Norsk lovgivning i 1951. Ved lov av 14. desbr. 1951 er innført en pensjonsordning for statsråder. Rett til alderspensjon har den som har vært statsråd i minst 3 år. Også statsrådstid før lovens ikrafttreden regnes med, likeså den tid en avgått statsråd har hatt vartpenger. Loven får også anvendelse på de som er trått ut av Regjeringen før lovens ikrafttreden, og deres etterladte. Alderspensjon løper fra det fylte 65. år, men ikke i den tid vedkommende er medlem av Regjeringen eller Stortinget eller ansatt i offentlig eller kommunal tjeneste i hovedstilling. Alderspensjonen utgjør kr. 9,500 pr. år, men kr. 12,000 for den som har mere enn 6 års tjenestetid som statsråd. Loven har også bestemmelser om rett til enke-, barne- og invalidepensjon.
    Lov om fortidsminner av 29. juni 1951 bestemmer at faste fortidsminner fra oldtiden og middelalderen er fredet, og gir nærmere regler til vern om slike minner. Om løse fortidsminner fra oldtiden og

 

middelalderen, f. eks. mynter, våpen, redskaper o. s. v., bestemmer loven at den som finner slike ting, plikter straks å melde funnet. Staten er eier av tingene, men finneren og grunneieren har krav på vederlag, som fastsettes av myndighetene, i siste instans av Kirkedepartementet. Dersom finneren unnlater å melde funnet eller på annen måte går ulovlig frem, mister han kravet på vederlag. Loven har forbud mot å føre fortidsminner ut av landet. Dette gjelder også for bygninger og løsøre av kunst-, kultur- eller personalhistorisk interesse fra nyere tid, men eldre enn 100 år, samt minner om fremstående personer uten hensyn til hva tid de skriver seg fra.
    I straffelovgivningen er gitt flere betydningsfulle lover. Ved lov av 11. mai 1951 er kapitlene om formuesforbrytelser m. v. revidert, se herom en særskilt artikkel i SvJT 1952 s. 66. Lov av 1. juni 1928 om oppdragende behandling av unge lovbrytere er satt i kraft fra 1. sept. 1951. Ved en tilleggslov av 29. juni 1951 er det gjort forskjellige forandringer i loven av 1928. Denne forutsatte at domfelte ble idømt en ubetinget fengelsstraff, men at retten kunne bemyndige påtalemyndigheten til å anbringe ham i en arbeidsskole. Såfremt dette ble gjort, skulle straffen falle bort. Etter den nye lov blir derimot straff ikke å idømme, når retten bestemmer at domfelte skal anbringes i arbeidsskole. En slik bestemmelse kan bare treffes når påtalemyndigheten har nedlagt påstand om det og retten finner anbringelsen formålstjenlig. Den som anbringes i arbeidsskole, holdes der i 2 år og blir ved utløpet av denne tid å utskrive på prøve. Direktøren for arbeidsskolen kan utskrive ham et halvt år før 2-årsfristen såfremt hensikten med behandlingen antas oppnådd. Fengselsstyret kan beslutte at en elev skal holdes i arbeidsskole inntill 1 år utover 2-årsfristen. Prøvetiden varer i 3 år etter utskrivningen på prøve. Bryter eleven vilkårene for utskrivningen kan han tas inn igjen og holdes i arbeidsskolen inntil 1 år. Loven gjelder for personer som ved domsavsigelsen er mellem 18 og 23 år, i særlige tilfelle også for personer under 18 år. En mere utførlig oversikt er gitt av direktør Karsten Heli i NTfK 1951 s. 329—341.
    En lov av 15. juni 1951 om endringer i straffeprosessloven og tvistemålsloven handler om pressefolks vidneplikt (»pressens anonymitetsrett»). Loven har fra før bestemmelser om at et vidne kan nekte å svare på et spørsmål, når en kan gå ut fra at svaret vil utsette vidnet eller hans nærmeste for straff eller tap av den borgerlige aktelse. Videre kan et vidne som regel nekte å svare på et spørsmål når det ikke kan svare uten å åpenbare en forretnings- eller driftshemmelighet. For utgiveren (redaktøren) av et trykt skrift bestemmer den nye lov i tillegg hertil at han som regel kan nekte å svare på spørsmål om hvem som er forfatter av en artikkel eller melding i skriftet eller hjemmelsmann for opplysninger. Det samme gjelder andre som har fått kjenskap til forfatteren eller hjemmelsmannen gjennem sitt arbeide for vedkommende forlag, redaksjon, pressebyrå eller trykkeri. Retten kan dog beslutte at vidnesbyrd skal gis, når den etter av-

 

veining av de stridende interesser finner det påkrevet. I så fall kan retten også bestemme at vidnesbyrdet bare skal meddeles den selv og partene i møte for lukkede dører og under pålegg av taushetsplikt. Loven legger til at vidnesbyrd bør alltid kreves gitt når artikkelen eller meldingen inneholder opplysninger som må antas å være gitt ved straffbart brudd på taushetsplikt, eller når vidnet vegrer seg for å gi så fullstendige opplysninger om saken som han kan skaffe fra forfatteren eller hjemmelsmannen uten å oppgi denne. Rettens beslutning kan være gjenstand for kjæremål til lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg.
    Etter mange års forberedende arbeid er ny jaktlov gitt 14. desbr. 1951. Det opprettes et »viltstyre» for hele riket og en »viltnemnd» for hvert herred. Loven opprettholder hovedregelen om at grunneieren har enerett til jakt og fangst på sin eiendom. Jaktretten kan ikke ved bortleie eller på annen måte skilles fra eiendomsretten til grunnen for lengere tid enn 10 år, med mindre jaktretten følger bruksretten til eiendommen. En leieavtale må meldes til viltnemnda i herredet. Den som vil utøve sin jaktrett, må betale en avgift til vilttrygd. I sameiestrekning har alle sameiere jaktrett, når ikke noe annet er avtalt. Men enhver sameier kan kreve jakten i sameiet forvaltet av et styre, som sameierne velger. Viltstyret for riket kan gi regler for forvaltningen. I bygdealmenning har alle jaktrett, som har bruksrett i almenningen, men den som vil drive jakt, må løse jaktkort. For statsalmenninger har »fjelloven» regler om jaktrett for den som løser jaktkort. — Flere eiendommer kan slåes sammen til et »sams jaktområde», enten ved frivillig avtale mellem alle eiere eller ved beslutning av Kongen. I forbindelse med en slik ordning kan det også gis adgang til ekspropriasjon av jaktrett til fordel for en sammenslutning av jegere eller annen institusjon med det formål å fremme friluftsliv og jakt. Loven har videre regler om fredningstider og om utøvelse av jakt og fangst på storvilt og på småvilt.
    Lov om fangst av sel av 14. desbr. 1951 gjelder for all fangst innenfor den norske fiskerigrense og utenfor denne for selfangst som drives av norske borgere og selskaber m. v. Kongen kan gi bestemmelser om fredning av sel, gi forskrifter om fremgangsmåten og om største tillatte fangstkvantum.
    En midlertidig lov av 6. juli 1951, som gjelder ut året 1953, har gitt bestemmelser til beskyttelse for »det olympiske emblem» (de 5 sammenhengende olympiske ringer), og for olympiske betegnelser, såsom Olympiade, Olympisk, Olympia o. s. v. Slike emblem eller betegnelser eller merke eller betegnelse som lett kan forveksles med dem, må ikke uten tillatelse av departementet brukes i ervervsmessig øyemed eller i forbindelse med stevner eller andre offentlige tilstelninger.
    Lov om militære rekvisisjoner av 29. juni 1951 gir regler om avståelse av varer, bygninger, faste anlegg og arbeidsytelser og om evakuering av personer og gjenstander og bedrifter. Loven gjelder

 

for avståelser etc. i krigstid, men de kan forberedes i fredstid, og bedrifter m. v. kan i den forbindelse gis pålegg, f. eks. om forsøksproduksjon og andre forberedelser, således forberedelse av evakuering. Det skal betales godtgjørelse for det som rekvireres og erstatning for tap som påføres noen. Til å behandle saker om erstatning skal oppnevnes lokale skjønnsnemnder. Det kan også oppnevnes en sentralnemnd for hele riket til behandling av større saker og som kan overprøve skjønn av de lokale skjønnsnemnder. Sentralnenmden kan også fastsette takster for visse slags ydelser.
Ole F. Harbek.