448 LITTERATURNOTISERKNUT NORSTRÖM. Krockar. Trafikjuristen berättar. Sthm 1959. Seelig & Co i distr. 182 s. Kr. 9,75.

 

    Förra året intogs i vägtrafikförordningen bestämmelse därom, att körkort kan erhållas endast av den som har sådana kunskaper om trafikolyckornas omfattning, orsaker och karaktär samt sådana insikter i övrigt, att han kan antagas förstå nödvändigheten av ett varsamt och hänsynsfullt uppträdande i trafiken (31 § 3 mom. e)). Säväl hugade körkortsaspiranter som en varannan bilist kan med fördel rekommenderas att bättra på eventuellt förekommande luckor i detta avseende genom att taga del av försäkringsjuristen eller, som han själv kallar sig, trafikjuristen KNUT NORSTRÖMS föreliggande arbete. Här lämnas redogörelse för jämt 30 trafikmål, vilka slutligt avdömts, 11 av K. M:t, 15 av hovrätt och återstående 4 av underrätt. För varje mål redovisas omständigheterna, bevisningen och utgången, varjämte förf. anlägger några principiella synpunkter på målets avgörande, i förekommande fall även beträffande skadeståndsfrågan. Fotografier, skisser och teckningar hjälper till att åskådliggöra innehållet. Den lättlästa och, så långt materialet det tillåter, trevligt utstyrda volymen ger en god orientering om bilkörningens krav och risker.

S. F.

 

 

Nyere utenlandsk sjørettslitteratur

 

    Sjøretten er en egenartet rettsdisiplin. Den omfatter hele det kompleks av rettsregler som knytter seg til sjøfartsnæringen, og går derforpå tvers av alle tilvante, systematiske skillelinjer innenfor rettssystemet.
    Det betyr ikke at sjørettsreglene er uten paralleller og tilknytningspunkter på andre områder. Således utgjør mannskapsretten en spesialdisiplin innenfor arbeidsretten, reglene om overdragelse og pantsettelse av skip må ses i nær sammenheng med de tilsvarende regler for fast eiendom, og fraktretten, som spiller en dominerende rolle både innenfor den sjørettslige litteratur og rettspraksis, har sterke paralleller i de regler som gjelder ved annen transportvirksomhet. Men uansett hvor fremtredende disse og andre tilknytninger blir, så vil like fulltskipsfarten være sjørettens gravitasjonssentrum. Et forsøk på å skilleut en disiplin fra sjøretten, eller på å føre fremmede disipliner inn under sjøretten, vil neppe ha livets rett. Dette skyldes ikke så meget de sjørettslige reglers egenart — skjønt den undertiden. kan være sterk nok — som det reelle behov for en fellesbehandling.. Løsningen av et praktisk sjørettslig problem krever først og fremst oversikt over alle konfliktens sjørettslige aspekter; i annen rekke kommer tilknytningene til de beslektede regler på andre rettsområder. På det praktiske plan fremtrer sjøretten som et sluttet hele, hvor hvertenkelt emne er nødvendig for helheten, og hvor emner fra andre rettsområder vanskelig kan innpasses. Og det synes å være sterke grunner for at man også i det vitenskaplige studium av sjøretten aksepterer dette som et utgangspunkt.
    Et annet særtrekk ved sjøretten (som for øvrig i høy grad gjør seg gjeldende også på f. eks. luftrettens område), er dens internasjonale karakter. I dette ligger ikke bare at reglene i stor utstrekning er blitt til gjennom et internasjonalt samarbeid, og derfor frembyr en ganskehøy grad av uniformitet. Vel så viktig er at det meget ofte er nødven-

KNUT S. SELMER 449dig å kjenne andre lands sjørett for å kunne bedømme en aktuell konflikt. En praktiserende sjørettsjurist kan aldri begrense seg til å kjenne sitt eget lands sjørett; han må til stadighet være forberedt på å måtteta stilling til hvordan et konkret spørsmål bedømmes under fremmede rettsregler. For den vitenskaplige behandling er det av særlig betydning å kjenne fremmed rett på de områder hvor de internasjonale enhetsbestrebelser er (tilsynelatende) kronet med hell, eller hvor arbeidet vil bli tatt opp.
    I den følgende internasjonale oversikt over de senere års sjørettslitteratur har det vært nødvendig å begrense omfanget av fremstillingen ganske sterkt. Oversikten omfatter bare de land hvis litteratur og rettspraksis har størst betydning for nordiske jurister, nemlig England, U. S. A., Frankrike og Tyskland. Nederland, Italia og de spansktalende land er ikke tatt med, dels på grunn av sprogvanskelighetene, dels forå holde fremstillingen innen rimelige grenser. Mindre betydelige verker utelatt, og heller ikke tidsskriftartikler er kommentert.

 

England

 

    Engelsk sjørettslitteratur domineres i høy grad av noen få standardverk. Disse har som regel kommet med regelmessige nyutgaver i meget lang tid (ARNOULD'S Marine Insurance utkom første gang i 1848 og foreligger nå i 14. utgave). Utgiverne har stort sett vært meget engstelige for å bryte med den tradisjonelle inndeling av stoffeteller gi seg ut på drøftelser av spørsmål som ikke har vært behandlet av domstolene. Ofte har de nøyet seg med å kommentere nye dommer, uten å revidere den tidligere tekst. Fremstillingen er derfor som regel tungt tilgjengelig og gir lite utbytte, sett fra et vitenskaplig synspunkt. Tar man derimot for seg en av de tidligste utgaver av et verk, hender det at man møter en ganske anderledes klar, veldisponert oghelstøpt fremstilling.
    1. Lovsamlinger. Til tross for at engelsk sjørett i første rekke er prejudikatsrett, spiller også lovgivningen atskillig rolle. Ryggraden i lovgivningen er The Merchant Shipping Act (MSA) fra 1894 med ca. 30 senere tilleggslover. Enkelte spesialfelter er også regulert i særlover. Sett med skandinaviske øyne er logivningsteknikken ytterst bedrøvelig, og det er ikke lett å finne ut av tekstene. Et verdifullt hjelpemiddel er TEMPERLEY'S Merchant Shipping Acts, som i 1954 kom i 5. utgave ved W. L. McNAIR og J. P. HONOUR (Stevens & Sons). Foruten lovtekstene inneholder verket et stort antall nyttige noter, med henvisninger til henimot 1 000 rettsavgjørelser. Som den senere fremstilling viser, er Temperley på en rekke områder den eneste tilgjengelige kilde til engelsk sjørett. (Anm. av Falkanger i Arkiv for Sjørett (AfS) 3.470.)
    2. Almindelige fremstillinger. Ved siden av de omfangsrike spesialverk finnes det en oversiktlig, instruktiv, men samtidig meget konsis fremstilling av hovedtrekkene i engelsk sjørett. Det er Lord CHORLEY og O. C. GILES: »Shipping Law» (3. utg. 1952, Pitman & Sons). Boken egner seg ikke som oppslagsverk, men den gir en fortrinlig førstegangs innføring i emnet. (Anm. av Gram i AfS 1.138.)

 

29—593004. Svensk Juristtidning 1959

450 KNUT S. SELMER    3. Skipet. Om det praktiskt meget viktige område pantsettelse (mortgage) i skip finnes det ingen nyere samlet fremstilling, bortsett fra hva man finner i Temperley. Derimot er sjøpantet behandlet i GRIFFITH PRICE: »The Law of Maritime Liens» (1940, Sweet & Maxwell). Boken inneholder også et fyldig kapitel om amerikansk rett og oversikter over tysk og fransk rett, samt litt om internasjonal-privatrettslige spørsmål.
    4. Rederen. Om rederansvaret finnes heller ingen samlet fremstilling. For begrensningsreglenes vedkommende må henvises til Temperley, og for de øvrige ansvarsspørsmål til spesialverkene om befraktning, kollisjon etc.
    5. Besetningen. Også på dette område er man henvist til Temperley, hvor mannskapsretten opptar mer enn 100 sider.
    6. Befraktning. Om befraktning finnes det som kjent to engelske standardverk, Carver og Scrutton. Det mest omfattende er CARVER'S »Carriage of Goods by Sea» (10. utg. 1957, Stevens & Sons). Siden 1952 er verket utgitt av R. P. COLINVAUX. Det har lykkets utgiveren å befeste og videreutbygge den posisjon Carver inntar blant sjørettsjurister. Fra kontinentalt synspunkt må det særlig fremheves at utgiveren, foruten den obligatoriske å jour-føring med hensyn til lovgivning og rettspraksis, har omskrevet og tilføyet en rekke avsnitt med sikte på å lette den systematiske oversigt. (Anm. av Gram i AfS 1.389 og 3.360.)
    Colinvaux har også utgitt en egen bok om Haagreglene (»The Carriage of Goods by Sea Act, 1924», 1954, Stevens & Sons). Fremstillingen bygger på hans avsnitt om emnet i Carver, i nødvendig utstrekningsupplert med bakgrunnsstoff fra andre felter. Boken har selvstendig verdi ved siden av Carver. (Anm. av Gram AfS 2.185.)
    Det annet hovedverk i engelsk befraktningsrett er, som nevnt, SCRUTTON'S »Charterparties and Bills of Lading». Det utgis av W. L.MCNAIR og A. A. MOCATTA, som sendte ut 16. utgave i 1955. Verket skiller seg i opplegget fra Carver ved at fremstillingen er forsøkt gjort knappere og mer oversiktlig. Detaljrikdommen er følgelig noe mindre ; de to verk må sies å supplere hverandre på en utmerket måte. (Anm.av Gram i AfS 1.51 og 3.366.)
    7. Felleshavari. Her finnes ingen konkurrent til LOWNDESRUDOLF'S »Law of General Average and the York-Antwerp Rules» (Stevens & Sons). Verket kom i 8. utgave i 1955 ved advokaten J. F.DONALDSON og dispasjøren C. T. ELLIS. Første del, som bygger på Lowndes' fremstilling av engelsk felleshavarirett, er tung og av liten praktisk verdi for utlendinger. Men i annen del, som viderefører Rudolf's kommentar til YAR, har utgiverne gjennomført en fullstendig og åpenbart vellykket fornyelse. Verket inneholder dessuten et godt avsnitt om amerikansk rett, ved dispasjøren J. P. NELSON. (Anm. avHalvorsen i AfS 2.717.)
    8. Kollisjon. På dette felt heter klassikeren MARSDEN: »On the Law of Collisions at Sea». 10. utg., som kom i 1953 ved K. C. MCGUFFIE (Stevens & Sons), er anmeldt av Grönfors i AfS 2.194. Også for dette verks vedkommende innebærer siste utgave en gjennomgripende og vellykket fornyelse. Fremstillingen er imidlertid nå blitt begrensettil engelsk rett, i det det i de senere år er kommet et verk om amerikansk kollisjonsrett (se nedenfor).

NYERE UTENLANDSK SJØRETTSLITTERATUR 451    9. Bergning. Hovedverket, KENNEDY'S »Civil Salvage» (Stevens & Sons) har lenge vært foreldet, i det siste utgave skrev seg fra 1936. I 1958 kom imidlertid en ny utgave (4.) ved K. C. MCGUFFIE. Revisjonen har vært meget vellykket. Systematikken er helt endret, og fremstillingen relativt lite preget av den »lagdeling» som ellers utmerkerde engelske standardverk. (Anm. av Falkanger i AfS 3.489.) Det er imidlertid betegnende for engelske forfatteres innstilling til annen litteratur at det i Kennedy ikke finnes noen henvisning til SUTTON,»The Assessing of Salvage Awards» (1949, Stevens & Sons). Forfatteren, som er statistiker, har tatt for seg alle bergelønnsavgjørelser i Admiralty Court i tidsrommet 1919—39. Han har forsøkt å oppstille matematiske formler for forholdet mellom bergelønnen og verdien av det bergede, og har herunder gitt vektt all for de forskjelligeomstendigheter som påvirker bergelønnens størrelse. Fremstillingen er meget interessant, og kan vel gi en verdifull pekepinn for den som overveier å ta prosess i England på bergelønnens størrelse. (Anm. avPineus i AfS 1.473.)
    10. Sjøforsikring. På dette felt foreligger en meget omfattende litteratur. Hovedverket er stadig ARNOULD'S »On the Law of Marine Insurance and Average» (Stevens & Sons), som foreligger i 14. utgave (1954) ved Lord CHORLEY. Dette er kanskje det av standardverkene som lider sterkest under presset fra en hundreårig tradisjon, og hvornytt og gammelt stoff står mest uformidlet mot hverandre. Utgiveren har imidlertid satt seg som mål å fornye hele fremstillingen, og har gjort en god begynnelse, bl. a. med avsnittet om fortolkning av polisen. (Anm. av Selmer i AfS 2.720.)
    I praksis har det åpenbart vist seg et sterkt behov for enklere fremstillinger. En som har gjort meget på dette felt er VICTOR DOVER; hans bøker »Analysis of Policy Forms and Clauses» (7. utg. 1956, Witherley, anm. av Pineus i AfS 3.372) og »A Handbook to Marine Insurance» (1957, Witherley, anm. av Selmer i AfS 3.373) har atskillig å gi, den første til praktikeren, den andre til nybegynneren. Et verk som derimot dessverre ser ut til å forsvinne, er TEMPLEMAN'S »Marine Insurance. Its Principles and Practice». Det forholder seg til Arnould som Scrutton til Carver. Siste utgave kom i 1934; den har vært trykket oppen rekke ganger, men er ikke blitt revidert. — En spesiell side av dekningen behandles oversiktlig av H. B. HURD i »The Law and Practice of Marine Insurance relating to Collision Damages and other Liabilities to third Parties» (2. utg. ved forf. og P. R. BENNETT,1952, Pitman & Sons, anm. av Halvorsen i AfS 1.476). Hovedtyngden ligger på kollisjonsoppgjøret; P. & I.-forsikringen er dessverre ikke tatt opp til bred behandling. — Endelig må nevnes at The Institute of London Underwriters i tiden 1949 til 1955 utga tre små artikkelsamlinger, »Papers on Marine Insurance Matters» I—III (Witherley, anm. av Strøm-Olsen i AfS 1.65 og Tybjerg i AfS 1.234). Serien tar åpenbart først og fremst sikte på å orientere engelske jurister om fremmedrett; særlig må fremheves artikler av W. G. SYMMERS om »Limitation of Shipowners' Liability as applied in the United States» (bd. II, s.1—23) og av W. H. HECHT: »Some aspects of American Law of Tugand Tow» (bd. III s. 27—49).

452 KNUT S. SELMERU. S. A.

 

    Amerikansk sjørett bygger på engelsk; bl. a. påberopes ennå i storutstrekning nyere engelske dommer for amerikanske domstoler. I dette århundre er imidlertid forskjellene blitt skarpere markert, og en nasjonal sjørettslitteratur er vokst frem. Den utmerker seg ved en sterkvilje til analyse og systematisering, parret med en mindre servil holdning overfor dommerautoriteten.
    1. Lovsamlinger. Amerikansk lovgivning er like uoversiktlig som engelsk. Et uunnværlig hjelpemiddel for sjørettsjurister er derfor F. K. ARZT: »Marine Laws. Navigation and Safety» (1953, Equity, L. L., N. Y.). Her finner man alle lovbestemmelser med tilknytning til sjøfarten (Longshoremen's Act 1927 unntatt), systematisert og undergitten gjennomgående paragrafinndeling. Forfatteren utgir dessuten årlige, kumulative supplementsbind.
    2. Almindelige fremstillinger. Den første almindelige fremstilling av amerikansk sjørett var G. H. ROBINSON: »Handbook of Admiralty Law» (1939, West, St. Paul, Minn., ny utgave er advisert). Verket representerte på mange områder et ny brottsarbeid, men det er tildels tungt tilgjengelig for europeiske lesere, med sterk vekt på prosessuelle spørsmål. I 1957 utkom det imidlertid en ny almindelig fremstilling av amerikansk sjørett, grundig, velskrevet og preget av kritisk analyserende holding til dogmer og dommer. Det er G. GILMORE and C. L. BLACK: »The Law of Admiralty» (Foundation Press, Brookl., N. Y.). Boken er anmeldt i AfS 3.348 av Brækhus, som uttaler at den »i fremtiden vil være det naturlige utgangspunkt for den som søker å skaffeseg opplysninger om den amerikanske sjøretts regler på et bestemt felt.»
    5. Besetningen. Amerikansk sjømannsrett er uttømmende behandlet av M. J. NORRIS i »The Law of Seamen» (bd. I—II, 1951—52, Baker, Voorhis & Co., N. Y.). Første bind omfatter den egentlige sjømannsrett, og annet bind sjøfolkenes rett til erstatning m. v. når de blir skadet i tjenesten. (Anm. av Norman Meyer i AfS 1.304.) — En kortfattet oversikt over sjømannslovgivningen finnes i S. B. AXTELL:»Merchant Seamen's Law» (1945, eget forl., N. Y., anm. av Holt i AfS1.48).
    6. Befraktning. Også i amerikansk befraktningsrett er det to verk, som dog ikke når opp mot de engelske. Det mest utførlige er A. W.KNAUTH'S »The American Law of Ocean Bills of Lading» (4. utg. 1953.A. M. C. Inc., Baltimore). Som titelen viser, er fremstillingen begrenset til konnossementsretten, men her gir verket meget fyldige og pålitelige opplysninger også under en internasjonal synsvinkel. (Anm.av Gram i AfS 1.391.) Det annet verk er W. POOR: »American Law of Charterparties and Ocean Bills of Lading» (4. utg. 1948, Bender & Co., N. Y.). Fremstillingen er kortfattet, men klar og oversiktlig; særlig er tidsbefraktning forholdsvis mer inngående behandlet enn i Carver og Scrutton. (Anm. av Gram i AfS 3.366.)
    7. Felleshavari er oversiktlig fremstillet hos Gilmore and Black og i Lowndes. Praktisk verdi har også L. J. BUGLASS: »General Average and Maritime Insurance in the United States. A comparison with English Law and Practice» (1956, Witherley, London, anm. av Pineus iAfS 3.371).

NYERE UTENLANDSK SJØRETTSLITTERATUR 453    8. Kollisjon. Her foreligger et meget omfattende verk fra 1949, J. W.GRIFFIN: »The American Law of Collision» (A. M. C. Inc., Baltimore). Hovedtyngden ligger på fremstillingen av sjøveisreglene og skyldbedømmelsen i det konkrete tilfelle. Forfatteren siterer et meget stort antall dommer, men går lite i dybden. (Anm. av Myrdahl i AfS 1.61.)
    10. Sjøforsikring. I 1952 utkom 3. utgave av W. D. WINTER'S »Marine Insurance. Its Principles and Practice» (McGraw-Hill, N. Y. og London). Boken er velskrevet og oversiktlig, og gir, ved siden av Dover's Handbook, den beste innføring i anglo-amerikansk sjøforsikringsrett. Winter henviser imidlertid ikke til rettspraksis, noe somgjør boken lite egnet som oppslagsverk. En moderne, juridisk behandling av amerikansk sjøforsikringsrett finnes ikke; Gilmore and Black henviser således bare til Winter og Arnould.

 

Frankrike

 

    Fransk juridisk litteratur domineres tradisjonelt av de store opp7slagsverk, som pretenderer samtidig å være fullstendige og å gå i dybden på hvert enkelt punkt. Denne tendens gjør seg også gjeldende i sjørettslitteraturen. Men det foreligger også en rekke monografier. De fleste av disse er skrevet som théser for »le doctorat» og er av liten verdi. På enkelte felter er det imidlertid utkommet monografier som er av interesse også for ikke-franske lesere.
    2. Almindelige fremstillinger. Hovedverket i fransk sjørett er G.RIPERT: »Droit Maritime» (bd. I—III, 4. utg., 1950—53, Rousseau). Det nyter en enestående autoritet i sitt hjemland, og regnes, med rette, som et av de sentrale verk i europeisk sjørettslitteratur. Forfatteren har imidlertid ikke maktet å holde de senere utgaver på samme høye nivå som den første. Særlig gjelder dette for den ikke-franske del av stoffet; her kan man ikke alltid stole på de opplysninger forfatteren gir. (Anm. av Stern i AfS 1.140 og .223 og av Selmer i AfS 2.705.) — I 1958 kom det en ny 1-binds håndbok, P. CHAUVEAU: »Traité de droit maritime» (Libr. Techniques). Forfatteren vender seg både til studenter og praktikere. Han skriver lett, med sterk vekt på rettspolitiske betraktninger. Noe nyskapende vitenskaplig verk er boken neppe, men den gir en utmerket innføring i problems tillingene i fransk sjørett.
    6. Befraktning. Frankrike har, i likhet med de nordiske land, to sett lovregler om transportørens ansvar. For de internasjonale transporters vedkommende er konnossementskonvensjonen av 25. august 1924 direkte inkorporert i fransk rett. For sjøtransport mellom franske havner og mellom Frankrike og koloniene gjelder en egen lov av 2. april 1936 som i noe omarbeidet form gjengir konvensjonens bestemmelser. De internasjonale transporter (konvensjonen) er behandlet i G. MARAIS: »Les transports internationaux de marchandises parmer et la jurisprudence en droit comparé» (1949, Libr. Générale, anm. av Alten i AfS 1.309). Fremstillingen er klar og velordnet, og boken utgjør et nyttig supplement til de engelske fremstillinger av konvensjonen. Om de interne regler foreligger det flere monografier. Den mest omfattende er G. FRAIKIN: »Traité de la responsabilité du transporteur maritime» (1957, Libr. Générale). En mer kortfattet oversikt

454 KNUT S. SELMERgir F. SAUVAGE: »Manuel pratique du transport des marchandises parmer» (1955, Libr. Générale, anm. av Alten i AfS 2.715). — Her bør også nevnes en avhandling om gjennomgangsbefordring skrevet av en sveitser, G.-O.ROBERT-TISSOT: »Le connaissement direct» (1957, Libr.Générale). Fremstillingen tar utgangspunkt i sveitsisk rett, men inneholder atskillig av almindelig interesse.
    9. Bergning. Dette emne er behandlet i J. LE CLÈRE: »L'assistance aux navires et le sauvetage des épaves» (1954, Libr. Générale). Foruten en historisk innledning og en fremstilling av fransk rett, inneholder boken tabeller over franske bergelønnsavgjørelser (inklusive voldgiftsavgjørelser) og en sammenligning med engelsk praksis, slikden er dokumentert av Sutton.
    10. Sjøforsikring. De franske sjøforsikringsvilkår ble revidert under den siste verdenskrig. Hovedæren for revisjonen tilfaller P. OLIVEog P. LUREAU, som sammen har utarbeidet kommentar utgaver av polisene. Kommentaren til kaskopolisen utkom i 1949 (»Commentairesdes polices françaises d'assurances maritimes sur corps de navires»,Libr. Générale), og 2. utgave av kommentaren til varepolisen utkom i 1952 (»Commentaires de la police française d'assurances maritimessur facultés», Libr. Générale). Begge bøker er anmeldt av Skovgaard Petersen i AfS 1.313. De pretenderer ikke å gi en vitenskaplig fremstilling av sjøforsikringsretten, men hvis man vil skaffe seg kjennskap til fransk sjøforsikringsvirksomhet, er de uunnværlige.

 

Tyskland

 

    Mens nordiske sjørettsteoretikere i forrige århundre og langt inn i dette fortrinsvis hentet sine impulser fra tysk rettsvitenskap, er det i dag den anglo/amerikanske rett som står i brennpunktet for interessen. I Tyskland har det imidlertid i de senere år foregått et planmessig arbeid for å bygge ut et aktivt og internasjonalt orientert sjørettsmiljø. En rekke verdifulle verk har sett dagens lys, samtidig som man eksperimenterer med nye metoder når det gjelder lov- og domssamlinger.
    1. Samlinger av lover og dommer. De viktigste lover og forordninger av såvel offentligrettslig som privatrettslig innhold, herunder YAR i tysk oversettelse og de tyske sjøforsikringsvilkår, er inntatt i K. VON LAUN og F. LINDENMAIER: »Schiffahrtsrecht» (1953, Beck'sche, München og Berlin). Et tilleggsbind utkommet i 1956 inneholder endel tekster av offentligrettslig innhold som var utelatt i 1. bind, og bringer for øvrig dette å jour. En tilsvarende tekstsamling for Øst-Tyskland erutgitt av H. BABERG och H. PROPP (»Das Seerecht in der deutschen demokratischen Republik», 1955, VEB, Berlin). — Vesentlig offentligrettslig innhold har A. GRAPENGETER og H. VON WEGERER: »Hafen- und Schiffahrtsrecht». Samlingen er lagt opp efter løsbladsystemet, og omfatter dels riks-(Bundes-) lovgivningen, dels særlovgivningen for Hamburg og enkelte andre havner. — En interessant nyskapning er det kombinerte tidsskrift og domsarkiv »Recht der Schiffahrt», som utgis av H. DABELSTEIN m. fl. (Meissner, Hamburg). Det omfatter dels en lopende oversikt over rettspraksis i de viktigste sjøfartsland, systematisert og trykt på domskort, dels kortfattede artikler på tysk og engelsk om aktuelle sjørettslige problemer.

NYERE UTENLANDSK SJØRETTSLITTERATUR 455    2. Almindelige fremstillinger. Hovedverket i tysk sjørettslitteraturer SCHAPS: »Das deutsche Seerecht», en voluminøs kommentar til sjøfartskapitlet i HGB og andre lover. Det foreligger bare i en foreldet utgave fra 20-årene, men en ny utgave er under forberedelse ved H. J.ABRAHAM. — En helt ny kommentar er utgitt av F. SCHLEGELBERGER og R. LIESECKE (»Seehandelsrecht», 1959, Vahlen, Berlin og Frankfurt). Fremstillingen er kortfattet, men rik på henvisninger; dessuten er en rekke kontraktsformularer og internasjonale konvensjoner gjengitt. — Blant de mer lærebokmessige fremstillinger må først og fremst nevnes H. WÜSTENDÖRFER: »Neuzeitliches See handelsrecht» (2. utg. 1950, Mohr, Tübingen, anm. av Grönfors i AfS 1.224). Skjønt forfatteren presiserer at verket i første rekke vender seg til de studerende, vil både praktikeren og vitenskapsmannen finne meget av verdi. Verket inntar en ubestridt lederstilling i den tyske sjørettslige litteratur i dag. — En samlet fremstilling er også skrevet av H. J. ABRAHAM (»Das Seerecht», 1956, Gruyter, Berlin). Den tar sikte på å supplere Wiistendörfers fremstilling på de punkter hvor nyere lovgivning og rettspraksis har gjort dette påkrevet; boken utgjør derfor et kortfattet og nyttig supplement til denne.
    3. Skip. Den tyske lovgivning om rettigheter i skip og skipsregistreer i tiden efter 1940 blitt gjennomgripende revidert, og det foreligger ikke mindre enn 3 monografier om emnet. Den eldste av dem, W.HEINERICI og P. GILGAU: »Das deutsche Schiffsregisterrecht» (D.Rechtsverl., Berl.—Leipz.—Wien) skriver seg fra 1942 og er en håndbok for praksis. Fremstillingen legger derfor stor vekt på tekniske spørsmål i forbindelse med registreringen. Efter at den utkom, er imidlertid en rekke viktige lover og forordninger av betydning for skipskreditten blitt revidert. En à jourført tekstsamling finner man i F. PRAUSE: »Das Recht des Schiffskredits» (1954, Gruyter, Berlin, anm. av Brækhus i AfS 2.172). Den inneholder også kortfattede kommentarer til en del av bestemmelsene. Og endelig har H. J. ABRAHAM gitt en samlet fremstilling av emnet i »Die Schiffshypothek im deutschen und ausländischen Recht» (1950, Kohlhammer, Stuttg. og Køln, anm. av Berg i AfS 1.388). Boken gir meget fyldige og velordnede opplysninger om svært mange lands rett. Den strengt vitenskaplige form gjør fremstillingen tungt tilgjengelig, men boken må utvivlsomt regnes som hovedverket i sjørettslitteraturen på dette meget vanskelige felt.
    6. Befraktning. På dette område foreligger en glimrende monografi av K.-H. CAPELLE, »Die Frachtcharter in rechtsvergleichender Darstellung» (1940, Historff, Rostock, anm. av Jantzen i Nordiske Domme i Sjøfartsanliggender (ND) 1940.241 og av Wikander i TfR 1943.93). Forfatteren har en solid, internasjonal orientering; han behersker bl. a. de nordiske sprog og har utnyttet skandinavisk litteratur og rettspraksis. Dessverre er det meget vanskelig å få tak i boken, fordi største parten av opplaget ble ødelagt under krigen. — En kortfattet fremstilling av tidsbefraktning, på grunnlag av Baltime, er gitt av H. WILLNER i »Die Zeitcharter» (Hansa, Hamburg, anm. av Michelet i AfS 2.188). — Tilslutt kan det også være på sin plass å nevne et sveitsisk arbeid om gjennomgangsbefordring, nemlig A. HEINI: »Das Durchkonnossement» (1957, Univ.verl. Freiburg).

Knut S. Selmer