SIR HERSCH LAUTERPACHT. The Development of International Lawby the International Court. London 1958. Stevens. XIX + 408 s. £3 3 s.
    I 1953 holdt Mr. LAUTERPACHT (som han den gang var) en serie forelesninger ved the Graduate Institute of International Studies i Genéve. Disse forelesningsrekker som strekker seg over en uke er meget populære blandt professorer og studenter og interesserte folk i byen. Lauterpachts forelesninger var ganske ualmindelig interessante og levendeog ble året efter utgitt i bokform i London og ble med en gang en klassiker. Ikke bare forfatterens lærdom og originale tanker, men også hans livlige form gjorde boken meget populær. I en lang årrække harden vært utsolgt. Hersch Lauterpacht som efter den tid ble professor i Cambridge har i mange år arbeidet med en ny utgave. Men da han bledommer i Haag nølet han med å utgi en bok om den domstol hvor han selv er et høyt aktet medlem. Han har imidlertid overvunnet sine skrupler og har i år utgitt en bok som han kaller en revidert utgave avden første boken som kom for snart fem og tyve år siden. I virkeligheten dreier det seg om en helt ny bok både hva form og innhold angår.Boken er blitt tyngre i mere enn en henseende. Men den har vunnit ibredde og dybde. Og det som er det interessanteste og det glæderike erat Sir Hersch har bevart sit inntrykk av domstolen som et skapendeorgan. Hans overbevisning om at domstolens rettsskapende funksjon erav grunnleggende betydning har festnet seg. Denne boken er en tributt til Domstolen.
    Han er særlig interessert i domstolens stilling til suverenitet, effektivitetsreglen og den rettsskapende virksomhet. På alle disse områder har han stillet dommene i søkelyset og skapt større klarhet.
    Hva suvereniteten angår påpeker han at domstolen har bidradd til åinnskrenke statens hevdelse av uinnskrenket suverenitet. Han påpekerat domstolens praksis på dette punkt allerede har hatt den virkning atadvokatene ikke lenger anvender enkelte av de argumenter de tidligerehar brukt, som for eksempel at suvereniteten nødvendigvis medfører atenhver traktat eller annen forpliktelse må fortolkes innskrenkende.Han hevder at statene taper en del av sin suverenitet ved å underkasteseg domstolens domsmakt men samtidig vinner de ved at domstolen kan gi en dom som faktisk øker deres suverenitet på motpartens bekostning. Han påpeker også at domstolen har utviklet folkeretten ved å anerkjenne prinsippet om at suvereniteten ikke kan skjære gjennem kravettil god tro eller til å bryte gjennom effektivitetsreglen.
    Effektivitetsreglen har i det hele i forfatterens oppfatning spillet en ledende rolle i Domstolens praksis. Enhver traktat — eller annen forpliktelse — må fortolkes på en slik måte at den får en mening ogat den kan fylle den rolle den er ment å skulle spille. Ingen fortolkning kan godtas som uthuler bestemmelsens formål. Judge Lauterpacht undersøker domstolens praksis på dette område og kommer til det resultat at enkelte dommer eller advisory opinions — som stort sett behandles likt — synes å synde mot dette prinsipp. Det hender —som for eksempel i betenkningen om fredstraktatene med Bulgaria, Ungarn og Romania — at en traktat er blitt slik fortolket at den ikke

har fått noen virkning. Forklaringen er at effektivitets prinsippet brytes av et annet prinsipp, nemlig prinsippet om at det er partenes vilje som skal være avgjørende. Og det kan tenkes at partene har avsluttet en traktat på en bestemt måte nettop fordi de i den pågjældende situasjon ikke ønsket at den skulle være effektiv. Og skulle partene virkeligha ment dette, krever reglen om god tro at effekt gis til denne partsvilje. Men det kreves sterke bevis for at dette var hensikten. Eller svil effektivitetsreglen bryte gjennom.
    Hele boken er faktisk en understrekelse av domstolens rettsskapendevirksomhet. Det skulle synes selvsagt at enhver domstol må skape nye rettsregler samtidig som den anvender retten. Det skulle være ganske åpenbart at dette må finne sted også i en internasjonal domstol. Men en internasjonal domstol vil på grunn av statenes redsel for åmiste noe av sin suverenitet være ennu forsiktigere med å uttale dette enn de nasjonale domstoler vil være. Det er imidlertid ingen medkjenskap til domstolens som kan trekke denne rettsskapende virksomhet i tvil. Og det har også vært anvendt som kritikk mot enkelteav avgjørelsene at dette har funnet sted. Det er imidlertid et glædeligtegn at domstolen har gjort dette isteden for å bli et reaksjonært organ for å bevare en status quo i folkeretten. Det bør imidlertid understrekes at behovet for en klok rettsskapende virksomhet på folkerettens område er en skrikende nødvendighet samtidig som faremomentet ved å gå for langt er ennu større enn ved de nasjonale domstoler. Den lærde forfatter innser dette, og fremkommer med et interessant forslag. Han foreslår (s. 219) følgende nye regel som et tredjeledd i Vedtektenes artikkel 38:
    »If the Court finds that its decision, based on the application of therules as enumerated in paragraph 1, results in a situation calling for amodification of the law either in general or in the relations of the partiesto the dispute, it shall have the power to make appropriate recommendations. While such recommendations shall not be binding upon the parties, they shall give them all due consideration.»

 

    Med all mulig respekt for Sir Hersch's erfaring, omdømme og enormekunnskaper, synes dette å være en ganske farlig utvei. Hans gjennomgåelse av domstolens praksis synes å vise at dommerne ved klok bruk av de tilgjengelige rettskilder kan nå frem til praktiske løsninger selvom de strekker gjeldende rett ganske langt. Hvis den her foreslåtte regel skulle godtas, kan resultatet lett bli at dommerne vil bli merekonservative ut fra den begrunnelse at de godt kan være strenge i sitt krav til gjeldende rett siden de allikevel kan fremkomme med anbefalinger til partene. På den annen side kan resultat også bli at anbefalingene vil gå adskillig lengere enn det ville vært mulig med hensyn til gjeldende rett. Det kan hende at de mere progressive dommere ville opptre i stigende grad som lovgivere og i mindre grad som dommere. Det er ikke utelukket at en slik praksis ville ødelegge meget avden høye respekt statsmenn og diplomater og juridiske rådgivere i de forskjellige utenriksministerier idag har for domstolen. Og det er —hva enn professorene og skribentene mener — de som bestemmer om domstolen skal få flere saker å behandle.
    Det er imidlertid særdeles interessant at en lærd forfatter som Lauterpacht fremkommer med et slikt forslag efter at han selv er

blitt dommer. Og selv som en av de nyeste dommerne, har han en meget utpreget dommerprofil. Han har hevdet i sine bøker og i artikler og forelesninger at domstolen ofte kan ha syndet ved ikke å gifyldige nok grunner for sine avgjørelser slik at statene ikke alltid kan ha visst hva som egentlig ble avgjort ved dommene. Og denne hans kritikk er ikke blitt mindre med årene. Han kritiserer selvsagtikke hverken domstolen eller de enkelte dommere i denne boken, eller andre steder, efter at han selv er blitt dommer. Boken har kanskje tapt litt i friskhet og interesse ved denne forsiktighet. Men det erganske sikkert berettiget å vise slike hensyn. Det har bare skadet domstolen at enkelte dommere i sine særvota har vært meget skarpe isin kritikk. Og det går an å kritisere meget sterkt uten å gjøre deti noen anstøtelig form. Dette har Lauterpacht selv vist i noen avsine særvota, særlig i sit votum i saken om hvorvidt domstolen hadde kompetanse i gullklausul saken mellom Frankrike og Norge. Og dommer Lauterpacht har vært meget aktiv ved særvota som ofte har værtlengre enn dommen selv. Han selv har i denne boken meget sterktforsvart slike særvota. Det er ikke sikkert at dissenter styrker domstolen. Det kan tenkes at dommene svekkes når dissentene er klarereog bedre enn flertallets dom. Det kunne tenkes at dommenes autoritet ville være større, hvis de fremtrådte med hele domstolens autoritetuten angivelse av dissenser. Men dette spørsmål er forsåvidt av rentakademisk interesse. En rekke av dommerne verdsetter sin rett tilsærvota så sterkt at de antagelig ikke ville være villige til å fortsette i domstolen dersom de skulle miste den. Oppfatningen liggerforøvrig nær den nordiske oppfatning som også er blitt herskende i Danmark ved siste revisjon av rettspleieloven. Sir Hersch sier (s.66):
    Undoubtedly, a dissent — whether partial or complete — may, in proportion to its intrinsic merit, impair in some measure the substantive asdistinguished from the formal authority of the decision of the Court. But, then, if the dissent is in part expressive of better law or of a better judicial method, no lasting harm need ensue from the fact that the substantive authority of the Court's decisions may be to that extent impaired. It would be prejudicial to the cause of international justice to assumethat the weight of the Court's decisions is irrefutably entrenched behindits formal authority. From that point of view a judicial dissent is notonly an appeal to enligthened and informed legal opinion. It is, indireetly, a powerful stimulus to the maximum effort of which a tribunal is capable. For no formal authority can in the long run shield a defective decisionfrom the impact, in proportion to its merits, of a dissent. Mere dissentcannot weaken the authority of the decision. The merits of the dissent mayhave that effect. On the other hand, if the dissent is one-sided or extravagant, it will add emphasis to the balance and the restraint of the decision of the Court.

 

    Dette er et klart og temmelig overbevisende forsvar for særvota. Men konklusjonen burde være at man gikk over til det system som hersker i England og i de nordiske stater og at hver dommer var ansvarlig for sit votum og at flertallets votum også ble avgitt av en dommer som var ansvarlig for utformningen av det istedenfor å overlate dette vanskelige arbeid til en redaksjonskomite og efterpå til hele domstolen slik at flertallets dom blir utvannet og tynd og langt mindre overbevisende enn de beste særvota.

Edvard Hambro