MINNESORD

 

Då Karl Schlyter 1910 dök upp vid Stockholms horisont, var han föregången av ett rykte, som visste att berätta om sällsynt duglighet och om en energi, som kunde försätta berg. Och ryktet hade talat sant. Mycket snart fann man i jämnåriga juristkretsar att han även ägde förmågan att samarbeta med likasinnade. Det kunde ibland även från Schlyters sida bli hårda tag, men aldrig tarvliga, klandervärda. Han var en man som inte kämpade för sig själv, sin ställning, sin berömmelse utan som stred för sina idéer, sina ideal. Och han hörde ej till dem som skummade på ytan och väjde undan för svårigheter. Han inriktade sin strävan på lösningen av grundläggande problem och sökte gärna sina medarbetare bland likasinnade. Bland dem, till vilka hans sympati och intresse tidigt drogs, nämner jag särskilt Tore Almén. De båda voro centralfigurerna i den lilla krets, i vilken Svensk Juristtidning tog gestalt och växte upp, och båda tillhörde då de flitigaste skribenterna. De kompletterade varandra på ett lyckligt sätt i fråga om kunskaper, intressen och temperament — två goda vänner, som sågo på varandra med en inbördes beundran men på samma gång med en glimt i ögat.
    Med djupt vemod ser jag tillbaka på alla de gångna åren, tillhopa i det närmaste ett halvt århundrade. Jag skall i ljust och tacksamt minne bevara vänskapen och samarbetet med Karl Schlyter.

Birger Ekeberg

 

Mit første indtryk af Karl Schlyter går 25 år tilbage i tiden. Jeg hørte hans velkomsttale på Københavns universitet ved den internationale strafferetskongres i 1935 om politiske terrorforbrydelser m. v. Kongressen var arrangeret af det siden hensovede Bureau international pour l'unification du droit pénal. Tidens mest fremtrædende kriminalister var til stede. Mellem dem måtte man særlig lægge mærke til Schlyter. Han virkede ung, vital, munter, ladet med smittende viljeskraft. Fuldt i gang med — da som siden — at skabe kontakter overalt, interesserede han sig mest for de yngste i faget og allermest for dem iblandt dem, i hvem han vejrede forbundsfæller i det kriminalistiske reformværk.
    Mellem Schlyter og mig opstod straks en nær forbindelse, der udviklede sig til et varmt personligt venskab. Hvad Schlyter i

 

KARL SCHLYTER † 7dette venskabsforhold ydede af rig valeur, kan ikke opgøres her. Blot må jeg endnu en gang sende ham en tak for al hans varme og dådkraftige sympati i besættelsesårene 1940—45 for de til Sverige flygtede danske jurister, blandt hvilke jeg hørte.
    Fagligt spændte vor kontakt over hele det nordiske og videre internationale kriminalistiske samarbejde. På sidstnævnte område har Schlyter i den forløbne menneskealder mere end nogen anden befæstet de nordiske landes position som kulturel avantgarde i det internationale miljø. Særlig gennem CIPP (Commission internationale pénale et pénitentiaire) har han direkte og indirekte øvet en fremragende indsats. En udpræget Schlyter'sk idé var dannelsen af de nordiske kriminalistforeningers internationale komité, der nu har fungeret i en årrække, men som næppe vil bevare egen livskraft nok til at overleve, når Schlyter ikke længere er der til at puste ånde i den.
    Set fra en mere praktisk synsvinkel, med sigtet direkte på legislative og administrative reformer af aktuel karakter, må Schlyters hovedindsats imidlertid klart henføres til det specifikt nordiske samarbejde. Det er ham, vi mere end nogen anden må takke for det vellykkede konstante samarbejde mellem de nordiske kriminalistforeninger, for skabelsen og vedligeholdelsen af det fornemme bogværk Nordisk kriminalistisk årsbok, for organiseringen af de betydningsfulde nordiske kriminalistmøder hvert 5. år og for de nordiske ekspertkonferencer, der med regeringsmandat har behandlet en lang række kriminalistiske emner af fællesnordisk interesse. En ledende, uundværlig bistand ydede han også ved omdannelsen i 1949 af det hensygnende Nordisk Tidsskrift for Strafferet til Nordisk tidsskrift for kriminalvidenskab som medlemsblad for de nordiske kriminalistforeninger. For hans vedkommende var den vigtigste betingelse for støtten til denne nyordning, at ordet »straf» forsvandt fra dets titel. Han så heri, som han selv udtrykte det, et lykkeligt omen for tidsskriftets fremtid. Afgørende for tidsskriftets redaktion var vel snarere, at den nye titel i sig var mere retvisende end den gamle.
    Af overmåde stor betydning for udviklingen af dansk kriminalret og sanktionsvæsen i de sidste decennier har dernæst været Schlyters målsætninger og resultater via Strafflagberedningen og svensk lovgivning. Reformerne af dansk fængselsvæsen straks og kort efter 1945 byggede direkte på svensk forbillede. Nedsættelsen i 1950 af Den permanente straffelovskommission var inspireret først og fremmest af Strafflagberedningens virksomhed.Gang på gang har der i straffelovskommissionens arbejder med

 

8 MINNESORDstyrke kunnet henvises til svenske love og lovforslag og gennem disse atter i vid udstrækning til synspunkter og idéer udgået fra eller drevet frem af Schlyter. Dette gælder således nyere dansk lovgivning om indskrænkning i den hidtil alt for vide fortabelse af borgerlige rettigheder som følge af straf, forslaget af 1953 om forsorgsdomme og betingede domme og den nylig afgivne kommissionsbetænkning om ungdomskriminaliteten.
    Endnu en righoldig fra Schlyter udgående kilde til nordisk konformitet på det kriminalretlige område må her nævnes, nemlig den tankeudveksling han i bogstavelig forstand egenhændigt satte i gang og holdt vedlige gennem sine håndskrevne epistler til fagfæller i alle de nordiske lande. Utrættelig veloplagt øvede han også ad den vej en betydelig indflydelse.

 

*

 

    Det nordiske samarbejde, som Karl Schlyter stod som fløjmand for, har sat sig dybe spor i lovgivning, i teori og praksis,o g vil utvivlsomt gøre det fremover også. Men om nogen ensretning har der ikke været og ikke kunnet være tale. Der kan heller ikke med rette hævdes at være skabt nogen ensrettet ideologi eller »skole» i Schlyters tegn. Det må erkendes, at Schlyter selv stod noget til venstre for den sagkyndige opinion i broderlandene. Dette gjaldt særlig hans tro på, at tiden var inde til at eliminere strafbegrebet i moderne kriminalvidenskab og praksis.
    Karl Schlyter havde selv forenklingens, for ikke at sige ensidighedens, gave og dens brist. Sammenstøbt med hans klare begavelse, varme humanitet, dynamiske kraft og politiske evne, blev denne enkle målsætning—hans »Affolk fængslerne!» — en lysende devise. Tiden vil skille mellem stort og småt og bevare de bærende værdier i hans livsværk.

Stephan Hurwitz

 

Presidenten Karl Schlyters rika och mångsidiga livsgärning är slutförd. Det arbete, som gjorde honom känd vida över hans eget lands gränser, även i Finland, utförde han på kriminalpolitikens område. Hans varma och mänskliga hjärta rördes av det hårda öde som drabbade de brottsliga i samhället. Hans tankar sysselsattes av det problemet, huruvida icke dessa samhällets olycksbarn snarare kunde återvinnas till samhället genom uppfostrande metoder och sociala åtgärder än genom stränga kriminalstraff. Med inspiration av dessa tankar utfördes under presidenten Schlyters ledning ett arbete, som räckte ett par årtion-

 

KARL SCHLYTER † 9den och som utmynnade i det för tre år sedan utkomna förslaget till skyddslag, vilket nu jämte vederbörande myndigheters utlåtanden går emot sin slutliga behandling i riksdagen.
    Nämnda lagförslag har blivit föremål för mycken kritik, även i Finland. Men det kan icke bestridas, att förslaget är uttryck för en konsekvent följdriktighet och grundlighet, som baserar sig på en enhetlig kriminalpolitisk syn. Det skall i alla tider förbli ett vördnadsbjudande monument inom den svenska kriminallagstiftningen.
    Presidenten Schlyter var Finlands uppriktiga vän. Denna vänskap prövades då öststormen rasade över oss. När den finska kriminalistföreningen på grund av valutasvårigheter icke kunde betala sin andel av kostnaderna för vår gemensamma nordiska kriminalistiska årsbok, anskaffade Schlyter de behövliga medlen av svenska donatorer. Han medverkade även på annat sätt därtill att vi kunde deltaga i samarbetet. Den tanken tycktes vara alldeles främmande för honom, att Finland kunde lämnas utanför det nordiska samarbetet. Han, om någon, förstod vilken betydelse det fritt förenade Norden har i kulturellt och även i politiskt hänseende.
    Såsom människa var presidenten Schlyter godhjärtad och hjälpsam. Hur arbetsfyllt hans liv än var, hade han alltid tid då någon i tidens stormar skeppsbruten människa vädjade till hans hjälp. Därom kunde även författaren av dessa rader framföra vackra bevis.
    Presidenten Schlyter var den finska kriminalistföreningens första hedersmedlem. Finska staten har givit hans livsgärning sitt erkännande genom att han tilldelats det högsta hederstecknet, storkorset. Den krets av vänner, som han under sitt långa liv hade förvärvat sig också i Finland, känner djup saknad vid hans bortgång.

Brynolf Honkasalo

 

Endast några få dagar efter att våra tankar med tacksamhet och vördnad ha gått till Karl Schlyter på hans 80-årsdag, når oss budet om hans bortgång, som kommer att väcka saknad i vida kretsar runt om i världen, där den bortgångne på grund av sitt livsverk hade många vänner.
    Det var naturligt, att en så verksam, lärd och mångsidig man som Karl Schlyter under sin långa levnad skulle få många betydelsefulla och svårlösta uppdrag i sitt eget land. Kärnan i hans livsgärning har varit en outtröttlig kamp för reformer inom

 

10 MINNESORDbrottmålslagstiftningen, i synnerhet med hänsyn till en humanare behandling av unga brottslingar. På detta område har han varit en av de främsta förkämparna för nordiskt samarbete. Men han framlade också sina tankar och synpunkter dels på internationella möten, dels genom sitt författarskap och skördade därigenom stort anseende och allmänt erkännande. Karl Schlyter var aldrig rädd för att trampa nya vägar, och han bar frihetens och rättfärdighetens fackla högt.
    Islands Kriminalistförening slår i stor tacksamhetsskuld till Karl Schlyter, först och främst vid föreningens stiftande och senare för goda råd och mångfaldig hjälp. Under sin Islandsresa 1950 vann han alla föreningsmedlemmarna genom sitt livliga intresse och den naturliga vänlighet, som var en del av hans väsen. Med tacksamhet och vördnad skall denne vår hedersledamot ständigt ihågkommas inom vår sammanslutning.
    De nordiska ländernas rättshistoria kommer att gömma Karl Schlyters namn bland de främste på kriminalpolitikens område. Det värdefullaste är dock, att hans livsverk redan nu burit synliga frukter och kommer alltmera att så göra i framtiden, allt eftersom utvecklingen fortlöper mot en bättre, rättvisare och humanare brottlagstiftning. Hans vänner skola minnas hans inspirerande påverkan och uppriktiga vänskap. Ärat vare hans minne!

Thordur Eyjjölfsson

 

For norske jurister er hovrättspresident Karl Schlyter först og fremst kjent som den fordomsfrie, utrettelig energiske og idérike reformator på kriminalrettens område. Han var ikke bare den fremstående og klarttenkende jurist, men hans virke var like meget preget av hans hjertevarme medfölelse med alle som led urett eller trengte vern mot byråkratisk anvendelse av rigoröse lovbestemmelser. Ut fra sin humane innstilling overfor alle som kommer på kant med samfundet, böd det ham imot å anvende straff i den forstand at reaksjonen skulle være en gjengjeldelse og et onde for lovbryteren. I stedet ville han at reaksjonen skulle ta sikte på å gi lovbrytere beskyttelse mot deres egne asosiale tilbøyeligheter som skaffer dem lidelser og ulykke, samtidig som samfundets interesser må beskyttes ved hjelp av slike »påföljder» som er nödvendige til vern mot lovbrudd.
    Schlyters reformarbeide gjennem årtier har vært fulgt med den störste interesse i Norge såvel som i de andre nordiske land. Han var også selv den som sterkest ivret for nordisk samarbeide

 

KARL SCHLYTER † 11på kriminallovgivningens område, bl. a. gjennem de nordiske kriminalistforeninger og ved særlige kriminalrettskonferanser av delegerte fra de nordiske land. Særlig siden 1945 er det holdt en rekke slike nordiske konferanser i nær tilknytning til aktuelle lovgivningsproblemer, med Schlyter som den drivende kraft. Det var hans dynamiske personlighet og insiterende idérikdom som satte sitt preg på forhandlingene. Enhver som har deltatt i möter sammen med Schlyter eller som på annen måte har lært å kjenne hans synsmåter og hans reformprogram, har måttet vekkes til ettertanke og er i större eller mindre grad blitt påvirket av hans syn. Hans betydning for strafferettslige reformer har derfor vært stor også utenfor hans eget land, både ved den alminnelige diskusjon og interesse han har vakt for reformarbeide på dette område og ved de konkrete forslag som er fremkommet og blitt gjennemfört etter å være reist av ham. De erfaringer som etterhverter vunnet ved lovgivningsreformer og praktiske tiltak som er blitt gjennemført i Sverige — i vesentlig grad etter Schlyters initiativ — har vært til uvurderlig nytte også i vårt land.
    Den store innflytelse Schlyter har hatt, skyldes vel först og fremst hans brennende interesse og intense arbeide for å forbedre den strafferettslige lovgivning og praksis, foruten hans særegne evne til i skrift og tale å fremstille sine tanker; men den höye anseelse han nöd, berodde også på hans kunnskaper og interesser på andre områder og på det usedvanlig sterke inntrykk som hele hans personlighet gav.
    I personlig samvær var elskverdighet og umiddelbar hjertelighet fremtredende trekk hos Schlyter. Han lyste av godhet og velvilje og charmerte alle ved sin livlighet og sitt humörfylte sinn. Han var under samtale ikke bare opptatt av sine egne tanker, men viste alltid stor interesse for andres synsmåter og erfaringer og var lydhör for alt som kunne gi hem selv nye idéer. Det er vanskelig å tenke sig annet enn at alle som lærte ham å kjenne, måtte bli hans venner.
    Schlyter har i en menneskealder vært den sentrale skikkelse i Norden i arbeidet for strafferettslige reformer — et arbeide som ennå ikke er avsluttet, og som heller ikke bör avsluttes. Hans enestående innsats i dette arbeide vil det bli meget vanskelig åf å erstattet, men også etter hans bortgang vil minnet om hans virke og hans personlighet være et betydningsfult insitament til å fortsette i hans ånd. Hans bortgang vekker sorg og vemod, men hans livsgjerning vil bli stående.

Ole F. Harbek