ANERKJENNELSE OG FULLBYRDELSE AV UTENLANDSKE SIVILDOMMERI FRANKRIKE1
DE SISTE ÅRS UTVIKLING
AV PROFESSOR EDVARD HAMBRO
Spørsmålet om anerkjennelse og fullbyrdelse av utenlandske dommer er ikke uten praktisk interesse og vil antagelig i kommende år komme til å få stigende betydning, eftersom det europeiske samarbeid utvider seg og festner seg.2 Tosidige avtaler blir stadig hyppigere3 oger et tydelig bevis på handelssamkvem over landegrensene.
Det finnes ganske mange traktater om gjensidig anerkjennelse og fullbyrdelse av utenlandske dommer.4
I en del land er reglene liberale, mens de i andre land er mererigorøse; og i noen stater foregår det en viss utvikling. Dette er blandtannet tilfelle i Frankrike, hvor man — frasett den traktatbestemte rett som skal omtales litt lengere ute i denne artikel — fra gammel tid avhar vært temmelig streng i kravene som stilles, før en fremmed domgodtas som tvangsgrunnlag.
Den utenlandske dom har utvilsomt en del rettsvirkninger selv før den er offisielt anerkjent. Særlig gjelder dette statusdommer. Men føren utenlandsk dom blir tvangsgrunnlag, må den anerkjennes av en fransk domstol, som gir den eksekvatur.
De krav som stilles er vanligvis først og fremst at den utenlandske domstol skal ha vært kompetent. Dette betyr først at ingen fransk domstol skal ha hatt eksklusiv kompetanse. Hvis saken skulle ha vært pådømt i Frankrike, vil franske domstoler ikke godkjenne den fremmede dom. Dette er regelen om den internasjonale kompetanse. Men de franske domstoler går ennu lengere. De krever også nasjonal kom-
petanse og bedømmer om vedkommende utenlandske domstol efter prosessreglene i vedkommende utland hadde kompetanse der. Dette er regelen om den innenlandske kompetanse.
Når det tales om den indre kompetanse eller den nasjonale eller innenlandske kompetanse, tenkes altså ikke på den indre franske rett. Det som den franske eksekvaturdomstol skal kontrollere er om den utenlandske domstol har anvendt sin egen rettsordens vernetingsregler korrekt. Allerede dette betyr at de franske domstoler tiltar segen slags revisjonskompetanse overfor utenlandske domstoler. Den neste betingelse som stilles går ennu lengere i denne henseende. Der kreves nemlig at den fremmede stats prosessregler er fulgt.
Dette må ikke forståes slik at en fremmed dom kan settes til sidehvis domstolen under prosessens gang har forsyndet seg mot en hvilkensom helst regel. Det er bare anstøt mot de viktigere regler som har denne virkning, hvis det kan antas at disse prosessuelle feil kan ha hatt noen betydning. Særlig viktig er det at vedkommende parter må ha hatt adgang til å gjøre sine synspunkter gjeldende.
Dette krav, som er av prosessuell art, streifer allerede inn på den tredje betingelse som stilles nemlig at vedkommende utenlandske dom ikke skal stride mot den franske ordre public. Denne rettsorden-innsigelsen5 har brodd mot to kanter. På den ene side er den av prosessuell art. En dom strider mot den franske rettsorden, hvis den er fremkommet på en slik måte at den tapende part ikke har hatt anledning til å forsvare seg og gjøre sine synspunkter gjeldende. Dernest er rettsorden-innsigelsen av materiell art. En dom vil settes tilside, hvis den i sine materiellrettslige resultater ville stride mot den franske rettsorden. I slekt med denne siste del av rettsorden-innsigelsen er den regel at en dom vil kunne settes tilside, hvis den fremstiller seg som urimelig eller som åpenbart uriktig i sin bedømmelse av jus eller faktum.
Denne den franske domstols kontroll av hele den utenlandske dom kalles i fransk rett for »revision de fond». Og i prinsippet — efter den strenge rett som hittil har vært gjeldende — er denne revisjonsadgang helt ubegrenset og rammer både jus og factum, både prosessrett og materiell rett.
Ennvidere kreves det at vedkommende utenlandske domstol skal ha anvendt den internasjonale privatrett på en riktig måte. Dette betyr ikke at fransk rett på dette punkt anvender en internasjonal konfliktrett. Det er en ren nasjonal målestokk som brukes. Den fremmede domstol skal ha brukt den internasjonale privatrettsregel som er korrekt efter fransk rett, eller m. a. o. den materielle rett som en fransk domstol ville ha brukt i samme sak. Den eneste innrømmelse som her gjøres, er at en dom tross alt vil kunne regne med fullbyrdelse, hvis det materielle resultat er det samme som det ville være blitt hvis den franske konfliktrett var blitt anvendt.
Den siste bestemmelse er så at dommen ikke skal være oppnådd ved svik.
Derimot kreves efter fransk rett ikke gjensidighet. Det er intet krav i fransk rett at vedkommende fremmede stat skal anerkjenne franskedommer for at franske domstoler vil anerkjenne dommer avsagt i vedkommende stat. Kodifikasjonskomiteen for Code Civil har villet innføre en slik regel, men den franske internasjonale privatrettskomité ergått enstemmig mot et slikt krav.6
Den av disse betingelser som har voldt størst tvil og størst motstand er adgangen til revision de fond. Denne adgang består jo som påvist allerede til en viss grad, når det gjelder de grunnleggende prosessregler. Men det er adskillig verre, når dette skal gjelde også for den materielle rett og for bevisbedømmelsen. Strengt tatt betyr det jo at den utenlandske dom ikke anerkjennes.
Slik later det imidlertid til at rettstilstanden er i Frankrike idag. I over hundre år har den franske høyesterett, Cour de Cassation, tiltatt seg retten til å foreta en revision de fond.7 Men på den annen sideer det helt klart efter fransk rett at den franske domstol ikke kan avsi en ny dom. Det den kan gjøre er å avvise den utenlandske dom som uriktig, men den kan aldri avsi ny dom.8 Derimot kan den gi eksekvatur for en del av dommen og avvise resten.
Det var denne rettstilstand som appelldomstolen i Paris forsøkte åkullkaste ved den berømte Charr dommen9 som er kommentert ikke bare i Frankrike, men også i utlandet.10 I denne dom ble det uttalt11
at overprøvelser av utenlandske dommer på denne måte er en anakronisme som bare kan forklares av historiske grunner og at den stiller fransk rett i en særstilling i Europa. Den pålegger franske dommere å sitte som appelldomstol for fremmed rett og fremmede domstoler. Dertil kommer, hevdet appelldomstolen, at en slik overprøvelseviser en stor mistillid til fremmede domstoler og er i strid med sundretts-administrasjon.
Det var en modig dom fordi appelldomstolen med en særdeles sterkt teoretisk begrunnelse tar opp kampen mot en århundre gammel praksis fra landets høyesterett og derved åpnet adgang til en grunnleggende debatt om de underordnede domstolers stilling til Høyesterett. Imidlertid var dommen for sikkerhets skyld avfattet på en slik måte at den ikke kunne tas opp til revisjon i Cour de Cassation ved den ganske enkle fremgangsmåte at appellretten uttalte at selv om den hadde tatt den utenlandske dom opp til en »revision de fond»ville den ha funnet at dommen var helt iorden.12
Siden dette spesielle rettsspørsmål ikke har vært behandlet av noen prinsipp dom av Cassations domstolen i de senere år og siden Charrdommen ikke har vært overprøvet, kan man altså ikke si at denne dom er bindende for de øvrige domstoler, men de fleste jurister hadde vel trodd at de lavere domstoler ville ha fulgt dommen både på grunn av Paris domstolens store prestige og på grunn av vedkommende dommers høye autoritet.13 Så var imidlertid ikke tilfelle. Og den meget autoritative franske jurist Francescakis har skrevet bitre ord om det.14Imidlertid har domstolen i Paris i første instans fortsatt forbeholdt seg retten til å revidere dommen, som det heter på fransk, eller som vi ville si sette den tilside, hvis den utenlandske dom er »åpenbart urettferdig eller grunnlagt på en åpenbar feiltagelse». Det kreves at dommen skal være »infectée ni d'injustice évidente, ni d'erreur manifeste».15
Efter den tid har imidlertid appellretten i Paris ved en ny dom isærdeles skarpe og klare ord på ny tatt samme standpunkt som domstolen gjorde i Charr saken.16
»Retten fastslår at adgangen til revisjon av en dom (revision de fond) ikke er overdradd til eksekvatur domstolen ved noen lovtekst og at en slikrevisjon, som forresten ofte er meget vanskelig i praksis, strider mot kravene til judisielt internasjonalt samarbeid og nedsetter respekten for rettsgyldige utenlandske dommer. Dessuten er en slik revisjon blitt overflødig ved de garantier partene har ved rettens kontroll av at de øvrige fire betingelser17 for eksekvatur er oppfylt, og særlig da at dommen ikke strider mot den franske ordre public:
Idet retten fastslår at disse betingelser er oppfylt, må eksekvatur gis uten at det tilkommer den franske dommer å revidere dommen».18
Når en slik dom fremkommer efter Charr dommen og efter at den franske komité for internasjonal privatrett og den offisielle komité for å revidere code civil har drøftet spørsmålet,19 blir dommen selvsagt av ganske stor rekkevidde.
Det eneste lille moment man kan sette et spørsmålstegn ved er uttalelsen om at ingen lovtekst gir eksekvaturdommen noen rett til revision de fond. Det er nemlig klart efter fransk rett som efter annen rett at domstolene er bundet ikke bare av lovtekster, men også av sedvane-rett. Særlig sterkt skulle dette være når sedvaneretten er fastslått av statens høyesterett i en rekke dommer i over hundre år.20 Det presidenten for vedkommende kammer i Paris domstolen antagelig har villet hevde er at det er lettere å snu strømmen når man ikke har noen lovtekst. Han innbyr derved Høyesterett til å endre sitt standpunkt og til å fastslå at forholdene har utviklet seg på en slik måte at denne revision de fond er overflødiggjort. Det er også mulig at han innbyr lovgiverne til å gi nye lovregler som formelt opphever denne revisjonsadgang.
Det bør legges til at Francescakis i sin note sier at denne franske praksis også bidrar til å svekke de franske dommers stilling i utlandet, fordi de stater som uten traktat godtar utenlandske dommer på basis av gjensidighet, ikke anerkjenner den franske praksis som jevnbyrdig med anerkjennelse og fullbyrdelse av utenlandske dommer nettopp på grunn av denne revisjonsadgang.
Helt til slutt kan det også nevnes at de traktater som tilstår anerkjennelse av utenlandske dommer går meget lengere i retning av å tillegge utenlandske dommer rettskraft enn den franske praksis som ikke bygger på traktat.21 Ikke minst sees dette i traktaten med England av 18. januar 1934.22
En nylig avsagt dom som anvender denne traktat23 slår fast helt klart at det ikke er noen betingelse for å anerkjenne en engelsk dom at den er avsagt overensstemmende med franske konfliktregler og heller ikke at den engelske domstol har anvendt engelske konfliktregler på en måte som den franske domstol mener er i overensstemmelse med en-
gelsk rett. Dette er det den engelske domstol som avgjør. Det er også fastslått helt klart at det ikke kreves at en dom skal være motivert, på den måte som kreves i Frankrike, hvis det bare fremgår av dommen at den er fremkommet på korrekt måte i overensstemmelse med traktatens krav. Dette skjer i engelsk praksis ved de forskjellige dommers »speeches» som gir motivene.
Den her omtalte dom nekter å gi dom for hele sak somkostningenesbeløp. Det er nemlig fastsatt i traktaten at sakførerhonorarer ikke betales, hvis omkostningene overstiger ti prosent av prosessens gjenstand. Og dette er en ganske vesentlig bestemmelse i forhold til England hvor omkostningene kan komme til å bli uhyggelig store eftervåre forhold. De overstiger ofte prosessens gjenstand.