NOEN METODOLOGISKE BETRAKTNINGER.

 

AV

 

PROFESSOR CARL JACOB ARNHOLM.

 

    I. I Sverige har det lenge vært debatt om hvordan man rettelig bör karakterisere det man i Norge tradisjonelt kaller rettsvitenskap. »Är juridiken en vetenskap?» spör BJÖRN AHLANDER i en nylig utkommet bok.1 Senere har PER OLOF EKELÖF tatt spörsmålet opp i en annen form: »Är den juridiska doktrinen en teknik eller en vetenskap?»2 De fölgende bemerkninger har sitt umiddelbare utgangspunkt i Ekelöfs arbeid.
    Naturligvis er jeg klar over at jeg begir meg inn på farlig mark når jeg tar ordet om disse spörsmål. Ekelöf ber om overbærenhet på grunn av sin »bristande förtrogenhet med den metodologiska litteraturen» (s. 5—6) — hva skal så jeg si? Den ulikhet i tradisjoner — og vel også i lynne — som er så stort et aktivum i samarbeidet mellom Nordens jurister, betyr på dette punkt et alvorlig handicap for de fleste nordmenn. Sverige har tradisjoner i filosofi — både når det gjelder topp-prestasjoner, det som teller i tenkningens historie, og når det gjelder det alminnelige nivå; såvidt jeg forstår har den alminnelige akademiker i Sverige iallfall en viss filosofisk skolering og ofte en viss interesse for filosofiske spörsmål. Det er meget langt fra at man kan si det samme for Norges del. Og vender man seg særskilt til juristene — nå ja, naturligvis har vi gjennom årene hatt enkelte som har interessert seg for rettsfilosofi og for metodologiske spörsmål. Men mange er de ikke. Og den alminnelige jurist — endog den alminnelige juridiske professor — betrakter jevnt over deres virksomhet som noe han ikke har det ringeste med; han er da heldigvis livsnær. Kanskje betrakter han dem med en fjern ærbödighet — delvis ikke helt ubeslektet med den ærbödighet man föler overfor dem skjebnen har rammet hårdt; kanskje avfeier han det hele med en skuldertrekning, som en uskyldig hobby, i likhet med filateli eller sommerfuglsamling; kanskje fordömmer han det som dagdrömmeri av ikke helt uskadelig art.

 

1 Stockholm 1950. — 2 Lund 1951.

 

506 CARL JACOB ARNHOLM.    Når jeg blander meg inn i diskusjonen, gjör jeg det altså som legmann — som en som ser seg om med store, forundrede öyne. Men kanskje kan også dette ha sin verdi. Det kan vel hende at de relativt få, som er fagfolk på området, har visse felles utgangspunkter som de — tross alle motsetninger ellers — er blitt såvidt fortrolig med at de ikke riktig skjönner hvordan de virker på andre. Ikke minst gjelder dette terminologien. Jeg må ærlig tilstå at jeg ofte stusser ved den. Og jeg har — kanskje i ikke liten grad fordi jeg må streve så hårdt selv — ofte stillet meg det spörsmål om man ikke her har gjort stoffet mer tungttilgjengelig for jurister flest enn det behövet å være. Men jeg er klar over at et forsök på å uttrykke tingene mindre innviklet kan bli stående som en skolegutts forsök på å uttrykke forholdet mellom cirkelens omkrets og diameter uten bruk av dette avskylige kunsttall π som de voksne gjör seg så viktige med.

 

    II. At ordene har en svær makt over tanken, er en velkjent sak. Den kan være rent fölelsesbetonet, og gi ordet en voldsom agitatorisk kraft — man behöver bare å nevne et ord som demokrati. Men også det fölelsesmessig nöytrale ord kan binde tanken. Vi er henvist til å tenke i kategorier og dermed i ord. Men ordet a, som i det ene sprog dekker fenomenet x, har ikke alltid samme valör som ordet b, som fyller samme funksjon i et annet sprog. Hvis man ikke skaper felles kunstord, er det stor fare for at man i en viss utstrekning kommer til å tale forbi hverandre, fordi man ikke helt ut taler om det samme. Og selv om det lykkes å skape det felles kunstord, er det ikke alltid nok, fordi man ikke har den nödvendige likhet i de ord — eller de underbegreper — man bygger det opp av.
    For en nordmann som vil delta i diskusjonen om rettstenkningens systematikk, melder seg med en gang den vanskelighet at vi ikke har noe ord som svarer til »juridik» på svensk; de leksikale undersökelser Ahlander anstiller (s. 11 ff.), tyder forresten på at det kan ha sine vanskeligheter med dette ord også. Det ord man hos oss sikkert nærmest ville gripe til, er »rettsvitenskap». Men det ville jo nettopp i denne diskusjon bli sterkt forvirrende; det klinger ikke godt om man spör: Er rettsvitenskapen en vitenskap? Den neste mulighet var å tale om »den juridiske teori» — jeg tror de fleste ville velge dette ord når de ikke fikk lov til å tale om rettsvitenskap. Men også derved fore-

 

NOEN METODOLOGISKE BETRAKTNINGER. 507griper man resultatet av den dröftelse som nettopp skal vise om rettstenkningen er »teoretisk» i den mening ordet tas i nyere filosofi. Jeg holder meg derfor — i likhet med Ekelöf — til uttrykket »den juridiske doktrin»; selv om det tör klinge noe fremmed for de fleste nordmenn, er det iallfall forstålig — og det har den vesentlige fordel at det vanskelig kan misforstås.
    Men vanskelighetene blir ikke mindre når man kommer over til det annet ledd i sammenligningen, til ordet vitenskap. Men her synes det iallfall lett å konstatere grunnen — eller for å være forsiktig: en hovedgrunn — til vanskelighetene. Vi har vært vant til å operere i tankebaner hvor dette ord har hatt et meget rommelig — og langtfra konsist — innhold, slik som tilfellet har vært i nordisk og tysk (og vel overhodet innenfor den germanske sproggruppe). Så blev vi konfrontert med tanker fra land som opererte med begrepet »science» og som med dette — iallfall stort sett — tok sikte på naturvitenskap; og vi måtte konstatere at deres »science» på en rekke punkter var vår vitenskap overlegen. Vi lånte fra dem — og vi lånte innen mange områder også deres terminologi, ikke minst i det rent systematiske. Og dermed ble man stillet overfor spörsmålet om den juridiske doktrin var vitenskap i denne nye og vesentlig snevrere betydning. Som bekjent har mange dröftet spörsmålet, og resultatene har variert. Enkelte setter meget inn på å få den juridiske doktrin karakterisert som »science» — VINDING KRUSE går så langt at han karakteriserer »rettslæren» som en eksperimentalvitenskap, i motsetning til f. eks. kjemi, som hörer hjemme blant de beskrivende vitenskaper.1 Andre hevder med stor bestemthet at den juridiske doktrin — eller store deler av den — ikke er vitenskap. Skulle vi engang få nye og sterke impulser fra et folk som i sin forskning konsentrerte seg om kjernefysikk, som kalte dette »tu-tu», og ikke hadde noe annet ord for vitenskap, ville man vel för eller senere komme til å reise spörsmålet om den juridiske doktrin i sitt vesen var kjernefysikk (= tû-tû = vitenskap) eller om den ikke var det. Egentlig har vi sluppet billig hittil.
    Uttrykket rettsvitenskap har ikke svært lenge vært noe faguttrykk i Norge. Så sent som i 1897 ble FREDRIK STANG utnevnt til professor i »lovkyndighet»; men betegnelsen ble endret året etter. Navnet »Tidsskrift for Retsvidenskab» var et kampsignal ved starten i 1888. HAGE-

 

1 Videnskabens Begrundelse, 1943, s. 56 ff.

 

508 CARL JACOB ARNHOLM.RUP var jo den konstruktive skoles apostel i Norden, og han vendte seg skarpt mot dem som ville innskrenke faget til lovkyndighet, selv når det skjedde i den videre mening som det var gjort av SCHWEIGAARD og hans samtidige. Mot dette löfter Hagerup sitt kamprop — for övrig i form av et citat fra SAVIGNY: »At udfinde de ledende Grundsætninger og udgaaende fra dem at finde de juridiske Begrebers og Sætningers Sammenhæng og Arten af deres Slægtskab, hörer til vor Videnskabs vanskeligste Opgaver, ja er egentlig det, der giver vort Arbeide dets videnskabelige Karakter.»1 Enda langt ned i 1930-årene ble imidlertid den juridiske kandidat kalt »kandidat i lovkyndigheten» i sitt testimonium. Nå er også dette blitt til »rettsvitenskap» — men her må det innrömmes at ordet undertiden virker noe pretensiöst.
    Det er mulig at ordet lovkyndighet i sin tur har betegnet en reaksjon mot naturretten — men her har jeg ikke materiale for mer enn en gjetning.

 

    III. Når man stiller spörsmålet »Är den juridiska doktrinen en teknik eller en vetenskap?», må man först gjöre seg klart hva man mener med juridisk doktrin og hvilke oppgaver denne doktrin har. Som bekjent er det her strid mellom dem som vil innskrenke oppgaven til å legge frem det positive stoff — först og fremst lover, sedvanerett og dommer — og dem som vil oppstille »rekommendationer», også der hvor man ikke kan komme til et sikkert resultat på grunnlag av det positive stoff.
    For en norsk iakttager er det underlig å se hvor langt man i Sverige undertiden går i retning av å trekke lovmotivene inn i det positive stoff.
    Her er man sikkert igjen ved et punkt hvor ulikhet i tradisjoner spiller en stor rolle. Dels har man hos oss vært bundet av et slagord man har tillagt Schweigaard: »Motivene er ikke lov.» Riktignok er dette ikke bare en grov forenkling men i virkeligheten en vesentlig fortegning av Schweigaards standpunkt slik han har formet det i Commentar over Den norske Criminallov 3. utg. I s. 107—108 — se fremstillingen hos AUGDAHL: Rettskilder s. 124 note 4. Men folk trodde Schweigaard hadde sagt dette — og dermed trodde de også det var riktig. Dels er lovmotivene hos oss ofte knappe, ikke minst når man sammenligner med Sverige; de offisielle forarbeider til en så viktig lov som skifteloven av 1930 innskrenker seg til en proposisjon på 34 sider, hvorav 15 går med til selve lovteksten, en innstilling fra Stortingets justiskomite på 30 sider, hvorav det meste er en gjentagelse av proposisjonen, og 20 sider forhandlinger i Odelstinget.
    Selv om man ser bort fra disse forhold, synes det å være grunn tilå vise stor varsomhet på dette område.

 

1 TfR 1888 s. 21.

 

NOEN METODOLOGISKE BETRAKTNINGER. 509    For det förste gir lovmotivene bare opplysninger om motiveringen hos de enkeltmenn — eller den enkeltmann — som har formet dem (ved större lovverk gjerne en kommisjon, ellers ofte en enkelt departementsembetsmann), eller rettere sagt om den motivering de har vært seg bevisst og har villet vedkjenne seg. Riktignok er det så at de formelt ansvarlige lovgivere undertiden — i etterkrigstiden altfor ofte — innskrenker seg til en generell tilslutning til et utkast; det de »vil», er faktisk det håndgripelige utkast med det innhold det måtte ha, et innhold de slett ikke setter seg inn i; endog grove og åpenbare tekniske feil passerer ubemerket (et ganske drastisk eksempel har jeg trukket frem i Familierett 2. utg. s. 268). Men forholdet til motivene er jevnt over enda lösere enn til selve lovteksten.
    For det annet kan motivene bare gi opplysning om motiveringen den gang loven ble gitt. Og det er ikke noe enestående tilfelle at de grunner som holder loven oppe i dag, ikke er de samme som gjorde at den engang ble gitt. Er man fornöyd med selve loven, bestemmer man jo ikke: »Motivene skal heretter lyde slik: — —» Heller ikke gir man en ny lov med samme innhold men andre motiver.

 

    IV. Spörsmålet om den juridiske doktrins oppgaver kan reises som et spörsmål om hvilke oppgaver den har stillet seg. I så fall kan man gi svaret rent empirisk. Det er ikke tvilsomt at den i stor utstrekning har gått ut over den ramme å konstatere et foreliggende rettsstoff; vurderinger og dermed »rekommendationer» har spillet en stor rolle. Det kan i denne sammenheng være nok å nevne VILHELM LUNDSTEDTS navn.
    Spör man derimot hvordan doktrinen bör stille seg, kan svaret vel bare gis i form av en subjektiv vurdering — bortsett fra at man trygt kan slå fast at denne vurdering i hovedtrekkene faller sammen innenfor det store flertall av juridiske forfattere. Ekelöf mener at den ikke bare bör ta med det positive stoff, men også oppstille »rekommendationer». For min del kan jeg på dette punkt i alt vesentlig slutte meg til Ekelöf.
    Noe större selvstendig bidrag til diskusjonen om dette har jeg i virkeligheten ikke forutsetninger for å levere, og det ville også sprenge rammen for denne fremstilling. Doktrinens hovedaktivum må vel være den större oversikt dens utövere vanligvis har fremfor dem som skal bearbeide det enkelte tilfelle, og den större lidenskapslöshet som skulle være et resultat dels av en viss yrkesetikk og visse arbeidsvaner, dels av det forhold at den abstrakte og generelle diskusjon gjerne appellerer mindre sterkt til affektene — skjönt man ikke behöver å gå svært langt for å

 

510 CARL JACOB ARNHOLM.konstatere at appellen kan være til stede også der, og at den blir villig fulgt. Doktrinens hovedsvakhet er åpenbart det man kunne fristes til å kalle dens naturgitte overfladiskhet. Den menneskelige fantasi er begrenset, arbeidskraften likeså. De almensetninger doktrinen oppstiller, er med naturnödvendighet resultatet av en ufullstendig induksjon — undertiden ufullstendig inntil det pinlige; den juridiske forfatters yrke er forenkling, hans yrkessykdom er overforenkling. Men denne fare reduseres sterkt når man er oppmerksom på den — og jeg tror man må innrömme våre dagers juridiske forfattere at de stort sett er det, og med ikke liten nidkjærhet forsöker å innprente sine lesere at »en Afgörelse bortset fra de klare, af Loven afgjorte Tilfælde kun kan 'begrundes' ved en Regel, naar den til en vis Grad tillige begrunder denne eller dog det mod Regelen stridende Moment er et ganske konkret, utypisk Moment». Den innskjerper også at »de af Videnskaben opstillede Regler ikke virker bindende, men kun som Forslag, hvis Autoritet afhænger af, i hvor höj Grad de er Nedslag af gode praktiske Erfaringer paa lignende Omraader som det, der in casu foreligger.»1 Jeg tror også de juridiske böker leses med kritikk — ikke minst av den advokat som skal legge en sak frem for domstolen, og den dommer som skal dömme i den. Stort sett kan man nok si at den tid er forbi da en Schweigaards ord gjaldt som lov — og karakteristisk nok var det nettopp i »lovkyndighetens» epoke man særlig dyrket den juridiske doktrin som autoritet. Og dermed er man kommet frem til et samspill som jeg tror er av höy verdi — dommeren får seg forelagt både det »råd» doktrinen gir ham med de fortrin det har i oversikt og presumtiv objektivitet hos forfatteren, og det »råd» advokaten gir ham, med de fortrin det har fordi advokaten presumtivt analyserer det enkelte tilfelle mer inngående og går mer intenst inn for sitt standpunkt.
    Særlig vanskelig må det bli å holde en vurderingsfri doktrin der hvor loven selv henviser til en vurdering, ved uttrykk som »god forretningsskikk» o. l., aller mest hvis loven — som bl. a. Stang har gjort gjeldende hos oss — dermed ikke har bundet seg til det som var god forretningsskikk dengang loven ble gitt, men krever avgjörelsen bygget på det som til enhver tid (handlingstiden eller tidspunktet for domsavsigelsen?) er »god» skikk.

 

1 Citatene er hentet fra HYLLESTED i TfR 1911 s. 246.

 

NOEN METODOLOGISKE BETRAKTNINGER. 511Kan man her — bortsett fra de tilfelle hvor regelen er stivnet gjennom en fast rettspraksis — overhodet fremstille lovens innhold uten å trekke inn den vurdering man mener domstolene bör legge til grunn? Naturligvis kan man — som GEIGER1 — hevde at det er prinsipielt forkastelig å forme regler slik; for min del tror jeg for övrig kritikken på dette punkt er forfeilet — men her må jeg nöye meg med å henvise til mine bemerkninger i Alminnelig avtalerett s. 97—102. Naturligvis kan man — som mange — mene at nyere lovgivning for lett griper til denne form, og at dette i enkelte tilfelle kan gi et visst inntrykk av åndelig lathet hos lovgiveren. Men tilbake blir det faktum at man har mange slike regler, ikke minst fra den senere tid. Som domstolene må foreta vurderinger når de skal bruke reglene, må vel doktrinen gjöre det samme når den skal fremstille dem. Når det gjelder domstolenes stilling, kan man vel egentlig tale om en slags delegasjon av lovgivningsmyndighet. Men ville det ikke bli litt magert hvis doktrinen skulle innskrenke seg til å fastslå det?

 

    V. Antar man at doktrinen også bör innlate seg på vurderinger, kan man vel vanskelig komme utenom at den går lenger enn til å fremstille lex lata — hvis man da ikke vil se det slik at det gjelder å »finne» en rettsregel som ikke har fått noe uttrykk i lov og som ingen tenkte på da loven ble gitt (kanskje gjelder det livsforhold som overhodet ikke var kjent dengang), men som antas å dvele i en slags mystisk pre-eksistens; da burde man vel forresten heller tale om lex latens enn om lex lata. Men dette innebærer ikke at doktrinens vurderinger jevnt over er vurderinger de lege ferenda. Naturligvis finner man også slike vurderinger i doktrinen. Men de vurderinger som går inn i dens fremstilling av »gjeldende rett» (de mange stridsspörsmål som knytter seg til dette begrep, skal jeg ikke ta opp her), ligger i et annet plan. Som en dommer ikke ser bort fra en skattelov han mener ikke burde være gitt, må også doktrinen ta hensyn til den. Spillerommet for vurderinger blir altså — som også Ekelöf fremhever (s. 37) — mindre enn når det gjelder de rent lovgivningspolitiske overveielser; jeg lar det stå hen om man ikke i virkeligheten også der er ganske sterkt bundet av et gitt regelverk.Det doktrinen ser som sin oppgave når den fremstiller »gjelden-

 

1 Debat med Uppsala om Moral og Ret, 1946, særlig s. 226 ff.

 

512 CARL JACOB ARNHOLM.de rett» — og bör se som sin oppgave, om man fölger Ekelöfs linjer — er altså å supplere det positive stoff, ikke med vurderinger de lege ferenda, men de iudicio faciendo.

 

    VI. Når man har gjort seg opp sin mening om den juridiske doktrins oppgaver, kan man forsöke å plasere den. For Ekelöf er spörsmålet »teknik eller vetenskap». At en viss del ikke kan frakjennes vitenskapelig karakter, er formodentlig alle klar over. Spörsmålet skulle altså bli om den juridiske doktrin i sin helhet har vitenskapelig karakter eller om den — som Ekelöf mener — utgjör en kombinasjon av vitenskap og teknikk.
    För Ekelöf kommer til dette resultat, har han naturligvis måttet definere de begreper vitenskap og teknikk som han stiller mot hverandre.
    Det förste blir da for Ekelöf å fastslå hva han mener med vitenskap: »Med att en framställning är vetenskaplig avser jag att densamma åsyftar att utreda verklighetens beskaffenhet.» En slik virksomhet er »såtillvida rent teoretisk att några värderingar icke förekommer i densamma». Men ikke enhver utredning av virkeligheten er vitenskap. Det »må understrykas att ett problem måste vara av en viss svårighetsgrad för att kunna betecknas som vetenskapligt. Det är ingen vetenskaplig uppgift att utreda sådant om vilket man kan få kännedom genom s. a. s.titta om hörnet» (s. 6). Derimot synes Ekelöf ikke å ville stille det krav at det gjelder det man populært kaller å trekke opp linjer, enn si å påvise en lovmessighet. Selve det å fastslå et faktum synes etter dette å skulle ha karakter av vitenskap, hvis det bare er »av en viss svårighetsgrad».
    Motsetningen til dette er »termen teknik eller teknologi». Med dette vil Ekelöf ikke — som det ofte gjöres — forstå »sådana delar av vetenskapen som är av omedelbar praktisk betydelse». Så lenge en fremstilling av brobyggingslæren bare gjör rede for de enkelte materialers egenskaper, er den »givetvis teoretisk». Men saken blir en annen når forfatteren anbefaler et bestemt materiale — f. eks. med den begrunnelse at det er vesentlig billigere, og at dette bör gi utslaget selv om et annet materiale er mer solid. Da er fremstillingen gått over til å bli teknisk i egentlig forstand. »Vad som karaktäriserar en i denna mening teknisk framställning är sålunda att författarens argumentation in-

 

NOEN METODOLOGISKE BETRAKTNINGER. 513nehåller värderingar» (s. 6—7). Men vurderingen må ha et saklig grunnlag. »Som skäl för en rekommendation kan man t. ex. åberopa Guds eller ledarens vilja eller att densamma överensstämmer med partiprogrammet. Sådana argument kunna äga stor slagkraft men de höra inte hemma i en framställning som pretenderar på att vara teknisk» (s. 8). Det samma gjelder om man påberoper en mer generell vurdering som argument for en mer spesiell (s. 8). Heller ikke er fremstillingen teknisk dersom forfatteren anbefaler et bestemt materiale med den eneste begrunnelse at spesialistene på området fortrekker det — han har f. eks. foretatt en gallupundersökelse blant dem. »Denna undersökning är blott skenbart teknisk i den mening jag har tagit denna term. Vad författaren undersökt är i själva verket enbart den rent teoretiska frågan om vilket material som föredras av de ifrågavarande specialisterna» (s. 8—9).

 

    VII. Den förste refleksjon som melder seg når man blir stillet overfor den systematikk Ekelöf bygger på, og selv ikke er begrepsanalytiker av fag, er at hans ordbruk er svært forskjellig fra den man er vant til. Og man behöver ikke å tenke lenge for å konstatere at den måtte före til en vidtgående ommöblering innen det man hittil har kalt vitenskap. Det er nemlig slett ikke bare den juridiske doktrin som ville bli tvunget til å ta sin stilling under overveielse — den side av saken kommer jeg tilbake til senere (IX).
    Det ville være menneskelig om ens umiddelbare reaksjon ble Peer Gynts:
»Hvad er det for en tænker som engang har sagt: 
man får spytte og håbe på vanens magt?»

 

    Men jeg er klar over at dette ikke er noe tilfredsstillende standpunkt. Jeg er ikke mindre klar over at det i og for seg ikke er noen innvending mot en tankerekke at den bryter en tradisjon — mange av de store landevinninger i tenkningens historie beror nettopp på at det er blitt rusket opp i ingrodd vanetenkning. Jeg er klar over at det er en stor og skjönn oppgave
»against the sceptred myth to hold
the golden heresy of truth».

 

    Jeg er også fullt oppmerksom på at det kan være nödvendig for en klar tankeföring å presisere innholdet av et ord man tar

 

33—527004. Svensk Juristtidning 1952.

 

514 CARL JACOB ARNHOLM.fra det alminnelige sprog, slik at man tar det i en annen betydning — men jeg vil gjerne understreke: i en noe annen betydning — enn dagligtalens, hvor behovet for skarpe grenser er mindre og ofte viker og bör vike for andre hensyn.
     På den annen side er vel alle enig om at man bör vise en viss varsomhet når man tar et ord fra den vante sprogbruk og beslaglegger det som et fagord man i sin fremstilling vil bruke annerledes enn det hittil har vært brukt. Om en mann erklærer at han i sin fremstilling vil bruke ordet ellipse for å betegne en plan figur begrenset av en linje hvis punkter alle har samme avstand fra et punkt innenfor den, og omvendt vil bruke ordet cirkel om det man ellers kaller ellipse, gjör han ingen god gjerning. Vel kan hans fremstilling bli logisk uangripelig; men det er ikke nok hvis den samtidig blir praktisk ubegripelig.
    I den lille resumé av begrepsteoriens alminnelige del som Ross gir i sin Lærebog i Folkeret, nevner han först de selvfölgelige krav til en definisjon at den ikke må være selvmotsigende eller cirkulær. Men dernest kommer spörsmålet om dens hensiktsmessighet, som må bedömmes »ud fra to Synspunkter:
    1. dens Relevans, d. v. s. dens Værdi som Instrument for den videnskabelige Fremstilling. En Forudsætning herfor er, at Definitionen fremhæver saadanne Sagforhold, der er afgörende ved Formuleringen af visse videnskabelige Sætninger. Værdien maales efter Definitionens Evne til at give den videnskabelige Fremstilling dens simplest mulige Formulering; og
    2. dens Adækvans, d. v. s. dens Overensstemmelse med traditionel Opfattelse i den Forstand, at Definitionen i Hovedsagen dækker netop de Fænomener, der sædvanligvis indenfor vedkommende Videnskab betegnes ved det definerede Begreb.
    Disse to Vurderinger kan före i forskellig Retning. Hensynet til Definitionens Relevans kan gjöre det nödvendigt at afvige fra den traditionelle Forstaaelse. Fremskridt i Videnskab beror for en stor Del paa forfinet Begrebsjustering med Hensyn til Begrebernes Relevans».1
    For min del vil jeg gjerne understreke kravet om den »simplest mulige Formulering», fordi dette er et punkt hvor nyere vitenskapelige fremstillinger ofte synder — undertiden slik at man har inntrykk av at forfatteren likefrem skyr det enkle og må

 

1 2. utg. s. 15—16 note 1.

 

NOEN METODOLOGISKE BETRAKTNINGER. 515»oppvidenskabilisere» sin tankegang för han tör legge den frem; han må si √4+√4=3√64 istedenfor 2 + 2 = 4. Jeg er oppmerksom på at »klarhet» kan bety at man ikke trenger til bunns — vann kan være svært klart. Men jeg tror WELHAVENS kamprop — han citerer forövrig JONAS REIN — er verd å minnes også i dag:

 

»Det sande Store jævnt og simpelt er, 
saa var en Moses, saa var en Homer.»

 

    Hvordan vil de begrepsdannelser Ekelöf bygger på, stå seg hvis man konfronterer dem med disse krav?

 

    VIII. Jeg tar först begrepet teknikk, og skal forsöke å illustrere problemstillingen med noen eksempler.
    1. Det skal bygges en bro, og man undersöker
    a. hvordan de forskjellige materialer vil reagere overfor en bestemt belastning
    b. hva det med dagens priser vil koste å bygge broen av det ene eller det annet materiale.
    På basis av dette kommer man til
    c. at broen bör bygges av sten.
    Deretter kommer — grovt skjematisk — det siste stadium i planleggelsen; man fastlegger
    d. hvordan man bærer seg ad med å bygge en slik bro.
    Etter vanlig norsk sprogbruk tror jeg d representerer teknikken; etter den terminologi Ekelöf legger til grunn, skulle det först og fremst være c — her kommer vurderingene inn. Men disse vurderinger er av mange slag. Man har vurderinger av de forskjellige materialers »tekniske» egenskaper — det ene er varigere, det annet gir mindre vibrasjoner. Man har de vurderinger hvor man må spörre om en »teknisk» fordel oppveier en vesentlig merutgift. Man har estetiske vurderinger — broproblemene i Stockholms centrum kan gi eksempler. Endog etiske vurderinger kan komme inn — en viss konstruksjon har svære fordeler ellers, men frembyr en viss risiko for ulykker som kan kreve menneskeliv: er det forsvarlig å kjöpe fordelene for denne pris?
    Er det heldig terminologi å samle alle disse vurderinger under den ene kategori teknikk?
    Operasjonene under a og b skulle vel etter Ekelöf være av vitenskapelig art, såfremt de er av en viss vanskelighet. Også her

 

516 CARL JACOB ARNHOLM.må jeg melde mine tvil. Det gjelder sondringen mellom viten og vitenskap. Men dette kommer jeg til i neste avsnitt (IX).
    2. Ekelöf nevner at også legene gir »rekommendationer» (s. 44) — og nevner det i en slik sammenheng at man må gå ut fra at han stiller dem på linje med »rekommendationer» i den juridiske doktrin. Men her er det vel også tale om ganske heterogene vurderinger.
    Om det uttales at man bör rense og forbinde et sår (normalt — og bortsett fra de rene bagateller), betyr vel dette at en slik fremgangsmåte erfaringsmessig er heldig for å realisere et mål som underforstås, nemlig å oppnå en tilheling uten komplikasjoner. Dette er et formål man tröstig kan underforstå, fordi det er alment godtatt. Man fjerner bl. a. visse alminnelige årsaker til infeksjon og man påförer ikke patienten större ulemper. Men dette at man minsker risikoen for infeksjon, er vel en rent »teoretisk» sats etter den terminologi Ekelöf bygger på. (Det gjör for övrig ikke tankeutvekslingen lettere at andre tidligere har betegnet satser av nettopp denne type som »tekniske normer».) På lignende måte stiller det seg med det råd leger tidligere ga, at melk til småbarn skulle kokes. Riktignok forkaster man det i dag — men ikke fordi man nekter fordelene ved å unngå visse infeksjoner eller mener at koking av melken ikke er nyttig i så måte, men fordi man har oppdaget at kokingen dreper mer enn de bakterier det gjaldt å unngå.
    Sett så at en lege rent generelt anbefaler en bestemt behandlingsmetode fremfor den annen. Her kommer vurderinger inn  men av mange slag; det kan dreie seg om rent »tekniske» vurderinger, f. eks. om den ene metode er mer effektiv enn den annen når det gjelder å bringe et brukket ben i stilling (som tannlegens når han velger den tang han vil bruke når han har bestemt seg til å trekke tannen ut); det kan dreie seg om valget mellom en rask og smertefull behandling eller om en mer langsom men mindre smertefull; om å veie ulempene ved en radikal behandling i dag mot risikoen for senere komplikasjoner etter en mindre radikal behandling; om å veie tapte arbeidsdager mot fordelene ved en behandling som rent medisinsk er mer effektiv  man sender ikke patienten til sengs for hva som helst, selv om dette ville skape gunstigere vilkår for en rask og komplikasjonslös helbredelse, det som skulle være det medisinske mål. Under-

 

NOEN METODOLOGISKE BETRAKTNINGER. 517tiden kan hensyn av ikke-medisinsk art tale for en behandlingsmåte som normalt ville være uheldig eller likefrem uforsvarlig. En lege kan bli stillet overfor kravet
»— tänk ut en sats, min herre,
som gör mig för i morgon sjufalt värre
men hjälper mig i dag på mina ben»

 

— og finne å måtte etterkomme det, selv om det skjer i en mindre dramatisk situasjon enn Döbelns ved Juutas.
    Men la oss så til sammenligning ta de vurderinger en lege blir stillet overfor når han skal avgjöre hvorvidt man i prinsippet bör tillate abort på sosiale indikasjoner eller medlidenhetsdrap (eutanasi), eller om han i et konkret tilfelle bör redde et barn til livet etter et ulykkestilfelle når han vet det vil bli et liv i svær invaliditet, om han bör bruke penicillin for å redde den ensomme, fattige og ulykkelige gamle som endelig har fått sin lungebetendelse. Et hospital i Danmark fikk nylig til behandling en mor som hadde tatt livet av sine tre barn, og som hadde tatt gift selv; hun var narkoman, og det i en slik grad at hennes mann tidligere hadde tatt sitt liv i fortvilelse over det hele. Hvis man ville forutsette at den behandlende lege visste alt dette, måtte det bli ikke lite av et problem for ham om han burde »redde» moren tilbake till livet (til hvilket liv!).
    Jeg tror det vil virke fremmed for de fleste å tale om »teknikk» i disse tilfelle. Og jeg er ikke overbevist om at det ville være en forbedring.
    3. I Norge har vi lenge arbeidet for å få en bedre valgordning til Stortinget — og vi möter vurderinger.
    Men nettopp her er det tydelig hvordan vurderingene så å si ligger i to lag. Först spör man hva målet skal være — og på det har det gjennom tidene vært gitt forskjellige svar. Skal målet være å gi Stortinget en sammensetning som gir et matematisk riktig bilde — så langt det lar seg gjöre — av de forskjellige politiske retningers styrke blant velgerne? Skal dette i tilfelle være det eneste mål, eller skal man f. eks. ta sikte på å oppnå en forholdsmessig representasjon mellom de forskjellige landsdeler, mellom by og land osv., eller på å oppnå at også de tynt befolkede strök innenfor et valgdistrikt undertiden kan få sine folk frem? (en ren matematisk fordeling vil ofte stille dem i skyggen). Skal kanskje målet være et helt annet, f. eks. å skape en

 

518 CARL JACOB ARNHOLM.»sterk» regjering ved å sörge for overrepresentasjon av de relativt sterkeste partier? Når man har tatt sitt standpunkt overfor disse primære vurderinger, kommer en rekke vurderinger av sekundær art: Vil den ene ordning bedre enn den annen fremme de mål man önsker å fremme? Vurderingen kan bli meget komplisert hvis man primært kommer til at mange ulikeartede hensyn bör tilgodeses. Omvendt kan den utvikle seg i retning av det rene regnestykke hvis det eneste mål skal være å gi et speilbilde av partienes styrkeforhold hos velgerne.
    Her ville man etter vanlig sprogbruk kalle den förste gruppe av vurderinger for politiske, den annen for tekniske. Etter den terminologi Ekelöf bygger på, blir det tekniske vurderinger i begge grupper — med den reservasjon at man kommer over i det teoretiske i de yttertilfelle hvor man står ved det rene regnestykke.
    4. En mann finner at han trenger 100 kroner ut over det han ellers tjener. Han ser seg om etter ekstraarbeid, og oppdager flere muligheter, mer eller mindre lokkende, som han veier mot hverandre. Så kommer han til å tenke på at han kan ta pengene i kassen der hvor han arbeider — uten möye, uten fare for å bli oppdaget, og tilmed på en slik måte at hans kollega kassereren ikke vil bli holdt ansvarlig. La oss håpe han motstår fristelsen. Så lenge hans vurdering gjelder de forskjellige arbeidsmuligheter, har jeg ikke noe imot å kalle den teknikk. Men når hans vurdering bringer ham til å forkaste den teknisk fordelaktige utvei å ta pengene i kassen — ja da ligger vel vurderingen i et annet plan.

 

    Det jeg har villet ha frem ved disse eksempler, er först og fremst at de vurderinger det gjelder, er så uensartet at det allerede av den grunn må fremstille seg som lite hensiktsmessig å samle dem under fellesnavnet teknikk. Jeg er oppmerksom på at noen av dem (men hvor mange?) kanskje er av en slik art som Ekelöf overhodet ikke befatter seg med — at de skal skytes ut i det store intet hvor det gjelder å »åberopa Guds eller ledarens vilja eller att densamma överensstämmer med partiprogrammet» (s. 8). Men jeg synes ikke de hörer hjemme der heller. Mindre vekt legger jeg på at navnet teknikk virker forvirrende; men også dette teller — særlig hvis det ikke er svært meget å vinne ved en slik omkalfatring av sproget. Vi har jo for

 

NOEN METODOLOGISKE BETRAKTNINGER. 519övrig også noe som heter »de tekniske vitenskaper». Selv i engelsk sprogbruk unnser man seg ikke for å tale om »technical science».

 

    IX. Og så går jeg over til begrepet vitenskap, slik det er formet i den terminologi Ekelöf bygger på. På visse punkter betyr det en radikal innsnevring i forhold til den terminologi man er vant til. Det er jo nemlig ikke bare store deler av den juridiske doktrin som måtte forsvinne. Filosofien — »vitenskapenes mor» — ville se seg kastet ut av sine egne barn, om man da tar ordet i »klassisk» betydning. En Sokrates la ganske visst vekt på å vinne kunnskap om virkeligheten; men det er ikke det som betinger hans plass i vitenskapenes historie. »Målet for Sokrates' virke lå på det etiske område; han ville lære menneskene å handle rett», sier EILIV SKARD i sin lille oversiktsbok Filosofien i oldtiden (s. 74). Det teologiske fakultet — universitetenes eldste — måtte stenge sine porter, eller omlegge sin virksomhet fullstendig. Etikk og estetikk — hvor havner de? Selv store deler av den egentlige filologi måtte havne i teknikken. Når man spör om noe er »riktig» norsk eller »god» engelsk, spör man iallfall ikke om hvordan flertallet taler. Er man ikke her inne på »rekommendationer» hvis grunnlag er subjektive og til en viss grad fölelsesmessige vurderinger?
    Men på andre punkter synes jeg Ekelöf stiller kravene for lavt. Han nöyer seg med et vanskelighetskriterium, som han forresten — pris være ham for det — på ingen måte former eksakt. Men grensen mellom viten og vitenskap beror vel etter vanlig oppfatning på noe ganske annet. At et bestemt stykke av jordflaten bærer de og de planter, er viten og bare viten, uansett om det gjelder parken utenfor, eller en fjelltopp som en eneste mann har besteget med ytterste livfare. At A er födt da og da, og at hans far er den og den, er viten og bare viten, selv om det var en bedrift å konstatere det; om selve konstateringen skjer ved vitenskapelige metoder, er en helt annen sak.
    Jeg tör ikke gjöre noe alvorlig forsök på å trekke grensen mellom viten og vitenskap. Jeg er klar over at man ikke kan kreve så meget som det at man behandler en lovmessighet. Men en viss tendens mot det almene må det vel være. Er ikke skillet mellom en historiker og en annalist at den ene ser linjer og samler noe som hörer sammen, mens den annen bare noterer?

 

520 CARL JACOB ARNHOLM.Tendensvitenskap er et stygt ord — men er det ikke til en viss grad tendensen som skaper vitenskapen? Den som bare konstaterer at forfatter A bruker urbs så mange ganger og oppidum så mange ganger, mens forfatter B har andre tall, han samler materiale — dödt materiale, men materiale som andre kan gjöre levende, kan bygge vitenskap på. Det gjör den som konstaterer at det ene ord viser en tendens til å fortrenge det annet, at det ene dominerer i visse sosiale lag eller visse strök osv.
    Men nå står jeg ved grensen til det jeg minst av alt vil innlate meg på, nemlig å definere begrepet vitenskap. Jeg tror man må ta det som et historisk gitt samlebegrep med meget löse grenser. I samtaler — ikke minst med folk fra andre fagområder  har jeg forsökt å komme saken nærmere. Egentlig synes jeg det forlösende ord var det svar en naturvitenskapsmann ga meg: »It is difficult to define an elephant, but I know him when I see him.»

    I sin programartikkel »Den nyere Retsvidenskab» skriver Hagerup: »Enhver Videnskab tenderer efter sit Væsen mod det almene, det generelle, og i Virkeligheden kan kun den Forskning, der naar til at opstille mere almene Regler, fortjene Navnet av Videnskab»1. Når Hagerup her krever »regler», går han på ett punkt svært langt — jfr det som foran er nevnt om historien. Det burde på den annen side kanskje sies noe om den vitenskapelige metode også, og noe om den vitenskapelige etikk — for å nevne noe så elementært som det at man ikke må stikke et faktum under stolen selv om det passer en svært dårlig. Men tross alt har vel Hagerup intuitivt slått ned på noe centralt. Det er vel til sist — jeg innrömmer at formuleringen er upresis — den skapende eller i det minste den ordnende tanke som setter skille mellom viten og vitenskap —

 

»ur stoftet som förödes,
går anden som besjälar».

 

    X. Ekelöf stiller spörsmålet om teknik eller vitenskap — ikke slik at han utelukker et både-og (det er jo nettopp dette resultat han kommer til), men slik at han utelukker enhver mulighet ut over disse to. Jeg går ut fra at dette er logisk uangripelig — Ekelöfs fremstillinger pleier å være det — ut fra de grunnbegreper han opererer med. For dem som opererer med de tilvante

 

1 TfR 1888 s. 19.

 

NOEN METODOLOGISKE BETRAKTNINGER. 521begreper, må derimot spörsmålet melde seg. Jeg pretenderer såvisst ikke å kunne löse det. Men en liten antydning vil jeg allikevel gjerne gi, skjönt jeg er fullt klar over at selv dette er lettsindig.
    Det begrep jeg kunne tenke på som utfylling når — eller hvis — man skal forsöke å plasere den juridiske doktrin, er begrepet kunst. Riktignok er dette hos oss glidd over til å betegne det man kaller »de skjönne kunster» — for övrig med större eller mindre rett overfor det enkelte utslag. Men det er fullt levende også i den videre betydning; man taler om boktrykkerkunst og legekunst, man taler endog om så fjernstående forhold som livskunst og krigskunst.
    Egentlig er det visst en bemerkning av Ekelöf som har utlöst tanken hos meg — nemlig den hvor han sammenligner den juridiske doktrin med den medisinske (s. 44); man finner forresten også en lignende sammenstilling hos VINDING KRUSE.1 Når »våra professorer i medicin» gir — og bör gi — »rekommendationer om hur man skall bota tarmkatarr», er det vel först og fremst som en veiledning i utövelsen av legens kunst (med en medisinsk doktoravhandling stiller det seg kanskje noe annerledes). Ville det være så ueffent å se det som den juridiske doktrins oppgave å gi veiledning i utövelsen av juristens kunst? Jeg ville helst ikke bruke ordet dommerkunst — det ville lett bli tatt i en snevrere betydning, med sikte på dommerens spesielle oppgaver (ledelsen av rettsmötet, anvendt vidnepsykologi, utformning av domsgrunner etc.). Kunne man kanskje tale om rettskunst?
    Sikkert er det at et slikt ord ville knytte visse bånd — bakover, til dem som karakteriserte jurisprudensen som »ars boni et aequi», og utover, nettop til dem som bruker »science» i den snevrere betydning og som motstykke lar »art» omfatte de humane vitenskaper. Kunne det kansje også tjene som et lite men nyttig memento?

 

    XI. Når jeg har dröftet med fagfeller de spörsmål som Ahlanders og Ekelöfs arbeider har reist for meg — og jeg har dröftet dem med mange — er jeg ikke sjelden blitt mött med en skuldertrekning: Er dette noe å ofre tid og tanker på?
    Hvis diskusjonen utelukkende gjaldt å katalogisere visse tan

 

1 Videnskabens Begrundelse — skjemaet s. 58.

 

522 CARL JACOB ARNHOLM.keformer, ville jeg finne det forklarlig om mange fant den uinteressant. Men jeg ville ikke av den grunn karakterisere den som verdilös. Det ville man vel derimot ha grunn til hvis målet var å tviholde på den betegnelse som tradisjonelt rangerer höyere rent prestisjemessig. Og rent ille ville det være om diskusjonen skulle lede til en omlegning av den juridiske doktrin utelukkende for å tilfredsstille forfengelighetskrav av denne type.
    For meg personlig har det vært av stor verdi at jeg er blitt tvunget til å tenke gjennom de metodiske grunnspörsmål. Det har ikke brakt meg til å legge nye retningslinjer for mitt arbeid i den juridiske doktrins tjeneste, og jeg tror ikke det vil bringe meg til å gjöre det i fremtiden heller. På samme måte som Eke- löf tror jeg vi trenger arbeid på så mange fronter — og jeg tviler ikke på at også en forskning etter de linjer som i Sverige særlig er forfektet av RODHE, vil kunne gi verdifulle bidrag til den totalitet som den juridiske doktrin skal være. La så enhver pröve å finne det arbeidsfelt og den metode som passer best, både for hans lynne og for den teknikk — jeg bruker ordet i gammeldags betydning — som han har lært seg. La ham gjöre det best mulige der — eller rettere sagt: La ham der daglig pröve å gjöre det som lå utenfor hans muligheter i går.
    Det verdifulle — og jeg vil gjerne understreke: det meget verdifulle — i diskusjonen ser jeg i det forhold at den bringer oss til å se ulikheten innenfor de forskjellige bestanddeler av den juridiske doktrin. Vi bör selv gjöre oss det klart, om den enkelte setning vi former, er vår mening om hva en logisk utvikling ut fra en lov eller annet positivt rettsstoff må före til, eller om den er vårt råd på et område hvor vi må innrömme at flere lösninger er mulige. Og vi bör skrive slik at det blir klart for leseren om vi i det enkelte tilfelle driver den ene virksomhet eller den annen. På disse områder har nok de fleste av oss syndet — godt er det at vi blir gjort oppmerksom på det. Men enda viktigere er det allikevel at vi blir klar over at arbeidsmetoden må bli forskjellig ettersom vi beveger oss på det ene område eller det annet. Og man kan kanskje si det så hårdt: Mange av oss trenger bitterlig til å bli minnet om at vi ofte bruker svært lite av metode når vi går over fra å legge frem et positivt rettsstoff til å gi råd om lösningen der hvor det er mulighet for valg. Det er påfallende hvordan så mange juridiske forfattere er ytterst

 

NOEN METODOLOGISKE BETRAKTNINGER. 523nöyaktige på det förste område, men ganske lettbente på det annet.
    Her trenger sikkert mange av oss en vekker — jeg har iallfall trengt det. Jeg er klar over at man i en alminnelig juridisk fremstilling som regel ikke kan foreta selvstendige rettssosiologiske undersökelser — bortsett fra at en jurist sjelden har den spesialinnsikt dette ville kreve. Og vi kan ikke alltid vente med å forme vår mening til andre har bearbeidet stoffet. Men vi bör sikkert ta denne del av vår oppgave langt mer alvorlig; og vi bör sikkert uttale oss mindre tversikkert på dette område enn vi ofte gjör.
    For meg er dette blitt det vesentlige utbytte av min lange vandring, en vandring jeg har begitt meg ut på med engstelse og under tvil. Men også en som ikke er metodolog av fag og ikke engang tror dette bör bli hovedsaken for oss, kan bli grepet av trangen til å gå — som Ibsens fyrst Julian — »did hen, hvor fakler tændes og hvor stötter smiler».