UNGDOMSKRIMINALITET I SVERIGE OG NORGE1
AV CAND. JUR. KNUT SVERI
INSTITUTT FOR KRIMINOLOGI OG STRAFFERETT, OSLO
Det er alminnelig antatt att kriminaliteten i Sverige i de senere år har vært av en annen og mer alvorlig karakter enn den man har kunnet finne i Norge. Om denne antagelsen er riktig, kan den gi adgang til adskillige interessante refleksjoner av sosiologisk art om sambandet mellom økt levestandard og endret levevis — ikke minst interessanten år det gjelder de problemer som knytter seg til den oppvoksendeslekt. Forholdet er jo at man i Sverige har hatt en betydelig større økning i levestandarden enn man har kunnet konstatere i Norge. Det er ikke meningen i denne artikkel å behandle dette spørsmål nærmere. Hovedoppgaven er bare å fastslå, eller å forsøke å fastslå, om følgende problem har noe støtte i de tilgjengelige kriminalstatistiske kilder: Har kriminaliteten i Sverige og Norge i de siste parti-år utviklet seg i forskjellig retning?
For å få fastslått hvordan det forholder seg med dette spørsmål, må man se hen til hva kriminalstatistikkene i de resp. land forteller. Likegyldig hva man enn måtte mene om statistikk i sin alminnelighet — og kriminalstatistikk i sin særdeleshet — er det i hvert fall et faktum at det utelukkende er disse statistikkene som kan gi et noenlundeeksakt svar på det stilte spørsmål. Riktignok er det mange forskere som hevder at nasjonale statistikker ikke bør brukes til internasjonale sammenligninger, men om man inntar denne posisjon, berøver man seg det eneste hjelpmiddel man overhodet har, som kan kalles empirisk. Og man blir da nødt til å falle tilbake på løse antagelser, f. eks. på personlige inntrykk som man får ved samtaler med politifolk, når man er på besøk i andre land.
Imidlertid betyr dette at man går med på å nytte statistikkene til sammenligninger mellom to land, ikke at det skal skje ukritisk. Det er på det rene at statistikkene har mange feilkilder, feilkilder som kan være så alvorlige at man helst bør unngå å trekke noen slutninger i det hele tatt. For at man skal være i stand til å vurdere dissefeilkildene, må man derfor granske omhyggelig hvilke mulige feil og mangler de resp. lands statistikker besitter. Den mest problematiske side ved dette problem refererer seg til det faktum at statistikkeneofte taler om ulike faktiske forhold — og om man skal sammenligne noe er det en forutsetning at det man sammenligner er sammenlignbart. Om man f. eks. gir seg til å sammenligne »strafflagsbrott» i Sverige med »forbrytelser mot straffeloven» i Norge, vil man komme galt ut å kjøre, bl. a. fordi fylleriforseelsene i Norge ikke ville bli inkludert, idet de er å finne i spesiallovgivningen, ikke i straffeloven.
Det første man derfor må bringe klarhet i, er om de to lands lovgivning definerer de forbrytelseskategorier man er interessert i på omtrent samme måte. Dernest må man ta hensyn til diverse andre forhold, som kan være enda vanskeligere å ha med å gjøre. Man kan f.eks. nevne slike forhold som myndighetenes forståelse og bruk av lovbestemmelsene, forskjeller i straffeprosessuell henseende, politiets effektivitet, befolkningens innstilling til myndighetene, og selve den tekniske oppbygning av kriminalstatistikkene.
Om man tar hensyn til disse feilkilder, oppdager man ganske snart at det er uhyre vanskelig å trekke noen konklusjoner i det hele tatt.Det vanligste vil være at statistikkene i Sverige opererer med andre kategorier enn de norske. Det vil derfor være uråd direkte å sammenlige tallene for hvert enkelt år. Man står sig da på å bruke en annen metode, nemlig å sammenligne utviklingstendensene over en lengre periode.
Under hensyntagen til de momenter som her er anført har jeg foretatt en liten undersøkelse av tyvsforbrytelsene i Sverige og Norge i årene fra 1935 til 1954.2 Delvis kunne jeg her bygge på domsstatistikken for de to land, delvis på statistikker over »brott som kommit till polisens kännedom» i Oslo og Stockholm, samt for endel mindre politidistrikter.
Domsstatistikken omfatter for Sveriges vedkommende tallene på personer straffet i første instans for enkel stöld, grov stöld, snatteri, samt et rent anslagsvis antall personer som for disse forbrytelser hadde fått »åtalseftergift» i årene etter 1944. — For Norges vedkommende omfatter den »straffbare», dvs. domfelte i alle instanser samt personer som hadde fått påtaleunnlatelse efter barnevernsloven eller etter vårbestemmelse om at påtale kan unnlates dersom intet offentlig hensyn tilsier det (strpl. § 85, 2. ledd). — For Norge omfatter sammenligningen simpelt og grovt tyveri samt naskeri.
Resultatet tar seg slik ut:
I årene fra 1935—1939 ble det i Sverige sakfelt gjennomsnittlig 2 650 personer hvert år. I Norge var tallet 2 400. I årene under krigenøkte antallet i begge land meget betydelig — i Sverige til over 6 400 i 1943 og i Norge til 4 400 (og enda gir ikke dette noe riktig bilde av tilstanden i Norge, fordi rettslivet den gang led under ganske påtagelige mangler).
I de første år etter krigen, fram til året 1948, kan en tydelig sporenøyaktig samme tendens i de to land. Antallet »sakfällda» personer sank sterkt, nemlig til 3 500 i Sverige og 2 000 i Norge. Etter dette år opplever man imidlertid at tallene skiller lag: I Sverige går det raskt oppover fra det nevnte 3 500 i 1948 til over 5 000 i årene 1951—54; og enda har en her ikke regnet med det antall personer som i disse år fikk »åtalseftergifter», noe som gjør at økningen i virkeligheten er betydelig større.
For Norges vedkommende arter seg det annerledes, idet man herså langt fra å få noen økning, tvert imot får en minskning i antallet
straffbare, fra ca. 2 000 i årene 1948—1952 og til bare 1 760 i 1954. I disse fall er inkludert alle påtaleunnlatelser.
Sammenfatningsvis kan man altså si at domsstatistikken for våre to land viser en oppgang i kriminaliteten under krigen, deretter en synkende tendens i begge land inntil 1948 og så endelig fra dette år en meget betydelig økning i Sverige, mens det skjer en ytterligereminsking i Norge. Sammenligner vi med årene før krigen, blir resultatet at Sverige etter 1948 har mer enn dobbelt så mange som blirt att for tyveri som før krigen, mens Norge har færre enn før krigen.
Så langt domsstatistikken. En kan så kontrollere disse tallene ved åse på den tilgjengelige politistatistikk. Man kommer den totale kriminalitet betydelig nærmere inn på livet ved å bruke politistatistikkenstall over anmeldte forbrytelser, enn når man nytter tallet på de personer som blir tatt av politiet og som blir gjenstand for noen reaksjon. Sammenligner en Stockholm med Oslo finner en nøyaktig samme tendens som for domsstatistikkens vedkommende. Antallet anmeldte »stöldbrott» lå i årene før krigen på omkring 8 000 i Stockholm og 6 000 i Oslo. Etter en oppgang i krigsårene og en nedgang i 1947 for Stockholms vedkommende, skjer det en enorm økning til mellom 25—30 000 anmeldelser i Stockholm i 1948—1954. For Oslo derimot går det jevnt nedover, og det stabiliserer seg på omkring 8 500 anmeldelser fra 1949—1954. Mens det altså skjer en økning på 300 % i forhold til årene før krigen i Stockholm, har Oslo bare ca. 25 % økning.
Jeg gør merksam på at disse ulikheter ikke lar seg forklare bare ved henvisning til den økende befolkning i Stockholm. Tar en hensyn til befolkningens størrelse, finner en en oppgang i Stockholm fra ca. 14 pr. 1 000 innbyggere i 1935—39, til ca. 35 i 1950—53. Tallene for Oslos vedkommende er omtrent de samme, nemlig 21 pr. 1 000 innb. i årene før krigen og 19 i årene 1950—54.
Rent summarisk kan nevnes at statistikkene for Västmanlands og Kronobergs län, Malmö og Norrköping (og troligvis også Göteborg), viser samme tendens som Stockholm, mens den tilgjengelige politistatistikk fra Norge (for Bergen og Sunnmøre politikamre) viser samme tendens som for Oslo. Det er bare for det siste år, nemlig1956, at vi for Oslos vedkommende kan spore en økning i forbrytelsene, en økning som i første rekke faller på sykkel- og biltyverier.
Når en her har konsentrert seg om tyvskriminaliteten, har dette en spesiell grunn. Det er en kjennsgjerning at denne type av forbrytelserer den dominerende i våre land, om en da bortser fra fylleriforseelsene. Omkring 70 % av anmeldelser for forbrytelser i Norge er tyvsanmeldelser og dette er også tilfelle for den mere alvorlige kriminalitet i Sverige. Om man derfor kan få rede på hvordan tyvsforbrytelsene varierer, vet man noe om totalkriminaliteten. De konklusjoner en har trukket om tyvskriminalitetens endringer i våre to land, gjelder derfor også for totalkriminalitetens utvikling. Selv om all annen kriminalitet i Stockholm var opphørt etter krigen, ville den økning i tyvskriminaliteten som man har fått, allikevel føre til at en kunne fastslå en nærmere 200 % økning i antallet forbrytelser absolutt sett.
Med dette skulle en ha besvart det spørsmål som ble stilt innledningsvis. Så vidt man kan se av statistikkene synes kriminaliteten i våre to land i de senere år å ha tatt forskjellige retninger.
Hva så med ungdommens andel i forbrytelsene? Her står man overfor et annet og langt vanskeligere spørsmål. Man må her utelukkende holde seg til opplysninger om de oppklarte forbrytelser, siden man ikke har noen muligheter for å få fastslå ungdommens relative andel ide forbrytelser som ikke blir oppklart. Selv om jeg tror at man skal være varsom med å bygge på de tilgjengelige opplysninger, kan det vel allikevel være av en viss interesse å se hva statistikken har å fortelle.
I den undersøkelse som er utarbeidet av byrådirektör GROTH og professor STRAHL i forbindelse med Strafflagberedningens förslag tillskyddslag,3 kan man tydelig se tendensen i kriminaliteten i Sverigefordelt på aldersgrupper og antall personer i befolkningen i dissealdersgrupper. Man finner i årene før krigen, f. eks. 1930—39, at det for den mest alvorlige type av kriminalitet, nemlig straffregisterbrott, ikke var noen store variasjoner for gruppene over 21 år. Tallet pr.100 000 av middelfolkemengden av disse aldersklasser var omkring 100. Under krigen økte det til 180, går så ned i etter krigsårene, men øker igjen til over 200 i 1953. — For gruppen mellom 18 og 21 år, er de tilsvarende tall 275, 650 og i 1953 noe over 700 pr. 100 000 innbyggere i tilsvarende aldersklasser. — Den yngste gruppen, mellom 15og 18 år, starter på omtrent samme nivå i årene før krigen, nemlig 260, og stiger til nærmere 800 i 1942, synker så til 470 like etter krigen og øker deretter til 630 i 1953.
Etter dette skulle altså utviklingen i etterkrigsårene ha belastet 18—21 åringene mest. Men en må her ta i betraktning at for gruppen mellom 15—18 år kan antallet straffskyldige for strafferegisterbrott ikke anslås nøyaktig, p. g. a. at åtalseftergiftene i svensk kriminalstatistikk er blitt så stemoderlig behandlet. Om en holder seg til strafflagsbrott, eksklusive »fylleri och förargelseväckande beteende», er økningen for personer under 18 år den høyeste av statistikkens samtlige tall, nemlig fra omkring 300 før krigen til 900 i 1950.
Sammenfatningsvis kan en da si at for Sveriges vedkommende har antallet personer skyldige i forbrytelser i hvert fall økt med 100 % fra før krigen for dem over 21 år, 250 % for dem mellom 18—21 år og troligvis med 300 % for den yngste gruppe mellom 15—18 år —overalt økningen i befolkningen tatt i betraktning.
For Norges vedkommende er statistikken noe annerledes oppbygd, i det en her nytter aldersgruppene 14—21, 21—24 og 25 og eldre. I årene fra 1930 og utover lå de relative tall for straffbare over 25 år på 185 pr. 100 000 innbyggere i tilsvarende aldre, under krigen økt eden, anslagsvis med 50 %, men har senere gått jevnt og sikkert nedover til den i 1953 lå på 100. — Gruppen mellom 21—24 år viser samme tendens, fra 440 før krigen til 320 i 1953, men nedgangen er, som man ser, mindre enn for de eldste. — Av særlig interesse er selvsagt tallene for personer mellom 14 og 21 år. I årene etter 1930 lå
disse aldersgrupper på omkring 370 straffbare pr. 100 000 innbyggere, økte med vel 50 % i krigstiden, for så i 1950 være gått ned til330, altså noe lavere enn det var før krigen. Vi kan altså slå fast at i året 1950 var det intet som tydet på at vi i Norge hadde noe større ungdomskriminalitet problem enn vi hadde før krigen. Men etter dette år har kriminalitetsfrekvensen for de yngste aldersgrupper forverret seg, idet den har økt fra 330 i 1950 til over 400 i 1955.
Det kan være verdt å se litt nærmere på den utvikling som man i Norge har kunnet iaktta for det yngste lovbryterklientelet i de senere år. En skal derfor ta for seg årene 1951—55, altså en 5-års periode, og se nærmere på utviklingen for gruppene 14—17 og 18—20 år.
M. h. t. kriminalitetens fordeling på kjønnene er å si at tallene for kvinner i de to nevnte aldersgrupper er så små, at det er uråd åtrekke noen konklusjoner om utviklingen. Det høyeste absolutte tall for aldersgruppen 14—17 år var i 1951 med 56 straffbare individer.— For guttenes vedkommende var tallene på straffbare i aldersgruppen 14—17 år i 1951 687 på 100 000 inbyggere i tilsvarende aldersklasser. Inntil 1954 kan man ikke spore noen økning, men for 1955er tallet økt til 841, hvilket er nesten 25 % høyere enn for året før. Etter hva jeg har fått opplyst i Statistisk sentralbyrå synes denne økning også ha fortsatt så vel i 1956 som i 1. halvår av 1957.
For aldersgruppen 18 t. o. m. 20 år, er økningen meget jevnere, tallene pr. 100 000 innbyggere er følgende fra og med 1951: 686, 748, 767, 786 og 817. Tendensen er som en ser ganske klar og økningen20 %.
Den ugunstige utvikling av ungdomskriminaliteten i Norge faller omtrent utelukkende på en bestemt type av forbrytelser, nemlig det man i Norge populært kaller »biltyverier», på tross av at vi i denne betegnelse også medtar moped- og motorsykkeltyverier. Tallet på personer som i det hele ble tatt for biltyveri er mer enn dobbelt så stort i 1955 som i 1951 — og når det gjelder gruppen mellom 14—18 år erdet tre-doblet. For de andre arter av forbrytelser viser tallene på straffbare ungdommer ingen økning, hverken absolutt eller relativt. Det er meget som taler for at den store økning i biltyverifrekvensen for den yngste aldersgruppe, har sammenheng med at vi har fått 250 % flere mopeder i 1955 enn vi hadde i 1954.
En skal ikke komme nærmere inn på de interessante problemer somknytter seg til biltyverier. De har, spesielt i Sverige, vært gjenstand for atskillige drøftelser og undersøkelser, og var jo også et av emnene på den nordiske kriminalistkongress i Oslo i sommer. For å unngåen hver misforståelse, vil jeg imidlertid påpeke at den økning Norge har hatt på dette felt, trer i skyggen av den svenske. Sammenligner enf. eks. Stockholm og Oslo, er det på det rene at Stockholms-ungdommen — befolkningsmengden tatt i betraktning — tar motorkjøretøyer 3 ganger så ofte som ungdommen i Oslo.
Det som hittil er blitt påvist, gir et bilde av den norske ungdomskriminalitet som en må ha lov til å betegne som gunstig. Det er imid-
lertid et spørsmål om det faktisk ikke er et noe for vakkert bilde som på denne måten er fremkommet. Det er nemlig visse ting somtyder på at man i de kommende år kan vente seg endringer til det verre også i Norge. Denne slutning bygger ikke bare på den ovennevnte forverring i biltyverikriminaliteten, men også på visse data man nylig har fått gjennom en politistatistikk for året 1956.
Politistatistikken4 omfatter alle saker i hvilke politiet i Norge i 1956 avsluttet etterforskingen, i alt 26 140 forbrytelsessaker. Av disse ble 42 % henlagt fordi gjerningsmannen var ukjent, 16 % ble henlagt p. g. a. bevisets stilling og endelig ble 13 % av anmeldelsene trukket tilbake av den fornærmede.
Det gjenst år da 29 % av sakene hvor politiet mener seg å ha hatt tilstrekkelige beviser mot en eller flere personer til å er klære dem for »siktede». I disse saker forekommer det i alt 7 900 personer i alle aldersklasser, her i inkludert individer under den kriminelle lavalder, altså under 14 år. (For såvidt er det vel ikke korrekt å si at disse siste er »siktede» — det ville være riktigere å si at de »ville havært siktet» der som de hadde vært over 14 år da gjerningen ble forøvet.)
Over halvparten av disse individene var under 25 år gamle og 25 % under 14 år. M. a. o. var hvert 4. individ som i Norge, etter politiets oppfatning, hadde gjort seg skyldig i en forbrytelse, en person under14 år.
Et nærmere studium av statistikken viser at det ikke er noen aldersgruppe som har så mange lovbrytere som gruppen mellom 10—14 år. Den absolutte topp finner en blant 13-åringene, mens deretter kurven en jevnt synkende oppover i aldersgruppene. Dette gjelder såvelde absolutte som de relative tall — konklusjonen holder m. a. o. og såom man tar hensyn til at det er relativt mange personer i befolkningen i de yngre aldre.
Nå skal man vel egentlig være varsom med å nytte disse tallene til åtrekke noen slutninger om totalkriminaliteten. Statistisk Sentralbyrå framholder således i sitt forord til politistatistikken at »forbrytelser begått av mindreårige gjennomgående er lettere å oppklare enn saker mot voksne gjerningsmenn. Personer under 14 år legger langt mindre vekt på å skjule sine spor på samme tid som de er mer villige til å oppgi medskyldige». Det er mulig at byrået har rett i denne oppfatning, men det er også enkelte ting som kan tyde på at slutningene er noe forhastet. En skal således være oppmerksom på at f. eks. en13-åring befinner seg i den alder hvor det å oppgi medskyldige ansees for å være en av de groveste brudd på kameratskapets lover.
Man kan også rette den innvending mot å trekke noen konklusjoner om kriminaliteten blant individer under 14 år, at det de foretar seg i disse aldersgrupper i regelen er hva man kan betegne som barnestreker, altså rent bagatellmessige lovbrudd. Til dette er å si at jevntover forøver også den voksne kriminelle i Norge bare barnestreker.Når det f. eks. gjelder tyverier, er det uhyre sjelden at det blir gjort virkelig store kupp. Og jeg tror ikke at gjennomsnittsgevinsten for de
ordinære tyverier er mange kroner. Troligvis er derfor skilnaden påtapte verdier forårsaket ved tyverier av individer under 14 år knapt så mye mindre enn det som går tapt som følge av voksne lovbryteres gjerninger. Og i hvert fall når det gjelder én type av forbrytelser, nemlig skade på annen manns eiendom, er det klart at de økonomisketap kan være svært store også som følge av mindreåriges lovbrudd.På dette felt domineres bildet av personer under 14 år: ikke mindre enn 73 % av dem som ble siktet for denne forbrytelse var under den kriminelle lavalder. Det er selvsagt så at denne forbrytelse vanligvis består i relativt uskyldige små hærverk, som lampeknusing e. 1. (somforøvrig tilsammen blir en temmelig kostbar fornøyelse for kommunene). Men av og til inntreffer det hærverk som kan bringe skader for mangfoldige tusen kroner, f. eks. når en gutte bande på 12—13 åringer går løs på en sommerstue.
Gruppen under 14 år viser de høyeste tall av alle aldersgrupper ikke bare m. h. t. skadeverk, men også til tyverier — unntatt biltyveri. For den siste forbrytelseskategoris vedkommende dominerer14—17 åringene, mens det derimot er over dobbelt så mange under14 år som blir siktet for de øvrige arter av tyveri som det er individer i alderen 14—17 år. Når det gjelder de mer raffinerte vinningsforbrytelser (som underslag, ran og bedrageri) er det personer over25 år som dominerer, hvilket også er tilfelle, om enn ikke i fullt så stor grad, blant legemsforbrytelsene og sedelighetsforbrytelsene.
Personlig tviler jeg ikke på at de opplysninger som statistikken kommer med om kriminaliteten blant individer under 14 år er riktig.De stemmer bl. a. med de opplysninger man har fra England, hvor statistikken som bekjent går ned til 8 årsalderen. På den annen side kan det tenkes at den har visse mangler nettopp m. h. t. disse personer. Det er nemlig mulig at en rundt om på politikamrene i Norgenytter bestemmelsen om at ingen kan straffes før fylte 14 år (strl. § 46), som henleggelsesgrunn i tilfelle hvor saken egentlig skulle vært henlagt p. g. a. bevisets stilling. Egentlig skal § 46 bare nyttes i de tilfelle hvor alle subjektive og objektive vilkår for straffbarhet etter vedkommende straffebud er til stede, men det er godt mulig at enkelte politikamre øyeblikkelig henlegger enhver sak overfor personer somer under 14 år etter § 46. — På den annen side er tallene troligvis altfor lave av den grunn at Oslo politikammers kriminalavdelningifølge statistikken omtrent ikke har til behandling personer under 14år. Oslo skulle — om man skal tro statistikken — ikke ha stort flere lovbrytere under 14 år enn Bergen, dette på tross av at Oslo har omtrent 4 ggr. så mange innbyggere. Hva denne forskjell kan komme av(ulike henleggelsespraksis, eller ulike behandling av disse saker i det hele) er ikke godt å si, og jeg skal ikke gi meg til å ha noen bestemt mening om det, så meget mer som Statistisk Sentralbyrå har dreveten intens etterforskning av forholdet uten å kunne få full klarhet i hva forskjellen kan komme av.
Vender en nå tilbake til problemet om ungdomskriminalitetens utvikling, vil en lett innse at det er vanskelig. De nye opplysninger om kriminaliteten blant 10—14 åringer i Norge kan jo bety at vi i de kommende år, når disse individer er blitt litt eldre, kan risikere å få
en økt kriminalitet blant de straffmyndige. Det vanskeligste spørsmåler imidlertid her følgende: Har det også tidligere vært slik at den relativt største gruppe av ungdomsforbrytere har vært å finne bland personer under den kriminelle lavalder, eller er dette et fenomen somførst har gjort seg gjeldende i de siste par år? Dette er imidlertid et spørsmål som man for tiden ikke kan besvare, fordi det ikke foreligger noen opplysning om kriminalitetsfrekvensen blant 10—14 åringene fra tidligere år.
Som et supplement til det som her er sagt, kan nevnes noen opplysninger som barnevernstatistikken fra 1955 har å by på. I det helebehandlet 397 av Norges 744 barnevernsnemnder 4 343 meldinger om barn, hvorav 1 756 ble henlagt og 599 enda ikke var ferdigbehandlet ved årets utgang. Det gjenstår da 1 988 meldinger i hvilke nemndenefattet vedtak om inngrep av en eller annen art. Dette dreier seg i altom 1 740 barn hvorav 531 var gjenstand for forebyggende åtgjerder, dvs. åtgjerder som ikke skiller dem fram familiene og deres hjem.Endel av dem ble imidlertid senere tatt fra hjemmet, slik at tallet på barn som ble underkastet s. k. »omsorgsovertagelse» var 1.355. Omsorgsovertagelsen omfatter det som den svenske barnavårdslagen betegner med uttrykkene »samhällsvård» og »skyddsuppfostran». — Til sammenligning kan nevnes at det i Sverige i 1954 i det hele ble »omhändertaget» 10 666 barn.
Det ville selvfølgelig ha vært av atskillig interesse om man hadde kunne sammenligne grunnene for barnevernets inngrep landene imellom, men jeg tror at statistikkene er så dårlige at man overhodet ikke kan slutte seg til noe som helst på grunnlag av dem. En må her tai betraktning at den norske barnevernslov ble radikalt endret i 1954 og at nyordningen ennå ikke har stabilisert seg. Det er derfor og sågrunn til å være varsom med tolkninger av det faktum jeg nettopp har nevnt ovenfor, nemlig at over 10 000 svenske barn ble »omhändertagna» og bare 1 300 norske. Det er meget mulig at man også i Norge burde ha tatt hand om 10 000.
Man kan stille seg følgende spørsmål: Har ungdomskriminaliteten slavere frekvens i Norge sammenheng med spesielle kriminalpolitiske til tak, herunder da i første rekke strenge straffer, og i annen rekkeeffektive sosiale tiltak? M. h. t. det førstnevnte, synes problemet å være særlig interesssant fordi ikke så få svenske strafferettsjurister går inn for et strengere reaksjonssett mot den økende ungdomskriminalitet i Sverige. Her viser det seg imidlertid at man i Norge reagerer meget lemfeldig overfor de unge lovbrytere. Det er intet som tyder på at den lave frekvens i vårt land skulle henge sammen med noen særlig streng reaksjonsform.
For å ta året 1955 ble det dette år kjent straffbare i alt 740 gutter og 54 piker i alderen fra 14 t. o. m. 17 år. Av pikene ble i det helebare 2 stilt for domstol og ingen fikk slik straff at de ble satt i fengsel. De øvrige 52 fikk påtaleunnlatelse. — Av de 740 gutter fikk 90 % påtaleunnlatelse, herav 80 % etter barnevernsloven (og dermed oversendelse av saken til vedk. barnevernsnemnd), 2 % ble ilagt bøter og vel 4 % trukket for domstol.
Ser en nærmere på hvilken reaksjon som disse unge menneskene faktisk var gjenstand for, er det først å merke seg at av de vel 600 saker som barnevernsnemndene fikk i 1955, ble 550 henlagt. Det erm. a. o. bare overfor ca. 50 barn, som har fått påtaleunnlatelse, at det fra de sosiale myndigheter blir foretatt noe inngrep i det hele tatt —heri inkludert forebyggende åtgjerder. Derimot er det meget mulig ati en god del av de tilfelle som blir henlagt har barnevernsnemnda hatten samtale med barnet og foreldrene. Dette trer i så fall i stedet forden »varning» som man etter den svenske barnavårdslag har adgang til å gi (»varning» er det ikke tillatt å gi etter den nye norske lov). For Sveriges vedkommende ble det i 1953 oversendt 2 500 saker til barnevernsmyndighetene etter beslutning om »åtalseftergift». Av disseble 9,8 % gjenstand for »skyddsuppfostran», 37,5 % fikk »övervakning», 30,9 % »varning» og 4,7 % annen åtgjerd. Bare i 17,1 % bledet ikke iverksatt noen åtgjerd overhode.
Dernest merker en seg at for Norges vedkommende fikk bare 4gutter i alderen fra 14—17 år ubetinget fengselsstraff, derav 2 fengsel i under 90 dager, 1 mellom 90 dager og 6 mdr. og 1 mellom 6 mdr. og 1 år. 3 ble ilagt sikring og 3 dømt til arbeidsskole. Disse tallene er svært små og de må ikke tas som uttrykk for det gjennomsnittlige pr. år. Jeg har bare nevnt dem for å illustrere hvor lite antallet er på de personer som blir stilt for domstol og dømt til strengere reaksjon. —I Sverige er jo også tallet lite. I 1953 bare 24 personer i alderen fra 15—17 år dømt til »ovillkorligt fängelse» eller »straffarbete».
For den neste aldersgruppen, fra 18—20 år, ble det i Norge gitt påtaleunnlatelse til 43 %, bøter til 10 %, betinget fengsel til 28 % og ubetinget fengsel, sikring m. v. til 20 %. Disse 20 % omfatter 89 personer hvorav 36 fikk under 90 dagers fengsel, 6 mellom 90 dager og 6 mdr., 6 6 mdr., 13 mellom 6 mdr. og 1 år samt 9 mellom 1 og 3 år. Forøvrig fikk 8 domsutsettelse, 1 sikring alene og 12 ble dømt till Berg arbeidsskole. — I Sverige ble i 1953 tilsammen 321 personer i denne aldersklasse dømt til »ovillkorligt fängelse» eller »straffarbete», og 150 personer til »ungdomsfängelse». Man kan således trygt slå fast at reaksjonene i Norge er svært milde og at de ikke synes å være noe i den hypotese som ble framsatt, nemlig at den lave ungdomskriminalitetsfrekvens i Norge skulle ha sammenheng med strenge strafferettslige reaksjoner.
Dernest noen ord om den sosiale sektor. En har allerede påvist at de norske barnevernsmyndigheter bare inngriper overfor en litenbrøkdel av alle de saker de får oversendt fra påtalemyndigheten. Man har imidlertid her inntil nylig svevet i den villfarelse at prognosen for de barn som blir gitt påtaleunnlatelse etter barnevernsloven, varmeget god. Det er mulig at barnevernsnemndene har handlet ut fra denne oppfatning, men faktisk forholder det seg annerledes, noe magister NILS CHRISTIE ved Institutt for kriminologi og strafferett i Oslo har sannsynliggjort. Det vanlige er nemlig at man hittil har operert med en observasjonsperiode for tilbakefall på 2 år etter tiden for avgivelsen av beslutning om påtaleunnlatelse. Ut fra denne beregningsmåte viser det seg at omkring 16 % av individene faller tilbake til ny forbrytelse, hvilket må betegnes som et meget godt resultat. Nå har
imidlertid Christie vist at dersom man forlenger observasjonsperioden blir tallene ganske annerledes. De kommer opp i en størrelsesorden på 33 %, og da kan man ikke lenger si at det er noe godt resultat som man står overfor. — Etter den kompliserte undersøkning som bl. a.byråchefen TORSTEN ERIKSSON og andre har foretatt (inntatt sombilag i Förslaget till skyddslag) falt 29 % av alle men som fikk »åtalseftergift» tilbake i en 5 års periode. Dette synes jo å stemmegodt med Christies resultat. Helt sammenlignbare er imidlertid ikke den svenske og den norske ordning med påtaleunnlatelser, idet man i Sverige ville bringe en rekke saker for retten, som man i Norge ville la slippe med en påtaleunnlatelse. Tar man hensyn til dette virker det tross alt som om tilbakefallsprosenten stiller seg mere gunstig i Norge, idet 37 % av de yngre menn som blir »villkorligt» dømt i Sverige falt tilbake. Hvordan det enn forholder seg med dette, synes det iallfall å være berettiget å si at (sett fra en strafferettslig synsvinkel, hvor man nødvendigvis må ta hensyn til samfunnets sikkerhet og borgernes liv og eiendom), virker det som om den sosiale sektor avreaksjonsapparatet heller ikke i Norge fungerer til full tilfredshet.
De ulikheter som en ovenfor har påvist eksisterer mellom Sverige og Norge, betyr selvsagt ikke at man i Norge er fornøyd med tilstanden slik som den er. Det betyr bare at ungdomskriminaliteten ikke har vært, og heller ikke er, et så brennende aktuelt problem som i Sverige. Dette har medført at man i Norge i stor utstrekning har holdt fram med den kriminalpolitikk som det var nødvendig å føre i første halvdel av dette århundre, hvor man bygget på den oppfatning at hovedvekten skulle ligge på behandlingen av manifeste voksne lovbrytere. I så måte vil jeg måtte si at man i Norge er begynt å sakkeakterut. Tanken om at »prevention is better than cure» har enda ikke slått igjennom i Norge i den utstrekning som den etter min mening burde. Det er mulig at man i Norge først må få en foruroligende økning av ungdomskriminaliteten før det fullt ut går opp for de ansvarlige myndigheter at man må ofre mer på det forebyggende arbeid.
Skal man gi en kort karakteristikk av den ungdomskriminalitet våreland har, synes det mest typiske trekk være denne ungdomsaktivitetsfullstendige mangel på rasjonell motivering hos deltagerne. Mest typisk kommer dette fram i de gateopptøyer man har opplevd — f. eks.de s. k. nyårskravaller i Stockholm og rock'n'roll opptøyene i Oslo. Men også slike handlinger som biltyverier og skadeverk, og sikkert også en stor del av tyveriene, mangler noen egentlig »saklig» motivering. De tidligere desennier var tyvskriminaliteten i hvert fall delvis en form for nøds kriminalitet, men idag er problemet helt annerledes. Med full sysselsettning og med muligheter for all ungdom å ta seg til noe positivt, skulle det være rimelig grunn til å anta at de skulle kunne beskjeftige seg med aktiviteter som ligger innenfor reglene foran stendig oppførsel. Meningen med alle de sosiale goder man har fått, har vel vært at de skulle hjelpe menneskene til å realisere drømmen om et høyt kultivert samfunn, hvor menneskene hadde tid til annet enn å arbeide 12 timer i døgnet. I stedet opplever vi imidlertid at en stor del av ungdommene misbruker de goder — og da først og
fremst den økede fritid — som det nye samfunn har gitt dem. Ingen av de samfunnsreformatorer som startet den sosiale reform hadde velant at dette skulle bli en frukt av deres bestrebelser. Kjernen i detteparadoks er kort og fyndig uttrykt av professor SEGERSTEDT i hansbok »Demokratins problem». Han sier at »människans värsta plåga sedan nöden stillats är ju ledsnaden».
Det er sikkert riktig når det heter at det er ikke lett å være ungdom i dag, men det er trolig at problemene er større for den svenske enn for den norske ungdom, p. g. a. den store industrielle omveltning som har funnet sted i Sverige og den oppløsning av den aksepterte standard for livsførsel som man har kunnet iaktta og som sikkert følger for en stor del av urbaniseringen. Ekspansjonen har ikke vært av samme størrelsesorden i Norge, og slike forhold som de geografiske setter hos oss visse grenser for påvirkning utenfra til desmå isolerte steder hvor folk i Norge bor. Det er derfor grunn til åtro at den »amerikaniseringstendens» som man har opplevd i våreland i større utstrekning påvirker svensk enn norsk ungdom. En av de sentrale elementer i denne tendens er den vekt på suksess —spesielt pekuniær suksess — og på et spennende liv, som daglig blir meddelt via presse, radio, TV og ved samtaler mann og mann imellom, spesielt innen familiene og kameratgruppene. I større og større utstrekning aksepterer folk at deres mål er en form for suksess, men samtidig skjer det en oppløsning av de forestillinger som tidligere var rådende om hvordan man på en sosialt akseptabel måte skal nå dissemål, at det f. eks. ikke skal skje ved forbryterske handlinger. Resultatet av dette blir hva den amerikanske sosiologen ROBERT MERTON kaller »anomie» eller »normløshet».5 At slik normløshet lett kan oppstå blant ungdommen har selvsagt sammenheng med en rekke sosiale forhold som f. eks. flukten fra landsbygden og sekulariseringstendensene i sin brede alminnelighet.
Det jeg her har sagt angir en mulig forskningshypotese når det gjelder å forklare den høyere kriminalitet i Sverige i forhold til den i Norge. Forhåpentligvis vil man i en ikke for fjern fremtid få anledning til å teste denne og andre hypoteser som kan forklare de ulikheter i menneskelig oppførsel i våre to land som man her stårover for. Jeg sikter her til den ordning med et nærmere nordisk samarbeid på det kriminologiske plan, som man fra svensk side har tattinitiativ til å få i stand gjennom Det nordiske råd.