333III.

 

FORDRINGSRETTEN.

AV

HØYESTERETTSADVOKAT DR. JUR. JØRGEN ØVERGAARD.

 

Det er ikke på sin plass her å oppta noen debatt om den tanke professor Vinding Kruse har utkastet om en felles borgerlig lovbok for flere av de nordiske land. Jeg vil dog pointere at jeg ikke kan gi denne tanke min tilslutning, bl. a. fordi jeg mener at de små lands kulturinnsats nå som før vil ha størst verdi som en nasjonal innsats, både for verdenskulturen i det hele og for vedkommende land selv. Magnus Håkonssons (Magnus Lagabøtars) norske landslov av 1274, Sveriges Rikes lag av 1734 og Christian d. Vtes danske lov av 1683 kan få verdige og moderne etterfølgere i hvert av disse tre land, slik at deres nasjonale preg blir opprettholdt, uten at man derved går glipp av de landvinninger på formuerettens område som er oppnådd i de siste ca. 70 år ved det nordiske samarbeid for flere viktige lovers vedkommende. På formuerettens felt går utviklingen nå i retning av et langt videre internasjonalt samarbeid. Jeg behøver bare å nevne veksellovene og utkastet til en internasjonal kjøpslov. Men slike lover vil inngå som naturlige ledd i hvert enkelt lands nasjonale lovbøker, og man vil unngå den vidtgående uniformeringstendens som har gitt seg enkelte uheldige utslag i det fellesnordiske lov-samarbeid. Dette har vel til dels også isolert seg for sterkt fra alminnelig europeisk rett.
    Når jeg nedenfor skal komme med en del merknader til Vinding Kruses lovutkast, gjør jeg det, fordi utkastet etter min mening vil være til stor hjelp ved utarbeidelsen av de nasjonale sivile lovbøker som bør komme. For Norges vedkommende er spørsmålet serlig aktuelt etter Stortingets førstebevilgning til et sådant lovverk av 24. mai 1949. Vinding Kruses utkast har vist at et slikt lovboksarbeid er overkommelig, om man enn vel må regne med at arbeidet vil kreve atskillig lengere tid enn han har anslått. Går man først til en slik kodifikasjon, er det naturlig at man ikke nøyer seg med å oppta de tidligere såkalte »fellesnordiske» lover i vesentlig uforandret stand i lovboken. De bør også i noen utstrekning moderniseres og revideres.

 

    Rettsvitenskapen har fra romernes tid strevet med å utvinne »alminnelige» regler av de spesielle lovbestemmelser. Obligasjonsrettens alminnelige del er et produkt av den moderne, og da serlig den tyske, retts-

 

334 JØRGEN ØVERGAARD.vitenskap. Man kunde være fristet til å tale om rettsvitenskap par excellence. Emnet behandles i sjette bok, kap. 1—3, av Vinding Kruses lovutkast, i ialt 53 paragrafer, mens den tyske lovbok har 192 og den sveitsiske 115 om dette emne. Det forekommer meg at utkastet for så vidt er sterkt forenklet, og at man ikke, som Vinding Kruse synes å ville gjøre, i så stor utstrekning kan arbeide »seg bort fra den romanistiske systematikk og terminologi». Denne er dog på dette område grunnlaget for alt som vi pleier å kalle europeisk rett, herunder den britisknordamerikanske. Det vil si for alt som teller i det internasjonale lovsamarbeid. Når det gjelder kjøpsloven, kan det vel ikke nektes at dens sentrale alminnelige bestemmelser er bygget på dette romanistiske grunnlag. Og det er min oppfatning at når det hevdes at »moderne nordisk rett på de vesentligste punkter har fjernet seg fra romanistisk rett», vilde man kanskje komme sannheten nærmere ved å si at der i den nyeste nordiske rettslitteratur (etter JUL. LASSENS tid) har vært tendenser i denne retning. Men jeg tror ikke at disse tendenser har gjort seg serlig merkbare i norsk rettspraksis. Om jeg har rett m. h. t. grunnlaget för kjøpslovens sentrale bestemmelser, vilde det forøvrig være en høyst merkelig foreteelse at det juridiske forfatterskap i løpet av så pass kort tid skulde ha oppnådd helt å uthule dette grunnlag.
    Jeg skal i det følgende feste meg serlig ved umulghetslæren (utkastets sjette bok, kap. 1, §§ 11—13), hevningsretten (§ 17) og ansvaret for negativ kontraktsinteresse ved gyldig kontrakt (§ 19).
    Forfatteren bruker ikke umulighetsbegrepet i de førstnevnte paragrafer og fremhever som en fortjeneste ved den utvikling i nordisk »rett» som han omtaler, at »navnlig oppgivelsen av umulighetsbegrepet som det centrale punkt er av betydning» (s. 498).
    ALMÉNS »praktiske» umulighetsbegrep inneholder to forskjellige ting, nemlig 1) det fysisk umulige eller rettslig utillatelige og 2) det som krever økonomiske oppoffrelser som helt ligger utenfor kontrahentenes forutsetninger. Det er således ikke »logisk» (språkbilledet dekker det ikke helt), hva Almén selv gjør oppmerksom på. Derfor behøver det dog ikke å forkastes, når man bare vet hva språkbilledet skal dekke. I American Law Institutes restatement of the law of contracts som har 16 paragrafer om impossibility, heter det således i § 454, i skjønn overensstemmelse med Almén: »In the restatement of this subject impossibility means not only strict impossibility but impracticability because of extreme and unreasonable difficulty, expense, injury or loss involved.»
    Den gamle romerrettslige sats: »impossibilium nulla est obligatio» som er gjengitt i BGB § 306, gjenfinnes intetsteds i lovutkastet hvis bestemmelser om hindringer for oppfyllelse bare tar sikte på »ansvaret når forpliktelsen ikke oppfylles». Etter min mening bør loven onhandle begge spørsmål: 1) ugyldighet eller frigjørelse for plikt til oppfyllelse in natura og 2) ansvarsspørsmålet.
    Utkastets 6—1—11 behandler skyldnerens aktsomhetsplikt ved inngåelsen av avtalen, idet det sies at »skyldneren bor ved avtalens inngåelse sikre seg at den kan oppfylles behørigt» og pålegger ham »ansvar», om han ikke har utvist »den aktpågivenhet som forholdene kre-

 

VINDING KRUSE: EN NORDISK LOVBOG. 335ver i denne henseende». Det er, såvidt skjønnes, meningen at ansvaret i alle tilfelle skal gå ut på den positive interesse. Herved er der, forsåvidt angår opprinnelig objektiv umulighet, gjort et brudd på den alminnelige rettsgrunnsetning som tidligere har gjeldt i norsk rett, nemlig at man bare plikter å svare for den skade man har voldt, jfr. BGB § 307 og HAGERUP, Kjøb og salg, N. Rt. 1883 s. 652 og 658.
    På dette punkt har der hersket betydelig rettsuklarhet i senere nordisk rettslitteratur, og det vilde ved en kodifikasjon være av stor interesse å få slått fast det logiske romanistiske system. Kjøpslovens formulering lar rom åpent for forskjellige tolkninger, idet det synes å ha vært mer om å gjøre å komme til en felles formulering enn å gi en løsning av omtvistede rettsspørsmål.
    Det synes ikke å være noen fyllestgjørende grunn til at utkastet ved siden av sine bestemmelser i 6—1—12 og 13 har bibeholdt reglene i kjøpskapitlet om umulighet og vanhjemmel (6—4—24 og 56), svarende til kjpl. §§ 24 og 59. Umulighetsreglene hører ikke hjemme i kjøpsmaterien, men i den alminnelige del, hvilket er alminnelig anerkjent, og lovutkastet viser at der også kan gis en alminnelig regel om vanhjemmel. Dette var også den tyske lovboks forfattere oppmerksom på, men de nøyde seg med å gi kjøpskapitlets bestemmelser om »Mängel im Recht» tilsvarende anvendelse i andre tilfelle av overdragelse eller beheftelser av en ting mot vederlag.
    6—1—13 har ikke opptatt noen alminnelig bestemmelse om at skyldneren står inne for sin personlige evne til å oppfylle (»Unvermögen» i tysk terminologi eller hos oss: »subjektiv umulighet»), men nøyer seg med å si at han ikke kan fri seg ved å påberope »manglende økonomisk evne». Det er mulig at dette er en heldig lovordning, men den stemmer neppe helt med tidligere nordisk teori, jfr. Jul. Lassen, Haandbog, 1908, s. 400.
    I paragrafens tredie ledd er der inntatt en serbestemmelse for »artsbestemte ydelser», hvoretter skyldneren ikke fritas for ansvar, når oppfyllelseshindringen »burde vært tatt i betraktning ved avtalens inngåelse» og ikke »er av en sådan usedvanlig beskaffenhet at samfundsmessige grunner krever at risikoen for deres oppståen legges på kreditor.»
    Mot denne formulering synes for det første å kunne innvendes at regelen om omstendigheter som »burde vært tatt i betraktning» — et uttrykk som er lånt fra kjøpslovens § 24 — er så uklar og så omtvistet i teorien, at den burde vært unngått eller gitt en konsis utformning. Er der hindringer å frykte, er en måte å »ta disse i betraktning» å gi medkontrahenten meddelelse om dette, og forsømmelse av underretningsplikten må føre til erstatning av den negative interesse som etter tysk rett. Men kan hindringene på en eller annan måte ryddes av veien eller unngåes, tar man dem »i betraktning» ved å forsøke å gjøre dette, og forsømmelse av denne plikt kan lede til ansvar for den positive interesse.
    Dernest må innvendes at siste setning i § 13, siste ledd, er for ubestemt formet, og at et kriterium som »samfundsmessige grunner» bør unngås i en lovtekst som nettopp skal bestemme hvilke grunner loven legger vekt på. Det løser fremmed rett nettopp ved sondringen mellom subjektiv og objektiv umulighet, en sondring som gir en langt bedre

 

336 JØRGEN ØVERGAARD.rettesnor og i større grad er egnet til å avskjære prosesser enn den foreslåtte. Det kunde sies, at man har den sistnevnte sondring i kjpl. § 24 (utk. 6—4—24). Det tror jeg også er riktig, jfr. uttrykket »muligheten av å oppfylle avtalen må anses for utelukket», hvor det nettopp er antydet at det må være umulig (eller ekstraordinært vanskelig) for alle og enhver å oppfylle. Men dette vilkår for ansvarsfritagelse hører hjemme i den alminnelige bestemmelse i 6—1—13. Og da tiltrenges ingen specialbestemmelse for kjøp.
    Legges kriteriet at det skal være umulig for alle og enhver å oppfylle, til grunn, er det neppe riktig å forlange at hindringen skal være av usedvanlig beskaffenhet, således at f. eks. værhindringer ikke skulde komme i betraktning. Objektiv umulighet kan foreligge også i dette tilfelle, men hindringens art kan få betydning for sporsmålet om ansvar for utvist uaktsomhet in contrahendo (negativ interesse) eller in contractu (positiv interesse).
    Om vilkårene for hevningsrett handler utkastets 6—1—17. Herom skal jeg bare bemerke at den herskende lære synes å ha satt strengere vilkår enn utkastets for retten til å heve på grunn av »ikke-oppfyllelse» (dette uttrykk er forøvrig ikke adekvat når det gjelder mangler ved en individuelt bestemt gjenstand). Den herskende teori krever vesentlig misligholdelse, mens utkastet nøyer seg med å avskjære hevningsretten, når ikke-oppfyllelsen er av uvesentlig betydning for kreditor. I denne forskjellige uttrykksmåte synes der å ligge en viss forskjell i realiteten. Dertil kommer at den herskende teoris formulering ikke er uangripelig. Den uttrykksmåte som er brukt i sjfl. § 126, lste punktum, stiller noe strengere krav enn denne teori, og synes å være bedre egnet til alminnelig hovedregel. I særlige forhold bør hovedregelen fravikes, således formentlig bl. a. i kjøpsforhold. Her gir tysk rett kjøperen rett til å heve (»Wandelung») når der overhodet foreligger en tingsmangel.
    Utkastets 6—1—19 bestemmer at den kontrahent som hever på grunn av ikke-oppfyllelse kan, istedet for å kreve den positive kontraktsinteresse, »velge å kreve erstatning for det tap han har lidt ved å stole på kontrakten, således at han blir stillet som om avtalen slett ikke var inngått.»
    I begge avsnitt av § 19 er det sagt at erstatning bare kan kreves »når ansvarsbetingelsene er tilstede». Etter lovteksten kunde man reise spørsmålet om der siktes til forskjellige ansvarsbetingelser, men motivene opplyser at dette ikke er meningen, og at det er nok at betingelsene for å kreve oppfyllelsesinteresse er tilstede, når kreditor velger å kreve negativ interesse. Dette er en ny regel som man ikke har noen hjemmel for i kjøpsloven, og som ikke kan utledes av alminnelige rettsgrunnsetninger. Den er ukjent i tysk rett, hvor kreditor må nøye seg enten med å kreve »Schadensersatz wegen Nichterfüllung» eller med Rücktritt.
    Det forekommer meg at det er et dristig skridt å ville oppstille en regel av denne art for avtaler i sin alminnelighet. Jul. Lassen forkaster forøvrig regelen både generelt, og med serlig anvendelse på et eksempel fra kjøpsmaterien, se Haandbog 1908 s. 386—89, idet han bare vil gi slik rett, når der foreligger serlige ansvarsbetingelser m. h. t. de påførte utgifter.

 

VINDING KRUSE: EN NORDISK LOVBOG. 337    I 6—2 behandles læren om overdragelse av fordringer. I § 6 er opptatt de omtvistede regler i gjeldsbrevslovens § 29 som brøt med tidligere gjeldende rett og også med alminnelig europeisk rett, bortsett fra den franske regel i code civil art 1690. Denne regel er bygget på Pariserkutymen fra omkring år 1500 (»Le simple transport ne saisit pas») og selv om den kan bygges på en annen tankegang enn den primitive som lå til grunn for kutymen, tror jeg at den tyske regel om at erververen er beskyttet i og med overdragelsesrettshandelen, er den riktige. I norsk rett har denne regel gammel hjemmel, jfr. Gulatingsloven kap. 55: »Nu heimtir maðr skuld at manni — — —. Ef han skuldskeytir honum vid annan mann, þá hefir hann lokit þeirri skuld sér af hendi, ef þar eru våttar vid þat.» Da regelen i gjeldsbrevslovens § 29 er gitt for »enkle gjeldsbrev» er det, såvidt skjønnes, uberettiget etter gjeldende rett å anvende den på alminnelige muntlige fordringer, all den stund det er på det rene at disse før gjeldsbrevsloven kunne overdras med full rettsvirkning ved den blotte avtale. Og det bør sikkert tas under grundig overveielse om det vil være riktig å gi en regel som den foreslåtte (etter gjeldsbrevsl. § 29) for muntlige fordringer og derved forandre en rettsregel som har 1,000 års hevd til fordel for en ugrunnet merkantilisering av den jevne manns rettshandler. Det er sympatisk at der i motivene ses å være reist spørsmål om i all fall å innskrenke regelen til bare å gjelde uforfalne fordringer (s. 502).
    I dette kapitel har forfatteren også inntatt de serlige regler om omsetningsgjeldsbrev. Det er ikke sedvanlig i utenlandske kodifikasjoner å behandle disse regler i den alminnelige del, men jeg tror at en ordning som den foreslåtte er hensiktsmessig, skjønt omsetningsgjeldsbrevene nok også kunne behandles i den spesielle del sammen med andre negotiable papirer.
    I avsnittet om »fordringers opphør» ses bare behandlet 4 opphørsgrunner: oppfyllelse, ettergivelse, motregning og deposition. Det forekommer meg å være riktig her i hvert fall også å medta foreldelse. Vinding Kruse plaserer denne opphørsgrunn i 5. bok (»eiendomsretten») under avsnittet »frihetshevd» (5—4 §§ 2—6). Spørsmålet er av formell art, men der synes ikke å være noen grunn til å oppgi sondringen mellom hevd som en måte å vinne eiendoms- eller bruksrett på og foreldelse som en bortfallsgrunn (etter utløpet av et visst tidsrom) for obligatoriske fordringer. Lovgrunnene for rettsvirkningen er nok i adskillig utstrekning de samme for disse to rettsinstitutter, men det er ikke tilstrekkelig grunn til å slå dem sammen til ett, uten noe holdepunkt i vår eldre rett som kjenner de to rettsinstitutter som helt selvstendige fra gammel tid. Alt Gulatingsloven kjenner foreldelsesinstituttet for gjeld, se kap. 39: »Nu stendr skuld 20 vetr eða 20 vetrum lengr, bá fyrnist su skuld firi váttum.»
    Det er etter min mening uheldig å gi avkall på de gamle innarbeidede termini foreldelse og preskription til fordel for en nydannelse som »frihetshevd».

 

    22—507004. Svensk Juristtidning 1950.