DE ALMINDELIGE RETTSGRUNNSETNINGER SOM FOLKERETTSKILDE

 

TANKER OM DE BLANDEDE VOLDGIFTSDOMSTOLER, EN INTERNASJONAL KONFLIKTRETT OG PARTS AUTONOMIEN

 

AV PROFESSOR EDVARD HAMBRO

 

Den historiske periode vi nå gjennomlever er ikke egnet til å inngi noen overdreven optimisme om den internasjonale rettsfremtid. Jurister og statsmenn taler og skriver om folkerettenskrise. Det er nærmest en platityde å si at ingen rett kan eksistere der hvor det ikke finns enkelte essentielle idealer felles mellomrettssubjektene. Til tross for at det mellomfolkelige samarbeider mere utviklet enn noensinne i historien, kan man ikke si at de grunnleggende idealer er befestet på en betryggende måte. Skjönt medlemstallet i de mellomfolkelige organisasjoner nærmer seg universalitet, har det hittil vist seg sörgelig vanskelig å bli enig om de rettssetninger som har almengyldig karakter skjönt de felles rettstradisjoner er forutbestemt til å spille en meget stor rolle både regionalt og universelt.
    I artikkel 9 i vedtektene for den Internasjonale Domstol er det foreskrevet at velgerne skal ha for öye at domstolen som helhet skal representere de viktigste kulturformer og rettssystemer i verden. Dette kan skape vanskeligheter ved valget, særlig da hvis Domstolens medlemstall skal ökes for å skaffe plass til flere systemer. Det er ikke lett å vite hvilke stater som tillhörer et bestemt system eller hvor mange systemer og kulturformer det er naturlig å regne med.
    Viktigere i normativ henseende er artikkel 38 som fastsetter aten av rettskildene for Domstolen er de almindelige rettsgrunnsetninger som er anerkjent av siviliserte nasjoner. Det er forholdsvisklart at de setninger det siktes til ikke er folkerettslige prinsipper. For da ville de allerede ha vært folkerettskilder fordi de var traktatfestet eller resultatet av en sedvanerettsdannelse. Det siktes til nasjonal rett, til grunnsetninger i de nasjonale systemer. Men i hvilke stater?

 

10—593004. Svensk Juristtidning 1959

    Det nytter ikke å henge seg i ordene og forsöke å undersöke hvasom menes med uttrykket siviliserte nasjoner. Det kan trygt hevdes i dag at alle de stater er siviliserte som er medlemmer i FN. Det samme må også gjelde de stater som står tilknyttet den mellomfolkelige Domstol eller som har oppnådd medlemsskap i ensærorganisasjon. I alle fall i denne forbindelse må de ha krav på å bli betraktet som siviliserte hva de enn kan mene om hverandres indre styre. Det er derfor ganske viktig å vite hva som forståes med disse almindelige rettsgrunnsetninger. Selv dette erikke lett å finne ut. Noen vil kunne hevde at respekten for den private eiendomsrett er et slikt prinsipp mens andre vil hevde det motsatte. Noen vil kanskje med trygg forankring i folkerettens historie hevde at bare de prinsipper er rettsprinsipper som er grunnlagt på den kristne religion. Således vil monogami kunne være et slikt prinsipp, mens selvfölgelig östens folk vil protestere mot dette. Det er i det hele så meget som skiller mellom östens og vestens folk at det kan være meget vanskelig å nå fram til fellesidealer. Det er nok som skiller også mellom kommunistiske og andre stater, mellom kolonimakter og de tidligere kolonier. Det er også en historisk kjennsgjerning at folkeretten hovedsakeliger skapt av de europeiske nasjoner og bygget på kristendommens grunn. Det er derfor helt innlysende at vanskeligheter måtte oppstå når alle de nye stater skulle være med i verdensorganisasjonen. Selv om disse stater både kulturelt og politisk kunne væreeldre enn kolonimaktene, er de nye i den forstand at de först pået sent tidspunkt er blitt medbestemmende i det moderne politiske verdenssamfund. Siden de ikke hadde vært med på å skape folkeretten, var det ventelig at de på mange måter ville se med skepsis på den. Den overdrevne fastholden på suverenitetsdogmet, den sterke understrekning av prinsippet om den forbeholdte jurisdiksjon er grunnlagt på mistillit til en rettsorden som var basert på den hvite manns overherredömme. Det er også, hvor beklageligdet enn måtte være, ikke helt uforståelig at de ser med en viss mistillid på mellomfolkelige domstoler hvor et flertall av dommerne er oppdradd i rettstradisjoner som for de »nye» staterrepresenterer reaksjon og imperialisme og minner fra en ydmygende fortid. Hvis folkeretten skal bli en virkelig realitet, må man nå frem til former for samarbeid som også kan utvikle en tradisjon av lojalitet mot systemet i disse »nye» stater. Og noe av det viktigste som da må skje er et virkelig positivt arbeid for å nå frem til normer og idealer og prinsipper som er felles for alle stater, slik som det nylig er fremholdt av dr. C. WILFRED JENKS i

hans inciterende bok »The Common Law of Mankind» (Stevens, London 1958). Det gjelder å se det som skiller og samtidig å understreke og fremelske det som binder sammen. Det er ikke alltid lett å gjöre dette i utenrikspolitikkens verden og i de store konflikter mellom statene. Men det er ikke umulig at vi kan komme et ganske godt stykke på vei gjennom den nasjonale rett. Det er intet vanntett skott mellom folkeretten og den nasjonale rett. Jo klarere dette innsees, desto bedre. Det er allerede klart sagt fra i Domstolens statutter at de almindelige rettsprinsipper er en delav folkerettens kilder. Det nytter ikke å si at dette bare er partikulær rett som binder de stater som står tilsluttet Domstolen i Haag. Det er tre grunner til dette. For det förste står alle FN's medlemmer tilknyttet Domstolen, altså hele 82, samt tre andre stater, Liechtenstein, San Marino og Sveits. Det er bare juridiske pedanter som vil karakterisere en rettsorden som gjelder mellom 85 stater som partikulær rett. For det annet var dette rettsprinsipp anerkjent og brukt av andre voldgiftsdomstoler för Haagdomstolen eksisterte. Regelen er derfor faktisk bare en kodifikasjon av gjeldende sedvanerett. Og for det tredje har andre domstoler, og andre traktater latt seg inspirere av denne bestemmelse senere hen slik at den er blitt universelt anvendt.
    Vi kan derfor gå ut fra som sikker rett at de almindelige rettsgrunnsetninger er almindelig folkerett i dag selv utenfor den formelle ramme som er trukket opp ved domstolsvedtektene.
    Derved er altså den nasjonale rett direkte inndradd som rettskilde i folkeretten. Men også på annen måte spiller den nasjonalerett en viktig rolle som skaper av folkerettsnormer.
    De beslutninger som fattes i utenriksministerier og de instrukser som sendes til diplomatiske og konsulære stasjoner bidrar til å skape sedvanerett. Det samme gjör de administrative beslutninger som treffes i forskjellige land i spörsmål angående fremmedrett etc.
    Men folkerettssedvane kan også skapes på annen måte, nemligved nasjonal domstolspraksis. Det er vel neppe et land i dag som ikke på en eller annen måte har opptatt folkeretten som en del avden nasjonale rett. Det kan gjöres på mange måter. Men det somer felles for alle stater i dag er at deres domstoler av og til er nödttil å anvende folkerett. Denne domstolenes folkerettsanvendelseer uttrykk for de nasjonale domsmakters oppfatning av positiv folkerett og bidrar til å skape folkerettslig sedvane. Derved blir de nasjonale domstoler ved en slags »dédoublement fonctionnel» folkerettsorganer.

    Det skulle derfor være fullstendig overflödig å påpeke den intime forbindelse mellom nasjonal rett og folkerett.
    Bare som en påminnelse kan det nevnes at flere og flere spörsmål trekkes inn under internasjonal ordning slik at faktisk området for statenes eksklusive kompetanse innskrenkes mere og mere.
    Hver gang et spörsmål — det være seg aldri så »teknisk» eller»upolitisk» — blir ordnet ved traktat, gjöres det et innhugg i den nasjonale suverenitet og folkeretten utvides.
    Det er uten videre klart at folkeretten kan utvides og den nasjonale suverenitet innskrenkes ved folkerettslige fremgangsmåter. Men det som skal undersökes her er om det er noen sliksammenheng mellom nasjonal rett og folkerett at de kan tjenetil gjensidig befruktning.
    En positiv metode til å fremme en slik befruktning består i å fremme det internasjonale lovarbeid på privatrettens område. En fremgangsmåte på dette felt er å skape ensartede lover i de land som tilhörer samme rettskrets. Hvis dette gjöres er det nemlig ganske klart at rettsutviklingen innen de enkelte deltagerstater vil bli påvirket av dette samarbeid slik at felles grunnsetningerkan bli resultatet. Et slikt arbeid drives i höy grad innen forskjellige regioner i dag. Det er nok å tenke på det nordiske samarbeid eller på Benelux samt på det panamerikanske system. I ennu mere internasjonal målestokk drives dette arbeid fra Roma Instituttet for ensartet privatrett, hvis generalsekretær, Dr. MATTEUCCI i siste bind av Haag Akademiets forelesninger har gitt en oversiktlig innledning til studiet av disse problemer (Recueil, 91ss. 380—443). En annen art av samarbeid som har lignende resultat er det som drives for å skape enhet ved mellomfolkelig traktater. Man kan særlig tenke på veksel- og sjekkonvensjonen i Geneve og på Bruxelleskonvensjonene om konnossementer og ansvarsfraskrivelse.
    Ennvidere foregår samme art av samarbeid ved de traktater som avsluttes om lovkonflikter, særlig da ved Haagkonvensjonene på dette felt. Det er klart at alt dette arbeid bidrar til å skape rettsenhet og samtidig til å klarlegge de almindelig anerkjenterettsprinsipper. Det springer nemlig i öyene at forarbeidene tilslike konvensjoner og til slikt lovsamarbeid, består i inngående studier av den nasjonale rett for å se om der skulle være grunnlag for et virkelig samarbeid. Men på den annen side er det like klart at dette arbeid også skaper felles regler der hvor de förikke var til stede. Derved har de innflytelse tilbake til de land hvor samarbeidet fant sted slik at ensartede regler skapes.

    Et annet arbeid som virker i samme retning er det rene sammenlignende rettsforskningsarbeid hvor man særlig i dag kan nevne navn som HENRI BATIFFOL, RENÉ DAVID och den avdöde professor GUTTERIDGE. Særdeles nyttige er også samlinger av nasjonale dommer som utgis av de store tidskrifter som f. eks. Clunet og det tyske Zeitschrift für Ausländisches und Internationales Privatrecht.
    Det som her skal undersökes i denne artikkel er et annet felt, nemlig de mellomfolkelige rettsavgjörelser.
    Vi har ingen internasjonal domstol for den internasjonale privatrett. Derfor finns det — i alle fall i teorien — like mange internasjonale privatretter som der er rettssystemer. Enhver som har hatt med internasjonal privatrett å gjöre vet imidlertid at dette er en av de mange juridiske skindsannheter. Det er så mange likhetspunkter i denne del av jussen at det burde kunne være mulig å fastslå enkelte grunnprinsipper. Det kan vel tenkes at dette gjöres av internasjonale domstoler som av og til må ta standpunkt til den internasjonale privatrett. Dette er noe som bl. a. den tidligere dommer og justissekretær ved den Faste Domstol for Mellomfolkelig Rettspleie, dr. ÅKE HAMMARSKIÖLD, har behandlet i en artikkel i Revue Critique de Droit international1934, og senere trykket i boken, Juridiction Internationale ss. 257ff. (Sijthoff, Leiden 1938).
    Haagdomstolen måtte dröfte spörsmålet i saken om de brasilianske og serbiske lån (P. C. I. J. Ser. A-20/21), mens den nye domstol har måttet dröfte spörsmålet i saken om de norske lån (I. C. J. Reports 1957, ss. 9 ff.). I denne saken behövde ikke domstolen selv ta standpunkt til noe internasjonalt privatrettslig spörsmål, men partene dröftet dem inngående i prosesskriftene. Domstolen kom problemet nærmere inn på livet i saken mellom Sverige og Nederland om anvendelsen av den internasjonale familierettskonvensjon av 1902¹ (I. C. J. Reports 1958, ss. 55 ff.).
    I saken om de serbiske lån uttalte domstolen i Haag at ethvert tvistespörsmål, ethvert rettsforhold som ikke avhang av folkeretten, var nödt til å være tilknyttet et bestemt lands rettsorden:

 

    »Any contract which is not a contract between States in their capacity as subjects of international law is based on the municipal law of some country. The question as to which this law is forms the subject of that branch of law which is at the present day usually described as private international law or the doctrine of the conflict of laws. The rules there of may be common to several States and even

 

¹ Jfr nedan s. 201.

be established by international conventions or customs, and in the latter case may possess the character of true international law governing the relations between States. But apart from this, it has to be considered that these rules form part of municipal law.» (Serbian Loans, P. C. I. J.Ser. A. 20/21 p. 41.)

 

    Det er imidlertid mulig at denne rettssetning er blitt formulert på en litt for doktrinær måte. Det kan i alle fall lett la seg tenkeat partene kan ha lyst til å komme bort fra enhver nasjonal rett. Men slikt vil neppe bli godtatt av de fleste nasjonale domstoler som antagelig vil hevde at partene får velge et bestemt lands rett og så være bundet av de tvingende regler i vedkommende rettssystem. (Se her HAMBRO, Jurisdiksjonsvalg og Lovvalg, Oslo1957, ss. 245 ff.)
    Selv om de nasjonale domstoler ville ta dette standpunkt i de aller fleste tilfelle, kan det tenkes tilfelle hvor ingen nasjonalrett passer på forholdet. Det var dette som skjedde i en interessant dom i saken mellom Petroleum Developments (Trucial Coast) Limited og sheiken av Abu Dhabi (International and Comparative Law Quarterly 1952, ss. 247—261) hvor Lord ASQUITH of Bishopstone blant annet uttalte:

 

    »What is the 'Proper Law' applicable in construing this contract? This is a contract made in Abu Dhabi and wholly to be performed in that country. If any municipal system of law were applicable, it would prima facie be that of Abu Dhabi. But no such law can reasonably be said to exist. The Sheikh administers a purely discretionary justice with the assistance of the Koran; and it would be fanciful to suggest that in this very primitive region there is any settled body of legal principles applicable to the construction of modern commercial instruments. Nor can I see any basis on which the municipal law of England could apply. On the contrary Clause 17 of the agreement, cited above, repels the notion that the municipal law of any country, as such, could be appropriate. The terms of that clause invite, indeed prescribe, the application of principles rooted in the good sense and common practice of the generality of civilized nations — a sort of'modern law of nature'. I do not think that on this point there is any conflict between the parties.»

 

    Denne interessante dom har naturligtvis på en måte bare en begrenset verdi. For det förste var forholdene ganske ekstraordinære, for det annet hadde partene uttrykkelig forutsatt en temmelig fri rettsanvendelse og for det tredje dreiet det seg om en voldgiftskjennelse og ikke om en dom av nasjonal domstol.
    Allikevel er det mulig at Lord MCNAIR har rett når han i en inciterende artikkel i siste årgang av British Year Book of Inter-

national Law (XXXIII, 1957, 1—19) hevder at slike dommer kan danne grunnlaget for en ny oppfatning av de almindelige rettsgrunnsetninger som omtales i Domstols vedtektenes artikel 38 og det er interessant at dr. A. F. MANN i samme årgang av British Year Book (ss. 20—52) gjör seg til talsmann for beslektede tanker angående en virkelig internasjonal handels folkerett.
    Det finns tusener av sider av mellomfolkelige rettsavgjörelser som kan danne grunnlaget for slike undersökelser, nemlig de dommer som ble truffet av de blandede voldgiftsdomstoler som ble opprettet efter den förste verdenskrig.
    Les Décisions des Tribunaux Arbitraux Mixtes fyller ti bind og har vært behandlet i literaturen, om enn ikke på langt nær så meget som de fortjener. Den beste behandling er dr. KURT LIPSTEINS avhandlinger i det 27de og 29de bind av Transactions of the Grotius Society.
    Det var disse domstolers hovedoppgave å avgjöre saker mellomindivider fra forskjellige land. Ofte ville det være spörsmål om hvilket lands lov som skulle benyttes. Som regel var dette temmelig enkelt. Slik er det også ofte i de nasjonale domstoler. Det hender at dommeren nesten automatisk anvender den rett som han finner rimelig. Hvis ikke fremmed rett påberopes av partene vil han som regel anvende sin egen nasjonale rett uten å undersöke saken nærmere. Og selv om en av partene hevder at fremmed rett skulle vært anvendt, viser dommeren ofte en sterk tilböyelighet til å anvende sitt eget lands rett. De samme tendenser vil gjöre seg gjeldende ved internasjonale domstoler. Men spörsmålene kompliseres ved at de internasjonale domstoler, i motsetning til de nasjonale ikke har noen lex fori. Ofte kan de komme forbi spörsmålet ved å komme til det resultat at de to rettssystemer som kommer i konflikt har samme materielle lov for det spörsmål som skal avgjöres. Og selv om dette ikke er tilfellet, kan det tenkes at de to nasjonale rettssystemer for dette tilfelle har samme konfliktlov selv om den materielle lov er forskjellig. I så tilfelle er saken klar nok.
    Den rettspraksis som disse blandede domstoler har skapt kaster et visst lys over de problemer som kan oppstå og avgjörelsene gir grunnlag for visse konklusjoner.
    Det var ventelig at de blandede Domstoler (som regel forkortet til TAM) först forsökte å komme utenom vanskelighetene ved å hevde at den materielle lov i begge land ville före til samme resultat. Den anglo-tyske domstol hevdet således i saken Kitzingerv. Dann (Décisions I, 847) at »It is not necessary to decide

whether in the present case the debt is due under German law or under British law .. .» og den fransk-tyske domstol uttalte i saken Rumeau v. Schmidt (II, 326) at

 

    »Attendu que pour resoudre cette question, il n'est pas nécessairede rechercher si les effets du présent contrat de vente doivent êtrerégis par le droit français, ou bien le droit allemand, car il est certainque d'àpres la législation des deux pays, les risques sont soumis à lacharge de Schmidt. . .»

 

    Slik opptrådte domstolene i mange tilfelle og viste derved i alle fall at de ikke fölte seg forpliktet til å undersöke konfliktspörsmålene ex officio hvis de mente at resultatet ville bli det samme. Det er mulig at dette ikke er særdeles tilfredsstillende for den juridiske forsker som helst vil at domstolene skal treffe klart resonnerte prinsippavgjörelser så ofte som mulig, men det må innrömmes at det er en vanlig tendens hos domstoler i de fleste landå skyve den slags avgjörelser fra seg hvis de ikke er påkrevet for den materielle avgjörelse i den enkelte sak.
    Noen av de meget lærde herrer som dömte i disse domstolene var selvfölgelig på det rene med at saken ikke alltid var fullt så enkel. Den ene av dem, den sveitsiske dommer FAZY behandlet prinsippspörsmålet på bred basis ii Negreanu saken (V, 200) hvor han bl. a. uttalte:

 

»Droit applicable:

 

    1. Sauf de rares exceptions, les tribunaux mixtes se sont, jusqu'ici,abstenus de déterminer le droit applicable en admettant, a priori,que les deux droits en conflit disposaient de même. Cette solution présente un certain danger car, dans bien des cas, l'étude approfondie desdeux droits révéle des divergences, qui n'apparaissent pas à premièrevue. Mais, en principe surtout, le Tribunal estime qu'il y a intérêt àaborder la difficulté et à la résoudre, car c'est surtout ainsi que lestribunaux mixtes peuvent apporter leur contribution au droit international, en voie de création . . .
    Suivant les règles constantes du conflit des lois, le droit nationald'une des parties ne peut étre écarté de plano, que s'il est contraireaux dispositions d'ordre public de la lex fori. N'appertenant à aucunEtat et siégeant où bon leur semble, les tribunaux mixtes n'ont pas delex fori; le droit national des parties ne pourrait, ainsi, se heurter qu'ådes règles d'ordre public international. Une réserve à cet égard, peutétre justifiée en ce qui concerne la législation de guerre des Etatsbelligérants, mais il ne peut en étre question lorsqu'il s'agit des loisd'avant guerre.
    3. Lorsque les lois nationales des parties entrent en conflit etlorsqu'un accord de volontés des intéressés ne résulte ni expressement, ni implicitement, des termes du contrat, la jurisprudence de tous les

pays admet, dans la régle, que le juge doit chercher la solution duconflit dans la volontée présumée des parties (théorie de l'autonomie). . .»

 

    Denne dom, som er langt mere inngående enn de fleste i disse domssamlinger godtar helt autonomiprinsippet. Hvis partene erenige om å velge en bestemt lov, godtas den av domstolene.
    Den tysk-belgiske domstol kom til akkurat samme resultat så tidlig som i 1921 (I, 461):

 

    »Attendu que ainsi que les parties et les Agents des Gouvernements lereconnaissent, le litige doit étre jugé uniquement d'après le droit allemand.»

 

    Akkurat samme prinsipp ble brukt av den tysk-engelske domstolmed BOREL som formann i 1924 (III, 785):

 

    »The parties agreed to ask the Tribunal, for the purpose of the present case, to assume that German law was applicable, while leaving open for any other case the question of International Private Law involved. The Tribunal accordingly does so.»

 

    Den tysk-engelske domstol brukte stadig samme prinsipp.
    Det er tilstrekkelig fra de mange eksempler å nevne dommen i saken Dresdner Bank v. Anglo South American Bank avsagt av den tysk-engelske domstol med KLÆSTAD som formann (VII,330) og i saken Deutsche Bank v. Fred Drughorn & Co avsagt avsamme domstol med SANDSTRÖM som formann (VII, 58).
    I en rekke saker godtok domstolen også partenes valg hvis det var truffet allerede ved kontraktslutningen.
    Dette sees f. ex. ved dommen i Bruning & Co. v. Gebrüder Fränchel (I, 726):

 

    »The parties therefore agreed to be bound by English law, and that England should be the place in which disputes as to the contract should be dealt with .. .»

 

    Og lenger ute:

 

    »The parties to the contract had themselves declared that English law should govern the contracts and chosen England as the forum for deciding disputes under them.
    This is conclusive as to whether or not a debt has come into existence . . .»

 

    Den belgisk-österrikske domstol la samme synspunkt til grunni en dom (III, 578) som ikke kan ha vært udelt behagelig for den seirende parts advokat:

 

    »Attendu que, malgré l'inanité des arguments invoqués par la demanderesse, le contrat n'en doit pas moins être résilié;

    Attendu, en effet que par l'art XVI du contrat les parties se soummettent au droit autrichien . . .»

 

    Det er allerede nevnt at dommer Fazy brukte den presumerteeller fiktive partivilje som ledetråd. Og det samme ble gjort av den anglo-tyske domstol i en dom som ble avsagt av Borel i 1924(IV, 627) og som ligger nær opp til vanlig engelsk praksis ved undersökelsen av the proper law of the contract:

 

    »In the opinion of the Tribunal the rule that in shipping cases such as these the law of the flag is to apply, cannot be considered as a hard and fast rule governing all cases. It appears on the contrary that the rule which calls for the application of the law of the flag is, in cases of contract like the present one, merely an inference drawn from the presumed intention of the parties and one which the parties themselves may exclude by bringing their contract under another law.
    In the present case all the circumstances show that the common intention of the parties was to put their contract under English law. This may be inferred not only from the English wording of the contract, from the place where it was drawn up and signed, from direct reference to provisions of an Australian Statute, but also from the manner in which the parties have framed the exceptions in favour of the shipowner. These exceptions appear to have been framed carefully having regard to British common law as declared and applied in the decisions of British Courts.»

 

    På bakgrunn av slike dommer, og det er svært mange av dem, kommer Fazy til det resultat at dette faktisk er en slags sedvanerett i slike saker for disse domstoler:

 

    »La solution du T. A. M. est donc, en définitive, de chercher l'intention présumée des parties, en présentant toutes les circonstances d'éspéce, d'opter pour l'un des droits lorsqu'il y a une prépondérancemarquée des présomptions recuillies en faveur de son application et,sans cela, d'appliquer la loi du lieu de la conclusion pour déterminerla forme et les effets généraux du contrat et le droit national de chaquepartie en ce qui concerne ces propres obligations . . .»

 

    Domstolene har også i en rekke saker brukt de ganske almindelig kjente og anvendte regler om skyldnerens bopel, kontraktsavslutningens sted, oppfyllelsesstedets lov, etc. etc. I det hele finner man — som ventelig kan være — de vanlige prinsipper som brukes av de nasjonale domstoler i konfliktsaker. Det ville heller ikke være rimelig å ha en helt klart atskilt internasjonal og en annen nasjonal konfliktrett. Det spörsmål som reiser seg er om det kan dannes en slags internasjonal eller overnasjonal konfliktrett på grunnlag av domsavgjörelsen i de blandede domstoler. Dette skaldet være vanskelig å bevise. For det förste var disse domstolene geografisk begrenset. De var opprettet mellom de krigförende fra

den förste verdenskrig. De kan ikke ha noen virkning utenfor deres rettskrets. For det annet var de av begrenset varighet og arbeidet bare i omtrent ti år. For det tredje var de av begrensetart også i den henseende at de bare kunne behandle de saker som var foreskrevet i fredstraktatene. Hvis man derfor önsker å være doktrinær og stivbent, kan man sette dem til side som et interessant historisk fenomen uten betydning utenfor den tid og det område de dekker.
    Det er imidlertid ikke sikkert at dette er tilfredsstillende. Det var mange land som var tilknyttet disse domstoler og det var mange viktige dommer som var avsagt og ofte av meget dyktige dommere. Dessuten er ikke ti år noen liten tid i den mellomfolkelige domspraksis. Domssamlinger på flere tusen sider skal man ikke kaste på skraphaugen uten nödvendighet.
    Det er uten videre klart — slik som Fazy har vist det i sin egen interessante dom — at disse domstoler var nödt til å gå tilverks ved hjelp av rettssammenligning. De er kommet til det resultat at partsautonomien er et almindelig anerkjent prinsipp i de fleste lands konfliktrett og har opphöyet dette prinsipp til ledende prinsipp også for sin egen praksis. Ved siden av dette prinsipp har de anvendt prinsippet om den fingerte partsautonomi. Dette er naturligvis det samme som »the proper law» teorien som i nordisk rett ble endelig fastsatt av den norske Höyesterett i Irma-Mignon saken (Rt. 1923, II, 59).
    Hvis det nu er riktig at disse domstoler har benyttet »the proper law» teorien og partsautonomien som ledetråd for sine avgjörelser, er dette i og for seg interessant. Men det er tvilsomt om det kan sies at slike avgjörelser har skapt folkeretts sedvane. Det vil i alle fall virke fremmed på de fleste jurister å se saken på denne måten. Det er to grunner til dette. Den ene er at det psykologiske moment mangler. Hverken statene selv eller disse domstoler har handlet ut fra noen »opinio juris» eller »opiniorecessitatis». Dessuten er ikke disse. avgjörelser truffet innenfor et område som jurister vanligvis mener ligger under folkeretten.
    Begge disse momenter skal man se på med en viss skepsis. Det psykologiske moment ved skapningen av sedvanerett er som regel meget vanskelig å bevise og er antagelig ikke i virkeligheten nödvendig. Når man i dag bruker dette moment, er det kanskje som regel for å dekke over at man ikke har funnet bevis for en virkelig sedvane eller fordi sedvanen ligger utenfor det som omfattes som jussens naturlige område. Og dette annet moment har heller ikke noen vesentlig betydning. Spörsmålet om hva som vanlig hörer

inn under rettens — som forskjellig fra moralens — virkeområde skifter stadig i det nasjonale liv. Slik er det også i forholdet mellom statene. Områder som tidligere var reservert for den nasjonale rett blir stadig trukket inn under folkeretten. Et klassisk eksempel er behandlingen av utlendinger. I dag kan det være den internasjonale skatterett, beskyttelse av menneskerettighetene eller spörsmål om verneplikt, som står på terskelen til folkeretten. Det er ikke apriorisk umulig at deler av den internasjonale privatrett i dag står i ferd med å opptas i folkeretten. Tvert om. De stadige kodifikasjonsbestrebelser og de mange konvensjoner tyder sterkt på at så er tilfellet.
    Det er mulig at de prinsipper som her er nevnt ennu ikke er folkerettslig sedvanerett. Men de kan derfor være almindelige rettsgrunnsetninger av en slik art at de i dag vil bli anvendt av folkerettsdomstoler. I morgen kan de også være blitt fastsatt ved internasjonal sedvanerett.
    En slik oppfatning innebærer i og for seg intet revolusjonerende. Den har vært anvendt av den norske Höyesterett ved mere enn en anledning. Således uttalte förstvoterende i Irma-Mignon saken (Rt. 1923, II, 59 ff.) at domstolen i konfliktretten vesentlig var henvist til almindelige rettsgrunnsetninger og den samme dommer (HANSSEN, med tilslutning av BADE) uttalte året efter (Rt.1924, s. 1123): »For vort vedkommende er vi imidlertid tilböielig til å anta at det fölger av almindelige international-privatrettsligeprinsipper, som må ansees gjeldende også hos os» . . .
    Det er slike rettsprinsipper man kan finne ved rettssammenlignende forskning. Og ved slik forskning må man ikke se bort fra de internasjonale domstoler. Heller ikke må man på forhånd være skremt ved tanken på å finne en mere intim sammenheng mellom folkerett og internasjonal privatrett enn den man vanligvis er villig til å anerkjenne.