Norsk lovgivning 1959
Ved Stortingets vedtak av 27. februar 1959 ble det gjort endringer i Grunnloven slik at stortingsperioden skal löpe fra begynnelsen av oktober måned (i stedet for som tidligere fra förste hverdag etter 10. januar), og slik at budsjett-terminen skal fölge kalenderåret.
På grunn av den arbeidsnedleggelse som medlemmene av Oslo Politiforening satte i verk i januar 1958, ble Politiloven endret ved lov av 19. juni 1959. Det er nå i lov satt forbud mot at tjenestemenn ved politiet og tjenestemenn med politimyndighet går til hel eller delvis arbeidsnedleggelse etter avtale eller i forståelse med hverandre. Videre er det i loven satt forbud mot å söke stilling som nevnt sperret for arbeidskraft. Tvist om lönns- eller andre arbeidsforhold skal i tilfelle löses ved tvungen lönnsnemnd.
En ny lov om trygd mot arbeidslöyse ble gitt den 28. mai 1959 og trådte i kraft 1. oktober s. å. Loven er i det store og hele i samsvar med den tidligere lov av 1938. Trygden er obligatorisk og omfatter praktisk talt alle arbeidstakere i hovedstilling — unntatt tjenestemenn i stat og kommune.
For å gi vigselrett til den norske sjömannsprest i Göteborg og den svenske sjömannsprest i Narvik er det i 1959 i Sverige og Norge foretatt visse lovendringer. Endringene i Norge (ved lov av 11. desember 1959) gjelder en lov av 1955 om »når norsk tenestemakt kan halda brudvigjing i utlandet og utanlandsk tenestemakt i Noreg», og den gikk ut på å slöyfe det tidligere vilkår om at en utenlandsk prest må være knyttet til en menighet for å kunne gis vigselsrett.
Den nye lov om folkeskolen av 10. april 1959 avlöste en særlig lov om folkeskolen på landet og en annen særlig lov om folkeskolen i kjöpstedene. Formålet med den felles nye skolelov er bl. a. å styrke landsfolkeskolen så den stort sett kan bli like god som i byene, og åpne adgang for kommunestyret til å gjöre vedtak om 9-årig obligatorisk enhetsskole.
På næringslovgivningens område kan nevnes lov av 28. mai 1959 om kvalitetskontroll med fisk og fiskevarer o. a. Den nye lov avlöste en rekke spesiallover, og tar sikte på å höyne kvaliteten av fiskeprodukter som eksporteres eller brukes innenlands, og på å skaffe kjöperne sikkerhet for at varen leveres i kontraktsmessig stand.
Ved en skattelovsendring av 19. juni 1959 er det lempet på reglene om skattlegging av ektefeller som begge har arbeidsinntekt. Hittil har ordningen vært at ektefellenes inntekter er slått sammen, og ligningen har så vært foretatt som om inntektene var opptjent av en person, dog slik at det har vært gitt et mindre fradrag fordi begge har hatt lönnet arbeid. Denne ordning har vært kritisert sterkt. Etter lovendringen kan hver av ektefellene kreve at den laveste inntekt blir undergitt særskilt ligning, hvilket ofte vil bety en vesentlig skattelettelse p. g. a. progresjonstrinnene.
Om grensetollsamarbeid med fremmed stat er det gitt en lov av 18, desember 1959. Loven ble gitt fordi det prövesamarbeid om tollkontrollen som siden mai 1957 har foregått mellom Norge og Sverige, aktes etablert i mer faste former fra 1. januar 1960. Loven forutsetter overenskomst med fremmed stat om tollsamarbeid, og den har regler om en kontrollsone langs riksgrensen som tilsvarer en lignende sone på den annen stats område. I slik sone kan tollmyndighetene i den annen stat— i samsvar med overenskomst om tollsamarbeid — anvende og håndheve sin stats regler om toll og inn- og utförsel.
Den 18. desember 1959 er gitt en ny lov om betaling for rettsforretninger. Loven er vesentlig enklere enn den tidligere lov fra 1938, men krever på den annen side atskillige supplerende regler av Kongen og departementet. De nye gebyrregler vil öke statens nåværende årlige sportelinntekter (ca. 9 mill. kr.) med anslagsvis 50 %, men de ökte inntekter vil allikevel være betydelig lavere enn statens utgifter ved rettspleien.
Ved lov av 19. juni 1959 ble motorvognloven (av 1926) endret med sikte på å skjerpe og klargjöre reglene om forbud mot kjöring av motorvogn når föreren har nydt alkohol. I »promillesakene» har det vært en alminnelig forsvarspåstand at alkoholen er konsumert så kort tid för kjöringen tok til, at konsumeringen ikke har rukket å gi seg uttrykk i en öket alkoholkonsentrasjon i blodet mens kjöringen pågikk, eller at alkoholen er konsumert like etter at kjöringen var avsluttet, men för föreren ble fremstillet til uttak av blodpröve. Etter lovendringen regnes en förer av motorvogn for påvirket ikke bare når han under kjöringen har en större alkoholkonsentrasjon i blodet enn 0,5 promille, men også når han under kjöringen har en alkoholmengde i kroppen som kan före til en så stor alkoholkonsentrasjon. Videre er det nå forbudt for förer av motorvogn å nyte alkohol o. 1. i de förste seks timer etter at han er ferdig med kjöringen, når han forstår eller må forstå at det kan bli politietterforskning på grunn av kjöringen; overtredelse av forbudet skal straffes med fengsel, hvis det ikke foreligger særlig formildende omstendigheter. Blant de övrige skjerpelser kan nevnes at en förer av motorvogn som nekter å medvirke til legeundersökelse eller til uttak av blodpröve til klargjöring av forhold som angitt foran, skal miste förerkortet for minst to år. Ved gjentagelse innen en 5-årsperiode skal förerkortet tapes for alltid.
En kodifisering av ekspropriasjonslovgivningen fant sted gjennom lov om oreigning av fast eiendom av 23. oktober 1959. Tidligere ga omtrent 80 lover ekspopriasjonshjemmel; ved den nye felleslov er antallet bragt ned i det halve. De spesiallover som ved siden av fellesloven fremdeles vil gi hjemmel for ekspropriasjon, gjelder i det vesentlige lösöre eller krigs- og kriseforhold. Bortsett fra slike lover vil ekspropriasjonshjemmel finnes bare i et lite antall lover (eksempelvis veiloven, bygningsloven, vassdragsloven og vassdragsreguleringsloven) hvor reglene om ekspropriasjon er knyttet sammen med andre av lovenes bestemmelser på en slik måte at en overföring av ekspropriasjonsreglene til fellesloven ikke har vært praktisk mulig. Den nye lovinneholder en detaljert oppregning av de ekspropriasjonsverdige formål; noen alminnelig ekspropriasjonshjemmel for eksempel for staten
eller det offentlige gir den således ikke. Dessuten er det i den nye lovgitt atskillige supplerende ekspropriasjonsrettslige bestemmelser, bl. a. om erstatningsmåten (naturalerstatning — pengeerstatning, engangserstatning — årlige erstatninger) og om justering av årlige erstatningerhvert 20. år på grunnlag særlig av endringer i pengeverdien.
Vassdragsreguleringsloven (av 1917) ble endret ved lov av 10. april 1959. Blant de mange nyordninger kan spesielt merkes at prisen for konsesjonskraft (d. v. s. kraft som regulanten er pliktig til å avgi til kommuner som ligger omkring kraftanlegget) ikke lenger skal være selvkostende (innbefattet 6 % av anleggskapitalen) plus 20 prosent, men bare vanlig pris i vedkommende område eller selvkostende. En annen viktig endring gikk ut på at de årlige avgifter som en regulant må betale til staten og kommunene, etter 20 år kan tas opp til fornyet prövelse. For övrig kan nevnes at reglene om erstatning til grunneier som blir berört av en vassdragsregulering — ved ekspropriasjon eller på annen måte — er en del endret; til fordel for den enkelte skadelidte kan regulanten således tilpliktes å treffe tiltak eller påta seg ytelser som helt eller delvis gjenoppretter skaden eller erstatter det avståtte. Det er dog et vilkår at slik naturalerstatning bare kan pålegges når regulantens utgifter derved ikke vesentlig overstiger den pengeerstatning som ville bli å betale dersom pålegget ikke blir gitt. Videre er det åpnet adgang til å gi flere skadelidte felles erstatning — i form av penger eller ved at regulanten treffer nödvendige tiltak.
Etter skogskonsesjonsloven (av 1909) og jordkonsesjonsloven (av 1920) er det i stor utstrekning nödvendig med en særlig tillatelse av Kongen for å erverve eiendomsrett til skoggrunn og dyrket mark. Slik tillatelse kan gis når ikke »almene hensyn» taler imot det. Da det har vært noen uklarhet om tillatelse kan nektes hvor hensiktenmed eiendomserverv er kapitalplasering eller spekulasjon i skog- ogjordeiendommer, ble begge lover gitt en tilföyelse ved lov av 11. desember 1959. Etter tilföyelsen skal tillatelse i alminnelighet ikke gis hvor det er grunn til å anta at sökeren först og fremst tar sikte på å plasere kapital i skoggrunn, eller på å skaffe seg vinning ved å selge eiendommen eller deler av den innen kort tid.
Lov om mortifikasjon av skuldbrev o. a. av 18. desember 1959 vil avlöse en lov fra 1869. Den nye lov tar sikte på en billigere og raskere ordning for mortifikasjon av dokumenter som er kommet bort. Etter loven av 1869 må den som önsker mortifikasjon, först skaffe mortifikasjonsbevillning fra Justisdepartementet, og deretter anleggesak ved herreds- eller byretten. Den nye lov overförer förhåndsprövningen av mortifikasjonssöknader til domstolene. Nekter domstolen å fremme en mortifikasjonssak, kan avgjörelsen påklagestil Justisdepartementet. Stort sett er det ikke gjort noen endring i dentidligere ordning hvoretter mortifikasjon kan skje både i debitors og kreditors interesse og til fordel for en pantsatt tings eier. I reglene omvirkningene av mortifikasjon er det ikke gjort endringer, hvilket vil siat retten vil gjelde som den var på mortifikasjonstidspunktet; senere endringer på grunnlag av de legitimasjonsvirkninger som måtte være knyttet til dokumentet, blir det ikke spörsmål om. Den nye lov trer ikraft 1. januar 1961.
Erling Sandene