ANERKJENNELSE OG FULLBYRDELSE AV UTENLANDSKE SIVILDOMMERI FRANKRIKE1

 

DE SISTE ÅRS UTVIKLING

AV PROFESSOR EDVARD HAMBRO

 

Spørsmålet om anerkjennelse og fullbyrdelse av utenlandske dommer er ikke uten praktisk interesse og vil antagelig i kommende år komme til å få stigende betydning, eftersom det europeiske samarbeid utvider seg og festner seg.2 Tosidige avtaler blir stadig hyppigere3 oger et tydelig bevis på handelssamkvem over landegrensene.
    Det finnes ganske mange traktater om gjensidig anerkjennelse og fullbyrdelse av utenlandske dommer.4
    I en del land er reglene liberale, mens de i andre land er mererigorøse; og i noen stater foregår det en viss utvikling. Dette er blandtannet tilfelle i Frankrike, hvor man — frasett den traktatbestemte rett som skal omtales litt lengere ute i denne artikel — fra gammel tid avhar vært temmelig streng i kravene som stilles, før en fremmed domgodtas som tvangsgrunnlag.
    Den utenlandske dom har utvilsomt en del rettsvirkninger selv før den er offisielt anerkjent. Særlig gjelder dette statusdommer. Men føren utenlandsk dom blir tvangsgrunnlag, må den anerkjennes av en fransk domstol, som gir den eksekvatur.
    De krav som stilles er vanligvis først og fremst at den utenlandske domstol skal ha vært kompetent. Dette betyr først at ingen fransk domstol skal ha hatt eksklusiv kompetanse. Hvis saken skulle ha vært pådømt i Frankrike, vil franske domstoler ikke godkjenne den fremmede dom. Dette er regelen om den internasjonale kompetanse. Men de franske domstoler går ennu lengere. De krever også nasjonal kom-

1 Se her særlig HENRI BATIFFOL, Traité élementaire de Droit international privé, 3. éd. Paris, 1959, pp. 826 ff., HAMBRO, Jurisdiksjonsvalg og Lovvalg i norsk internasjonal kontraktsrett, Oslo, 1957, særlig side 151 ff. med bibliografiske fotnoter; H. E. READ, Recognition and Enforcement of Foreign Judgments, Cambridge, Mass. 1938, F. A. M. RIAD, La Valeur internationaledes Jugements en Droit comparé, Paris, 1955, anmeldt av HILDING EEK i SvJT 1957 s. 174 ff. og E. RIEZLER, Internationales Zivilprozessrecht, Berlin und Tübingen, 1949.

2 Dette sees ved de stadige anstrengelser som gjøres innen Europarådet i denne forbindelse. Den siste traktat i denne materie er antagelig den europeiske rettshjelpskonvensjon i straffesaker av april 1959, som nylig ble ratifisert av det norske Storting. Se (norsk) innstilling S. nr. 18 (1961—62). Hvis EEC skulle bli utvidet ved tiltredelse av Danmark, Norge og Storbritannia og assosiering av Sverige, vil dette samarbeid sikkert ytterligere utvides.

3 Det kan nevnes i denne forbindelse at det nettopp er avsluttet en avtale mellom Storbritannia og en rekke andre land, deriblandt de nordiske land. Denne er ratifisert av Norge. Se (norsk) Innstilling S. nr. 34 (1961—62).

4 Se særlig WALTER JELLINEK, Die zweiseitigen Staatsverträge über Anerkennung aus ländischer Zivilurteile, Berlin 1953.

710 EDVARD HAMBROpetanse og bedømmer om vedkommende utenlandske domstol efter prosessreglene i vedkommende utland hadde kompetanse der. Dette er regelen om den innenlandske kompetanse.
    Når det tales om den indre kompetanse eller den nasjonale eller innenlandske kompetanse, tenkes altså ikke på den indre franske rett. Det som den franske eksekvaturdomstol skal kontrollere er om den utenlandske domstol har anvendt sin egen rettsordens vernetingsregler korrekt. Allerede dette betyr at de franske domstoler tiltar segen slags revisjonskompetanse overfor utenlandske domstoler. Den neste betingelse som stilles går ennu lengere i denne henseende. Der kreves nemlig at den fremmede stats prosessregler er fulgt.
    Dette må ikke forståes slik at en fremmed dom kan settes til sidehvis domstolen under prosessens gang har forsyndet seg mot en hvilkensom helst regel. Det er bare anstøt mot de viktigere regler som har denne virkning, hvis det kan antas at disse prosessuelle feil kan ha hatt noen betydning. Særlig viktig er det at vedkommende parter må ha hatt adgang til å gjøre sine synspunkter gjeldende.
    Dette krav, som er av prosessuell art, streifer allerede inn på den tredje betingelse som stilles nemlig at vedkommende utenlandske dom ikke skal stride mot den franske ordre public. Denne rettsorden-innsigelsen5 har brodd mot to kanter. På den ene side er den av prosessuell art. En dom strider mot den franske rettsorden, hvis den er fremkommet på en slik måte at den tapende part ikke har hatt anledning til å forsvare seg og gjøre sine synspunkter gjeldende. Dernest er rettsorden-innsigelsen av materiell art. En dom vil settes tilside, hvis den i sine materiellrettslige resultater ville stride mot den franske rettsorden. I slekt med denne siste del av rettsorden-innsigelsen er den regel at en dom vil kunne settes tilside, hvis den fremstiller seg som urimelig eller som åpenbart uriktig i sin bedømmelse av jus eller faktum.
    Denne den franske domstols kontroll av hele den utenlandske dom kalles i fransk rett for »revision de fond». Og i prinsippet — efter den strenge rett som hittil har vært gjeldende — er denne revisjonsadgang helt ubegrenset og rammer både jus og factum, både prosessrett og materiell rett.
    Ennvidere kreves det at vedkommende utenlandske domstol skal ha anvendt den internasjonale privatrett på en riktig måte. Dette betyr ikke at fransk rett på dette punkt anvender en internasjonal konfliktrett. Det er en ren nasjonal målestokk som brukes. Den fremmede domstol skal ha brukt den internasjonale privatrettsregel som er korrekt efter fransk rett, eller m. a. o. den materielle rett som en fransk domstol ville ha brukt i samme sak. Den eneste innrømmelse som her gjøres, er at en dom tross alt vil kunne regne med fullbyrdelse, hvis det materielle resultat er det samme som det ville være blitt hvis den franske konfliktrett var blitt anvendt.
    Den siste bestemmelse er så at dommen ikke skal være oppnådd ved svik.

5 Jeg har forsøkt å innføre begrepet Rettsorden innsigelsen istedenfor ordre public innsigelsen som et bedre uttrykk i nordisk rettssprog. Se min før omtalte bok, særlig sidene 269 f.

UTENLANDSKE SIVILDOMMER I FRANKRIKE 711    Derimot kreves efter fransk rett ikke gjensidighet. Det er intet krav i fransk rett at vedkommende fremmede stat skal anerkjenne franskedommer for at franske domstoler vil anerkjenne dommer avsagt i vedkommende stat. Kodifikasjonskomiteen for Code Civil har villet innføre en slik regel, men den franske internasjonale privatrettskomité ergått enstemmig mot et slikt krav.6
    Den av disse betingelser som har voldt størst tvil og størst motstand er adgangen til revision de fond. Denne adgang består jo som påvist allerede til en viss grad, når det gjelder de grunnleggende prosessregler. Men det er adskillig verre, når dette skal gjelde også for den materielle rett og for bevisbedømmelsen. Strengt tatt betyr det jo at den utenlandske dom ikke anerkjennes.
    Slik later det imidlertid til at rettstilstanden er i Frankrike idag. I over hundre år har den franske høyesterett, Cour de Cassation, tiltatt seg retten til å foreta en revision de fond.7 Men på den annen sideer det helt klart efter fransk rett at den franske domstol ikke kan avsi en ny dom. Det den kan gjøre er å avvise den utenlandske dom som uriktig, men den kan aldri avsi ny dom.8 Derimot kan den gi eksekvatur for en del av dommen og avvise resten.
    Det var denne rettstilstand som appelldomstolen i Paris forsøkte åkullkaste ved den berømte Charr dommen9 som er kommentert ikke bare i Frankrike, men også i utlandet.10 I denne dom ble det uttalt11

6 Denne side av spørsmålet er drøftet av meg i en liten artikkel i SvJT i 1957 s. 181.

7 Bl. a. Civ. 19. april 1819 S. 19, I, 228.

8 Se her det sitat fra Cour de Cassation som BATIFFOL (3 ed. s. 859) bringeri seksjon 765. Dommen er av 24. desember 1930 og er gjengitt i Journal du Droit International (Clunet) 1931 ss. 680 og 681. Den er et klart prejudikat både for at de franske domstoler kan foreta en revision de fond og for at de ikke kan avsi ny dom.

9 Denne dommen er gjengitt med noen noter av meg i SvJT 1957 ss. 181 ff. Se også i min Jurisdiksjonsvalg og lovvalg, Oslo, 1957, ss. 155 ff. Dommen som er kjent under navnet Charr dommen er gjengitt 83, Journal du Droit international (Clunet) 1955 ss. 164 ff. med note av SIALELLI; Dalloz et Sirey,1956, 61 med note av FRANCESCAKIS; og 44 Revue Critique de Droit international Privé, 1955, ss. 769 ff. med note av BATIFFOL.

10 Se bl. a. Rabels Zeitschrift, 1957, 533, ff, med note av ERNST MEZGER.

11 Mais considérant qu'en dépit des errements d'une jurisprudence abondante, un semblable pouvoir de révision unanimement critiqué par la doctrine, et qu'aucun texte de loi ne confère au juge français, lequel serait au surplus, ainsi qu'il convient de le souligner, seul avec les Tribunaux de Belgique, á se l'arroger parmi les juridictions des Etats civilisés, ne saurait être regardé comme lui appartenant légitimement; Considérant qu'une pareille prérogative, qui aboutit à nier et réduire, au moins provisoirement, à néant, la valeur et l'autorité internationale des décisions étrangères même les plus régulières et les mieux rendues et àcontraindre celui qui les a obtenues à recommencer à courir en France lesaléas d'un nouveau procès, est en premier lieu contraire au principe d'unebonne coopération judiciaire internationale laquelle ne saurait s'accommoder de la défiance systématique envers les juridictions étrangères qu'implique le pouvoir de révision; Considérant que, d'autre part, la théorie de la révision a, de nos jours, prisfigure d'institution juridiquement anachronique qui ne saurait plus présentement se justifier; qu'en effet, elle remonte à une époque déjà ancienne où étaient encore singulièrement confuses les conceptions sur la manière dont pourrait être pratiqué le contrôle (légitime à condition d'être maintenu dans

712 EDVARD HAMBROat overprøvelser av utenlandske dommer på denne måte er en anakronisme som bare kan forklares av historiske grunner og at den stiller fransk rett i en særstilling i Europa. Den pålegger franske dommere å sitte som appelldomstol for fremmed rett og fremmede domstoler. Dertil kommer, hevdet appelldomstolen, at en slik overprøvelseviser en stor mistillid til fremmede domstoler og er i strid med sundretts-administrasjon.
    Det var en modig dom fordi appelldomstolen med en særdeles sterkt teoretisk begrunnelse tar opp kampen mot en århundre gammel praksis fra landets høyesterett og derved åpnet adgang til en grunnleggende debatt om de underordnede domstolers stilling til Høyesterett. Imidlertid var dommen for sikkerhets skyld avfattet på en slik måte at den ikke kunne tas opp til revisjon i Cour de Cassation ved den ganske enkle fremgangsmåte at appellretten uttalte at selv om den hadde tatt den utenlandske dom opp til en »revision de fond»ville den ha funnet at dommen var helt iorden.12

des limites raisonnable) des décisions étrangères dont l'application et éventuellement l'exécution, sont demandées en France; Or, considérant que dans l'état présent du droit international privé francais, les conditions de ce contrôle, comportant l'examen de la décision étrangère sous les divers aspects ci-dessus envisagés en l'espèce, à propos des jugements litigieux, ont été peu a peu dégagées, puis définies avec précision et offrent àtous égards des garanties amplement suffisantes qui enlèvent toute raisond'être á la révision au fond; Considérant le fait que cette révision a été progressivement abandonnée à très juste titre en ce qui concerne les décisions constitutives ou déclaratives, rendues en matière d'état des personnes, — et ce même au cas ou en dehors des hypothéses de contrôle incident a posteriori ou de demande principale en inopposabilité, l'exequatur proprement dit en est demandé; Que de surcroit elle est désormais écartée en toutes matiéres par un nombre croissant de conventions internationales et qu'enfin elle a été absolument exclue à l'imitation des législations étrangéres récentes par les textes légauxinspirés par la France, qui régissent le droit international privé du Maroc; Considérant, en outre, qu'en dehors de ces raisons de principe, d'impérieux motifs d'ordre pratique militent contre le pouvoir de révision au fond, ouirisque de placer le juge français devant de táches qui ne sauraient, normalement, lui incomber et qu'il pourrait se trouver dans l'impossibilité d'accomplir de façon satisfaisante; Considérant qu'à cet égard il pourrait déjà paraitre surprenant que parfoisun tribunal francais pût être, en vertu de la théorie de la révision, conduit às'instaurer en quelque sorte, juridiction d'appel de juges étrangers, à l'effet de contrôler, en droit, l'interprétation par eux donnée, le cas échéant, de leur propre législation, si elle se trouve applicable au litige; Mais considérant que l'inconvénient le plus grave est dans la difficult épratique (parfois à peu près insurmontable) que, sur le plan du fait, le juge français risque de trouver et trouve, en effet, souvent, à apprécier pertinemment des circonstances se rapportant à des milieux éloignés dont l'ambiancelui est étrangère, alors que les données qui lui sont soumises, souvent insuffisantes, peuvent être pratiquement impossibles à compléter et plus encore à interpréter sainement, que l'aléa déjà par lui-même inséparable de la révision dont il s'arrogerait la prérogative se trouve de la sorte, le cas échéant, encoreaugmenté d'imprévisible façon au détriment des parties;

12 Considérant toute fois que les premiers juges ayant cru devoir entreprendre l'examen des circonstances de fait et de droit de la cause, il puit être observéà toute éventualité, encore que de façon entièrement sur abondante, que les motifs du jugement entrepris auquel il convient de se référer à cet égard, comme les éléments et documents versés aux débats en première instance puisen appel, il résulte que la société en commandite Imman Zédé Abdullah et

UTENLANDSKE SIVILDOMMER I FRANKRIKE 713    Siden dette spesielle rettsspørsmål ikke har vært behandlet av noen prinsipp dom av Cassations domstolen i de senere år og siden Charrdommen ikke har vært overprøvet, kan man altså ikke si at denne dom er bindende for de øvrige domstoler, men de fleste jurister hadde vel trodd at de lavere domstoler ville ha fulgt dommen både på grunn av Paris domstolens store prestige og på grunn av vedkommende dommers høye autoritet.13 Så var imidlertid ikke tilfelle. Og den meget autoritative franske jurist Francescakis har skrevet bitre ord om det.14Imidlertid har domstolen i Paris i første instans fortsatt forbeholdt seg retten til å revidere dommen, som det heter på fransk, eller som vi ville si sette den tilside, hvis den utenlandske dom er »åpenbart urettferdig eller grunnlagt på en åpenbar feiltagelse». Det kreves at dommen skal være »infectée ni d'injustice évidente, ni d'erreur manifeste».15
    Efter den tid har imidlertid appellretten i Paris ved en ny dom isærdeles skarpe og klare ord på ny tatt samme standpunkt som domstolen gjorde i Charr saken.16
    »Retten fastslår at adgangen til revisjon av en dom (revision de fond) ikke er overdradd til eksekvatur domstolen ved noen lovtekst og at en slikrevisjon, som forresten ofte er meget vanskelig i praksis, strider mot kravene til judisielt internasjonalt samarbeid og nedsetter respekten for rettsgyldige utenlandske dommer. Dessuten er en slik revisjon blitt overflødig ved de garantier partene har ved rettens kontroll av at de øvrige fire betingelser17 for eksekvatur er oppfylt, og særlig da at dommen ikke strider mot den franske ordre public:
    Idet retten fastslår at disse betingelser er oppfylt, må eksekvatur gis uten at det tilkommer den franske dommer å revidere dommen».18

Cie, dont Charr était commanditaire, se trouvait bien débitrice pour traites endossées sans aucune fraude (dont la preuve n'est pas rapportée) et pour reconnaissance de dette, envers la Banque de Konya, des sommes réclamées et que l'appelant s'étant fait rembourser la totalité de l'apport par lui antérieurement fait comme commanditaire reste personnellement tenu envers ladite Banque des ces mêmes sommes bien inférieures å sa reprise d'apport.

13 President Holleaux i appelldomstolen som avsa dommen i Charr saken ble senere utnevnt til medlem av Cour de Cassation. Også tidligere dommer har gitt adgang til beklagelse blandt franske jurister fordi de ikke viste større sympati for Charr dommen.

14 Se her den lange og innviklede Figué saken med note av FRANCESCAKIS i 47 Revue Critique, s. 740 ff. og 86 Clunet, 1959, ss. 1114 ff. med note av Goldman.

15 Se saken Roussel c. Lestrade de Kyvon, i Revue Critique de Droit international privé, 1960, s. 591 ff. med note av BATIFFOL. Se også rettspresidentBellet's note i samme revy 1958, s. 358.

16 Dette er en appell i samme sak som er nevnt i foregående note. Den er avsagt av første kammer av appellretten den 2. februar 1961. Molinier var president. Se Revue Critique de Droit international privé 1961, ss. 566 ff. med note av FRANCESCAKIS og i 88, Journal du Droit international, (Clunet) 1961, ss. 1116 ff. med note av SIALELLI.

17 De betingelser som uttrykkelig nevnes i dommen er den utenlandske dommers kompetanse (altså in casu vernetingsreglene), at prosessreglene er fulgt, at den franske retts regler om lovkonflikter er brukt og at den fremmede domikke strider mot den franske ordre public.

18 »Considérant que le pouvoir de révision au fond n'est donné au juge del'exequatur par aucun texte de loi, qu'une telle révision, souvent très difficile du reste en pratique, est contraire aux exigences de la coopération judiciaire internationale et porte atteinte à l'autorité internationale desdécisions étrangères régulières; qu'elle est en outre rendue superflue par lagarantie suffisante qu'offre aux parties le contrôle exercé par le juge français

714 EDVARD HAMBRO    Når en slik dom fremkommer efter Charr dommen og efter at den franske komité for internasjonal privatrett og den offisielle komité for å revidere code civil har drøftet spørsmålet,19 blir dommen selvsagt av ganske stor rekkevidde.
    Det eneste lille moment man kan sette et spørsmålstegn ved er uttalelsen om at ingen lovtekst gir eksekvaturdommen noen rett til revision de fond. Det er nemlig klart efter fransk rett som efter annen rett at domstolene er bundet ikke bare av lovtekster, men også av sedvane-rett. Særlig sterkt skulle dette være når sedvaneretten er fastslått av statens høyesterett i en rekke dommer i over hundre år.20 Det presidenten for vedkommende kammer i Paris domstolen antagelig har villet hevde er at det er lettere å snu strømmen når man ikke har noen lovtekst. Han innbyr derved Høyesterett til å endre sitt standpunkt og til å fastslå at forholdene har utviklet seg på en slik måte at denne revision de fond er overflødiggjort. Det er også mulig at han innbyr lovgiverne til å gi nye lovregler som formelt opphever denne revisjonsadgang.
    Det bør legges til at Francescakis i sin note sier at denne franske praksis også bidrar til å svekke de franske dommers stilling i utlandet, fordi de stater som uten traktat godtar utenlandske dommer på basis av gjensidighet, ikke anerkjenner den franske praksis som jevnbyrdig med anerkjennelse og fullbyrdelse av utenlandske dommer nettopp på grunn av denne revisjonsadgang.
    Helt til slutt kan det også nevnes at de traktater som tilstår anerkjennelse av utenlandske dommer går meget lengere i retning av å tillegge utenlandske dommer rettskraft enn den franske praksis som ikke bygger på traktat.21 Ikke minst sees dette i traktaten med England av 18. januar 1934.22
    En nylig avsagt dom som anvender denne traktat23 slår fast helt klart at det ikke er noen betingelse for å anerkjenne en engelsk dom at den er avsagt overensstemmende med franske konfliktregler og heller ikke at den engelske domstol har anvendt engelske konfliktregler på en måte som den franske domstol mener er i overensstemmelse med en-

sur la décision étrangère, pour déterminer si sont remplies les quatre conditions de sa régularité ci-dessus rappelées (compétence du juge étranger, régularité de la procédure suivie, application de la loi compétente, respect del'ordre public français) et notamment si l'ordre public frangais est sauvegardé. »Considérant que ces quatre conditions étant remplies en l'espèce, l'exequatur doit être accordé sans qu'il appartienne au juge francais d'examinerle fond . . .».

19 Dette har vært drøftet i min før omtalte korte note i SvJT 1957, 181 ff.

20 Se ovenfor notene 7 og 8 i denne artikkel. Se også Revue Critique, 1933, 639.

21 Se for literaturhenvisninger min bok om Jurisdiksjonsvalg og lovvalg, s. 366 og BATIFFOL 3. éd. ss. 880 ff.

22 Se BATIFFOL 3. éd. 888 ff., JELLINEK ss. 302 ff. LIPSTEIN et SIALELLI Fasc 594, Jurisclasseur de Droit international og NIBOYET 184 ff. PERROUD in Revue Critique, 1936, ss. 334 ff.; AUDINET i Clunet, 1935, ss. 805 og GUTTERIDGE i Revue Critique, 1937, ss. 369 ff. Teksten finns trykt bl. a. i JELLINEK og i L.o. N. Treaties Series, CLXXI, ss. 185 ff.

23 Lewis c. Tounson c. Dame Cunnington, med inngående note av GAVALDA i Revue Critique, 1961, ss. 761 ff. og se også 88 CLUNET, 1961 ss. 1121 ff. med note av SIALELLI.

UTENLANDSKE SIVILDOMMER I FRANKRIKE 715gelsk rett. Dette er det den engelske domstol som avgjør. Det er også fastslått helt klart at det ikke kreves at en dom skal være motivert, på den måte som kreves i Frankrike, hvis det bare fremgår av dommen at den er fremkommet på korrekt måte i overensstemmelse med traktatens krav. Dette skjer i engelsk praksis ved de forskjellige dommers »speeches» som gir motivene.
    Den her omtalte dom nekter å gi dom for hele sak somkostningenesbeløp. Det er nemlig fastsatt i traktaten at sakførerhonorarer ikke betales, hvis omkostningene overstiger ti prosent av prosessens gjenstand. Og dette er en ganske vesentlig bestemmelse i forhold til England hvor omkostningene kan komme til å bli uhyggelig store eftervåre forhold. De overstiger ofte prosessens gjenstand.