EN NORSK SIVILLOVBOK
AV EKSPEDISJONSSJEF FINN HIORTHØY
I. Den norske grunnlov av 17. mai 1814 fastsetter i § 94 bl. a. fölgende:
»En ny almindelig civil og kriminal Lovbog skal foranstaltes udgivet paa förste eller, om dette ikke er muligt, paa andet ordentlige Storthing.»
Bestemmelsen må ses på bakgrunn av et forslag fra representanten CHR. M. FALSEN, bifalt av Riksforsamlingen på Eidsvoll 19. april 1814, om at
»saasnart Constitutionen er udarbeidet, skal en Committee af 5 kyndige Mænd, hvad enten i eller udenfor denne Forsamling, udnævnes, for at gjennemgaae og ordne vort Lovgivningsvæsen, hvorefter den, saasnart muligt, haver at forelægge den lovgivende Forsamling, saaledes som denne ved Constitutionen bestemt vorder, Resultatet af sit Arbeide.»
Det var ingen meningsforskjell i den grunnlovgivende forsamling om önskeligheten av det påtenkte kodifikasjonsarbeid. Grunnlovens § 94 ble vedtatt mot 9 stemmer, men de dissenterende representanter var ikke i og for seg motstandere av tanken. Uenigheten gjaldt fremgangsmåten, idet mindretallet mente at »den nye Lovbog, som skulde forfattes af Lovcommitteen, ikke skulde underkastes Storthingets Afgjörelse, men blot dets Gjennemsyn, hvorpaa Lovcommitteen skulde tage under nöiagtig Overveielse de Bemærkninger, som Storthinget derom maatte gjöre, forinden Lovboken forelagdes Kongen til Sanction». Dette ble imidlertid avvist som et anlag mot Stortingets lovgivende myndighet.
Noen grundigere overveielse av lovbokarbeidets betydning og de vanskeligheter det var forbundet med, synes ikke å ha funnet sted.1 Beslutningen må antas i vesentlig grad å ha vært diktert av öyeblikkets stemning. For grunnlovsgiverne måtte det naturlig fremstille seg som et viktig ledd i selvstendighetsverket å skape uavhengighet også på lovgivningens område. Ved siden av dette politiske moment har det nok også spilt en rolle at kodifikasjonstanken var sterkt fremme i Europa i dette tidsrom. Riksforsamlingen var overveiende sammensatt av embetsmenn og akademikere som var fullt fortrolige med samtidens rettslige og statsfilosofiske idéer. Den korte frist som ble satt — det 2net ordentlige Storting måtte påregnes å ville komme sammen i 1818 — tyder på at man særlig har sett hen til Code Napoléon som jo ble utarbeidet ekstraordinært hurtig, — i löpet av ca. 4 år.
Noe påtrengende saklig behov for en omfattende lovkodifikasjon kan ikke erkjennes å ha foreligget i datidens Norge. Det rådet rettsenhet i landet, den gjeldende lovbok, Christian V's Norske Lov av 1687, tilfredsstillet fremdeles stort sett de aktuelle krav, og den nye forfatning hadde ikke medfört dyperegående endringer i samfunnsforholdene. Mange klaget likevel, dengang som idag, over de »nuværende
voluminöse, endog for den dueligste Jurist tildels uransagelige Lovsamlinger».
Riksforsamlingen oppnevnte allerede 16. mai 1814 — dagen för Grunnlovsdagen — den bebudede lovkomité. Komitéen gikk straks igang med arbeidet og holdt en rekke möter sommeren og hösten 1814. Dens virksomhet ble imidlertid hindret ved at komitéens tre mest aktive medlemmer, professor KROGH, justitsråd DIRIKS og professorTRESCHOW, var valgt til representanter på det overordentlige Storting oktober—november 1814. Etter at unionen med Sverige var kommet i stand, ble de utnevnt til statsråder, slik at lovarbeidet etter beste evne måtte fortsettes av de gjenværende og »surnumeraire» medlemmer. Vel så uheldssvanger for en lykkelig gjennomföring av lovbokarbeidet som mangelen på ledig, kvalifisert arbeidskraft, var det imidlertid at komitéen ble brukt som et slags stående lovgivningsutvalg. Den ble av myndighetene bebyrdet med alle hånde spesialoppdrag, til dels uten enhver forbindelse med komitéens egentlige oppgave: Utarbeidelse av en sivil- og kriminallovbok. Fölgen av dette var at det for det 2net ordentlige Storting i 1818 bare kunne legges frem forskjellige lösrevne utkast uten saklig sammenheng. Stortinget viste imidlertid forståelse av situasjonen og gav uttrykk for at »Skylden for, at Grundlovens Forskrift i dens § 94 endnu stod uopfyldt, ikke kunde tillægges Lovcommittéen, som syntes at have udrettet Alt hvad der stod i dens Magt. Den i Grundlovens § 94 fastsatte Termin for en almindelig Lovbogs Udgivelse var — — — öyensynlig for kort, naar en saadan Lovbogskulde være Nationen værdig, og enhver Sagkyndig maatte derfor ved nöiere Overveielse finde, at denne Udsættelse med Lovarbeidet kunde ansees velgjörende for Landet». For å påskynde og skape enhet i arbeidet besluttet Stortinget å overlate ledelsen til en enkelt mann og utpekte som den mest skikkede, statsråd Krogh. Denne fikk som förste oppdrag å utarbeide utkast til en »Criminallov for Kongeriget Norge». De andre medlemmer av lovkomitéen skulle dels fortsatt arbeide med sivillovgivningen, men skulle dels, og »fornemmlig», fungere som »Revisorer af ovenanförte Udkast til en Criminallov». Ved kgl. resolusjon av 26. oktober 1818 ble Krogh utnevnt til formann for lovkomitéen, idet Kongen »uttalte sin Tilfredshed med, at Stortinget, ved at vælge Krogh til Formand, havde ladet denne agtværdige Embedsmands Talenter og Retskaffenhed vederfares sin Ret».1 Krogh nöd med rette ry som en kunnskapsrik og betydelig mann, men det viste seg snart at han ikke var den foreliggende oppgave voksen. Han led av overdreven selvkritikk, engstelig usikkerhet og andre arbeidshemninger og fikk praktisk talt intet fra hånden. Det er tragisk å lese beretningen om hvordan han stadig sökte og fikk utsettelse fra år til år, fra måned til måned, ja nesten fra dag til dag, inntil han i 1828 endte sitt liv umiddelbart för tilrådingen om å frata ham vervet skulle forelegges for Kongen. — Krogh hadde vesentlig beskjeftiget seg med kriminalretten. Etter hans död ble arbeidet med sivillovboken ofret större oppmerksomhet. Lovkomitéen hadde allerede i 1827 lagt frem en utförlig »Plan til den almindelige civile Lovbogs Udarbeidelse». I denne
ble det oppstilt som hovedregel at lovboken skulle være så fullstendig som mulig og omfatte alt som skulle gjelde som sivil lov i landet. Den skulle redigeres og ordnes slik som »et med sand videnskabelig Aand opfattet System kræver». Ifölge planen skulle lovboken deles opp i en alminnelig lov inneholdende bestemmelser om slike alminnelige og sentrale emner som »enhver Indvaaner i Almindelighed behöver at vide», og flere særskilte »Lovsamlinger» angående spesielle emner som ikke hensiktsmessig kunne opptas i den alminnelige lov. Det burde sörges for at
»den almindelige Lov ikke bliver större, end at den uden alt for fölelig Bekostning kan erholdes, uden Vanskelighed ofte gjennemlæses, i det Væsentlige erindres af enhver Statsborger, og saaledes i Almindelighed gaa over i Borgernes Bevidsthed, blive efterhaanden levende hos dem, og som Fölge heraf Gjenstand for deres Agtelse og Kjærlighed.»1
Stortinget vedtok planen sommeren 1827 og besluttet samtidig at et av komitéens medlemmer for fremtiden utelukkende skulle ta seg av arbeidet med den egentlige sivillovbok. Til å overta dette verv ble valgt lektor juris, senere professor og höyesterettsdommer C. WINTER HJELM (1797—1871). Heller ikke denne kunne imidlertid makte den nærmest overmenneskelige oppgave som var betrodd ham. Etter i mere enn et 10-år å ha kjempet med stoffet, reddet han seg omkring mitten av 1840-årene over i Höyesterett. Som resultat av sin virksomhet fremla han noe senere et fragmentarisk arbeid som imidlertid etter en temmelig samstemmig dom måtte anses absolutt uskikket som grunnlag for en norsk sivillovbog. GAARDER gir uttrykk for den på denne tid rådende alminnelige defaitisme når han bemerker i sin grunnlovskommentar:2
»Kriminallovarbeidets triste Historie og den end sörgeligere Historie, de forberedende Arbeider til en almindelig Civillovs Istandbringelse frembyde, höre ikke hid, hvor vi skulle indskrænke os til den Bemærkning, at Udsigterne til en snarlig Ordning af Lovgivningsværket nu ere endog fjernere end de, som Grundl.'s Koncipister for en Menneskealder siden nærede, medens den vundne bedrövelige Erfaring synes at vise, at Budet i indeværende Grundlovsparagraf i dets Heelhed aldrig vil blive opfyldt, saafremt Statsstyrelsen ikke med mere Konduite, Iver, og Kraft, end den hidtil i dette vigtige Anliggende har viist, vil söge at bringe det i Opfyldelse.»
Stortinget gjorde imidlertid ikke noe for å innfri forventningene. Tvertimot vedtok det enstemmig i 1845 ikke å treffe nye foranstaltninger for å oppfylle Grunnlovens bud på den måte man hittil hadde sökt å gjöre det, nemlig gjennom forfattelsen av en samlet lovbok. Vedkommende stortingskomité uttalte at
»Grdl. § 94 i den Stilling hvori Sagen nu befinder sig, og efterat den i samme foreskrevne Termin engang er oversiddet, ikke nödvendig kan antages at fordre, at alle til en almindelig civil Lovbog hörende Gjenstande behandles under Et og som et samlet Helt forelægges Stortinget, men at den Fremgangsmaade maa kunne bruges, der bedst og sikrest leder til Maalet. Erfaring og den derved vundne Indsigt i disse Ting maa have lært, at Omarbeidelsen — thi ved en blot og bar Kodifikation vil man vel ikke længere blive staaende — af den hele gjældende Lovgivning er et saa kolosalt Værk, at det er tvilsomt hvorvidt en enkelt Mands eller en Kommisions Levetid vil strække til samme.»
Det syn på forholdet som Stortinget gav uttrykk for i 1845 har siden vært lagt til grunn for lovgivningsvirksomheten i Norge. Man har etter evne tatt opp til behandling, isolert eller i nordisk lovsamarbeid, de sivilrettslige emner som i særlig grad hadde behov for lovfesting. På denne måte er betydelige deler av sivilretten, först og fremst person-, familie- og arveretten, etterhånden blitt kodifisert og utvilsomt, formelt og reelt, med bedre resultat enn om de i sin tid hadde vært trukket inn under et forsert lovbokarbeid.
II. Etter at arbeidet med sivillovboken forelöpig måtte oppgis, har tanken om å gjennomföre påbudet i grl. § 94 neppe för i de siste år for alvor beskjeftiget statsmyndighetene. Professor J. SKEIE tok riktig nok i 1913 spörsmålet opp overfor Justisministeren og utarbeidet etter anmodning av denne en utredning om saken. Spörsmålet ble også dröftet i Regjeringen, men tidene var vanskelige og det kom ikke mere ut av det. Derimot har planen om en norsk eller nordisk sivillovbok i de siste 50 år ved forskjellige anledninger vært fremme i den juridiske diskusjon, såvel for et nordisk forum som særskilt på norsk hold. Selv om dröftelsene har foregått på det rettsvitenskapelige plan uten at myndighetene har vært engasjert, har de utvilsomt hatt betydning for sakens utvikling i Norge, — både i negativ og positiv retning.
Kravet om en felles nordisk kodifikasjon av privatretten ble så vidt vites förste gang reist av den danske professor JULIUS LASSEN. Under behandlingen av emnet: »Om den nordiska rättsgemenskapen» på juristmötet i Stockholm i 1919 ble det fra dansk, finsk og svensk side gitt uttrykk for at målet måtte være en i hovedsaken felles lovbok, iallfall for sivilretten.1 Den danske innleder, professor VIGGO BENTZON gikk sterkt inn for idéen2 og fikk stötte av Lassen. Lignende synsmåter ble fra svensk side hevdet av president H. WESTRING, dav. professor B. EKEBERG samt borgermester C. LINDHAGEN. De norske deltakere, höyesterettsadvokat FR. STANG LUND og höyesterettsdommer. P. I. PAULSEN gav derimot uttrykk for forskjellige betenkeligheter. Den sistnevnte fremholdt bl. a. at kodifikasjonsarbeidet burde drives stykkevis ettersom behovet meldte seg og ettersom det var naturlig at man fikk en lov om det enkelte emne.
Det nordiske juristmöte i Oslo i 1922 hadde bl. a. som forhandlingsemne: »Hvorvidt bör de nordiske land gå til en kodifikasjon av sin privatrett».3 Professor FREDRIK STANG, som allerede tidligere4 hadde gitt uttrykk for at han var en avgjort motstander av enhver omfattende kodifikasjon, nordisk eller særnorsk, utdypet sine synspunkter i sitt inledningsskrift5 og under debatten. Stangs avvisende holdning til kodifikasjonstanken var först og fremst begrunnet i hans prinsipielle syn på retten og rettsutviklingen. Han understreket sterkt sedvanerettens betydning for et smidig, nyansert og utviklingsdyktig rettssystem og
advarte mot at den i utrengsmål ble hemmet av skrevne lover. Men dernest fremhevet han det krafttap et stort kodifikasjonsarbeid ville innebære til skade bl. a. for annet lovgivningsarbeid og den rettsvitenskapelige forskning, vanskeligheten ved å samle den tilstrekkelige sakkyndighet i en enkelt komité samt faren for at en lovbok ville få en konservativ innflytelse som kanskje kunne före til stagnasjon. Fordelene ved en kodifikasjon var etter hans mening overvurdert, bl. a. var det under nutidens forhold ikke mulig å gi lovboken en slik form at den med utbytte kunne studeres av den alminnelige mann. Stang var fullt klar over at det på mange enkeltområder var behov for revisjon og opprydding i lovverket. Men etter hans oppfatning burde dette skje ved stykkevis lovgivning for de områder der behovene gjorde seg gjeldende, — ikke ved utarbeidelse av en lovbok i overensstemmelse med rettsvitenskapelig systematikk.
Stang fikk tilslutning av den islandske höyesterettsdommer LARUS H. BJARNARSON som mente at en felles nordisk lovbok ikke ville passe for de særegne forhold på Island. Men ellers mötte han en temmelig samlet nordisk front representert ved Ekeberg, professor MUNCH-PETERsEN (Danmark) og professor A. W. GADOLIN (Finland).
Fredrik Stangs store autoritet, i forbindelse med hans varme og inntrengende argumentasjon, har utvilsomt hatt stor betydning for norske juristers stilling til kodifikasjonsspörsmålet. Hans innflytelse er merkbar den dag idag, og det er ikke utenkelig at lovbokarbeidet kunne ha vært gjennepptatt tidligere dersom det ikke hadde vært for Stang og hans disipler. Stang representerte imidlertid ikke noen samstemmig oppfatning blant Norges jurister. Skeie var som nevnt en tilhenger av kodifikasjon og gav uttrykk for dette på juristmötet i 1922, dog med atskillig reservasjon for så vidt angår tilknytningen til det nordiske lovsamarbeid. Stor betydning for sakens senere utvikling har det sikkert hatt at professor N. GJELSVIK delte hans syn og gjorde seg til talsmann for at tiden nå var inne til å gjenoppta arbeidet med sivillovboken.1 Henstillinger om kodifikasjon er også fremkommet fra dr. jur. J. ÖVERGAARD2 og — etter at saken allerede var tatt opp av Stortinget — fra professor S. BRÆKHUS.3 Den danske professor FR. VINDING KRUSES utkast av 1948 til en nordisk lovbok og den oppsikt og diskusjon det vakte, tör kanskje også ha medvirket til å forberede grunnen for det tiltak som året etter ble truffet i Norge.
III. Forholdene i tiden nærmest etter den tyske kapitulasjon lå ikke gunstig til rette for en kjempeoppgave som utarbeidelsen av en norsk sivillovbok. Statsmyndighetene hadde hendene fulle med gjenreisning og rettsoppgjör, og den juridiske arbeidskraft i landet stod i overbeskjeftigelsens tegn. Under disse omstendigheter var det naturlig at det i förste omgang ble et enkeltmannstiltak som gav stötet til at grl. § 94 igjen kom på dagsordenen. Professor Skeie gjorde i mai 1946 en henvendelse til Justisdepartementet der han under henvisning til den nevnte grunnlovsparagraf henstillet at arbeidet med sivillovboken nå
ble satt i gang samtidig som han stillet sin egen arbeidskraft til disposisjon for tiltaket. Departementet fant ikke å kunne reflektere på tilbudet og henviste særlig til vanskelighetene i forbindelse med overgangen fra krig til fred. Dessuten holdt man det for tvilsomt om det burde tas sikte på en samlet lovbok eller om en ikke heller burde stykke opp arbeidet. Departementet kunne likevel tenke seg å nedsette et utvalg til kodifikasjon av tingsretten og beslektede emner og spurte om Skeie i så fall var villig til å delta. Den sistnevnte forespörsel forble ubesvart, men umiddelbart etter — i juli 1946 — mottok departementet fölgende henstilling underskrevet av 51 stortingsrepresentanter:
»I Grunnlova — § 94 — vart det fastsett at ei civillovbok og ei straffelovbok skulde gjevast på fyrste eller andre vanlege Storting etter 1814. Straffelovboka kom i 1842 og påny i 1902, men den civile lovboka er ikkje komi.
Underskrivne bed vyrdsamt at Riksstyret set i gang arbeidet med å skriva lovboka og at denne vert gjevi på nynorsk. — Vi minnar om at både straffelovboka og det store lovverket om civilprosessen er på bokmål. Det same kann ein segja om lovene i det store og heile. — Ut frå jamstellingsprinsippet må det då vera rett at den civile lovboka kjem på nynorsk. Vi minner samstundes om at nynorsk lovmål har havt gagnleg innverknad på bokmålet og. Det er ein grunn meir til at nynorsk bör verta nytta og dyrka som lovmål i större mun enn för.»
Henvendelsen gav ikke anledning til noen forföyning, men saken var ikke skrinlagt med dette. Allerede i 1948 ble den tatt opp av flertallet i Stortingets justiskomité i form av en henstilling til Regjeringen. Henstillingen ble behandlet av Justisdepartementet som imidlertid frarådet at man under de rådende forhold tok opp arbeidet med utarbeidelsen av en sivillovbok. Etter dette negative svar tok Justiskomitéen selv initiativet og foreslo i sin budsjett-instilling for 1949 oppfört en bevilgning på kr. 50 000 til sivillovboken. Begrunnelsen innskrenket seg til en henvisning til det som Gjelsvik uttaler om spörsmålet i »Innleidingen», idet komitéen for egen regning tilföyer at den »meiner at det ikkje kan vera uråd å finne kunnige folk til å fyrebu og byrja på arbeidet.» Behandlingen i Stortinget 24. mai 1949 ledet til at komitéens innstilling ble bifalt med 60 mot 42 stemmer.
Saken var, som det fremgår, tatt opp på helt ekstraordinær måte. Det forelå ikke på forhånd noen utredning om de mange spörsmål som nödvendigvis måtte reise seg: Om mål og midler, omfanget av kodifikasjonen, retningslinjer for arbeidet, muligheten for å skaffe tilstrekkelig kvalifisert arbeidskraft osv. Antakelig som fölge av at Stortinget var mindre vel orientert, fikk forhandlingene om Justiskomitéens forslag en temmelig lös og tilfeldig form og ga liten veiledning om innholdet og rekkevidden av det trufne vedtak. Det ville under alle omstendigheter ha vært nödvendig å böte på den manglende forberedelse ved en etterfölgende utvalgsbehandling. Den ekstra uklarhet som stortingsdebatten hadde skapt, gjorde dette dobbelt nödvendig. Dette var bakgrunnen for nedsettelsen 9. desember 1949 av det såkalte Sivillovbokutvalg med professor K. ROBBERSTAD som formann og stortingsmann, sorenskriver E. STAVANG og ekspedisjonssjef F. HIORTHØY som medlemmer. Utvalgets mandat gikk ut på »å utrede spörsmålet om etter hvilke retningslinjer og i hvilket omfang den ved Stortingets vedtak av 24. mai 1949 fastsatte kodifikasjon av sivilretten bör gjennomföres». Departementet anförte i tilrådingen at det fremstillet seg som uklart
om Stortingets mening var at det skulle sökes utarbeidet en fullstendig sivillovbok etter mönster av de store utenlandske kodifikasjoner. Eller om vedtaket bare var å oppfatte som uttrykk for önsket om at en for å skape klarhet og oversiktlighet i lovstoffet, burde sette i verk kodifikasjon av deler av sivilretten i större utstrekning og i raskere tempo enn hittil. Videre heter det:
»Departementet tolker vedtaket slik at Stortinget ikke har tatt endelig standpunkt til valget mellom de nevnte alternativer. Vedtaket antas å gå ut på at Stortinget fastslår at et kodifikasjonsarbeid i betydelig omfang skal settes i gang, men at det under hensyn til de muligheter som foreligger for overhodet å kunne gjennomföre et omfattende kodifikasjonstiltak bör være gjenstand for nærmere overveielse etter hvilke retningslinjer og i hvilket omfang den vedtatte kodifikasjon skal skje.»
Utvalgets innstilling om »Plan for ei norsk sivillovbok» ble avgitt 23. oktober 1950.
Innstillingen åpner med en kortfattet innledning om sakens forhistorie. Deretter fölger avsnitt II om formålet med lovbokarbeidet. Her behandles de mangler ved lovverket, slik det foreligger idag, som gjör en kodifikasjon på sivilrettens område påkrevd eller önskelig. At de mange spredte stykkelover fra 1682 til nå gjör det mere og mere vanskelig å ha oversikt over gjeldende rett og finne riktig svar på de rettsspörsmål som reiser seg. Vanskelighetene gjör seg gjeldende for de praktiserende jurister, og de er til ulempe for det juridiske studium. Men de er særlig uheldige for den alminnelige mann når han trenger svar på rettsspörsmål han möter enten i offentlige ombud som forliksmann, domsmann, skjönnsmann eller lign., eller i dagliglivet. Legfolk som deltar i rettspleien, har behov for lovfestet rett. Slik som det nåer, kommer de ikke helt ut til sin rett ved siden av fagdommerne. De vanskeligheter som er nevnt, förer med seg ulempe og omkostninger for den enkelte, stundom også rettstap. Sett fra samfunnets synsvinkel har forholdet den skadevirkning at lovgivningen ikke blir så effektiv som önskelig.
Utvalget konkluderer med at formålet med lovbokarbeidet må være å samle rettsreglene og gi dem en slik form at de er enkle å finne frem til og lette å forstå. Det må særlig tas hensyn til folk som ikke er rettskyndige: Dels for at de til en viss grad skal kunne hjelpe seg selv når de trenger opplysning om gjeldende rett. Dels også for at folk flest skal få större interesse for — og bedre kjennskap til — hva som er lov og rett i landet. Lovboken bör gjöres klar og grei og lages slik at den kan bli noe av en folkebok.
Avsnitt III handler om »området for lovverket». Inledningsvis nevnes her at det er en alminnelig — men uriktig — oppfatning at lovböker i regelen har omfattet all skreven rett i vedkommende samfunn, eller iallfall störstedelen av den. — Dette var ikke engang tilfelle med Chr. V's Norske Lov, som jo ikke er noen sivillovbok. Med tilknytning i dette dröfter utvalget forholdet til den i våre dager så omfattende forvaltningslovgivning. Etter utvalgets mening har det fremdeles gyldighet at denne ikke passer godt til å samles i en lovbok. Den er lite permanent og blir til stadighet supplert eller endret. Hertil kommer at meget av dette lovstoff allerede foreligger samlet i större lover, slik at det ikke er altfor vanskelig å finne frem til det. Det er da, sier utvalget,
særlig sivilretten som står igjen, og det er den som först og fremst skal gå inn i den nye lovboken. Men etter utvalgets mening kan det rettssystematiske skille mellom sivilretten og den offentlige rett, ikke være avgjörende. Man må fölge vanlig lovteknikk som går ut på at både offentligrettslige og sivilrettslige regler blir tatt opp i samme lov når en på denne måten kan få en praktisk og avrundet regulering. Det er, som utvalget uttrykker seg, ikke mer enn et hovedsynspunkt at lovverket skal være en sivilretts-lovbok.
Under avsnitt IV, som har overskriften »Retningslinjer», fremhever utvalget til en begynnelse at en lovbok ikke bör skrives med det formål for öye at den skal gi svar på alle de rettsspörsmål som kan melde seg. Erfaring viser at en slik oppgave ikke lar seg gjennomföre. Det bör da heller ikke være et formål for arbeidet å lovfeste all sedvanerett og å utfylle alle rettstomme rom i det området lovverket gjelder. Hvor langt en her skal gå, må bli et skjönnsspörsmål i det enkelte tilfelle.
De lover vi nå har av sivilrettslig innhold, bör trekkes inn under arbeidet. Lover som ikke lenger er gjeldende, men likevel står på papiret, bör falle bort. Resten av lovstoffet bör settes inn i lovboken med passende tillempning og utfylling. Den omarbeidelse det kan bli tale om, gjelder både innhold og form. I samsvar med formålet for lovbokarbeidet legger utvalget hovedvekten på den formelle side, opprydding og samling i lovverket. Men det fremheves at en samtidig må utfylle med nye lovregler i den utstrekning det er nödvendig for å få en hensiktsmessig lovbok.
I anledning av at det har vært antydet at utarbeidelsen av en norsk sivillovbok skulle komme på tvers av det nordiske lovsamarbeid, fremholder utvalget at dette ikke er tilfelle. Det henvises for så vidt til Sverige som har en lovbok og arbeider med å bringe denne å jour, samtidig som svenskene deltar i lovsamarbeidet på like linje med de andre nordiske land. Lovregler som er fremgått av nordisk lovsamarbeid, er i Sverige etterpå föyet inn i lovboken. På samme måte må en etter utvalgets mening gå frem i Norge. Da vil det nordiske lovsamarbeid ikke være noen hindring, men heller en hjelp for lovbokarbeidet, og dette vil, på sin side, ikke komme i veien for det nordiske lovsamarbeidet. Utvalget understreker at de lovbestemmelser som blir tatt inn i lovboken, ikke dermed er lovfestet på en sterkere eller mer endelig måte enn andre lovregler. Det må fastholdes at bestemmelsene i lovboken selvsagt vil kunne oppheves eller endres akkurat som andre lovforskrifter. Likesålitt som lovboken kan binde lovgivningen i fremtiden, likesålitt bör den legge andre bånd på dommerne enn de som nå gjelder. Her som ellers bör forskriftene formes slik at de gir spillerom for dommerens utfylling gjennom tolkning. Og her som ellers bör selve normen overlates til dommerskjönnet, der det synes å være hensiktsmessig.
Med hensyn til språkformen innskrenker utvalget seg til fölgende bemerkning:
»Når det gjeld målet i lovboka, er det föresetnaden både i skrivet frå dei 51 stortingsmennene og i tilrådingane frå justisnemnda 1948 og 1949 og hjå dei som tala for den sistnemnde tilrådinga i stortingsordskiftet 1949, at lovboka skal vera på nynorsk. Dette utvalget går då ikkje nærare inn på målspursmålet.»
Emnelisten i avsnitt V er mere oppstykket enn vanlig i fremmende lovböker. Den avviker for så vidt også fra Gjelsvik som opererer med den tradisjonelle 5-deling: Personrett, tingsrett, obligasjonsrett, familierett og arverett. Utvalget anförer at Gjelsviks systematikk har sterkere tilknytning til rettsvitenskapen enn til lovgivningsteknikken hos oss.Det er mulig, at lovboken vil bli lettere å bruke for alminnelige folk, om den er delt opp i flere avsnitt.
Utvalget har satt opp en liste på 15 avsnitt som er ment å skulle svare til det som i Chr. V's N. L. kalles »böker» og i våre gamle lover »bolker». I hvert avsnitt bör samles de rettsregler som etter vanlig lovteknikk må anses for å höre naturlig sammen, uten hensyn til om de systematisk sett er å henföre til sivilretten eller til den offentlige rett.
Emnelisten inneholder fölgende enkelte titler:
1) Personretten. 2) Giftermål og ekteskap. 3) Foreldre og barn. 4) Arv. 5) Odels- og åsetesretten. 6) Alminnelige regler om avtaler. 7) Tinglysing. 8) Eiendom. 9) Vassdrag. 10) Almenninger. 11) Bruk. 12) Pant. 13) Fordringer og spesielle kontraktsforhold. 14) Åndsverk og 15) Foreninger og sammenslutninger.
Det VI:te og siste avsnitt i innstillingen har overskriften: »Fremgangsmåten i arbeidet med lovboken.» Utvalget nevner innledningsvis at hensynet til omkostningene og tidsmomentet taler for at det ikke blir nedsatt noen mannsterk kommisjon. Utvalget tenker seg at det bör oppnevnes en komité på 3—4 faste medlemmer som alle bör være jurister. Disse vil særlig få til oppgave å kontrollere terminologien og målföringen, oppbyggningen og sammenhengen, — i det hele tatt alt som vedkommer enheten i lovboken. Enkelte avsnitt — de som ikke krever spesiell sakkyndighet — forutsettes de faste medlemmer å skulle utarbeide selv. Ellers forutsettes det tilkalt særskilte medlemmer med den spesialkunnskap — juridisk eller annen — som de forskjellige avsnitt måtte gjöre påkrevd. Det bör da antakelig nedsettes særskilte arbeidsutvalg, bestående av de tilkalte sakkyndige og ett eller flere av de faste medlemmer, som forbereder saken för den går til endelig behandling i plenum.
Utvalget betegner det som en skjönnssak hvilke deler av lovboken en bör gå i gang med först. Men det er tilböyelig til å anbefale at man begynner med de letteste, d. e. de 4—5 förste i emnelisten.
Utvalgets flertall, formannen og Stavang, har lagt ordlyden i stortingsvedtaket til grunn og har ikke fulgt den fortolkning av dette som ble gitt av departementet i forbindelse med oppnevningen, jfr. ovenfor. De ser det slik at det må anses endelig fastslått av Stortinget at det skal utarbeides en fullstendig norsk sivillovbok, og har derfor ikke innlatt seg på spörsmålet om betimeligheten herav. Heller ikke har de dröftet nærmere de praktiske muligheter for overhodet å kunne löse en slik oppgave.
Forfatteren av foreliggende artikkel gav i en særuttalelse uttrykk for enighet i at det var önskelig å utvirke forenkling, modernisering og samling av rettsstoffet gjennom et mere omfattende kodifikasjonsarbeid enn det som hittil hadde vært drevet. På bakgrunn av at Stortingets vedtak av 24. mai 1949 tok sikte på sivilretten, antok jeg at den emneliste som var utarbeidet av utvalget, ville kunne gi nyttig veiled
ning når omfanget av og gangen i kodifikasjonsarbeidet skulle fastlegges. Det syntes likevel å være grunn til å overveie nærmere om en lovbok som var begrenset til sivilretten gav den mest naturlige tilfredsstillelse av kodifikasjonsbehovet i Norge anno 1950. Forholdene idag var svært forskjellige fra de som rådet i de store kodifikasjoners tidsrom. Den moderne forvaltningsstat grep inn med lover og forskrifter på nærsagt alle områder av samfunnslivet, — også de nokså utpreget sivilrettslige. Og forvaltningsrettslige bestemmelser av forskjellig slag var filtret inn i mange lover som for övrig hadde en overveiende sivilrettslig karakter. Dette forhold kunne tale for at man oppgav tanken om en samlet sivillovbok og imötekom kravet om forenkling og oversikt ved en planmessig kodifikasjon — også utenfor sivilretten — av de emner som egnet seg for konsolidering på denne måte. En slik fremgangsmåte forutsatte at man stillet seg mere fritt ved gjennomföringen av kodifikasjonsarbeidet enn utvalgets bemerkninger gav anvisning på. — For å kunne vurdere chansene for en lykkelig gjennomföring av Stortingets vedtak, måtte man under enhver omstendighet gjöre seg klart de særlige vanskeligheter som forelå. Tidspunktet var neppe særlig beleilig valgt. Det bestod ikke i Norge noe påtrengende behov for kodifikasjon som kunne skyve på og bære arbeidet oppe. Tvertimot var det grunn til å frykte for at det eksisterte forhold som kunne få virkning i negativ retning, således mangelen på kvalifisert arbeidskraft, juriststandens ringe interesse for saken, den uklare språksituasjon, den rådende »lovtretthet» og endelig de innvendinger av politisk natur som bl. a. var gjort gjeldende av Stang i hans avhandling fra 1922. Beslektede betraktninger var ved forskjellige anledninger kommet frem under sakens behandling i Stortinget. Det var herunder uttrykt engstelse for at en omfattende kodifikasjon av privatretten ville ha en skadelig konservativ tendens ved å låse samfunnsutviklingen fast.
Under henvisning til dette anbefalte jeg at man gikk forsiktig og stykkevis frem uten på det nåværende tidspunkt å binde seg for sterkt til fremtiden. I motsetning til flertallet som holdt på at man först burde ta for seg de emner som allerede var tilfredsstillende lovfestet, bl. a. familieretten, mente jeg at arbeidet straks burde konsentreres om de mere lovtomme rom, f. eks. tingsretten eller panteretten. Det var på dette område det forelå et virkelig behov for kodifikasjon. Og det kunne av hensyn til adjustering av planer og arbeidsmåte være gunstig at man snarest mulig fikk föling med de vanskeligheter som ville melde seg.
IV. Regjeringen la saken frem for Stortinget 12. oktober 1951 (St. meld. nr. 90 [1951]: Om plan for kodifikasjonsarbeidet med sikte på en norsk lovbok). I sin tilråding uttalte Justisdepartementet bl. a. at når Stortinget hadde gitt uttrykk for at lovsformen var å foretrekke, var departementet i prinsippet enig i dette. De betraktninger som, særlig av F. Stang, var anfört til fordel for den uskrevne rett, hadde etter departementets mening som fölge av samfunnsutviklingen i den siste menneskealder tapt det meste av sin betydning. Departementet fant imidlertid at det lå et faremoment i en forsert kodifikasjon som hittil neppe hadde vært tilstrekkelig påaktet. Det var betenkelig
å gå til utarbeidelse av en omfattende lovbok i en brytnings- og overgangstid som den vi nå gjennomlevet med utvikling og nyorientering på alle samfunnslivets felter. Så tidlös var sivilretten neppe at den kunne leve sitt fredede liv i lovboken uberört av selv de mest dyptgående endringer i det samfunn den skulle tjene. Disse hensyn tilsa at arbeidet på lignende måte som hittil ble utstrakt over en lengere årrekke samtidig som det — uten å være bundet til tidsfrister eller en bestemt fastsatt plan — ble konsentrert om de rettsområder som til enhver tid måtte anses modne for lovfesting. Det var intet i veien for at det ble stillet opp som endelig mål for et slikt kodifikasjonsarbeid, at man i tur og orden gjennomgikk hele sivilretten. Departementet hadde ikke noen prinsipiell innvending mot en sivillovbok som sådan. Ble arbeidet lagt an slik som antydet, var det meget mulig at det engang i fremtiden ville vise seg fordelaktig å samle de viktigste sivilrettslige enkeltlover i en egen större lov eller — om man ville — en lovbok. Den avgjörende innvending mot et forhastet og strengt programbundet sivillovboksarbeid, hörte imidlertid etter departementets oppfatning hjemme på det praktiske plan: Man ville trolig overhodet ikke makte å gjennomföre en kodifikasjon i det omfang Planutvalget hadde foreslått innen rimelig tid og på forsvarlig måte. Selv om bevilgningsspörsmålet ikke dannet noen uoverstigelig hindring — det ville imidlertid komme til å dreie seg om millionbelöp — antok departementet at det sannsynligvis ikke ville være mulig å skaffe tilveie den fornödne kvalifiserte arbeidskraft.
Departementets forslag gikk i samsvar med dette ut på at man burde gå skrittvis frem, ubundet av bestemte planer, og at man under kodifikasjonsarbeidet först og fremst burde la seg lede av hensynet til hvilke rettsområder som fortrinnsvis trengte opprydding og konsolidering. Som de nærmestliggende oppgaver nevnte departementet tingsretten, odels- og åseteslovgivningen og panteretten. Det var forutsetningen at professoren i tingsrett ved universitetet i Oslo, K. Robberstad, ville overta ledelsen av arbeidet vedkommende disse emner. Ved siden av ham burde kodifikasjonskomitéen bestå av 2—3 faste medlemmer, samtlige helst jurister. Dersom man valgte denne linje, ble det ikke bruk for en permanent overordnet kodifikasjonskomité ved siden av de aktivt arbeidende utvalg, i hvert fall ikke i den förste periode. Men det var departementets tanke at den komité som ble foreslått nedsatt under forsete av professor Robberstad, inntil videre også skulle fungere som et fast organ for kodifikasjonsarbeidet i sin alminnelighet. Komitéen ville i denne egenskap kunne tillegges konsultative oppgaver også når det gjaldt lovarbeider utenfor tingsretten m. v. eller utenfor sivilretten.
Regjeringens forslag ble behandlet av Stortingets justiskomité i mai 1952 (Innst. S. nr. 237 [1952]). Flertallet i komitéen tilrådet fölgende vedtak: »Riksstyret får fullmakt til å setja i verk arbeidet med ei sivillovbok i samsvar med den planen som vart lagt fram 23. oktober 1950.» Mindretallets tilråding gikk ut på at anbefale Regjeringens linje. Når komitéflertallet henviste til planen av 23. oktober 1950 måtte dette forstås derhen at kodifikasjonsarbeidet fra förste ferd skulle legges an med sikte på snarest mulig å få i stand en fullsten
dig sivillovbok. Det måtte bli å nedsette en permanent kodifikasjonskomité som forutsetningsvis skulle være i virksomhet intil lovboken var bragt i havn. Det måtte ennvidere selvsagt — för man gikk i gang med de enkelte avsnitt av lovboken — legges frem et grundig gjennomtenkt og bearbeidet program for hele lovbokarbeidet. Flertallets forslag innebar trolig ytterligere at man måtte begynne med begynnelsen, d. v. s. person-, familie- og arveretten.
Saken vakte atskillig debatt under behandlingen i Stortinget 2. oktober 1952. Resultatet ble at mindretallets tilråding ble bifalt med 72 mot 54 stemmer. Hermed er det fastslått at Regjeringens forslag om en stykkevis kodifikasjon, i förste omgang av tingsretten m. v., skal legges til grunn. Etter dette må man antakelig regne med at den norske sivillovbok fortsatt vil være et forholdsvis langsiktig fremtidsmål.
Ved kgl. resolusjon av 10. april 1953 er nå oppnevnt et »Sivillovbokutvalg». Medlemmene er professor Robberstad, formann, sorenskriver Ketil Skogen og höyesterettsdommer Karsten Gaarder. Utvalgets mandat går ut på »å utarbeide utkast til kodifikasjonslover for tingsretten og panteretten samt utkast til ny lovgivning om odels- og åsetesretten». Det er forutsetningen at utvalget — etter oppnevning av Justisdepartementet — vil bli forsterket med ad-hoc-medlemmer i den utstrekning det anses påkrevd ved behandlingen av spesielle emner.