske. Meg lot den mer ube

rørt. Og jeg tror — men her kan det jo hende at jeg bedrar meg selv — at grunnen til den forskjellige virkning ikke lå i noen forhåndsinnstilling, men i at en nordmann i langt høyere grad enn en fremmed kunne kontrollere Quislings fremstilling og på hvert enkelt punkt sammenholde den med virkeligheten, som ofte tok seg vesentlig annerledes ut.
    En endelig dom er det sikkert for tidlig å gi, dertil er stoffet altfor fragmentarisk. Prosessen tok naturligvis i første rekke sikte på å klargjøre Quislings forræderihandlinger; den personlige bakgrunn ble tross alt et bipunkt i saken selv om det på grunn av sin rent menneskelige interesse i høy grad fanget tilhørernes oppmerksomhet. På altfor mange punkter er vi foreløbig henvist til å bygge på Quislings egen forklaring, hvis sannhetsverdi er ytterst tvilsom. Et sikkert bilde vil vi først kunne få når en psykologisk skolert historiker tar på seg å samle inn og gjennomgå alt tilgjengelig materiale, deriblant hele Quislings skriftlige produksjon i kronologisk rekkefølge, og på dette grunnlag gir en sammenhengende fremstilling og vurdering av hans personlighetsutvikling. Så lenge dette ikke er skjedd kan »gåten Quisling» legges ut på forskjellig vis. For min del tror jeg at Schjødt og Benjamin Vogter kommet sannheten nœrmere enn Bergh og Hemming-Sjöberg.

Johs. Andenœs.