AVTALERETTSLIGE SPÖRSMÅL

 

AV PROFESSOR CARL JACOB ARNHOLM

 

For oss som var studenter dengang, var det en av de store begivenheter at avtaleloven kom. Den markerte en milepel i den nordiske privatrett. Ikke fordi den bragte så meget nytt — vi kunne enda i mange år bruke vår gamle og kjære lærebok, når vi bare hist og her skrev i margen »Slik nå avtl. § . ..». Det store lå på et höyere plan. Nå hadde det gode definitivt seiret — viljesteoretikere og andre vranglærere var styrtet ut i mörket. Vi hadde fått en klar og enkel lov, hvor alt var vel overveiet og hvor de gode resultater nå var fastsatt en gang for alle. Og vi hadde fått nordisk rettsenhet på dette viktige område.
    Men intet er fullkomment i denne verden. Selv avtaleloven har sine skavanker. Efterhånden har man oppdaget nokså mange. KARLGREN var en av dem som först begynte å sette spörsmålstegnene — i »Studier i allmän avtalsrätt» (1935) og i »Avtalsrättsliga spörsmål», hvis förste utgave kom i 1940, og som nå foreligger i en ajourfört annen utgave.¹ Kanskje er vi nå kommet så langt i å se de svake punkter i avtaleloven at vi ikke er helt rettferdige mot den. Men det skal selvfölgelig ikke hindre oss i å föle glede hver gang noen vinner lenger frem i klarhet — og her er Karlgren ikke bare blant pionerene, men også blant dem som har ydet det meget verdifulle.
    Ethvert bidrag til diskusjonen om avtaleretten er et nordisk anliggende. Det var helt naturlig at anmeldelsen av förste utgave av Karlgrens arbeide kom fra en utenfor Sverige — boken ble förste gang anmeldt av USSING i SvJT 1942 s. 144 ff. Og når redaksjonen denne gang har önsket et norsk bidrag til diskusjonen, er det en invitasjon jeg mottar med glede.
    Men trots avtalelovens utpreget nordiske karakter må man regne med visse ulikheter landene imellom innenfor avtaleretten som den er idag. Derfor kan det hende at om en svensk og en norsk forfatter hevder ulike oppfatninger, har de begge rett, hver for sitt land. På visse punkter er det en ulikhet i selve loven, og iallfall en av dem stikker dypt. Det gjelder § 32, förste ledd, hvor den norske regel bare gjelder for »feilskrift eller annen lignende feiltagelse», mens den svenske gjelder generelt for »felskrivning eller annat misstag»; på samme standpunkt står den danske, den finske og den islandske lov. Den norske lov har altså her et meget begrenset område — det er direkte vanskelig å finne brukbare eksempler på de »lignende» feiltagelser, når telegraferingsfeil og forvanskning av muntlig beskjed er særskilt regulert i de fölgende ledd — mens de fire andre avtalelover har en generell villfarelsesregel. Når det gjelder § 33, ligger ulikheten ikke i lovtekstene, skjönt de ikke er kongruente; efter mitt skjönn gir den svenske henvisning til »tro och heder» og den danske til »almindelig Hæderlighed» et bedre

 

¹ HJALMAR KARLGREN. Avtalsrättsliga spörsmål. Andra utvidgade uppl. Sthm 1954. Norstedts. 214 s. Kr. 17,00. (Institutet för rättsvetenskaplig forskning VI). 

uttrykk for tanken enn det norske uttrykk »redelighet og god tro», hvor leddet »god tro» neppe har noe selvstendig innhold, men snarest er egnet til å bringe tanken inn på det feilspor at hovedvekten skulle ligge på det rent kunnskapsmessige. Det er retten omkring loven som viser den store forskjell. Mens man i svensk og dansk rett har lagt forholdsvis liten vekt på § 33 og ansett den som en reservebestemmelse (i SvJT 1951 s. 4—5 jevnstiller EBERSTEIN den med de generalklausuler man har i andre lover), var den for STANG et hovedpunkt i det nye lovverk; den skulle lovfeste hans yndlingstanke, teorien om »synbar viljesmangel» som den sentrale ugyldighetsgrunn.
    Karlgrens arbeide består av tre særskilte avhandlinger: Om skadeståndsskyldighet vid ogiltiga avtal begränsad till det »negativa kontraktsintresset», Om verkan av förutsättningsfel vid avtals ingående i fall av dolus eller culpa in contrahendo å motpartens sida, og Begreppet rättslig viljeförklaring.
    Den siste avhandling, hvor Karlgren tar for seg HÄGERSTRÖMS artikkel i Theoria 1935 s. 32 ff., beveger seg på områder hvor både filosofen og juristen har sine vanskeligheter — juristen fordi han som regel ikke kan nok filosofi, og filosofen fordi han undertiden tror han er jurist. Karlgren gjennomgår Hägerströms påstand om at den alminnelige oppfatning blant juristene skulle bero på en logisk umulighet, og påviser derefter at Hägerströms egen fremstilling nok har sine svakheter, bl. a. den at den iallfall kan forstås på ulike måter. Med en overgang som vel er nokså typisk for sin forfatter »Vare med Hägerströms uppfattning hur som helst. I ämnet må sägas följande» (s. 188) går Karlgren så over til å legge frem sin egen oppfatning. I Sverige og i 1935 måtte det være modig å si noe slikt, og det har vel vakt forargelse blant dem hvis åsyn er vendt mot Mekka. Men dermed får også diskusjonen på dette område et såvidt spesifikt interntsvensk preg at jeg skal holde meg på forsiktig avstand — dette forövrig også av den grunn at jeg interesserer meg mer for de funksjoner viljeserklæringen (rettsutsagnet) faktisk har som rettsfaktum enn for den logiske rubrisering av den operasjon som gjöres.
    Den förste av de tre avhandlinger i »Avtalsrättsliga spörsmål» kommer jeg til å gjennomgå forholdsvis bredt i Tidsskrift for Rettsvitenskap (hefte 1 for i år). I det fölgende skal jeg knytte noen bemerkninger til avhandlingen om dolus og culpa in contrahendo.
    Her gjennomgår Karlgren först de eldre lærer, og så setter han frem sin egen. Som en avslutning kommer en fyldig gjennomgåelse av svensk rettspraksis.¹
    Det förste spörsmål Karlgren stiller, er om man kan fölge den opp-

 

¹ Avsnittet om rettspraksis er jeg ikke kompetent til å vurdere. Men i referatet (s. 163—164) fra NJA 1940 s. 77 er det nok skjedd et par uheld. Man leser innledningen: »Sedan A genom förfalskningsbrott åsamkat B förlust, utfärdade B — — — ett skuldebrev» og venter en utvikling av uvanlig art — har bedrageren först tatt B's penger og på kjöpet fått ham til å utstede gjeldsbrev? Men av det videre referat ser man snart at det var »A's anhöriga» som utstedte gjeldsbrevet; så kjenner man den grå hverdag igjen. I referatet av minoritetens votum i HD tales det om at utstederne av gjeldsbrevet hadde gått ut fra en bestemt forutsetning og at de måtte ha innsett osv.; det var naturligvis motparten som måtte ha innsett det. 

fatning som tör være ganske vanlig, at avtalen praktisk talt alltid blir ugyldig (eller den skyldige må betale erstatning) i tilfelle av dolus; ved dolös adferd forstår Karlgren: »1. han skall ha insett förutsättningens förhandenvaro och oriktighet (villfarelsens existens); 2. han skall ha insett förutsättningens väsentlighet; 3. han skall uppsåtligt hava underlåtit företaga det handlande, som för villfarelsens undanröjande varit av nöden» (s. 84). Karlgren tar kraftig avstand fra dette — det »måste bestämt bestridas, att sagda uppfattning är riktig» (s. 105). Det måtte iallfall gjöres viktige unntagelser når det foreligger motgrunner mot en så vidtgående regel — man kommer over i noe man kan antyde ved å si at forholdet må være rettsstridig; og han nevner eksempler på slike motgrunner (s. 106—107). Men selv med disse reservasjoner er det et spörsmål om man uten videre kan oppstille en generell dolusregel, eller om man ikke må kreve »at motpartens beteende varit på det ena eller andra sättet kvalificerat» (s. 107). Karlgren vil for sin del stille strenge krav för han erklærer avtalen ugyldig, men pointerer på den annen side at man ikke må kreve så meget som til straffbart bedrageri.
    Når man kommer over til de tilfelle hvor det bare foreligger uaktsomhet, er det först og fremst klart at man kan skjalte ut den gruppe hvor enn ikke dolus ville ha hindret rettserverv (eller fört til erstatningsansvar). Men begrensningen må gå vesentlig lenger. Karlgren reagerer meget sterkt overfor Stangs lære om synbar viljesmangel (s. 113 ff.) og i det hele mot tendensen til å likestille det en part burde vite med det han vet: »Att, som så ofta sker, utan vidare taga för givet, att 'Wissen' och 'Wissenmussen' måste med varandra jämställas, är mycket korttänkt» (s. 117—118). Iallfall måtte »en närmare bestämning givas åt måttet av den uppmärksamhets- och undersökningsplikt eller över huvud den omsorgsplikt, som skulle åvila motparten» (s. 118). Her kan mange momenter komme i betraktning, bl. a. det at man ikke bör forme en regel som er »ägnad att förslappa den aktsamhet vid avtals ingående, som envar kontrahent bör iakttaga med hänsyn till riktigheten av sina egna förutsättningar» (s. 120); iallfall måtte det være urimelig å la adressaten svare for en uaktsomhet som er mindre enn avgiverens. Men »även bortsett därifrån är en regel, innebärande att motparten i dessa förutsättningsfall skulle i samma mån som en medkontrahent, vilken har att tolka en avgiven viljeförklaring, vara skyldig att ägna uppmärksamhet åt eller över huvud vara omsorgsfull beträffande möjligheten av ett misstag å den handlandes sida, principiellt ohållbar» (s. 121). I virkeligheten bör uaktsomhet på dette område »icke — — — spela någon större praktisk roll såsom självständig ogiltighetsgrund» (s. 123). Helt uten betydning blir den allikevel ikke; hvor den erklærendes uriktige forutsetninger er så åpenbare at de bare kan oversees »på grund av extrem ouppmärksamhet, enfald o. s. v.» bör adressaten ikke stå bedre enn om han faktisk hadde innsett dem. Videre kan det jo være tilfelle hvor »vissa förutsättningar i kraft av själva deras beskaffenhet, utan avseende å motpartens möjlighet att inse deras felaktighet etc., bör tillerkännas relevans» (s. 125). Og da kan det bli et naturlig skritt videre at man i grensetilfellene legger vekt på uaktsomhet hos adressaten (s. 126—127).

 

    For min del kan jeg i alt vesentlig slutte meg til Karlgrens prinsipielle betraktninger. Jeg er uforbeholdent enig i at selv positiv kunnskap om en vesentlig og motiverende villfarelse hos motparten ikke alltid kan hindre rettserverv (eller före til erstatningsplikt). Jeg er ikke mindre enig i at det er korttenkt når man undertiden uten videre likestiller det erklæringens adressat burde vite med det han positivt vet. Men man kan jo ikke se bort fra at avtaleloven i en rekke viktige tilfelle gjör dette. Og jeg tror man må ta hensyn til dette også i villfarelsestilfellene, selv om man derved går utenfor det som direkte reguleres av § 33.
    Å gi en fremstilling av disse emner er en meget vanskelig oppgave. Man må veie hensynet til sikkerheten mot hensynet til den enkelte part. Her tror jeg nok man må regne med en viss ulikhet i innstillingen når man sammenligner fra Sverige til Norge. I Sverige er man vel — på grunnlag av tradisjon, kanskje også på grunnlag av temperament — noe strengere i kravene til aktsomhet hos den som disponerer. For Norge må man også regne med at Stangs lære om synbar viljesmangel er blitt forkynt gjennom halvhundre år, og forkynt med styrke. Selv om man for sin egen del mener den er forfeilet, må man iallfall regne med at det vil ta tid för dens innflydelse forsvinner. Men så har vi fra nyere tid fått vår prislov, med dens markerte tendens til å kreve likevekt mellom partenes ydelser. Hvilken betydning den vil få for de emner Karlgren behandler, kan ingen vite idag. Men at den skulle bli uten betydning, er lite sannsynlig.
    En særlig vanskelighet av rent fremstillingsmessig art ligger i samspillet mellom de objektive og de subjektive momenter. Hvor går grensen for det »rettsstridige», og hvilke skyldkrav skal man stille når grensen objektivt sett er overtrådt?¹
    Til dette kommer at de fleste vil oppdage at deres fantasi ikke rekker til når de forsöker å forme reglene. Man gjör sitt beste, men så möter man et tilfelle — i livet eller i en kollegas fantasi — som man slett ikke tenkte på da man formet regelen, og man ser at det må löses efter andre linjer, m. a. o. at regelen ikke har vært tilstrekkelig forsiktig formet. Jeg tror nok det stort sett er lettere å löse enkelttilfelle enn å forme regler, og at de enkelttilfelle hvor lösningen er særlig tvilsom, nettopp ikke ligger godt til rette som utgangspunkt for regler. Men jeg er klar over at man ikke kan gi opp. Derimot tror jeg man bör fremheve at det man fremstiller, er tendenser og ikke regler, og at et moment som normalt skulle före til lösning a, kan bli satt ut av spillet fordi andre momenter trots alt krever lösning b.
    Når jeg allikevel forsöker å trekke frem visse typiske tilfelle, må det altså skje med denne vesentlige reservasjon. Og i likhet med Karlgren holder jeg utenfor de tilfelle hvor saken kan avgjöres på grunnlag av rettsregler som knytter rettsfölgen til selve villfarelsen uten overhodet å spörre om de subjektive momenter (f. eks. det objektive ansvar for

 

¹ Det må bero på manglende klarhet i min fremstilling på dette punkt når KARLGREN — med sitat og sidehenvisning — kan innregistrere meg blant dem som mener at man alltid må reagere mot den kontraktspart som har innsett en villfarelse hos en annen (s. 104), mens han siterer iallfall en uttalelse av meg hvor jeg hevder det motsatte (s. 107) og kunne ha sitert en hel rekke fra det avsnitt hvor jeg behandler opplysningsplikten ved kontraktsslutning (Alminnelig avtalerett s. 316—322). 

vanhjemmel) eller hvor en part i den enkelte avtale uttrykkelig eller underforstått har tatt risikoen for riktigheten av en forutsetning.
    En gruppe hvor A står særlig svakt, er den hvor han selv har gitt B en uriktig opplysning. Men også her er det rum for avskygninger.
    Rent ille er det hvor A har vært klar over at opplysningen var uriktig og at den var avgjörende for B — A har kanskje endog handlet nettop i den hensikt å bringe B til å inngå en avtale som A ellers ikke kunne ha oppnådd.¹ Her har man sviksregelen i avtl. § 30 (og som oftest vil A's forhold også innebære et straffbart bedrageri — men til dette kreves efter den norske strl. § 270 også »tap eller fare for tap» på B-siden, og det kan tenkes at dette vilkår ikke er oppfylt). Men selv innenfor disse yttertilfelle tror jeg nok man kan konstruere eksempler hvor A trots alt bör kunne gjöre avtalen gjeldende. La oss tenke oss at kommunen vil innföre den regel at man ikke får vann og elektrisitet fra kommunens anlegg hvis man ikke har betalt sin skatt punktlig eller hvis man har hatt en parkeringsmulkt; eksemplet er outrert, men man möter undertiden farlige tendenser i denne retning. A har vært en dårlig skattebetaler, og en parkeringsmulkt har han også. Men som alle andre trenger han vann og elektrisitet, og han utfyller det kommunale skjema med bevisst uriktige opplysninger på disse avgjörende punkter. Naturligvis hadde det vært heroisk om A hadde fortalt alt, fått avslag, og derefter krevet erstatning av kommunen; det ville han sikkert ha fått — la oss si om fire år. Men mange har ikke mulighet for å vente så lenge. Hvis A av den grunn parerer det overgrep som truer ham, med å före kommunen bak lyset og derved oppnå den kontrakt kommunen pliktet å slutte med ham, ville jeg for min del ikke være i tvil om at kontrakten ble gyldig;² föler man trang til en teoretisk overbygning, kan man gjerne si at det foreligger en nödvergesituasjon som gjör en ellers utillatelig fremgangsmåte rettmessig. Men så kan man variere eksemplet: A krever et lån tilbakebetalt av B. B innrömmer at han har fått pengene, men sier at han ikke riktig kan huske når det var. A vet dette meget nöyaktig, og vet at gjelden er foreldet. Han synes med rette at det i den foreliggande situasjon ville være uanstendig om B påberoper seg foreldelse, men går ut fra at B allikevel ville gjöre det. For å unngå dette oppgir A mot bedre vidende et slikt tidspunkt at gjelden ikke ville være foreldet. Det er klart at A ikke kan beholde den betaling han oppnår på denne måte.³
    Og så kan man gå skalaen nedover: A har visst at han gav en urik-

 

¹ En generell reservasjon må man nok ta overfor ros av egne varer i meget alminnelige vendinger (»best og billigst»); men selv der må det nok være grenser, og dessuten må man regne med den mulighet at et uttrykk som ellers er generelt (»prima vare») kan ha en helt eksakt betydning (»maksimum 10 % vanninnhold») i den bestemte bransje. Om enkelte andre reservasjoner henviser jeg til Alminnelig avtalerett s. 311.

² I sin anmeldelse av min »Alminnelig avtalerett» har riktignok KARLGREN karakterisert en lignende tankegang som »extremt begreppsjurisprudensisk» (SvJT 1950 s. 283 note 1). Jeg vet ikke om han vil gjöre det samme her, men det får stå sin pröve.

³ Jeg er oppmerksom på at eksemplet ikke er rent, fordi det her ikke er tale om en kontraktsslutning, men om en oppfyllelse. Jeg tror ikke det betyr noe for resonnementet. Ellers fikk man gjöre tilfellet litt mer komplisert: B har kontantvanskeligheter, og stiller pant for den gjeld A vil inndrive. 

tig opplysning men har — uaktsomt eller med rimelig grunn — trodd at B ikke la noen vekt på den (forövrig neppe meget praktisk); A har vært uaktsom m. h. t. opplysningens riktighet, samtidig som han har innsett /burde ha innsett/ ikke med rimelighet kunne ha innsett/ at den var avgjörende for B; og endelig: A har hatt rimelig grunn til å tro på riktigheten av den opplysning han gav. Selv i den siste gruppe tror jeg nok A som regel må bære risikoen, slik at B kan fragå avtalen hvis den uriktige opplysning har vært motiverende for ham; og vil A påberope seg at den ikke har vært dette, tror jeg nok også at man som regel får legge bevisbyrden på A.
    Hovedinteressen knytter seg imidlertid til de tilfelle hvor A ikke positivt har gitt en gal opplysning, men han har visst om at B gikk ut fra en forestilling som A vet er uriktig. Det er klart at A ikke kan ha fritt spill her; foruten av avtl. § 33 trues han av § 30 og ikke minst § 31, og efter norsk rett — såvidt jeg forstår i motsetning til svensk — kan han i yttertilfelle endog bli straffet for bedrageri.¹ Men ikke mindre klart er det at A ikke alltid har plikt til å legge frem alt han vet.
    Og så er man ved spörsmålet om opplysningsplikten under kontraktsslutning. Det kunne man skrive böker om — og enda ville man forhåbentlig ikke klare å kartlegge alt. A kjöper et maleri han vet er et verdifullt originalverk, en bok han vet er en efterspurt försteutgave, et frimerke han ser er den uhyre sjeldne variant, og han er klar over at selgeren ikke vet dette. Har A opplysningsplikt? Svaret kan åpenbart ikke gis generelt. De fleste samlere forteller med stolthet om kupp de har gjort (og som de ikke ville ha gjort hvis de hadde fortalt selgeren hva det egentlig var han solgte), og ingen mener at det er noe uredelig i dette; motstykket er forövrig at de blir hengende med endel skrap som de kjöper i den tro at de nå gjör sitt livs kupp. Men samleren ville forhåbentlig ha reagert anderledes hvis han hadde kunnet kjöpe frimerket av naboens tolvårgamle sönn, eller oppdaget boken på loftet hos sin gamle tante — her er man i klare § 31-tilfelle. I den regulære handel går opplysningsplikten ikke så langt som ved leilighetskjöp fra en privat selger — men mon de ikke også må stilles ulike i handelsforhold? Man kan sammenligne de tilfelle hvor A kjöper en ting hos en erfaren antikvitetshandler og de hvor han finner den hos en skraphandler (og kanskje vet at skraphandleren selger som kommisjonær for fattigfolk som må realisere det de kan unnvære). Selv ved auksjonssalg, hvor man kommer »catch as catch can»-moralen nærmere enn ellers, kunne det nok være tale om å variere kravene til A efter situasjonen (en regulær kunstauksjon — dödsboauksjon over et beskjedent innbo — pantegodsauksjon holdt av en som gir smålån mot håndpant).
    Noen prinsipiell uenighet mellom Karlgren og meg er det neppe på dette område. Han fremhever — med full grunn — de hensyn som taler mot en omfattende opplysningsplikt. Jeg tror nok jeg i det hele ville stille noe strengere krav. Men det hele blir et utpreget vurderings-

 

¹ Efter revisjonen av 1951 kan det være nok til straff efter strl. § 270 at en villfarelse er utnyttet: i sin opprinnelige redaksjon krevet loven at den skulle være fremkalt eller styrket av den skyldige. 

21—553004. Svensk Juristtidning 1955

 

spörsmål. Dessuten er man nettopp her ved et punkt hvor det kan være en viss forskjell mellom svensk og norsk rett; når Karlgren skriver om svensk rett og jeg om norsk, kan det nok bli divergenser allerede av den grunn.

 

    Da Karlgren for endel år siden byttet sitt professorat med et dommerembede, vakte det en viss sorg i nabolandene. En så verdifull og en så produktiv forsker hadde den nordiske rettsvidenskap ikke råd til å miste. Desto större er gleden over at han også i sin nye stilling har fortsatt å yde sine bidrag till nordisk juridisk teori. Det ville kanskje være ubeskjedent om vi fremdeles regnet ham som en av våre; men iallfall kan vi glede oss over at han ikke har forlatt sin förste kjærlighet.