LOGISK ANALYSE OG SOSIOLOGI I RETTSVITENSKAPEN.

 

AV

 

UNIVERSITETSSTIPENDIAT VILHELM AUBERT.

 

I moderne rettstenkning finner en bl. a. to særlig markante strømninger. Den ene er kjennetegnet ved bruken av logisk analyse i behandlingen av rettslige grunnbegreper og juridiske spesialproblemer. Den andre er kjennetegnet ved propaganda for og — sjeldnere — bruk av sosiologiske synspunkter og metoder i rettsvitenskapen.1 Begge retninger representerer en reaksjon mot eldre, metafysiske teorier om retten, men på forskjellig vis.
    Formålet med denne artikkelen er å antyde litt om hvordan disse to strømningene henger ihop og utfyller hverandre. Den tilsikter videre å skissere opp en utvikling som vil gjøre den gjensidige befruktningen sterkere. Ved å stille de to strømninger opp mot hverandre, kan en også få et bedre perspektiv for vurderingen av det innbyrdes forhold mellom ulike former for logisk analyse og ulike typer rettssosiologisk forskning.
    Utgangspunktet for den logiske analysen er en kritisk innstilling overfor språket som middel til å uttrykke tanker og en kritisk innstilling til vitenskapens formelle apparat. En har reagert mot tendensen til å anta at ord og uttrykk som brukes meget og har fått en viss prestisje, nødvendigvis behøver å ha en fast betydning og referere til noe bestemt, eller til noe overhodet. På det rettslige område har denne kritikken særlig rettet seg mot grunnbegreper som »rett», »rettighet», »plikt», »gyldighet» osv. Enkelte har ment å kunne påvise at disse uttrykk overhodet ikke har noen logisk mening, ikke refererer seg til iakttakbare fenomener og derfor er uskikket som vitenskapelige

 

    1 »Rettsvitenskap» er brukt i vid betydning og omfatter her både rettsdogmatikk, rettspolitikk og visse synspunkter på retten som ikke har noen fast systematisk plass. 

LOGISK ANALYSE OG SOSIOLOGI I RETTSVITENSKAPEN. 525begreper. Andre har nøyd seg med å slå fast at disse uttrykk brukes i svært mange forskjellige betydninger og derfor ofte er ubrukbare hvis de ikke blir presisert nærmere. I Norden har den mest innflytelsesrike logisk analytiske retning vært rettsfilosofisk, nemlig Uppsalafilosofien. Men en metodisk mer bevisst form for logisk analyse som er blitt utviklet av ARNE NÆSS, er helt generelt utformet.
    Mens Uppsalafilosofien har lagt størst vekt på å vise at normative utsagn er logisk meningsløse, har Arne Næss lagt hovedvekten på utsagns flertydighet med den konsekvens at en sjelden uten modifikasjoner kan si noe så bestemt om et utsagn som at det mangler logisk mening. Bortsett fra det, er det sannsynlig at kriteriene på logisk mening heller ikke blir oppfattet på samme måte.
    Logisk analyse har også spilt en rolle innenfor den retning i amerikansk juss og rettsfilosofi som populært kalles »legal realism». Men på samme måte som Uppsalafilosofien er den metodisk uklar på enkelte punkter. Det viktigste er at en ofte ikke kan avgjøre om realistene mener å omtale språklige uttrykk og gi begrepsbestemmelser og definisjoner, eller om de mener å sette fram empiriske påstander om de faktiske forhold som uttrykkene refererer til. Denne tvetydigheten kleber f. eks. ved K. N. LLEWELLYNS mange skarpsindige betraktninger om hva retten og det rettslige er for noe.1
    De amerikanske realister har ofte vært inne på den tanken at utsagn om rett, rettighet og plikt ofte blir brukt på en måte som gjør dem empirisk ukontrollerbare. Men de har hatt lettere enn Uppalafilosofien for å løse denne vansken ved å gi slike utsagn nye tolkninger som gjør dem empirisk verifiserbare. Formelen de fant besto i å tolke utsagn om gjeldende rett som utsagn om hva domstolene faktisk foretar seg. POUND og Llewellyn har imidlertid særlig understreket at betydningen av uttrykk som »rett» og »rettsregel» varierer etter hvem som skal bruke utsagn om at noe er en rettsregel.2
    Mens den logisk analytiske retningen representerer en reaksjon mot rettsvitenskapens og rettsfilosofiens formelle svakheter, har den sosiologiske retningen tatt sikte på å utbygge jus-

 

    1 Se f. eks. The Normative, the Legal, and the Law Jobs: The Problem of Juristic method. The Yale Law Journal 1940, vol. 49, s. 1355—1400.
    2 F. eks. LLEWELLYN, l. c.

 

526 VILHELM AUBERT.sens empiriske grunnlag. Men det er tydelig at dette ikke er to atskilte virksomheter. En definisjon av gjeldende rett som det domstolene faktisk foretar seg, reiser f. eks. med en gang det empiriske spørsmål om hva vi vet om deres virksomhet og de sosiologiske, psykologiske og andre faktorer som virker bestemmende på dommerens atferd.
    Et annet utgangspunkt for den sosiologiske retningen gir den teleologiske metoden i jussen. Stiller en spørsmålet om hva rettsreglenes hensikt, funksjon eller samfunnsnytte består i, oppstår et behov for sosiologisk materiale til klarlegging av rettsreglers sosiale konsekvenser.
    Den sosiologiske strømningen er kanskje aller sterkest innenfor den amerikanske realistbevegelsen.1 Programmessig er kravet om mer samfunnsvitenskap i jussen nesten enstemmig blant realistene.2 Derimot er konkret bruk av sosiologiske metoder til klarlegging av rettslige problemer slett ikke særlig utbredt. Og både i programerklæringene og i den faktiske bruken av sosiologi viser det seg at oppfatningene av forholdet mellom juss og samfunnsvitenskap varierer meget. Det er som så ofte ellers at slagord i vitenskapen slører over ulikheter på et mer nøkternt plan.
    Også nordisk rettsvitensskap og rettsfilosofi har vært preget av sosiologiske strømninger. LUNDSTEDTS, AGGES og EKELÖFS teorier om straffens almenpreventive og moraldannende virkning kan vel ikke uten reservasjoner klassifiseres som sosiologiske. Dertil er de for spekulative. Men de har utvilsomt pekt

 

    1 Se THORSTEIN ECKHOFF, Rettsvesen og rettsvitenskap i U. S. A. Kap. 14. Oslo 1952 (Under trykning).
    2 ERWIN N. GRISWOLD, Dean ved Harvard Law School, har gitt uttrykk for grunnstemningen i disse programuttalelsene slik: »The nineteenth century and the first half of the twentieth have been the epochs of the great law treatises — Wigmore on Evidence, Williston on Contracts, Scott on Trusts. In the second half of our century we are perhaps embarking on an era of investigation and research in which legislation and judicial reasoning will be based more and more on the motivation that emerge from careful field investigations of the labors, agreements, and conflicts of men in the factory, the market-place, and the home. Scholars will concern themselves not merely with the traditional work of reconciliation and systematization of legal principles, rules, standards, and doctrines as laid down bit by bit and day by day in the sprawling coral reef of case-law decisions found in the reports, but also, perhaps more so, with the transformations in social forms and the discoveries in the sciences of man that are relevant to the »life of the law» in this extraordinarily exciting and dynamic age». I forordet til SHELDON and ELEANOR GLUECK, Unraveling Juvenile Delinquency, New York 1950. 

LOGISK ANALYSE OG SOSIOLOGI I RETTSVITENSKAPEN. 527ut en retning i forskningen som fører til rent sosiologiske problemstillinger. De har vel f. eks. vært en forutsetning for SEGERSTEDTS undersøkelse av visse sider av rettsoverbevisningen og de faktorer som har medvirket til å forme den.1
    FOLKE SCHMIDTS Arbetstid och semester, et annet empirisk rettssosiologisk arbeide, representerer et forsøk på å måle virkningene av en bestemt lov ved hjelp av intervju-metoden.
    Det er heller ikke vanskelig å finne programmatiske uttalelser til fordel for samfunnsvitenskapelige metoder i behandlingen av juridiske problemer.2 Men de er gjennemgående mindre radikale enn tilsvarende trosbekjennelser fra de amerikanske realistene.
    Det er tydelig at logisk analyse og sosiologiske synsmåter innen jussen henger nøye sammen. For det første er det en sammenheng i den forstand at mange av de teoretikerne som har vært interessert i logisk analyse, også har vist interesse for sosiologisk utforskning av rettslige fenomener. For det annet — og det er viktigere — er det en sammenheng i den forstand at bestemte resultater av en logisk analyse ofte fører direkte fram til en sosiologisk problemstilling.
    Vi skal i det følgende prøve å gi et svar på spørsmålet om hvordan logisk-analytiske og sosiologiske metoder i rettsvitenskapen berører hverandre og hvordan de mest hensiktsmessig kan brukes til å supplere hverandre.

 

Nærmere om forskjellige typer av logisk analyse.

 

    Vi skal først skille ut en måte å omtale språk og begreper på som ikke er relevant for våre formål, skjønt den har spilt en ganske stor rolle innenfor retninger som kalles analytiske. Det er definisjonene, d. v. s. forslag om hvordan visse ord og uttrykk bør brukes. Den form for logisk analyse som interesserer her, er den som går ut på å beskrive uttrykk og utsagn slik de faktisk blir brukt og oppfattet. Denne virksomhet kalles gjerne for begrepsbestemmelse — i motsetning til definisjon.
    Logisk analyse av rettsvitenskapen har bl. a. stått overfor det hovedproblem å klassifisere utsagn som normative eller deskriptive. Det er enkelt nok å løse problemet ved å stille opp definisjoner. Men å finne ut om utsagnene er ment og brukt deskrip-

 

    1 A Research into the General Sense of Justice, Theoria 15, 1949 s. 323—38.
    2 Se f. eks. FREDRIK STANG, Om rettsvidenskap, TfR 1933 s. 129—32.

 

528 VILHELM AUBERT.tivt eller normativt av en bestemt forfatter, er ofte uhyre vanskelig.
    Betingelsene for at vi skal kunne si at en ekte norm eller et ekte verdi-utsagn foreligger, er uttrykt slik av OFSTAD: »En formulering gitt av en person sies å uttrykke en ekte norm hvis — og bare hvis — følgende betingelser er oppfylt:
    1) formuleringen må for den som har avgitt den, være synonym med en imperativ formulering, eller med en formulering som påstår eller benekter at noe bør gjøres eller skal gjøres eller må gjøres, eller at noe har verdi eller er godt eller dårlig, er bedre enn noe annet eller det beste av noe,
    2) formuleringen må ikke være synonym for den som har avgitt den med noen deskriptiv (deklarativ) setning.»1
    Analytikerens hovedproblem blir med andre ord å fastslå de synonymitetsrelasjoner som foreligger i en framstilling.
    Er materialet begrenset til en skriftlig tekst blir metoden det Arne Næss har kalt elementæranalytiske undersøkelser.2 Denne metoden er demonstrert i Harald Ofstads analyser av ALF Ross' og HANS KELSENS bruk av uttrykket rettsregel og dets synonymer.3
    Den elementæranalytiske metoden er en hypotetisk-deduktiv metode som fører fram til begrepsbestemmelser og ikke til definisjoner. Konklusjonene er basert på hjelpehypoteser om forfatterens språkbruk som nødvendigvis ofte må gå ut over selve teksten. I motsetning til eldre former for logisk analyse, forutsetter den elementæranalytiske metoden ikke at teksten overalt har den betydning som ville vært logisk mest tilfredsstillende og følgeriktig. På den annen side begrenser metoden undersøkelsen til tekstens vitenskapelige funksjon. Den pretenderer ikke — og kan heller ikke — gi noe svar på hvilke ikke-vitenskapelige funksjoner utsagnene i en tekst fyller. Og denne begrensningen fører nog også til at hjelpehypotesene forutsetter en noe større logisk konsekvens i språkbruken enn tekstforfatteren faktisk er i besittelse av. Elementæranalytiske undersøkelser har vel forøvrig sin viktigste oppgave i å. reformere språk-

 

    1 Objectivity of Norms and Value-Judgments according to Recent Scandinavian Philosophy. Philos. Phenomenol. Research 12 (1): s. 42—68, Sept. 1951.
    2 ARNE NÆSS, Elementæranalytiske emner. Filosofiske problemer, Oslo 1944.
    3 ALF Ross' begrepsbestemmelse av begrepet »rettsregel». Filosofiske Problemer, Oslo 1949. Og The Descriptive Definition of the Concept »Legal Norm» Proposed by HANS KELSEN, Theoria 16, 1950 s. 118—162, 211—246. 

LOGISK ANALYSE OG SOSIOLOGI I RETTSVITENSKAPEN. 529bruken slik at synonymitetsrelasjonene i framtidige tekster skal bli såpass klare at tidskrevende og kompliserte tekstanalyser blir unødvendige.
    En annen form for logisk analyse er Arne Næss' ekvivalensmetode.1 Den går ut over den foreliggende tekst som materiale og gjør bruk av spørreskjemaer for å bringe synonymitetsrelasjoner på det rene. En forfatter eller leser blir forelagt en serie av formuleringer med oppfordring om å avgjøre om de for ham uttrykker det samme som en eller annen utgangsformulering. Metoden er mer iøynefallende psykologisk enn den foregående, skjønt problemstillingen fra psykologisk synspunkt er snever. Slik metoden hittil har vært brukt gir den ikke — og prøver den heller ikke å gi — noe allsidig bilde av den psykologiske funksjon som bruken av visse ord og uttrykk har for de som avgir eller mottar dem. Vi skal senere se på behovet for en videre utvikling av metoden i en slik retning.
    Enten en nå bruker den ene eller den andre av metodene — eller en kombinasjon av dem — vil avgjørelsen av om en formulering uttrykker en ekte norm eller ikke, ofte bli meget usikker. Ofte vil analyse-materialet være så dårlig at den eneste rimelige konklusjon blir at det er uråd å klassifisere formuleringen i noen av de to kategorier. En slik konklusjon behøver slett ikke være uinteressant. Meget kan tale for at nettopp slike formuleringer av en litt ubestemmelig karakter har viktige psykologiske og sosiale funksjoner. Derfor er det ingen grunn til å gjøre vold på materialet og på død og liv plasere utsagnet i en av de to hovedbåsene.
    For de formuleringer som med rimelighet kan klassifiseres som deskriptive, foreligger den videre oppgaven for logisk analyse å presisere og spesifisere formuleringen inntil det er mulig å avgjøre om de er sanne eller falske ved empirisk prøving. Vi ser da bort fra vanskene ved å skaffe tilveie selve det empiriske materiale som kontrollmuligheten også avhenger av.
    Den oppgaven som her er tildelt logisk analyse, foreligger også innenfor mer eksakte vitenskaper. Der pleier imidlertid ikke undersøkelser av synonymitetsrelasjoner å spille så stor rolle, mens derimot anvendelsen av logiske slutningsregler dominerer. For å nå fram til prøvbare deduksjoner innenfor juridisk teori

 

    1 Se A. NÆSS, Metodelærens logiske grunnlag, II, Oslo 1941.


34—527004. Svensk Juristtidning 1952.

 

530 VILHELM AUBERT.vil naturligvis også arbeidet med logiske slutninger spille en stor rolle.
    Også når det gjelder analysens konklusjoner med hensyn til hva deskriptive juridiske utsagn er utsagn om, vil usikkerhetsgraden ofte være høy. Bekreftelse eller avkreftelse av teorien vil derfor ofte måtte gis en betinget form, under forutsetning av at en blant flere mulige tolkninger er den rimeligste. Og undertiden vil denne usikkerheten være såpass utpreget at konklusjonen blir at det ikke er råd å avgjøre hvilket empirisk materiale som er relevant. Graden av flertydighet er imidlertid i seg selv en viktig faktor. Psykologisk er flertydighet neppe mer tilfeldig enn entydighet. Flertydigheten har sine årsaker og funksjoner som det for mange formål kan være viktigere å finne enn det er å rydde flertydigheten av veien.

 

Nærmere om sosiologiske retninger i rettsvitenskapen.

 

    Vi skal i det følgende ikke beskjeftige oss med rene programuttalelser til fordel for sosiologiske undersøkelser av rettslige fenomener. Sosiologisk orienterte arbeider som bygger på et uspesifisert materiale, observert med uspesifiserte metoder, vil heller ikke bli tatt i betraktning her. Den form for sosiologiske undersøkelser av retten som vi skal prøve å klassifisere, er den som bygger på et bestemt avgrenset erfaringsmateriale undersøkt ved hjelp av klart spesifiserte metoder. Hvis en ser bort fra kriminologiske undersøkelser, har vi inntrykk av at antallet av slike undersøkelser er meget begrenset.
    Uten å gjøre noe krav på at denne inndelingen er uttømmende, skal vi nevne fire typer av rettssosiologiske undersøkelser som er særlig viktige til belysning av forholdet mellom juss og samfunnsforskning.
    a) I den første gruppen finner en statistiske og psykologiske analyser av dommeratferd. Slike analyser tar et visst sett av formelle rettsregler for gitt, men bygger videre på den formodning at dommerens atferd ikke er entydig bestemt av disse regler. At denne formodningen har mye for seg, vil neppe noen bestride. Lovgivningen inneholder selv tegn som tyder i denne retning, tydeligst kanskje når det gjelder den skjønnsmessige myndighet dommeren har i straffutmålingsspørsmål.
    Dommeravgjørelsen er den avhengig variable i denne typen av undersøkelser. De uavhengig variable kan derimot være av for-

 

LOGISK ANALYSE OG SOSIOLOGI I RETTSVITENSKAPEN. 531skjellig slag. I en av HAROLD LASSWELLS analyser1 blir dommerens karaktersstruktur, slik den tar seg ut fra et klinisk psykologisk synspunkt, brukt som forklaring på generelle disposisjoner i hans utøvelse av yrket. I andre undersøkelser er det dommerens sosiale miljø eller hans generelle ideologiske orientering som har vært de uavhengig variable. Den største kategorien av slike undersøkelser er imidlertid av rent deskriptiv art og består rett og slett i en statistisk bearbeidelse av det materiale som foreligger i offisielle domsreferater. Enkelte slike undersøkelser har f. eks. vist at dommerne i den amerikanske høyesterett har hatt generelle disposisjoner som skiller dem ut fra hverandre. Andre har vist at dommere i underinstanser dømmer høyst forskellig i straffesaker både når det gjelder skyldspørsmålet og straffutmålingen. Eksempler på deskriptive domstolsundersøkelser kan en f. eks. finne i arbeider av EVERSON,GAUDET3 og VON EYBEN.4
    Dommeratferd har også vært søkt forklart på grunnlag av faktorer som ikke ligger i den enkelte dommers personlighet eller sosiale bakgrunn, men som refererer til den sosiale situasjon han befant seg i da dommen ble avsagt og det sosiale trykk han var utsatt for. Enkelte amerikanske undersøkelser av såkalt »differential implementation» av straffeloven, f. eks. SUTHERLANDS studie av »White Collar Crime», inneholder interessante oppslag i denne retning. GUNNAR MYRDALS materiale om ulikheter i anvendelsen av straffeloven overfor neger og hvit5 kaster også lys over sosiologiske faktorer som kan forklare dommeratferden, men som ikke har noe med ulikheten mellom individuelle dommere å gjøre.
    b) I den neste gruppen faller arbeider som ikke tar lovverket for gitt, men nettopp spør om hvordan bestemte lover er blitt til. Loven eller sedvanen, evt. prejudikatet, er her den avhengig variable. På dette punkt foreligger det især et stort historisk materiale. Klassiske analyser av denne art som bruker sosiologisk-økonomiske faktorer som uavhengig variable, finner en

 

    1 Power and Personality, New York 1948, s. 65—88.
    2 The Human Element in Justice, (10) Journal of Criminal Law and Criminology, s. 90 flg. Sitert etter ECKHOFF, l. c.
    3 Individual Differences in the Sentencing Tendencies of Judges. Archives of Psychology, No. 230, New York 1938.
    4 Strafudmaaling, København 1950.
    5 An American Dilemma, New York 1944, s. 968—70, 974—79.

 

532 VILHELM AUBERT.f. eks. i CHARLES BEARDS An Economic Interpretation of the (American) Constitution og i KARL RENNERS The Institutions of Private Law and their Social Functions.
    Sosialpsykologiske studier av samtidig lovkonsipering fins det imidlertid få av.
    c) I den tredje gruppen faller de undersøkelser hvor lovgivningen og/eller domspraksis er den uavhengig variable, den faktor som påvirker andre fenomener en ønsker å forklare. Til gjengjeld kan disse andre fenomene — de avhengig variable i dette tilfelle — være av litt forskjellig art.
    Det mest nærliggende er å undersøke i hvilken grad den atferd rettsreglene tilsikter å regulere, er i overensstemmelse med reglene og i hvilken grad dette kausalt kan føres tilbake til påvirkning fra rettsreglene. Her hører UNDERHILL MOORES og CHARLES C. CALLAHANS eiendommelige undersøkelse av parkeringsbestemmelser og parkeringspraksis i New Haven hjemme.1 Den tok sikte på å klarlegge hvordan parkeringsreglene påvirket den faktiske atferd ved parkering på grunnlag av en bestemt form for generell læringspsykologi. Folke Schmidts Arbetstid och Semester er en mindre teoretisk orientert undersøkelse av samme slag.2 GEORGE KATONAS undersøkelse av prisregulering og økonomisk atferd blant næringsdrivende i Chicago under siste krig hører også delvis hjemme i denne kategorien.3
    En annen type undersøkelser av rettsreglenes og domstolenes sosiale funksjon rekner også med andre virkninger enn de som er direkte forespeilet i rettsreglenes ordlyd. En har ofte kalt denne retningen den antropologiske. Den interesserer seg sterkt for rettsreglenes latente funksjoner, f. eks. deres politiske propagandavirkninger blant grupper som rettsreglene ikke ifølge sin ordlyd søker å påvirke. Det er særlig de to framstående amerikanske juristene JEROME FRANK4 og THURMAN ARNOLD5 som representerer denne retning i rettssosiologin. Men deres analyser bygger strengt tatt ikke på noe klart spesifisert materiale, skjønt

 

    1 Law and Learning Theory: A Study in Legal Control, New Haven 1943.
    2 Her kan også nevnes V. AUBERT, T. ECKHOFF og K. SVERI, En lov i sokelyset. En rettssosiologisk undersøkelse av hushjelploven, Oslo 1952.
    3 Price Control and Business. Cowles Commission for Research in Economics. Monograph No. 9, Bloomington 1945.
    4 F. eks. i Courts on Trial, Princeton 1949.
    4 The Symbols of Government, New Haven 1935; The Folklore of Capitalism, New Haven 1937. 

LOGISK ANALYSE OG SOSIOLOGI I RETTSVITENSKAPEN. 533begge fra sitt praktiske juridiske arbeide har kjennskap til et omfattende erfaringsmateriale.
    d) Den fjerde gruppen har atskillig felles med den tredje. Også her er det visse former for publikumsreaksjoner som står i brennpunktet for forskningen, innstillinger eller atferd på rettslig relevante områder. Men disse studiene prøver ikke å føre innstillingene eller atferden tilbake på rettsreglene eller domstolsvirksomheten som uavhengig variable. Forholdet til rettsmaskineriets virksomhet blir ikke spesifisert. Materialet kan forsåvidt like godt brukes til å forklare hvorfor lov eller rettspraksis er blitt som de er.
    I denne kategorien av rettssosiologi faller Segerstedt og medarbeideres undersøkelser av rettsoverbevisningen i Sverige. Her kan vi også klassifisere en rekke meningsmålinger som angår publikums holdning til spørsmål som er regulert i lovgivningen. Spredt omkring i HADLEY CANTRILS store samling av meningsmålingsresultater fra en rekke land, er det tallrike opplysninger av denne art.1
    Dette er også stedet hvor de fleste kriminologiske arbeider hører hjemme innen vårt skjema.

 

Berøringspunkter mellom logisk analyse og rettssosiologi.

 

    Etter den foregående eksemplifisering av logisk analyse og sosiologi innenfor det juridiske område, skulle det være mulig å nå visse konklusjoner med hensyn til kontaktflatene mellom de to retninger.
    Det første berøringspunktet finner en når relevansspørsmålet blir stilt: På hvilken måte og i hvilken grad er sosiologiske funn av de typer som ble eksemplifisert, relevant i forhold til innholdet av eksisterende juridisk teori?
    For å kunne svare på dette spørsmålet trengs en logisk analyse av juridiske teorier. Den form for logisk analyse som her kommer på tale, er vel nærmest den som er brukt i Ofstads arbeider. I tillegg til fastsettelsen av synonymitetsrelasjoner kommer så arbeidet med logisk dedusering. Analysen vil delvis bestå i å trekke ut av teorien konkrete slutninger som »ligger» i denne, uten nødvendigvis å være forutsett eller akseptert av forfatteren.

 

    1 Public Opinion 1945—1946, Princeton 1951. Se også V. AUBERT, Priskontroll og Rasjonering. Institutt for Samfunnsforskning, Oslo 1950. 

534 VILHELM AUBERT.    Resultatet av dette logiske arbeide vil sannsynligvis, som mange har hevdet, bli at juridiske teorier delvis sakner deskriptivt innhold. I så fall har analysen vist at ingen rettssosiologiske data er relevante som bevismateriale. Men som regel vil vel resultatet bli at det er en god del empirisk innhold i teorien. Og ofte vil det nok også la seg gjøre å fastslå mer presist hvilket materiale som er relevant.
    Det er neppe mulig å si stort generelt om den relative relevans av de fire typer rettssosiologiske undersøkelser som ble nevnt foran. Personlig vil jeg tro at de to siste typer av undersøkelser vil vise seg å være mer relevante enn de to første typer.
    Den andre typen rettssosiologi (b) kunne synes å gi materiale med beviskraft og relevans for de deler av juridiske framstillinger som beskjeftiger seg med lovmotivers betydning for lovtolkningen. Skjønt det her ofte brukes en terminologi som lyder bestikkende sosialpsykologisk, er det grunn til å tro at en logisk analyse som regel vil vise at forfatteren i hvert fall ikke har ment å uttale seg om faktorer som går ut over det som ligger i de skrevne motiver. Og i engelsk rett har en til og med et interessant eksempel på at gjeldende rett forbyr lovtolkeren å bygge på noe empirisk materiale om hva som faktisk foregikk ved lovkonsiperingen når han ved lovtolkningen prøver å konstruere »the intention of the legislature». Også i norsk rett er det tvilsomt om sosialpsykologisk materiale om lovers tilblivelse idag har noen særlig relevans i snever forstand. At det kan ha generell betydning for juristers virksomhet, er en annen sak.
    Den første typen (a), studier av dommeratferden, reiser mer omdiskuterte spørsmål. Enkelte programuttalelser om rettsvitenskapens oppgave kunne tyde på at denne form for rettssosiologi er — eller kommer til å bli — uhyre relevant for juridisk teori.Stort sett tror jeg dette er en feilvurdering, skjønt de ulike typer domstolssosiologi kan variere litt i så måte.
    La oss i denne forbindelse forutsette at det fins en del juridisk teori som særlig er bereknet på å belære sakførere om domstolenes virksomhet, dels slik at de skal kunne forutse hva dommerne pleier å gjøre med konkrete saker av en bestemt art og dels slik at de skal forstå hvordan en best kan påvirke dommernes standpunkt. En slik tolkning av juridisk teori er nemlig den som

 

    1 Jfr de uttalelser som er sitert i PER OLOF EKELÖF, Är den juridiska doktrinen en teknik eller en vetenskap? Lund 1951. F. eks. s. 43 flg. 

LOGISK ANALYSE OG SOSIOLOGI I RETTSVITENSKAPEN. 535lettest vil gjøre domstolssosiologien relevant. Selv ut fra denne tolkningen av rettsvitenskapelige forfattere, som for øvrig kanskje bare sjelden er en rimelig tolkning, er det tvilsomt om relevansen er stor. Særlig rammer tvilen de undersøkelsene som går dypest på dette punkt, f. eks. personlighetsanalyser av den typen Harold Lasswell har begynt med. Det fins sikkert meget få utsagn innen juridisk teori som tar sikte på å forutsi individuelle variasjoner mellom dommeres rettsoppfatninger. Den strenge anonymitet som knytter seg til all personlighetspsykologi, innebærer dessuten at den praktiserende jurist aldri fra det hold vil få noen hjelp i sitt strev med å overbevise noen bestemt dommer.
    Noe annerledes stiller det seg med de rent statistiske oversiktene over rettsavgjørelser, f. eks. over straffutmålingspraksis. Slikt materiale vil nok ofte være relevant når det gjelder å kontrollere juridiske teorier. Det en her står overfor er en systematisering og kvantifisering av et materiale som allerede i dag anses relevant for juridisk teori. Til gjengjeld må en fra sosiologisk synspunkt si at disse rent statistiske oversiktene har liten eller ingen relevans for sosiologisk teori. Uttrykket domstolssosiologi passer derfor ikke helt godt på dem.
    De undersøkelser som det er naturlig å kalle domstolssosiologi eller dommerpsykologi, vil sannsynligvis bare være relevant for juridisk tenkning i en meget vag og uspesifiserbar betydning. De kan gi opplysninger som vil avklare synspunkter på slike generelle og kompliserte fenomener som »rettssikkerhet», »forutbereknelighet av framtidig rettsstilling» og vil kanskje de lege ferenda få betydning for debatt om prosess- og domstolslovgivning. Rent generelt kan de også tenkes å bidra til å skjerpe dommeres evne til å kontrollere egne fordommer og nå fram til større objektivitet. På lang sikt kan disse indirekte påvirkninger fra sosialvitenskapelige studier av domstolene bli viktig nok. Men når det gjelder å skaffe materiale som direkte kan brukes til å prøveeksisterende juridisk teori, er »domstolssosiologien» neppe så vesentlig som enkelte har trodd.
    Det er meget som kan tyde på at undersøkelser av den typen som ble nevnt under (c) og (d) ovenfor, vil gi materiale som er logisk relevant for den delen av juridisk teori som beskjeftiger seg med de lege ferenda spørsmål og med lovtolkning ut fra samfunnsnyttesynspunkter. På dette området kan en finne store grupper av utsagn som logisk synes å måtte karakteriseres som

 

536 VILHELM AUBERT.sosialvitenskapelige hypoteser. At de blir brukt til å begrunne ekte normer motsier ikke en slik tolkning.
    Blant den slags utsagn vi her sikter til, kan nevnes f. eks. strafferettsjuristers teorier om straffens preventive virkninger, teorier om hvilke rettsregler innenfor avtaleretten som fremmer omsetningslivets tarv, hvilke familierettslige og odelsrettslige regler som tjener til å støtte en bestemt familiestruktur, hvilke former for sosiallovgivning som sikrer underpriviligerte grupper goder av en bestemt art, osv.
    Det er mulig at denslags utsagn ikke gir noe representativt uttrykk for det sentrale i det en ofte løselig omtaler som »juridisk tenkemåte»; men rent kvantitativt synes de å spille en nokså vesentlig rolle, særlig innen visse retninger i moderne juss.
    Selv om den logiske relevans er nærliggende på disse områder, vil beviskraften i foreliggende sosiologisk materiale oftest være tvilsom. D. v. s. at materialet, skjønt det er av den art som skal til for å kontrollere teorien, ikke er tilstrekkelig til å bekrefte eller avkrefte den på noe avgjørende vis. En sosiologisk undersøkelse av en lovs virkninger er et uhyre komplisert foretakende. Selv i beste fall vil undersøkelser av denne art neppe gi noe mer enn ganske svake indisier på at en eventuell teori om almenpreventiv virkning f. eks. er holdbar eller ikke.
    Trass i disse vanskene er det neppe tvil om at det på enkelte områder vil være mulig å samle sosiologisk materiale som er bedre enn det en bygger på i dag, og som ut fra en logisk analyse av juridiske teorier kan vises å være relevant for disse. I den grad dette er tilfelle, har logisk analyse og rettssosiologi sammen skapt grunnlaget for en viktig metodisk nyorientering innen rettsvitenskapen, en nyorientering som også må komme til å prege teorien.

 

    Nå er det ting som kan tyde på at utviklingen ikke kommer til å bli så rask og kanskje heller ikke kommer til å følge den retningen som svarer til de empiriske behov som en logisk analyse av eksisterende rettsvitenskap avdekker. Trass i tallrike — om ofte meget sterke — programuttalelser for en sosialvetenskapelig utvikling innen jussen, er det forbløffende hvor lite konkret forskning de er blitt fulgt av, og hvor liten interesse de få undersøkelsene har vakt. Det betyr kanskje at relevansproblemet ikke er så enkelt som det ble framstilt ovenfor. Det er således mulig at

 

LOGISK ANALYSE OG SOSIOLOGI I RETTSVITENSKAPEN. 537undersøkelsesresultater som er relevante ut fra en logisk analyse av juridisk teori, faktisk ikke blir opplevd som relevante av de jurister som arbeider med denslags teori. Med andre ord at logisk og psykologisk relevans ikke dekker hverandre helt. Denne situasjon reiser interessante problemer. Møtet mellom rettssosiologi og juridisk teori kan i seg selv bli et fascinerende eksperiment som kommer til å kaste nytt lys over den juridiske tenknings funksjon.
    Mange har vært inne på den tanken at juridiske tankebygninger er en slags lukkete systemer, preget av den juridiske metodes egenart. Vanligvis er denne tanken blitt satt fram fra juridisk hold. Nylig har imidlertid en framstående amerikansk sosialpsykolog (med grundig juridisk skolering) gitt uttrykk for den oppfatning at jussen er en særegen måte å »strukturere verden på», og at dens egenart ikke bør brytes ned ved samfunnsvitenskapelig påvirkning fordi den juridiske tenkning ikke lenger vil kunne fylle sin sosiale funksjon hvis påvirkningen blir for sterk.1
    Forskningssituasjoner, hvor logisk relevante sosiologiske data blir faktisk betydningsløse innen jussen, vil være et symptom på at dette synspunktet har noe for seg. Nå er det ikke det minste nytt i den erkjennelsen at jussens viktigste funksjon ikke består i å avgi utsagn som kan være sosiologisk sanne eller falske. Men dette er vanligvis blitt knyttet sammen med forekomsten av ekte normer i rettsregler eller rettsvitenskap. Vi synes imidlertid her å nærme oss den konklusjon at utsagn som en logisk analyse stempler som deskriptive, og som kan være sanne eller falske, har en funksjon som likevel ikke er — eller bare indirekte er — avhengig av om de er sanne eller falske.
    Slike utsagn med ideologiske funksjoner eller handlingsrasjonaliserende oppgaver er velkjent innen den politiske vitenskap. SORELS »myter» gir eksempler på utsagnskomplekser av den art.2 Fra aktuell debatt er det heller ikke vanskelig å finne eksempler. Teoriene om Katyn-mordene eller om Englands forberedelser på å oppheve Norges nøytralitet i 1940 inneholder utsagn av nokså entydig deskriptiv karakter, skjønt utsagnene fylte sine viktigste funksjoner uavhengig av deres holdbarhet.
    Denne synsmåten er gammel og nærmest triviell. Men for vårt

 

    1 DAVID RIESMAN, Toward an Anthropological Science of Law and the Legal Profession. The American Journal of Sociology 58, 1951, s. 121—135.
    2 Jfr JAMES BURNHAM, The Machiavellians, s. 86—91, London 1943.

 

538 VILHELM AUBERT.formål her er den viktig. I den grad den viser seg å holde stikk innenfor rettsvitenskapen, vil den nemlig bidra til å redusere den psykologiske betydning av skillet mellom normative og deskriptive utsagn. Riktignok foreligger den mulighet å definere begrepet »normativt» på grunnlag av utsagnets psykologiske funksjon, slik at ellers deskriptive utsagn i visse sosiale sammenheng blir å klassifisere som »normative.» HÄGERSTRÖM har enkelte steder vært inne på definisjoner som ville føre til en slik språkbruk. Den er imidlertid neppe hensiktsmessig fordi selve det å fastslå om begrepskjennetegnet på »normativt utsagn» er tilstede, da ville forutsette omfattende empiriske undersøkelser. Begrepskjennetegn bør ikke være så vanskelig tilgjengelig.
    I den grad en begynner å undersøke muligheten for at juridiske utsagn av deskriptiv art kan ha andre — og evt. viktigere — funksjoner enn de som er knyttet til deres sannhetsverdi, vil en lett komme utenfor området for logisk analyse. En betrakter da ikke lenger jussen som en vitenskap, men som et objekt for sosial-psykologisk studium. En legger ikke lenger hovedvekten på utsagnenes formelle struktur — som peker i retning av at jussen bør klassifiseres som en vitenskap — men oppfatter rettsregler og juridisk argumentasjon som en spesiell form for kommunikasjon, som kan studeres kausalt og funksjonelt.1
    Her er da den andre viktige kontaktflaten mellom logisk analyse og rettssosiologi. Logiske analytikere har allerede på en rekke punkter knyttet sine analysebegreper til empiriske hypoteser om ulike utsagnstypers psykologiske og sosiologiske funksjoner. Vi kan f. eks. nevne hypotesen om signalfunksjoner og symbolfunksjoner, Uppsalafilosofenes teori om normative utsagns funksjon når det gjelder å uttrykke følelser eller viljesimpulser. Fra en noe annen kant har C. L. STEVENSON2 skissert et program for psykologiske undersøkelser av meningsrelasjoner, vokst fram av den logiske analysens problemstillinger. Stevensons hypoteser om »emotive meaning», »descriptive meaning» og »persuasive definitions» er særlig relevante i denne forbindelse.

 

    1 En fruktbar kombinasjon av dette siste synspunktet med det logisk-analytiske ligger til grunn for THORSTEIN ECKHOFF, Noen ord om bevisbyrde og bevisbyrdeteorier, TfR 1949 s. 298—320.
    2 Ethics and Language, New Haven 1944.

 

LOGISK ANALYSE OG SOSIOLOGI I RETTSVITENSKAPEN. 539    Felles for disse språkanalysene er at de ikke har ført til detaljert empirisk utforskning av kommunikasjonens sosialpsykologi. Og det samme gjelder de forsøk på å analysere juridisk form og språk som en finner hos Thurman Arnold og Jerome Frank. Men nettopp her ligger sannsynligvis en av de fruktbareste oppgaver for utforskningen av rettslige fenomener. Og i denne utviklingen vil logisk analyse og rettssosiologi måtte smelte sammen i et generelt program for studiet av den juridiske kommunikasjons sosiologiske og psykologiske funksjoner.